Bjarkøyretten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bjarkøyretten (gammelnorsk biarkeyiarréttr, fornsvensk bjærkøa rætter) var et lovverk som regulerte liv og virksomhet på handelsplasser (birk) og i byer i Norden i tidlig middelalder.

De eldste kjente bjarkøylovene i Norden er fra de to norske byene Nidaros (Trondheim) og Bergen, disse er fra 1100- og 1200-tallet. Bjarkøyretten for Lödöse i Västergötland finnes bevart fra år 1345. Det finnes også deler av andra bjarkøylovtekster fra 1300-tallet.

Fremveksten av oldtidens handelsplasser bidro til å avskaffe gamle rangsforskjeller. I kaupanger, på fiskeplasser og overnattingssteder gjaldt bjarkøyretten som bestemte at alle frie menn var omfattet av samme rett, hauldsretten. I hjembygden gjaldt nok ættesamfunnet; men på handelsplassene måtte det vike.[1]

Bjarkøyretten ble i Norge avløst av Magnus Lagabøtes bylov og landslov på 1270-tallet.

I Danmark beholdt man frem til 1849 ordningen med birkeretten under birket, en rettskrets utskilt fra herredene.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 126), Bokklubben nye bøker, ISBN 82-574-0435-7
  2. ^ Birkeretten i Danmark

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Bjarkøyretten – originaltekst