Norge i etterkrigstida

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Etterkrigstida er betegnelsen på tidsperioden etter andre verdenskrig. Norge, så vel som de fleste andre land i Europa og Nord-Amerika, opplevde store endringer av politisk, kulturell og økonomisk art i denne perioden.

Stortingsvalget i 1945 markerte det parlamentariske demokratiets tilbakekomst etter det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon og marionettregjeringa til Nasjonal Samling ved Vidkun Quisling. Valgresultatet gav Det norske Arbeiderparti majoritet i Stortinget[1][2], en majoritet partiet beholdt fram til stortingsvalget 1965, da de borgerlige partiene danna ei koalisjonsregjering under ledelse av Per Borten. Ap-statsministeren Einar Gerhardsen var den ledende skikkelsen i rikspolitisk sammenheng i denne perioden, og har blitt omtalt som landsfader.

Marshallhjelpa og handelsforbindelser med USA var med på å skape grobunn for en enorm økonomisk vekst. Middelklassen vokste, og andel fattige sank betraktelig som følge av Arbeiderpartiets visjoner om en heldekkende velferdsstat. Som ellers i Europa sank arbeidsledigheten, og velstanden økte. Husmorsyrket var høyt akta, og få land hadde større andel hjemmeværende mødre. I 1960 var hele 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre på heltid.[3][4] Som i de fleste industrilanda sank sysselsatte i primær- og sekundærnæringene i takt med økinga av sysselsatte innen tjenestenæringa.[5] Som følge av politiske vedtak om maksimal arbeidstid, og effektivisering innen primær- og sekundærnæringer, synker antall timeverk per person i etterkrigstida.[6]

Arbeiderpartistaten etableres[rediger | rediger kilde]

Ettersom Arbeiderpartiet fikk en så enorm oppslutning, kunne det danne regjeringer som ikke kunne felles av de andre partiene på Stortinget. Det hadde fram til 1961 over halvparten av mandatene på Stortinget. Denne kompromissløse politiske ordningen, har gjort at perioden har blitt kalt ettpartistaten, ved siden av betegnelsen arbeiderpartistaten. Industriveksten sørget for at skatteinntektene økte, og dermed ble Aps visjon om en blandingsøkonomi med gode velferdsløsninger en realitet. Arbeiderpartiet hadde et nært forhold til fagbevegelsen, med en velgerskare tilknytta Landsorganisasjonen (LO), og partiet lytta ofte til dem når politiske vedtak skulle fattes. Arbeiderpartiet har tradisjonelt valgt inn LO-topper i sitt sentralstyre.[7]

Etter stortingsvalget i 1961 endte Arbeiderpartiet med 74 av i alt 150 mandater, og det rene flertallet opphørte. Sosialistisk folkeparti (SF) hadde havna i vippeposisjon med sine to mandater. Gerhardsen danna likevel sin fjerde regjering med SFs støtte. Stortingets mulighet til å felle en sittende regjering ved at flertallet stemmer for et mistillitsforslag viste seg i 1963 i sammenheng med Kings Bay-saken. Det var Kings Bay-ulykken i ei kullgruve på Svalbard i 1962 som utløste opinionens sterke misnøye med Gerhardsenregjeringa. Det hadde i 1956 blitt gjort vedtak i Stortinget om gjenopptakelse av driften i gruva etter ulykker i 1948, 1952 og 1953, så lenge sikkerheten blei ivaretatt. Tønseth-rapporten, lagt fram sommeren 1963, viste at det fantes grove brudd på sikkerhetsforeskriftene i gruvedriften. Mistillitsforslaget blei lagt fram av den borgerlige opposisjonen og fikk støtte fra SF. Lyng-regjeringen blei utnevnt 24. august 1963, en koalisjonsregjering med de fire partiene Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Uenighet rundt den nye regjeringens tiltredelseserklæring førte imidlertid til et mistillitsforslag fire uker senere, også nå med SFs to representanter i vippeposisjon, denne gangen med støtte til Arbeiderpartiet og opprettelsen av en ny Gerhardsenregjering 25. september 1963. Denne regjeringa blir sittende fram til stortingsvalget to år seinere, 13. september 1965. Arbeiderpartiet mista seks mandater ved valget og den borgerlige sida gikk sammen om oppretting av Per Bortens regjering. Denne regjeringa fikk sitte i seks år, gjenvalgt med ørliten margin i 1969, i et valg der Arbeiderpartiet økte til 74 mandater, men mislyktes med å danne regjering ettersom de to SF-representantene falt ut.

Industri og økonomi[rediger | rediger kilde]

Sosialdemokratisk økonomisk orden[rediger | rediger kilde]

Gjenreisingsideologien var bærende i agendaen Arbeiderpartiet, og forsåvidt de andre partiene, hadde satt for Norge de første åra etter andre verdenskrig. Gjenreisinga skulle være et felles løft og skulle føres parallelt med oppbygginga av en sterk industri. Pris- og markedsreguleringer blei iverksatt som en del av et nært samarbeid mellom stat og marked. I de første åra etter krigen hadde Norge et enormt reguleringsapparat som skulle sørge for at markedskreftene produserte varer til en fastsatt pris. Det blei også viktig at deler av industrien var retta mot eksport, slik at krona kunne bli styrka.

Arbeiderpartiet hadde som mål å bygge opp en blandingsøkonomi som kunne gi økonomisk trygghet til folket. Industriveksten skulle sikre alle arbeid, og de få som falt utenfor skulle fanges opp av statlige velferdsløsninger finansiert av skatter og avgifter.

Statlig industrialisering[rediger | rediger kilde]

Myndighetene blei hovedaktøren i utviklinga av en moderne storindustri i Norge. Statseide selskap som dreiv kraftverk og fabrikker etablerte seg i storbyene, så vel som i distriktene. Landets rike vannkraftressurser gjorde at det blei mer kostnadseffektivt å forsyne tungindustrien med energi. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen stod for utbygginga av slike store kraftanlegg. Norges statsstyrte tungindustri omfatta framstilling av aluminium (Norsk Hydro), stål (Norsk Jernverk) og koks (Norsk Koksverk). Bygginga av Norsk Jernverk i Mo i Rana var et resultat av de vedtaka som blei tatt på Stortinget i forbindelse med jernsaken. Foretaket skulle gjøre landet selvforsynt av stål. I 1946 begynte bygginga av jernverket, og i 1955 begynte drifta.[8][9]

Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.[10]


Tiden mellom 1950 og 1970 var industriens gullalder i Norge. Industrialiseringen skapte bred velstand og gjorde Norge til et moderne samfunn. På minussiden kom økt forurensning og store inngrep i naturen.[11]

Urbaniseringa som fulgte den økte industrialiseringa, foregikk ikke uten kritikk. Bondepartiet kritiserte regjeringa i det de mente var et forsøk på å flytte bygdefolket inn i byene, og gjøre Oslo til et ubestridt maktsentrum. Bondebefolkningen i 1950 var på rundt 200 000. I dag er den på under 50 000.

Industrialiseringen førte til nedgang i antall bønder. I 1950 var 30 % av befolkningen sysselsatt i primærnæringer; i 1970 bare 10 %. Likevel økte produksjonen, på grunn av moderne teknologi. Traktorer med hydraulikk, gjødselspredere, potetopptakere og skurtreskere revolusjonerte jordbruket. En tilsvarende utvikling fant sted innenfor fiskerinæringen; kraftblokk med hydraulikk og nye letemetoder som ekkolodd og sonar.[12]

Oljeeventyret[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Petroleumsvirksomhet i Norge

Etaten Norges geologiske undersøkelse skrev i et brev til Utenriksdepartementet at forekomster av kull, olje og gass langs den norske kyst kunne utelukkes. Funnet av gass i Groningen i Nederland førte likevel til optimisme for lignende funn i Norge. Det amerikanske oljeselskapet Phillips søkte i 1962 om å få gjøre seismiske undersøkelser i Nordsjøen, men blei ikke gitt noen eneretter til eventuell oljevirksomhet. Staten erklærte den 31. mai 1963 at havbunnen var underlagt norsk suverenitet, og foretok deretter formelle fordelinger av havområdene med Danmark og Storbritannia etter midtlinjeprinsippet. Et rammeverk som gjaldt tildeling av konsesjoner på norsk sokkel blei gjort gjeldende ved kongelig resolusjon 9. april 1965. Samme år blei det gitt 22 utvinningstillatelser på 78 blokker til oljeselskaper. Sommeren 1966 blei det prøveboret for første gang, men uten funn av olje. I 1969 blei det funnet olje i Ekofisk-feltet, og produksjonen her begynte den 15. juni 1971.[13] Statoil blei oppretta i 1972, sammen med regelen om at det statseide selskapet skulle delta i minst 50% av virksomheten på hver oljeblokk.


Hverdagsliv og forbrukerkultur[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden fikk nordmenn generelt høyere levestandard og bedre økonomi, spesielt fra slutten av 1950-årene. Rasjoneringen av varer tok gradvis slutt de første årene etter krigen. Meieriprodukter kunne selges fritt etter fire år, mens kjøtt, kaffe og sukker var rasjonert helt til 1952. Mer luksuspregede forbruksartikler var regulert enda lenger, og rasjoneringen av biler ble ikke avsluttet før i 1960. Dette var en bevisst reguleringsøkonomi fra statens side for å sikre rettferdig fordeling av goder. Etterkrigstiden var også en periode der forskjellene i inntekt og levestandard var små. Variasjonene i lokale kulturer og skikker ble også mindre enn før, slik at nordmenn totalt sett ble mer like enn noen gang før eller senere.[14] Etterhvert som rasjoneringen ble avviklet, ble det raskt etablert en ny forbrukerkultur. Ny teknologi som vaskemaskiner og kjøleskap ble etterhvert allemannseie, og salg av forbruksvarer ble hjulpet av økt tilgang til kredittkort. Norske importrestriksjoner forsvant med EFTA-medlemsskap i 1961, noe som betydde større tilbud for norske forbrukere. Gjennom hele perioden økte nordmenns kjøpekraft og forbruk.[15]

Internasjonale forhold[rediger | rediger kilde]

Som mange andre vesteuropeiske land blei Norge etter krigen tilbudt økonomisk støtte til gjenoppbygging ved Marshallhjelpen. Med Gerhardsenregjeringa i spissen, aksepterte Stortinget i 1947 mottakelse av støtten fra USA. I alt blei 256 millioner amerikanske dollar overført til norske myndigheter i perioden 1948 til 1952, penger som blei brukt til utbygging av infrastruktur og industri.[16] Gjenoppbygging av nordnorske tettsted som hadde blitt totalødelagt under den tyske tilbaketrekningen i 1945, var et av de viktigste satsingsområdene. Med Marshallhjelpen kom det også krav om gjenytelser, i form av politisk åpenhet rundt frihandel, noe som skulle sikre det amerikanske markedet tilgang til handel med Europa. Sovjetunionens nei til mottakelse av støtten var med på å innlede den kalde krigen, og Stalins direktiv til de østeuropeiske kommuniststatene om å ikke ta imot, synliggjorde østblokken som en geopolitisk enhet med Moskva som et ubestridt maktsentrum. Med den militære opprustinga og økende spenninga mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, kom også tanken på å stifte allianser. Atlanterhavspakten, NATO, blei grunnlagt i 1949. Arbeiderpartiet hadde i en periode på begynnelsen av 1920-tallet vært en del av moskvastyrte Komintern, men blei ekskludert etter å ha stilt seg kritiske ovenfor moskvatesene. I den første stortingsperioden etter andre verdenskrig hadde Norges Kommunistiske Parti, et Komintern-lojalt utbryterparti fra Arbeiderpartiet hatt 11 representanter på Stortinget. Da avgjørelsen om norsk NATO-medlemskap skulle fattes på Stortinget i 1949, hadde ikke Arbeiderpartiets modereringsprosess bort fra tidligere revolusjonær kommunisme kommet lengre enn at saken førte til stor splittelse mellom de ulike fraksjonene. Etter press fra den sentrale partiledelsen, endte avstemmingen med bare 13 motstemmer.[17]

C.J. Hambro var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse. Da Norge ble en del av NATOs felleskommando i 1951 uttalte Kjell Bondevik at Norge ble dratt lenger inn i «edderkoppveven» ved slik avståelse av suverenitet. Kong Haakon skal også ha hatt problemer med å akseptere dette. Olav Oksvik advarte mot sterk avhengighet av USA og at Norge kunne bli stående alene ved et systemskifte i USA.[18]

Norge var et av 50 land som skreiv under FN-pakten den 26. juni 1945 i San Francisco. 1. februar 1946 blei Norges utenriksminister, Trygve Lie valgt til FNs generalsekretær.

EF og EFTA[rediger | rediger kilde]

Opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) realiserte økonomisk samarbeid mellom Frankrike og Tyskland. Disse landene slo nå sammen sin administrasjon av stål- og kullindustri også Italia og Benelux-landa blei med i dette fellesskapet. Samarbeidet la grunnlaget for Den europeiske union slik den er i dag. Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) blei oppretta av de samme seks statene i EKSF, etter undertegninga av Roma-traktaten i 1957. Etter at økonomien i disse landa fikk seg en oppsving som følge av nedbygging av grenser og tollbarrierer, blei også andre land i Vest-Europa interesserte i å søke medlemskap. Norge søkte sammen med Storbritannia, Danmark og Island medlemskap i 1961, noe alle medlemslandene unntagen Frankrike var positive til. På grunn av sin vetorett, fikk ikke Norge eller de andre landene bli medlemmer. I 1960 blei Det europeiske frihandelsforbund (European Free Trade Association, EFTA) oppretta av sju medlemsland (Norge, Danmark, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike som et svar på Frankrikes veto mot medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap. Flere av disse landene har nå blitt fullverdige medlemmer av EU og nå er det bare Sveits, Liechtenstein, Island og Norge igjen i EFTA. Det europeiske fellesskap blei oppretta 1. juli 1967 da EKSF, EURATOM og EØF blei slått sammen.[19]

Kommunikasjon og kultur[rediger | rediger kilde]

Kringkasting[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: NRKTVNorge og TV 2

Den norske stat fikk monopol på kringkasting gjennom opprettelsen av Norsk rikskringkasting (NRK) i 1933. Radio blei i løpet av de neste tiåra allemannseie. Under andre verdenskrig blei dessuten radioen et uvurderlig redskap den norske regjering i eksil kunne bruke for å spre meldinger til det norske folk fra London. Selv om nazistene under okkupasjonen hadde forbudt privatpersoner å eie en radio, var det mange som gjemte unna sine radioapparater nettopp for å få med seg siste nytt fra konge og regjering i London. Ved krigens slutt kunne de vel 500 000 radioapparatene som hadde blitt inndratt av okkupasjonsmakten hentes ut igjen.[20] Opphevelsen av dette forbudet innleda det som skulle bli radioens gullår, både som underholdnings- og opplysningsmedium. NRK brukte statlige midler, som kom inn ved at alle som hadde radioapparat betalte fjernsynslisens, for å kringkaste programmer som nyheter, værmelding, sport og underholdningsprogrammer som omfatta alt fra radiokrim til verdens lengstlevende radioprogram, lørdagsbarnetimen. NRK etablerte kulturkanalen P2 ved siden av P1 i 1984, og i 1993 tilkom også ungdomskanalen P3. I 1993 begynte P4 med sine sendinger, og ble dermed den første norske riksdekkende reklamefinansierte radiokanalen.

Telegrafverket blei pålagt av myndighetene å bygge ut et kringkastingsnettverk for fjernsyn. I 1954 kom de første prøvesendingene for fjernsyn på lufta. Dette var begynnelsen på en ny æra i norsk kringkastingshistorie. Radioen var blitt allemannseie, men fjernsynet skulle vise seg å bli en utfordrer. I 1960 var den offisielle åpninga av fjernsynet i Norge. Olav V stod for tale og offisiell åpning. I løpet av 60-tallet skulle fjernsynet gjøre sin entré i norske stuer, men det var ikke før i brytningen med 1970-tallet at fjernsynet kunne finnes i de fleste hjem. Man fikk først fjernsyn i Sør-Norge i 1960, og deretter gradvis over resten av landet. I 1967 var også Finnmark dekket, og dermed kunne man se TV i hele landet.[21] Inntil 1980-tallet var analogt bakkenett den eneste løsningen i hjemmene, og med mindre man bodde ved svenskegrensen og fikk inn svensk fjernsyn, var NRK den eneste kanalen. På 80-tallet kom både kabel-TV og satellitt på markedet, og med opphevelsen av kringkastingsmonopolet som trådte i kraft i 1933, fikk folk inn nye kanaler. Opprettelsen av TVNorge i 1988 blei den første reklamefinansierte norske tv-kanalen. I 1990 åpna Stortinget for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn og TV2 fikk konsesjon i 1991. I 1992 starta de sine sendinger med en dekningsgrad på omtrent 60 prosent. I 2007 var TV2s dekningsgrad på 98,2 prosent.

Telegrafi, telefoni og internett[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: TelegrafverketTeleverket og Telenor

Det statseide selskapet Telegrafverket var blitt stifta i 1855, og utover 1900-tallet skifta det navn flere ganger. I etterkrigstida het selskapet Telegrafverket, inntil det i 1969 bytta navn til Televerket, da bruken av telefon og teleks hadde overtatt dominansen som telegrafen tidligere hadde. Under andre verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten tatt over Telegrafverket og bygget ut et brukbart teleksnettverk i Norge for å kunne kommunisere med Tyskland, som tok i bruk teknologien allerede i 1933.

Kronstad telefonsentral i Bergen. Televerket økte i størrelse i takt med etterspørselen. I 1969 hadde de 17 250 ansatte.

Etterspørselen etter hustelefon var enorm i etterkrigstida. På 70-tallet hadde ikke Televerket kapasitet til å imøtekomme alle forespørsler. I 1979 stod 94 000 på venteliste.[22] Utover på 80-tallet førte utbygginger av nettverket og bedriften til at ventelista blei kortere. I 1969 starta arbeidet med å få til en felles nordisk standard for mobiltelefoni. Dette la grunnlaget for Nordisk mobiltelefonsystem (NMT), oppretta i 1981. Systemet blei ansett for å være av høy kvalitet på den tida, og abonnenter på Østlandet kunne få forbindelse med mobiltelefoneiere i 60 land.[23] Televerkets bruk av satellitteknologi begynte sent på 50-tallet, og i 1960 blei det første telefonsambandet via satellitt tatt i bruk mellom Norge og USA. I 1976 åpnes det satellittlinje til oljeplattformene i Nordsjøen og i 1989 videreutvikler Televerket sine internasjonale tjenester for fasttelefonnettet.

Kunst[rediger | rediger kilde]

Teater, opera, korps og orkester[rediger | rediger kilde]

Med de økonomiske oppgangstidene etter andre verdenskrig kom også økte bevilgninger til kulturlivet i Norge. Idrettsbevegelsen stolte mye på dugnadsinnsats, mens teater-, opera-, korps- og orkesterstiftelser ved siden av dugnadsinnstats ofte trengte midler til å lønne profesjonelle instruktører og dirigenter.

Teaterlivet i Norge opplevde en kraftig vekst i etterkrigstida. I Oslo hadde Nationaltheatret vært den ledende teaterscenen siden stiftelsen i 1899. I 1928 fikk det for første gang statlig støtte, og i 1975 stod statstilskuddet for dekking av 90 prosent av driftsutgiftene.[24] Den 20. november 1919 hadde Det Nye Teater blitt stifta, med staten som største aksjonær. Den 26. februar 1929 ble Ved rikets port, første delen i en Hamsun-trilogi, oppført i teaterets nybygg i Rosenkrantzgaten 10. Den 1. september 1959 blei Oslo Nye Teater A/S danna, med fast tilholdssted i nybygget i Rosenkrantzgaten. Oslo Nye Teater var en sammenslåing mellom A/S Scenekunst og Folketeatret.[25] Av kabaret- og revyteatre kan Chat Noir, Edderkoppen teater (tidl. ABC-teatret) nevnes. Chat Noir blei etablert allerede i 1912 og rakk å etablere seg som et moderne revyteater i mellomkrigstida. Driften av teateret fortsatte under krigen, men innholdet i oppsetningene blei utsatt for streng sensur fra okkupantene. Chat Noir opplevde i 1954 å bli slått konkurs etter beskyldninger om skattefusk. I 1963 blei bygget ramma av brann, men åpna igjen allerede i 1964 etter omfattende rehabilitering. Vanskelighetene til tross, Chat Noir etablerte seg som et av de mer vellykka private teaterforetakene i hovedstaden.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstida kom mange nye musikalske impulser over landet. Musikk-Norge får vokse fram med økende offentlig støtte. Norges kulturråd blei oppretta i 1965 og forvalta ulike støtteordninger og stipend for kunstnere. Innenfor klassisk musikk er de modernistiske komponistene Arne Nordheim og Finn Mortensen fanebærere for nye strømninger, henholdsvis neoekspresjonisme og serialisme.

Film[rediger | rediger kilde]

I 1941 blei Statens filmdirektorat etablert. Direktoratet skulle sørge for streng kontroll over både norsk filmproduksjon og importen av utenlandske filmer. Med Nasjonal samlings sine forsøk på å vise filmer med nasjonalsosialistisk propaganda, sank mye av interessen for norsk film under krigen. Det statlige filmdirektoratet blei likevel avløst av fortsatt sterke bånd mellom staten og filmbransjen. Luksusbeskatningen av kinofilm hadde nådd 40 prosent. Om lag 10 millioner kroner var opptjent, og disse midlene danna grunnlaget for en statlig støtteordning fra 1950. Ordninga baserte seg på utbetaling av støtte etter at den ferdige filmen var blitt vurder. Dette medførte vanskeligheter, og ordninga blei avskaffa etter fem år. [26]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Fritidsaktiviteter[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstida blei ei blomstringstid for sommerleirer. Såkalte feriekolonier tok i mot barn fra de fleste lag av samfunnet for å få benytta tida i sommerferien til noe nyttig. Barn av bønder var nok sjeldnere med på slike arrangement. Både ideelle og religiøse organisasjoner bygde anlegg til dette bruket. Formålet var å gi barna opplæring innen forskjellige felt.

Ungdomskultur[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden ble Norge sterkt påvirket av amerikansk kultur. Amerikanske filmer, tegneserier, littratur og musikk vant innpass i norsk kulturliv, spesielt blant ungdom.[27]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Utdanningseksplosjonen[rediger | rediger kilde]

I tida etter krigen opplevde det norske samfunnet en utdanningseksplosjon.[28] I 1947 blei Statens lånekasse for utdanning oppretta, noe som førte til at flere kunne bli heltidsstudenter. I 1969, året da den 9-årige grunnskolen blei obligatorisk for alle, tok 90 prosent videre utdanning eller yrkesrelevant opplæring etter fullført grunnskole. Tallet stiger til 99 prosent i 1980. Antall elever i gymnaset økte fra litt over ti tusen i 1950 til femti tusen i 1970.[29] Om lag 65 000 ungdommer tar yrkesfaglig videregående utdanning i 1971.[30][31]

Antall lærere, på alle typer skoler, øker fra om lag 40 000 i 1962 til om lag 62 500 i 1972.[32] Befolkningsveksten i Norge fra 1962 til 1972 var på 8%. Lærerøkningen var på 58%.

Enhetsskolen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Enhetsskolen i Norge

Enhetsskolen var blitt innført i 1936, og det var brei enighet om å sørge for en offentlig skole som hadde et tilbud for alle, uansett foreldrenes økonomi og bosted. Det var Venstre som hadde sørga for å innføre 7-årig folkeskole, og Arbeiderpartiet fortsatte utviklinga ved å gjøre den 9-årig. Folkeskolelovene av 1957 gjorde den allerede eksisterende 7-årige folkeskolen obligatorisk og gav samtidig kommunene mulighet til å starte med et 9-årig skoleløp. I 1969 blir den 9-årige enhetsskolen gjort obligatorisk ved lov.

Utdanningsfilosofien i etterkrigstida var i stor grad styrt av tanken om at barn og unge skulle bli nyttige for samfunnet. Industrisamfunnet favoriserte en opplæring som kunne tilegne barna ekspertkunnskap for videre høyere utdanning. Skoleverket opererte med mange tester som skulle kartlegge elevenes evner. IQ-tester og skolemodenhetstester skulle avdekke hvilke elever som egna seg til hvilken videre utdanning. Barn som lå over gjennomsnittet i slike tester, blei forberedt på å ta høyere utdanning, mens de som gjorde det mindre bra blei forberedt på å gå ut i ufaglært arbeid eller ta praktisk fagutdanning.[33] Barn som fikk særlig dårlig resultat på slike tester, kunne bli plassert på det som kaltes skoler for evneveike eller åndssvakeskoler. Barn som hadde dårlig oppførsel eller opplevde omsorgssvikt i hjemmene kunne bli plassert på skolehjem. Verneskoler var internater, ofte avsidesliggende, hvor barn som blei sett på som uegna for spesialskoler skulle plasseres.[34] Verneskolene skulle ta seg av både de som trengte psykiatrisk behandling, de som hadde store adferdsproblemer og så unge over 21 år som trengte tilsyn. Systemet med verneskoler bestod i bare 10-15 år. I de senere år har søkelyset i media og hos myndighetene vært satt på barn som har opplevd omsorgssvikt, fysiske og seksuelle overgrep på spesialskoler og barnehjem.[35] Mange kommuner har oppretta vederlagsordninger slik at overgrepsofre kan få erstatning.

Middelskolen hadde blitt erstatta av realskolen som gymnasforberedende skoleløp i 1935. Etter skoleloven av 1935 tok realskolen til etter fullført 7-årig grunnskole. Gymnaset var i teorien 5-årig, fram til Lov om realskoler og gymnas av 1964, men i praksis var de to første åra for realskolen og gymnaset like. Etter disse to åra skiltes elevene som skulle ta realskoleeksamen fra de som gikk videre på gymnas. I tillegg til det 5-årige gymnasløpet i byene, fantes det også 4-årige landsgymnas. Loven av 1964 gjorde gymnasutdanningen 3-årig, også landsgymnasene. Fra 1960 hadde prøveordninger med 9-årig grunnskole blitt prøvd ut, og gymnasordningen av 1964 la opp til den endelige avskaffelsen av realskolen i 1969, da realskolen blei erstatta av ungdomsskolen. Samla skolegang for en ungdom med realskoleeksamen hadde vært 10 år. I tillegg til å redusere antall skoledager fra 6 til 5, var grunnskoleløpet etter 1969 bare 9 år. Til gjengjeld var det nå obligatorisk.

Høyere utdanning[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Bergen hadde blitt grunnlagt i 1948, fulgt av Tromsø og Trondheim i 1968-69. I 1969 blei den første distriktshøgskolen etablert, Agder distriktshøgskole i Kristiansand. I alt 15 distriktshøgskoler blei oppretta de neste 15 åra. I tillegg kom de allerede eksisterende høgskoler som Norges tekniske høgskole (etbl. 1910), Norges handelshøyskole i Bergen (1936), Norges landbrukshøyskole (1897). Det fantes også mange sjukepleieskoler og kunstfagskoler, og flere blei etablert.

Helse[rediger | rediger kilde]

Med oppbygginga av velferdsstaten tok myndighetene på seg ansvaret med å bygge opp et helsetilbud som skulle være tilgjengelig for alle. Det som inntil 1945 hadde blitt kalt Medisinaldirektoratet fikk nå navnet Helsedirektoratet, og fungerte både som et fagdirektorat og departementsavdeling. Karl Evang var helsedirektør i perioden 1938-1972, og under hans styre blei primærhelsetjenesten utbygd med distriktslegene utplassert i bygder og byer.


Politikk[rediger | rediger kilde]

Idealisme[rediger | rediger kilde]

Liberalisering[rediger | rediger kilde]

Feminisme og likestilling[rediger | rediger kilde]

Miljøvern[rediger | rediger kilde]

Religiøs utøvelse[rediger | rediger kilde]

Religiøs tilhørighet ifølge folketellinga i 1960[36]
Trossamfunn Antall
Den norske kirke 3 456 683
Pinsemenigheter 34 122
Ingen tilhørighet 22 345
Den evangelisk-lutherske frikirke 16 773
Metodistkirken 11 196
Det Norske Baptistsamfunn 9 315
Den romersk-katolske kirke 7 875
Dissentere (ikke nærmere angitt) 6 392
Adventistsamfunnet 5 272
Misjonsforbundet 4 421
Jehovas vitner 4 188
Andre samfunn 3 458
Guds menighet 1 417
Andre samfunn med voksendåp 1 252
Mormonere 1 241
Mosaiske trossamfunn 841
Andre utenlandske evangeliske forsamlinger 837
Gresk ortodokse 610
Kristi menighet 496
Engelske evangeliske forsamlinger 494
Andre frimisjoner 453
Katolsk-apostolisk menighet 375
Den evangeliske forsamling 338
Vennenes samfunn (kvekere) 208
Jarlsbergske frimenighet 196
Kristen Vitenskap 134
Presbyterianere 130
Tyske evangeliske samfunn 87
Uttrådt av statskirken (uten nærmere oppl.) 68
Unitarer 17
Antall utenfor statskirka 134 551

Den norske kirke, fram til 1969 offisielt kalt statskirka, beholdt sin særegne stilling som norsk statskirke. I 1960 tilhørte 96,3 prosent av befolkningen den norske kirke. Kirke- og undervisningsdepartementet blei oppretta allerede i 1814, og tar seg av kirkas anliggende. Arbeiderpartiet hadde stor makt over kirka, ettersom biskoper, prester, og fram til 1989 også sokneprester, blei utnevnt av Kongen i kirkelig statsråd. Lover som angikk statskirka blei vedtatt av Stortinget. Statskirka var fram til 1980-tallet mer eller mindre direkte underlagt, Kongen i statsråd og Stortinget. Moderniseringa av den norske kirke blei tydeliggjort ved opprettelsen av dens høyeste organ, kirkemøtet og dets forberedende organ, kirkerådet i 1984. I 1988 blei også kirkas læremessige integritet forankra i den norske kirkes lærenemnd.

Norske tradisjoner knytta opp mot religiøse overgangsriter, var prega av evangelisk-luthersk praksis. Barnedåpen markerte barnets inntreden i kirka, offentliggjørelse av barnets navn og generelt sett feiring av dets fødsel. 96,8 prosent av nyfødte barn blei døpt i 1960.[37] I løpet av de neste 20 åra, fram til 1980, falt andelen med 10 prosent. Konfirmasjonen, som hadde vært tvungen fra 1736, blei gjort frivillig i 1912. I 1960 blei 93 prosent av alle femtenåringene konfirmerte i statskirka. Andelen konfirmerte sank med 4 prosent fra 1960-1980, altså ikke like mye som andelen døpte.[38] Selv om denne nedgangen gjenspeiler den økte sekulariseringa blant nordmenn, har også fødselsraten, som sank fra tre til litt under to fra 1960 til 1980[39] mye å si for nedgangen i andel døpte. Alternativet borgerlig konfirmasjon blei lansert for første gang i 1951, da 34 ungdommer holdt seremoni i Oslo, året etter hadde antallet steget til 54.[40] I 2009 konfirmerte 9 861 ungdommer seg humanistisk, som blei den nye betegnelsen etter 2007. Parallelt med utviklinga av en livssynsnøytral, uforpliktende konfirmasjon, blei også den kirkelige konfirmasjonen mindre forpliktende for kandidaten. I 1920 blei løftesavlegginga avskaffa, og konfirmasjonen blei etter dette regna som en ren velsignelseshandling. Etter 1981 blei riten ikke lenger regna som en bekreftelse av dåpen.

Innvandring fra ikke-vestlige land til Norge, var ikke stor i forhold til andre europeisk land i perioden like etter andre verdenskrig. Det var først på slutten av 1960-tallet at antallet innvandrere blei nevneverdig. I 1967 kom de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og India. Utover på 1970-tallet kom det flyktninger fra blant annet Vietnam, Irak, Jugoslavia og Afghanistan. Antall muslimer i Norge var vanskelig å måle, ettersom de fleste muslimer ikke registrerte seg som medlemmer i et muslimsk trossamfunn. I 1980 blir det oppgitt at det finnes 1 006 muslimer i Norge, men Kari Vogt har holdt fram at dette bare var 10 prosent av den totale mengden muslimer. I de neste tretti årene, fram til i dag, økte antall muslimer i takt med innvandringa fra muslimske land, til 19 189 (1990), 56 458 (2000), 92 744 (2009). Også antall katolikker økte i perioden, parallelt med innvandring fra blant annet Polen, Filippinene og Chile. Av andre trossamfunn med økende antall medlemmer, kan Den ortodokse kirke, buddhismen, hinduismen, sikhismen, Baha'i og jødedommen nevnes.

Forsvarsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regjeringen.no om E. Gerhardsens første regjering
  2. ^ Om E. Gerhardsens andre regjering
  3. ^ Statistisk sentralbyrå om folketellinga i 1960
  4. ^ Statistisk sentralbyrå – Ressursside om arbeidsfordeling i Norge
  5. ^ Statistisk sentralbyrå - Sysselsatte personer etter næring 1900-1969
  6. ^ Statistisk sentralbyrå - Arbeidstiden redusert med en tredel etter krigen
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2010-11-29. Besøkt 10. mai 2010. 
  8. ^ SNL – Norsk Jernverk
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2009-06-07. Besøkt 19. mai 2010. 
  10. ^ Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen, «Norsk eksport av tungtvann». Hentet 6. jul. 2017.
  11. ^ Norgeshistorie.no, Even Lange, «Industrisamfunnet». Hentet 6. jan. 2017.
  12. ^ Norgeshistorie.no, Even Lange, «Primærnæringene moderniseres». Hentet 6. jan. 2017.
  13. ^ https://www.regjeringen.no/nb/tema/energi/olje-og-gass/norsk-oljehistorie-pa-5-minutter/id440538/
  14. ^ Norgeshistorie.no, Even Lange, «Høyere levestandard, mindre forskjeller». Hentet 6. jan. 2017.
  15. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, «Norge blir et forbrukersamfunn». Hentet 6. jan. 2017.
  16. ^ norway.org – Norges offisielle hjemmesider i USA – What the Marshiall Plan did for Norway
  17. ^ nato.int – NATO-traktaten
  18. ^ Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. Klassekampen, 30. Mars 2017, s. 16
  19. ^ Norgeshistorie.no, Even Lange, «Frihandel og samarbeid». Hentet 6. jan. 2017.
  20. ^ NRK tiår for tiår – nrk.no
  21. ^ Norgeshistorie.no, Hans Fredrik Dahl, «Medienes høydepunkt». Hentet 6. jan. 2017.
  22. ^ Telenor.com – Vår historie
  23. ^ Telenor.com – Vår historie, kommunikasjonstjenester.
  24. ^ Nationaltheatret.no – Nationaltheatrets historie
  25. ^ Oslonye.no – Om teatret, historikk
  26. ^ «1945 - 1960: Statlige ansvar, nye regissører og genrer». Norsk filminstitutt - NFI.no. 25. april 2014. Besøkt 25. desember 2016. 
  27. ^ Norgeshistorie.no, Helge Danielsen,«USA i norsk opinion ved begynnelsen av den kalde krigen». Hentet 6. jan. 2017.
  28. ^ Berge Furre (1999). Norsk historie 1914—2000 (norsk). 6 – Industrisamfunnet — frå vokstervisse til framtidstvil. Oslo: Samlaget. s. 266. ISBN 82-521-5549-9. 
  29. ^ Statistisk sentralbyrå Realskoler og gymnas
  30. ^ Statistisk sentralbyrå - Elever i videregående skole. Yrkesfag
  31. ^ Statistisk sentralbyrå – Historisk statistikk: Elever og studenter, etter skoleslag
  32. ^ Statistisk sentralbyrå - Skoler og lærere, etter skoleslag
  33. ^ May-Brith Ohman Nielsen (2011). Hans Jacob Orning, red. Norvegr - Norges historie (norsk). Bind IV – Etter 1914. Oslo: Aschehoug. s. 174. ISBN 978-82-03-23677-8. 
  34. ^ Gerd Hagen (2000). «Verneskolene – en container for de umulige». Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Besøkt 25. januar 2014. 
  35. ^ Utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet (1. november 2004). «NOU 2004: 23 Barnehjem og spesialskoler under lupen». Barne- og familiedepartementet. Besøkt 25. januar 2014. 
  36. ^ SSB.no - folketellinga i 1960
  37. ^ Kirken.no - Antall døpte 1950-2008
  38. ^ Kirken.no - Antall konfirmerte 1950-2008
  39. ^ [1]
  40. ^ Human-etisk forbund om humanistisk konfirmasjon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]