Stålorm

Stålorm
	Stålorm, hunn.
	Nomenklatur
	Anguis fragilis; Linnaeus, 1758
	Populærnavn
	stålorm,; kopperøgle, ; sleve
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Krypdyr
Orden	Skjellkrypdyr
Familie	stålormer
Slekt	Anguis
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig; IUCNs rødliste (2024)
	Norsk rødliste:
	LC — Livskraftig; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, skog, kyst og semi-naturlig mark
Utbredelse:	Vest-Europa, Sentral-Europa og deler av Sørøst-Europa

Stålorm (Anguis fragilis) er ikke en slange, men en beinløs øgle,^[1] som lokalt kan ha flere alternative navn. Det er den eneste norske representanten i gruppen stålormer (Anguidae). Dette dyret er helt ufarlig for mennesker. I Norge regnes arten som livskraftig^[4] og den er i hovedsak utbredt på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet.^[1]

Biologi

Stålormen blir normalt 25–45 cm lang,^[1] og er stålgrå eller kobberbrun. Fordi den har beinplater i huden under skjellene, er den stiv i bevegelsene. Hannen er som regel ensfarget grå, mens hunnene er lysebrune eller kobberfarget med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen. Ungenes utseende ligner hunnen, men med lysere, gullaktig grunnfarge. En sjelden gang kan en se eksemplarer med blå flekker, helst hos hanner i paringstida på forsommeren.

Det vitenskapelige navnet kommer av at stålormen, i likhet med firfisla, kan slippe fra seg halen om en fiende angriper (autotomi).

Arten er mest aktiv i skumringen og demringen, ettersom de viktigste byttedyrene er snegler og meitemark. Om dagen gjemmer den seg under steiner og trestammer, men kan komme fram i regnvær. I Norge kommer den ofte ut i solskinn, på veier eller åpne glenner i skogen for å utnytte solvarmen. Den har en todelt tunge, og et velutviklet Jacobsons organ, så luktesansen er viktig når stålormen skal finne bytte. Selv blir den jaktet på av blant annet rovfugler, kråke, skjære, piggsvin og grevling. Den er et viktig byttedyr for slettsnoken.

Stålormen trives best i løv- og blandingsskog med fuktig mark, men kan også treffes i kulturlandskap, så lenge det er nok fuktighet og tett vegetasjon. I Norge til høyder opp mot 700 moh,^[4] mens den på sørligere breddegrader kan finnes opp til 2 700 moh.^[3] På samme måte som firfisle er den ikke eggleggende. Den er ovovivipar og ruger ut eggene i kroppen. Ungene blir født i august–september. Vinterstid ligger stålormen i dvale, og da kan en ofte finne mange individer samlet på et sted.

I motsetning til slanger har stålormen øyelokk som kan åpnes og lukkes. Dessuten har den flere rader med skjell under buken, mens slanger har én rad, med unntak av arter med et akvatisk eller underjordisk levevis.

Norske forhold

I Norge er stålorm (A. fragilis) vanlig på Østlandet nord til Vinstra i Gudbrandsdalen, Sørlandet og Vestlandet nord til Bergensområdet.^[1] Nordgrensen er dårlig kjent, men det finnes bekreftede observasjoner av stålorm lenger nord i landet.^[1] Ifølge Artskart viser i vest en nordgrense cirka på høyde med Sognefjorden. Artsobservasjoner har et utbredelseskart for arten.

Taksonomi

Basert på analyser av mitokondrielt DNA og to kjernegen-loci foreslo Gvoždík et al. (2010) at A. fragilis ikke er én enkelt art, men et artskompleks bestående av minst fire genetisk distinkte linjer i Europa.^[5] I en senere studie delte Gvoždík et al. (2013) komplekset inn i fem arter,^[6] utelukkende basert på genetiske data. Denne inndelingen er senere blitt bredt akseptert i herpetologisk litteratur (for eksempel Speybroeck et al. 2016).^[7] Likevel gjenstår det å beskrive og dokumentere tydelige morfologiske forskjeller mellom artene, et arbeid som fortsatt pågår (Uetz et al. 2019).^[8]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Gvoždík et al. (2013).^[6]

Treliste

Squamata, skjellkrypdyr
- Anguimorpha
  - Anguidae, stålormer
    - Anguinae
      - Anguis
        A. fragilis, stålorm, utbredt i Vest-Europa, Sentral-Europa og deler av Sørøst-Europa.
        
        A. colchica, utbredt i Øst-Europa, Kaukasus og det nordlige Anatolia og Iran.
        
        A. graeca, utbredt i Hellas, Albania og Makedonia.
        
        A. veronensis, utbredt i Italia og det sørøstlige Frankrike.
        
        A. cephallonica, utbredt på Peloponnes i Sør-Hellas.

Referanser

1 2 3 4 5 6 Artsdatabanken: Stålorm Anguis fragilis Linnaeus, 1758. Hentet 06.05.2026 fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/1592
1 2 Stålorm. Norsk Herpetologisk Forening. Besøkt 2006-05-06
1 2 Bowles, P. 2024. Anguis fragilis. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T47113126A204902180. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-1.RLTS.T47113126A204902180.en. Accessed on 07 May 2026.
1 2 3 4 Dervo B, Johansen BS og van der Kooij J (24.11.2021). Amfibier og reptiler: Vurdering av stålorm Anguis fragilis for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/6838. Nedlastet 06.05.2026
↑ Gvoždík, V., Jandzik, D., Lymberakis, P., Jablonski, D. and Moravec, J. 2010. Slow worm, Anguis fragilis (Reptilia: Anguidae) as a species complex: genetic structure reveals deep divergences. Molecular Phylogenetics and Evolution 55(2): 460-472. DOI: https://doi.org/10.1016/j.ympev.2010.01.007
1 2 Gvoždík, V., Benkovský, N., Crottini, A., Bellati, A., Moravec, J., Romano, A., Sacchi, R. and Jandzik, D. 2013. An ancient lineage of slow worms, genus Anguis (Squamata: Anguidae), survived in the Italian Peninsula. Molecular Phylogenetics and Evolution 69(3): 1077-1092. DOI: https://doi.org/10.1016/j.ympev.2013.05.004
↑ Speybroeck, J. Beuckema, W., Bok, B. and Voort, J.V.D. 2016. Field Guide to the Amphibians and Reptiles. Bloomsbury Publishing Plc, London. ISBN 9781472925626
↑ Uetz, P., Freed, P. and Hošek, J. (eds). 2019. The Reptile Database. Available at: http://www.reptile-database.org.