Embetsmannsstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Embetsmannsstaten (også embedsmannsstaten) er en betegnelse brukt om en periode i norsk historie der embetsmenn fra et fåtall familier som studerte samme sted og i stor grad hadde sammenfallende interesser, styrte det norske statsapparatet. Embetsmenn dominerte både i Stortinget og den norske regjering fra Grunnloven ble skrevet i 1814 frem til parlamentarismen ble innført i 1884, da partipolitikken tok over.

Betegnelsen «embetsmannsstaten» stammer fra historikeren Jens Arup Seip, som delte denne perioden i norsk politisk historie inn i tre: I den første måtte embetsmennnene kjempe mot dårlig økonomi og en politisk aktiv konge. I den andre delen hadde økonomien stabilisert seg og embetsmennene hadde i hovedsak kontroll over Stortinget og regjeringen. En ny generasjon embetsmenn ønsket en sterkere regjering som kunne opprettholde maktens tredeling mot et stadig mektigere storting. Embetsmennene møtte motstand fra en samlet bondeopposisjon på Stortinget, etter hvert samlet under Johan Sverdrup. I den tredje perioden ble opposisjonen så sterk at embetsmennene samarbeidet med kongen for å begrense Stortinget, men etter hvert tapte embetsmannsstaten kampen mot parlamentarismen.

Perioden som omtales som «embetsmannssstaten», var en politisk svært viktig del av norsk historie. Norge fikk sin første grunnlovsendring i og med at jøder fikk adgang til riket, noe som krevde en omskriving av § 2. Det norske flagget ble godkjent for stadig mer omfattende bruk, først som handelsflagg nord for Kapp Finisterre og så, med unionsmerke, i alle sammenhenger. Etter lang kamp måtte kong Karl Johan også ettergi Norge retten til å feire 17. mai. Posisjonen som stattholder ble etter hvert forbeholdt nordmenn, før den i 1873 ble fjernet i sin helhet. Dette sikret Norge en enda sterkere posisjon i forhold til Sverige. I tillegg til industrialisering og utvikling av jernbanenettet, begynte også veinettet å forbedres slik at tungtransport ble enklere.

Teori[rediger | rediger kilde]

Begrepet «embetsmannsstaten» ble skapt av historikeren Jens Arup Seip i 1963, og stammer fra hans essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat».[1]

I sin bok Utsikt over Norges historie (bind 1) angir Seip tre perioder i embetsmannsstaten med tanke på utviklingen av forholdet mellom de politiske maktene:

  1. Den første (1815–1830-årene) beskriver han som et politisk spenningsfelt mellom embetsmenn i Stortinget og en regjering bestående av kongen og hans statsråd som Seip omtaler som til dels agenter, til dels fungerte som en støtfanger
  2. Den andre (1840–1870) anså han som en periode der kongen, ved opprør fra Storting og regjering ble skjøvet i bakgrunnen, mens embetsmenn tok kontroll over både regjeringen og Stortinget, noe som skapte færre konflikter mellom de to institusjonene
  3. Den tredje (1870–1884) ble til da embetsmenn ble i mindretall i Stortinget, og i regjering benyttet seg av kongen for å kjempe mot Stortinget.[2]

Edvard Bull regnes som det motsatte ytterpunkt til Seip. Der Seip ser historien «i ørneperspektiv», altså ovenfra og med tanke på den herskende klasse, er Bull mer opptatt av å se den «nedenfra», med hensyn til «de sosiale synsvinkler – ikke først og fremst for å forklare topp-politikken, men ut fra en annen oppfatning av hva norsk hstorie handler om: Menneskene i fortida, ikke bare statslederne».[3] Historikeren Tore Pryser antyder at et nedenfra-perspektiv vil handle om «matressurs, folkeauken, industrialiseringa, urbaniseringa, nye kommunikasjonsmåtar, moderne kapitalisme, «det store hamskiftet» på landsbygda, større geografisk og sosial mobilitet, framvoksteren av nye sosiale grupper, folkerørsler som haugianere, thranittane og bondevenene».[4] Flere av disse temaene belyses også, men flesteparten ville høre mer naturlig inne i artikkelen om industrialiseringen i Norge.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Flåteranet i København som ble skjebnesvangert for Norge.

Norge hadde i 1784 ingen samlende styringsorgan som representerte nordmenn overfor statsledelsen i København. I stedet besto statsledelsen av en samling stift, stiftamter, millitære kommandodistrikter, oppebørselsdistrikter og jurisdiksjonsdistrikter, og alle disse rapporterte direkte til statens forvaltningsapparat i København.[5] Ergo lå det ingen føringer for embetsverket på den tiden.

Selv om det ikke lå et ferdig norsk embetsverk, var det embetsmenn og storborgerskap i Norge. Disse kom fra 1600-tallet, og i lang tid orienterte de seg mot Danmark og København både gjennom jobb og felles utdannelse. Det begynte imidlertid å forandre seg etter at stadig flere embetsmenn ble født i Norge. Mot slutten av 1700-tallet var over halvparten norskfødte.[6] Fra midten av 1700-tallet begynte norske embetsmenn og norske storborgere å se på Norge som fedrelandet og på seg selv som nordmenn. Dette kolliderte med en stat som satset på heterogenitet mellom dansker, islendinger, eskimoer, nordmenn, finner og samer. Storborgerne var viktig for dansk handel. De gikk med klart overskudd i handel på slutten av 1700-tallet, men var avhengig av import av korn fra Danmark, mens danskene gikk i underskudd med sin handel, men ble støttet av nordmenns kjøp av korn.[7]

Norsk handelsoverskudd endte imidlertid abrupt i 1807.[8] Danmark-Norge ble høyst ufrivillig trukket inn i Napoleonskrigene. Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde gjennomført «flåteranet» i 1807, å alliere seg med Frankrike.[9] Økonomisk fikk det enorme negative konsekvenser. Økonomien, som var styrt fra Danmark, hadde alltid regnet med noe inflasjon, men fra 1807, og spesielt fra 1810, var det hyperinflasjon. Til tross for dette var det faktisk mangel på sedler i Norge, noe som gjorde at handelsstanden ville ha sin egen seddelbank.[10]

Etter at Sveriges hær gikk mot Danmark, tvang de kong Frederik VI til å inngå freden i Kiel 14. januar 1814.[11] Ved fredsavtalen måtte Frederik VI avstå Norge til kongen av Sverige. Imidlertid hadde Norge, som ikke var representert i Kielfreden, gjort egne forsøk på å hevde sin selvstendighet. Dette kulminerte med Grunnloven av 17. mai. Den norske selvstendighetstanken ble knust etter en kort krig som endte med svensk seier. General og kronprins Karl III Johan gikk med på en ny grunnlov basert på grunnloven av 17. mai, Novembergrunnloven. Grunnloven hadde bare noen mindre justeringer av delene som hindret en personalunion. I tillegg til Novembergrunnloven ble også Riksakten av 1815 gitt grunnlovsstatus.

Embetsmannsstaten i Norge[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Norge var i en union med Sverige der Norge spilte en underlegen rolle, fikk nordmennene en svært selvstendig styreform. Den norske regjeringen fikk bestemme alt annet enn unionspolitikk og utenrikspolitikk selv. Utenriksdepartementet lå i Stockholm, og alt ble kontrollert derfra. Norge hadde en representant i Stockholm som skulle ivareta Norges interesser. Han var Norges statsminister i Stockholm, mens regjeringslederen i Norge fikk tittelen «førstestatsråd». I tillegg hadde kongen en stattholder i Norge som var regjeringens øverste leder.

Det fantes dermed mange posisjoner i staten som måtte fylles. Departementer, etater, geistlige posisjoner, militære posisjoner, politi, brannvesen og en rekke andre stillinger måtte fylles. Norge hadde embetsmenn som sto klare til å ta over disse rollene. Departementene, mange etater og flere andre institusjoner ble gjerne lagt til hovedstaden, Christiania (stavemåten med K kom først omtrent i 1877). Embetsmennene ble derfor samlet i stor grad i hovedstaden.

Kong Karl III Johan benyttet seg av svenske stattholdere i sin første periode, og siden han selv kunne utnevne regjering, var han ikke uvant med å plukke ut de han selv stolte mest på. Dette ble etter hvert et stort problem for embetsverket og for Stortinget, og det skapte en rekke konflikter. Det hjalp ikke at Karl Johan presset, bestakk og manipulerte for å få viljen sin, som blant annet inkluderte absolutt veto. Kampen mellom embetsmannsverket og kongen ble avgjort på 1830-tallet, da kongen ble presset til å ta en mer passiv rolle, spesielt etter Torgslaget.

I perioden 1840–1870 var kongemakten av langt mer beskjeden betydning. Karl Johans etterfølgere hadde ikke den samme iveren etter å kontrollere Norge og å manipulere Grunnloven. Embetsmannsstaten blomstret under en ny generasjon ledet av Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang. I denne perioden begynte også embetsverket å ta inn folk utenfor en liten gruppe familier, og dette betydde at den hittil så eksklusive embetsmannsstaten ble mer inklusiv og folkelig. Samtidig var dette en periode der embetsverket fikk befestet sin posisjon i regjeringen, og enda bondeopposisjonen som hadde gjort sitt inntog allerede i 1830-årene, var en opposisjon med stadig større makt, fikk embetsmennene kontroll over det meste av statsapparatet, Stortinget og regjeringen. Det var i denne perioden at jøder fikk adgang til landet, at Norge fikk bruke flagget sitt i alle sammenhenger – med unionsmerke – og jernbane og veinettet ble begynt påbygget.

Mot slutten ble det imidlertid stadig flere protester mot embetsverket. Folk ble mer interessert i politikk, og en økende del av den ville delta i større grad. For mange av dem ble Johan Sverdrup og hans venstregruppe symbolet på kampen mot eliten, det vil si embetsmannsstaten. Fra 1870 til 1884 var det en skyttergravskamp mellom venstresiden og embetsmennene og høyresiden om Stortingets makt. Kampen ble avgjort da Stortinget, kontrollert av venstresiden, stilte regjeringen for riksrett, og dermed demonstrerte at regjeringen måtte ha Stortingets godkjennelse for å kunne styre. Dette var en de facto innførsel av parlamentarisme i Norge.

Konflikt mellom konge og Stortinget (1815–1840)[rediger | rediger kilde]

Karl III Johan brukte mye av tiden han kunne avse til norsk politikk til å få utvidede rettigheter, og særlig absolutt veto.

Karl III Johan, som ble konge i 1818, hadde ikke benyttet seg av muligheten til å tvinge inn absolutt veto i Grunnloven. Det skulle han imidlertid forsøke å gjøre fra 1821 og utover, i tillegg til en rekke andre rettigheter, som å utnevne arvelig adelstittel og å avskjedige embetsmenn med unntak av dommere.[12] Kampen mellom Karl Johan og Stortinget var intens, særlig fra 1815 til 1829, men også senere.

Norges økonomi fikk en tøff start, og Karl Johan brukte manglende evne til å kunne betale krigsgjelden til Danmark som et argument for statens utilstrekkelighet. Etter de første fem årene gikk det stadig fremover, og i 1824 ble det besluttet å betale ned hele gjelden. Speciedaleren var satt i sølvstandard, og fra å ha opplevd grov inflasjon, kom den i 1842 opp i pari kurs slik at den var verd en speciedaler sølv. Etter at Stortinget på midten av 1820-årene hadde lyktes i å betale gjelden og få noenlunde sunn økonomi, gikk de til offensiven mot Karl Johan i de såkalte kompetansestriden, der de gikk kongens og regjeringens innsats i sømmene for å se om den var godt løst. De fant flere heftelser, særlig Bodøsaken, i tillegg til at de stoppet bevilgninger til slottet og apanasje til Karl Johans ett år gamle barnebarn. Regjeringssjef Jonas Collett ble stilt for riksrett og frikjent i et maktspill fra Stortinget.

Kongens store tap ble imidlertid kampen om feiring av 17. mai. Selv mente han at det var en feiring til ære for Christian Fredrik og mot ham, og han frarådet feiring. Likevel ble det gjennomført feiring fra 1824 av, og særlig i 1827 ble det store feiringer av nasjonaldagen. Etter en roligere feiring i 1828 ble feiringen i 1829 så markert stor og folkemengden så uvillig til å spre seg at stattholderen valgte å tillate bruk av militære for å spre folket. Til tross for at våpen ikke ble brukt, skapte dette en så stor forargelse at da stattholderen døde i desember samme år, ble han ikke erstattet på over seks år, og svenske stattholdere i Norge forble en umulighet. 17. mai-feiring ble dermed etablert, og det norske flagg, først gått gjennom Stortinget og så gjennom kongelig resolusjon i 1821, ble hyppig brukt. I 1838 ble også det norske flagget brukt på alle handelsskip etter at pirattrusselen i Middelhavet var borte.

Stortinget fikk to utfordringer på slutten av denne perioden. For det første fikk bøndene i 1832 overtall i forhold til embetsmennene, og dette medførte sparetiltak og færre bevilgninger. For det andre valgte Karl Johan å styrke regjeringen med Herman Wessel Jarlsberg for å få tredelingen i balanse igjen etter at Stortinget hadde fått mer makt enn kongen og Wessel Jarlsberg ønsket.

Den første økonomiske krisen (1814–1818)[rediger | rediger kilde]

Herman Wedel-Jarlsberg bedrev en vanskelig balansekunst mellom konge, Stortinget og bondestanden.

Norges økonomi, som lå godt an frem til 1807, var i alvorlig krise som følge av Napoleonskrigene. Norge var ikke alene om dette, det var en allmenn europeisk etterkrigskrise fra 1815 av. Flere utenlandske banker og handelshus gikk fallitt, noe norske handelsmenn også tapte stort på.

Riksforsamlingens første, og noe kontroversielle, løsning var å trykke mer penger, og å skjule handlingen bak overgangen fra speciedaler til riksdaler. Imidlertid medførte dette stor inflasjon, og bunnen ble nådd i 1816, da sedlene var verdt 20 % av Eidsvollsgarantiens verdi, som i seg selv var at 375 riksdaler trengtes for å betale 100 specidaler sølv.[13] Samtidig hadde også norsk trelasthandel store problemer fordi England fikk bedre tollfordeler ved å hente trelast fra Canada.[14]

Grev Hermann Wedel Jarlsberg ble utnevnt til finansminister i en av de tidligste regjeringene, og den første utnevnt av Karl Johan. Etter inflasjonen i 1816 var han opptatt av å styrke kronen igjen og foreslo derfor en stram politikk med fast pengeverdi. Det ble imidlertid vanskelig å få gjennom Stortinget, der en stram pengepolitikk ville gå hardt utover en allerede vanskeligstilt treeksport, og der finansiering gjennom skatter ville ha vært tungt for folket og vanskelig å gjennomføre. I stedet ble en ny pengeordning gjennomført, der 1000 av de gamle riksbankdalene skulle tilsvare 100 spesidaler sølv. Dette var altså nedskrivningen, den reelle verdi var sannsynligvis enda lavere.[15]

For å få orden på seddelpressen ble det bestemt å opprette Norges Bank. Det skulle være en privat bank under løpende kontroll av staten. Norges Bank trengte mellom 2 og 3 millioner spesidaler i edle metaller, og dette skulle finansieres frivillige innskudd i edle metaller (og da ble Norges Bank liggende i Christiania) eller ved tvang (og da skulle den legges til Trondheim). Skepsis og generell manglende evne til investering gjorde at det rimelig tidlig ble klart at frivillige innskudd ikke kom til å holde. Dermed ble det pålagt en skatt for å få nok penger. Francis Sejersted åpner for muligheten at det var viljen mer enn evnen det skortet på.[16]

Karl Johan visste å utnytte situasjonen til sitt beste, ettersom de økonomiske problemene fikk flere til å tvile på om Norge kunne fungere som egen stat. Gjennom agenter og store pengesummer lyktes det ham å få et stort kontaktnett som han prøvde å utnytte til å påvirke bondestanden til å være for en mer intim union med større kongemakt. Målet kan ha vært å presse embetsstanden mellom kongemakten og bøndene, noe Sejersted i så fall omtaler som en dårlig strategi i det lange løp.[17] Wedel ble uansett plassert i en vanskelig situasjon mellom Karl Johan og Stortinget, men fant en løsning eder han godtok innskudd i kobber eller i gamle riksbanksdaler, om enn i en kurs langt under pari. Dette holdt til at Norges Bank fikk de verdiene de trengte. Norges Bank ble i 1816 bygget i Trondheim, med filialer i Christiania, Bergen og Christiansand.[18]

Mot slutten av denne perioden ble imidlertid to agitatorer aktive i å foreslå inflasjonistisk pengepolitikk for å hjelpe mot det strenge regimet. Haagen Mathiesens inflasjonistiske politikk skaffet ham langt flere stemmer enn noen andre, men valgmannskollegiet gikk imot ham, og han kom dermed ikke på tinget. Wincents Sebbelows plan fikk støtte både fra byer og bondestanden på Østlandet. Imidlertid var dette bønder på Østlandet, og bøndene på Vestlandet hadde i større grad stått på Eidsvollsgarantien som de andre forlot. Ved neste valg ble det en seier for embetsmennene over bondestanden.[19]

Konge mot Storting: Gjeld mot inskrenkede rettigheter (1818–1821)[rediger | rediger kilde]

Vitsetegning om Bodøsaken.

Om det å stabilisere Norges økonomi var vanskelig, var det en større utfordring i vente. Danmark-Norge ble pålagt betaling for å ha vært med på den tapende side i Napoleonskrigene. Karl Johan sa at han fryktet krig om pengene ikke ble tilbakebetalt, noe som kan ha vært en overdrivelse. Norge greide å forhandle med Danmark slik at de skulle betale 3 millioner spesidaler sølv på avdrag over 10 år.

Omtrent samtidig skjedde Bodøsaken. I kortform hadde noen engelske smuglere og handelsmenn blitt tatt med smuglervarer. Disse hadde imidlertid kontakter langt oppe i de britiske myndighetene, for det ble en internasjonal sak ut av det, og Norge ble idømt å måtte gi fra seg smuglervarene og betale 120 000 spesidaler, omtrent en åttendedels statsbudsjett, i erstatning og andre utgifter.[20] Siden dette var snakk om en utenrikspolitisk affære, var det egentlig Sverige som skulle støtte Norges sak, noe som ikke gikk spesielt godt.

Samtidig som Bodøsaken og nedbetalingen av krigsgjelden, var også Adelsloven, loven som skulle avvikle adelen i Norge, oppe til sin tredje votering. Saken gikk gjennom, men Karl Johan nektet sanksjon. Ettersom dette var tredje votering på samme sak, hadde Karl Johan ikke lenger vetorett. Saken gikk gjennom. Stortinget hadde også hatt en egen «oppgjørskomité» som skulle se på gjelden, og innstillingen var at Stortinget skulle avvise saken, etter som Norge ikke tok del i Kieltraktaten. Begge disse sakene skapte stor irritasjon for Karl Johan, som truet med å oppheve grunnloven og gi Norge en ny statsforfatning med større makt til kongen og begrenset trykkefrihet i tillegg til lavere skatter. I tillegg til disse truslene brukte han også penger for å få flere stortingsmedlemmer positive til hans sak. Til slutt la han en troppesamling til Etterstad ikke langt fra Stortinget, og dette var med på å skremme til et overveldende flertall for å ta på seg gjeldsforpliktelsene.[21]

Karl Johan benyttet trusselbildet til å komme med en kongelig proposisjon som fortsatte å gi større makt til ham på bekostning av Norges selvstendighet. Dette kunne ha fungert i hans favør dersom Norge ikke lyktes å betale sin gjeld, men opptur i jordbruket og et statslån på en halv million som i stor grad ble investert medførte at økonomien var på oppsving. Det ble besluttet at Norge skulle oppta et statslån som dekket hele gjelden til Danmark mot at det ble en reduksjon i selve summen. Norsk økonomi var dermed på vei oppover på 1820-tallet og fremover, og pari kurs, altså at en specidaler var verd en specidaler sølv, ble nådd i 1842. På tross av at det var Wedel Jarlsbergs politikk som langt på vei hjalp Norges økonomi, måtte han selv gå, delvis på grunn av krangel med Karl Johan, delvis på grunn av at Stortinget ville ha kontroll på regjeringen, og delvis spekulering med Norges penger tidlig i statsdannelsen.[22]

Symbolsaker: Flagg og feiring (1821–1838)[rediger | rediger kilde]

Norges flagg 1814-1821
Svensk-norsk unionsorlogsflagg 1815-1844
Svensk-norsk unionshandelsflagg 1818-1844

Norge hadde siden 1814 hatt sitt eget flagg, men det besto av det danske flagget med den norske løven i middelalderversjon, med sterkt buet øks. Ønsket om et eget flagg var stort, og da Stortinget skulle ta opp et nytt flagg i 1821, kom en rekke forslag inn. Disse varierte fra rød bunn og gult kors til grønt og sort, til sort bunnfarge og en rekke andre varianter, inkludert flagg som kan minne sterkt om Finlands (først brukt i 1918) og Den dominikanske republikks flagg (først brukt i 1844).[23]

Det ble etter hvert forslaget til Fredrik Meltzer som ble akseptert. Karl Johan mente imidlertid at det ikke var Stortinget, men kongen, som skulle bestemme flagg. Han sanksjonerte derfor Stortingets flagg og i stedet ble flagget gitt ved kongelig resulasjon av den 17. juli samme år. Det fikk liten praktisk forskjell, utover at norske skip sør for Kapp Finisterre måtte bruke unionsflagget, som var det svenske flagget med et hvitt andreaskors på rød bakgrunn i kantonen.[24] Grunnen til dette var praktisk; Norge betalte ikke penger til Barbareskstatene i Middelhavet, og dermed var faren for å bli overfalt av sjørøvere stor.[25]

Den 17. mai 1824 ble grunnlovsforslagene som Karl Johan hadde nær truet med, men til slutt bare foreslått, i 1821, behandlet etter tre års inngående studier. Disse inkluderte å kunne oppløse Stortinget og skrive ut nye valg, avsette embetsmenn utenom dommere og ha absolutt veto. Ingen av de 12 forslagene ble bifalt, og saken falt. Den 17. mai 1824 hadde grunnloven tålt sitt første alvorlige angrep.[26]

Samme dag ble nasjonaldagen feiret i Trondheim, for første gang offentlig, om enn relativt stille. Dette var starten på en folkelig festdag med stadig økende tilslutning. Karl Johan kunne styre sin begeistring. For ham var 17. mai en feiring av Christian Fredrik, og av den opprinnelige grunnloven han hadde mislyktes å forandre på eller erstatte. Han jobbet både direkte og indirekte for å bekjempe feiringen.[27] Dette gikk ikke nevneverdig bra. Selv om det ble stille i 1825, ble 17. mai feiret behørig i 1826, til tross for offentlig propaganda mot det. Året etter trakk Karl Johan sine grunnlovsforslag, og stattholder Johan August Sandels forsto det slik at 17. mai-feiring ville bli godtatt. Dermed ble 17. mai feiret, nå også med embetsmenn, blant annet i Stortinget. Karl Johan reagerte med forargelse, om det skyldtes at han ikke ønsket feiringen eller fordi den fikk så stor oppmerksomhet.[28]

En tegning av Torgslaget den 17. mai 1829.

Foran 17. mai 1828 hadde Stortinget gått på offensiven og fulgt opp Karl Johans innsats i den såkalte kompetansestriden. Kongens avtaler med fremmede stater, Bodøsaken, appanasje til ett år gamle prins Carl og utgifter til Slottet. Dette medførte at det ble stilt riksrett mot finansminister Jonas Collett i 1827. Collett ble frikjent, men prinsippet gjorde at Stortinget viste at de hadde makt mot regjeringen. Karl Johan reagerte også sterkt senere samme år da en festforestilling den 4. november – underskrivingen av Novembergrunnloven, og Karl Johans foretrukne nasjonaldag – ble avrutt av en pipekonsert. Sandels prøvde å batatellisere saken, noe som medførte at han ble erstattet av Baltzar von Platen.[29]

Selve 17. mai 1828 var påvirket at kongen hadde 2000 norske soldater rundt hovedstaden, der han selv oppholdt seg. Den spente stemningen var klar både i folket og blant embetsmennene, og feiringen det året ble svært forsiktig. Det ble imidlertid ikke neste års feiring. Den falt på en søndag, og dermed en fridag. Det var dagen dampskipet DS «Constitutionen», et av to dampskip kjøpt av Postverket og under nøye gjennomgang av Stortinget under saken mot Collett, skulle legge til kai. Det var ifølge rapporter en varm og solrik dag, og det hadde vært enkelte beskjedne feiringer av dagen allerede. Dermed ble oppmøtet rundt damskipet stort, og hurrarop til Constitutionen ble fulgt av nasjonalsanger. Det skulle svært lite fantasi til for å sette skipets navn og Norges grunnlov sammen. Menneskemengden dro deretter oppover til Vår Frelsers kirke og Stortorget. Politiet lyktes ikke å spre menneskemengden, og det ble bedt om militær hjelp, noe stattholderen von Platen ga sin velsignelse til, så lenge det foregikk etter klokken 10 om kvelden. Menneskemengden ville fortsatt ikke spre seg, men etter at kavalerister red inn fulgt av 90 fotfolk med gevær, ble etter hvert menneskemengden spredt, uten bruk av gevær eller sabel.[30]

Reaksjonene mot «Torgslaget» ble store. von Platen ble den siste svenske stattholderen, og ettersom det å utnevne en norsk ville ha vært enda en norsk seier, forble posisjonen ubesatt i lang tid.[31] Kampen mot 17. mai-feiringen var dermed tapt, og Karl Johan hadde dermed lite å stille opp med.[32]

Konge mot Storting mot regjering: Kampen om maktens tredeling (1830–1840)[rediger | rediger kilde]

Statsminister i Stockholm Severin Løvenskiold ble symbolet på kongemakten, og stilt for riksrett.

Etter Torgslaget og von Platens død i desember samme år fikk Stortinget større handlingsrom, og regjeringen var nå ikke lenger styrt av en stattholder. I hans plass hadde finansminister Collett tatt over som formann i regjeringen.[33] For å tilfredsstille et Storting med stadig flere bønder eller deltidsjordbrukere (mange var handelsmenn, fiskere eller hadde andre yrker på si), foreslo han en relativt radikal formannskapslov som sikret lokalt selvstyre. Det var mer sentralistisk enn bøndenes opprinnelige forslag, men det betydde også at staten tok flere utgifter enn tidligere.[34] Det tidligere samarbeidet mellom bøndene på Østlandet og Karl Johan var det lite igjen av, og Collett tok nå en posisjon som regjeringsleder langt nærmere Stortinget og lenger fra konge og statsminister i Stockholm Severin Løvenskiold. Løvenskiold var økonomisk uavhengig, og han støttet kongen i kompetansestriden. Stortinget støttet Collett, og ga ham et stort gratiale i 1833.

I 1836 begynte gnisningene virkelig igjen. Yngre embetsmenn forespeiltet parlamentarismen da de argumenterte i sitt nystardede blad Den Constitutionelle at Stortinget skulle være med på å utpeke statsråd. Den 16. mai ga Collett, i seneste laget, Karl Johan beskjed om at Stortinget kom til å feire 17. mai, og dermed anerkjenne grunnlovsdagen uten at Karl Johan rakk å protestere. Åpningen av Stortinget samme år var med på å understreke at Stortinget og Kongen ikke var ferdige med uenigheter. Det ble fremmet forslag om å utgi en offisiell Stortingstiende, og at kongens trontale skulle debatteres. Stortinget valgte også å avvise kongens nå tradisjonsrike forslag om absolutt veto uten å ha behandlet det. I tillegg ble flaggsaken tatt opp igjen.[35] På slutten av 1820-tallet hadde Frankrike tatt Algerie og andre røverstater, og dermed hadde argumentet for å bruke det svenske flagget som sivilt handelsflagg sør for Finisterre også forsvunnet.[36]

Også likestilling med hensyn på ordenstallene til kongene, den korrekte tittelen – Konge av Norge og konge av Sverige og ikke omvendt – på ting som angikk Norge og flere andre punktet ble også tatt opp. For å pakke dette inn pent, ble det sendt som en adresse til Karl Johan, slik at han kunne ta initiativ til dem i stedet for krav. Kongen tok initiativ, men til oppløsning av Stortinget. Den 8. juli ble Stortinget oppløst, og det før de hadde gjennomført flere av sine plikter, deriblant å vedta budsjett. I den kongelige diktamen krevde han at de skulle gjennomføre sine forhandlinger innenfor minimumsgrensen på tre måneder. Stortinget svarte med å stille statsminister i Stockholm Løvenskiold for riksrett ettersom han hadde kontrasignert beslutningen om å oppløse Stortinget.[37] Løvenskiold ble funnet skyldig i Riksretten til tross for at fem av seks høyesterettsdommere frifant ham, og straffen ble en bot på 1000 spesidaler, en for Løvenskiold beskjeden sum. [38]

Karl Johan gjorde noen fremstøt som kokte bort, men han forsto nå at regjeringen – altså den i Norge – utgjorde en mindre trussel enn Stortinget. Som resultat av dette besatte han stattholderrollen som hadde vært ubesatt siden 1829, og det ble Hermann Wessel Jarlsberg som tok den. Han krevde at Collett måtte gå, ettersom han oppfattet Collett som for svak overfor Stortinget. Dette skjedde også, og Hermann Wessel Jarlsberg fikk dermed mye friere spillerom for å hindre Stortingets utvidelse innen bevilgninger og lover. Wedel Jarlsberg var også med på det som rørte seg i neste generasjon. Han hadde finansiert Den Constitutionelle, og de yngre embetsmenn var enige i ham om at Norge trengte en sterkere regjering. Wessel Jarlsberg styrte fra 1836 til sin død i 1840.[39]

Bondeopprør på Stortinget (1832–1840)[rediger | rediger kilde]

Utbygging av skolebygg, som Latinskolen (1840) fra Bergen katedralskole, var med på å øke kostnadene, som bøndene ønsket å holde så lave som mulig.

Bønder hadde alltid vært representert på Stortinget, men det hadde vært en overvekt av embetsmenn. Disse hadde en i utgangspunktet liberalistisk tollpolitikk der de helst så at tollsatsene var så lave som mulig. De hadde også åpnet for brennevinsbrenning til husbruk på landet, og fjernet flere særrettigheter til bergverks- og sagbruksindustrien. Da loven om skyssplikten kom, måtte embetsmennene betale for skyss fra bønder. Dette ble kompensert med en svært høy skyssgodtgjørelse uavhengig av om de trengte den. Fra 1817 til 1830 hadde utgiftene generelt blitt tredoblet. Dette skyldtes også andre utgifter, som bygging av skoler og økning av lærerlønn. Selv dette ble for mange utgifter fra staten som måtte betales i hovedsak av bøndene, som utgjorde fire femtedeler av Norges befolkning. Derfor ønsket bøndene både å få kontroll på Stortinget og på lokaladministrasjonen, begge kontrollert av embetsverket.[40]

Mens det tidligere hadde vært en overvekt av embetsmenn på Stortinget, ble det ved valget i 1832 en overvekt av bønder, 43 mot 33 embetsmenn og akademikere, 2 proprietærer (altså landeiende menn), 13 kjøpmenn og 2 håndverkere. Bakgrunnen så ut til å handle om en generell skepsis mot embetsmannsstanden. Det skulle også vise seg politisk at det var et opprør mot politikken som ble ført. Verneplikten gikk for det meste ut over bøndene, som næret en skepsis overfor hæren. Dermed ble kutt i penger til hæren gjennomført. Finansieringen av de statlige utgiftene ble også forandret. Direkte statsskatt og land- og kjøpstadsskatten ble halvert. Tollsatsene ble økt bortsett fra på livsnødvendigheter – altså melvarer og kjøtt. Siden det var folk i byene for det meste som importerte mat, var det også i større grad de som måtte betale for det ved at statens inntekter ble langt mer tollbaserte enn basert på direkte skatt. Lokalt selvstyre hadde lenge vært en viktig sak for bøndene. Tanken til en undergruppe av bøndene på Stortinget var at lokalt selvstyre delvis skulle betales av staten, og at formannskapet skulle være suverent i kommunesaker. Lovforslaget ble noe modifisert for å få med seg flertallet, men Karl Johan nektet sanksjon.[41]

Også til valget i 1836 ble bøndene godt representert, og igjen ble sparepolitikken fra forrige Storting fulgt.[42] Ettersom kongen hadde oppløst Stortinget og igangsatt en motoffensiv mot det han oppfattet som Stortingets økende makt, var et splittet Storting vanskelig gjennomførbart. Det ble sparing i utgifter til militæret, men ikke til marinen. De stemte ned bevilgninger til et nytt universitetsbygg, nye sinnsykehus og til Norges første landbruksskole, Jacob Sverdrups Landbrukssskole. Til slutt ble loven om lokalt selvstyre vedtatt igjen, men denne gangen mer imøtekommende, blant annet på kompetanse vis-à-vis embetsstanden. Den mer imøtekommende stilen viste seg også ved at Stortinget ga bevilgninger til å fullføre byggingen av Slottet. I tillegg ble, utover forslaget om lokalt selvstyre, bare saker som kongen la frem for dem, behandlet. Der bondeoppstanden på Stortinget i 1832 ikke hadde en klar leder, ble den i 1836 i stor grad ledet av Ole Gabriel Ueland.[43]

Embetsmannsstatens storhetstid (1840–1870)[rediger | rediger kilde]

Unionsmerket, eller «Sildesalaten» som det ble kalt etter hvert, gjorde at Norge kunne bruke sitt flagg i alle sammenhenger.

Embetsmennende gikk seirende ut av kampen mot kong Karl Johan, og hans sønn Oscar I var langt mindre aktiv i sin politikk i Norge. Dette medførte at embetsmennene heller så ham som en venn og kongemakten som noe positivt i kampen mot «folkemakten» representert av opprør enten fra thranitterbevegelsen, fra revolusjonære inspirert av revolusjonene i 1848 eller fra bondeopprør på Stortinget. Anton Martin Schweigaard og Fredrik Stang jobbet for å styrke regjeringen og embetsverkets stilling, mens Ole Gabriel Ueland ble samlende for bondeopposisjonen som gjorde sitt for å gi den lovgivende forsamling mer makt på bekostning av regjeringen.

Perioden hadde også sine symbolsaker, som 17. mai-feiringen og flaggsaken i forrige periode. Først av disse var saken om «jødeparagrafen», en setning i Grunnlovens § 2 om at jøder ikke hadde adgang til landet. Jøders rettigheter var mer enn bare en symbolsak i seg selv, men på den andre side handlet det også om Grunnlovens bestandighet. Ved å forandre på den kunne man forandre på alt ved den. Til slutt vant de som kjempet jødenes sak, da omtrent 90 prosent av Stortinget stemte for å fjerne jødeparagrafen. Da Oscar I ble konge, ga han også tre andre viktige symboler i morgengave: Han skulle være konge av Norge først i saker som angikk Norge, unionsvåpenet skulle være likestilt, og unionsmerket i flagget ville gi Norge rett til å vaie det norske flagg – med unionsmerket – i alle sammenhenger, både på militære og private skip såvel som i feiringer. En siste symbolsak handlet om stattholdertittelen. Ingen ble utnevnt til stattholder etter 1856, men det var et stort ønske om å bli kvitt den, fordi den representerte underlegenhet mot Sverige. Imidlertid ble den så dårlig løst at den tok lang tid og provoserte flere svenske politikere. Det endte med en ny symbolsak, denne fra Sverige, et ønske om en revisjon om unionen. Takket være elegant politisk manøvrering rant denne symbolsaken ut i sanden.

Mot slutten av perioden begynte opposisjonen mot embetsmannsstaten å samle seg. Ueland hadde lenge ledet bøndene, men etter hvert ble Søren Jaabæk et naturlig midtpunkt. Hans kompromissløse sparepolitikk gjorde at han stemte mot alt som kostet noe. Dette skapte vansker i samarbeidet med de radikale på Stortinget, men Johan Sverdrup lyktes i å samle bøndene og de radikale, delvis ved å sette seg inn i bøndenes tankesett og forstå deres bekymringer. Mot slutten av perioden var han den ubestridte lederen for opposisjonen, og på vei mot å skape partiet Venstre.

Bondeopprøret samler seg rundt Ueland (1839–1845)[rediger | rediger kilde]

Ole Gabriel Ueland ble den naturlige lederen for bøndene på Stortinget, og valgte en konfronterende stil.

Innimellom alt oppstyret rundt kampen mellom Stortinget og kongen i 1836, ble Formannskapsloven godtatt. Dette sikret dermed lokalt selvstyre i større grad enn tidligere for bønder og andre i mindre sentralt beliggende strøk.[44] Valget i 1838 ble likevel et tilbakeslag for bondeopposisjonen på Stortinget. I en av de største skiftene i Norges parlametariske historie ble to tredjedeler av Stortinget byttet ut, og i hovedsak gikk dette i embetsmennenes fordel.[45] I oversikten over stortingsrepresentanter i perioden ser man at antall oppført som «gaardbruker» var sunket fra 41 (og to aktive suppleanter) til tilsammen 29. Det gikk fremover for bøndene i 1842, men også da var de i opposisjon.

Ueland som leder hadde motstridende syn. Han stemte imot oppmykning av de strenge reglene om religiøse samlinger, om godkjennelse av selter utover de «etablerte» sektene og imot jøders tilgang til Norge (se under). Han var også svært skeptisk til en mer human strafferett. Samtidig fikk han gode avtaler da ny handelslov og ny håndverkslov skulle diskuteres, fordi det kom bygder og bønder også til gode. Ueland ble utover 1840-tallet en stadig sterkere leder for en stadig mer samlet bondegruppe på Stortinget. Han fokuserte særlig på lokalt selvstyre, og ville i så stor grad som mulig fjerne embetsmennenes innblanding. I noen grad, for eksempel da han tok til orde for å fjerne «enhver hindring for vor Industri», fikk han støtte i en liberal embetsstand.[46]

Ueland gikk lenger, han stilte riksrett mot finansminister Jørgen Herman Vogt. Grunnen var at han mente at regjeringen hadde forbigått Stortinget i noen provisoriske anordninger fra 1843 om toll på råjern og nektelse på å etterkomme Stortingets nedsettelse i 1842 av noen tolltjenestemenns prosenter av tollen. Den sistnevnte var i praksis en diskusjon om Stortinget kunne kontrollere embetsmenns lønninger. Vogt ble forsvart av Fredrik Stang, som lyktes å frikjenne Vogt på alle punkter. I tillegg til Fredrik Stang, hadde også Anton Martin Schweigaard argumentert kraftig imot bøndenes retning. Stang kommenterte at Stortinget prøvde å tilrane seg makten som tilfalt kongen, altså regjeringsmakten, mens Schweigaard mente at man ville få 400 selvstyrte republikker.[47] Schweigaard ble en politisk ledestjerne for den moderne embetsmannen, med kontakter i Europa og med interesse for mer moderne økonomisk tankegang.

Oscar Is morgengave og skandinavismen (1844–1850)[rediger | rediger kilde]

Det nye Unionsvåpenet var halvt norsk og halvt svensk, og likestilling var dermed oppnådd.

Karl Johan døde den 8. mars 1844, og dermed var en dominerende konge borte. Oscar I manglet farens sterke personlighet. Dette blandet med prosessen Karl Johan og Wedel Jarlsberg igangsatte i 1836 med å styrke regjeringen, skapte nettopp det, en sterkere regjering. Det var særlig i Oscar Is første hele år som konge, da Fredrik Stang var kommet inn i regjeringen, at man merket en mer selvstendig regjering.[48]

Oscar I skapte imidlertid oppmerksomhet rundt seg selv da han kom unionskomiteen i forkjøpet. Han ga som morgengave til det norske folk at han skulle tituleres slik det var ønskelig, med «Konge av Norge og av Sverige» på anliggender som angikk Norge. I tillegg var det to symbolske gaver til. Den første angikk unionsvåpenet. Karl Johans unionsvåpen var tredelt med to tredejedeler tildelt svenske symboler og en tredjedel norske. Tre kronor var stilt over den norske løve. I sin morgengave ga Oscar I Norge et nytt unionsvåpen der de to rikene fikk halvparten hver, og der den norske løve sto under den norske kronen. Til sist ble det norske flagget også forandret ved at det ble lagt til et unionsmerke i kantonen, altså øverst mot flaggstangen. Unionsmerket skulle legges til både handels- og orlogsflagget, og dermed mistet Norge det «rene» handelsflagget, mens orlogsflagget ble langt mer norsk i utforming.[49]

Morgengaven til Oscar I kom i en tid der en begynnende skandinavisme. Peter Andreas Munch var en av de norske forkjemperne.[50] For skandinavismens forkjempere var tanken den at Skandinavia besto av tre folk som en gang var ett, med felles religion, språk og historie. Tanken for skandinavistene var fred og en nøytralitetspolitikk som sikret denne. Dette var ikke tilfeldig. Danmark var bekymret for Tyskland, og Sverige og Norge for Russland. Tanken var i hovedsak en studenttanke, og med Oscar Is velsignelse dro norske studenter til studentmøte i Danmark i 1845 for første gang. Den første utfordring som skandinavismen fikk, skjedde da tyskdominerte områder i Danmark gjorde opprør, og det ble hintet om at de ville få støtte fra tyskere utenfra. Danmark ba om hjelp, og Oscar I gjorde klar 15 000 mann for å forsvare Danmark. Han ba om 3000 i Norge, men både regjering og Stortinget svarte vagt. De 3000 ble gjort klare under forutsetningen av at Norge ikke skulle ha noen «varigere tilnærmelse til Danmark». Firehundreårnatten var med andre ord ikke glemt. Hæren ble uansett ikke nevnt fordi verken Russland eller Preussen ønsket å støtte opprørere og nasjonalister mot sin lovlige konge.[51]

Jødeparagrafen (1842–1851)[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland var en svært ivrig forkjemper for jøders rettigheter.

Grunnlovens § 2, om jøders adgang til riket, hadde være praktisert med vekslende intensitet. Da Norge desperat trengte et lån for å kunne betjene sin gjeld til Danmark i 1822, var det to institusjoner som Norge vurderte, begge jødiske: svenske Michaelson & Benedicks og danske Hambro. Norge endte med å låne fra Hambro.[52] På 1830-tallet ble en nyvinning innført: leidebrev for jøder som ved spesielle årsaker skulle kunne slippe inn til landet.[53]

Den store forkjemperen for å få fjernet den såkalte «jødeparagrafen» var Henrik Wergeland. Han valgte allerede i 1839 å fremme et forslag om å fjerne den setningen som forbød jøder adgang til landet. Den ble ikke behandlet da, ettersom den kom i siste liten. Jødeparagrafen hadde sine motstandere, men problemet var en uvillighet til å forandre noe som helst på den så unge Grunnloven, som allerede hadde tatt imot angrep fra kong Karl Johan. Tok man én paragraf, kunne også andre falle. Det krevdes uansett to tredjedelers flertall for å få gjennom en endring. Wergeland benyttet seg derfor av det han kunne av litterære virkemidler. Inkludert Indlæg i Jødesagen, der han argumenterte kraftig imot alle argumentene mot jøder og deres tilgang til landet.[54] Da saken endelig ble tatt opp av Stortinget i 1842, argumenterte flere, inkludert Gustav Peter Blom, den eneste riksforsamlingsmannen som fortsatt var på Stortinget, for å forandre paragrafen. Voteringen ga et flertall for med 51 for og 43 mot, men det manglet der med 12 representanter for å få det nødvendige flertallet for å forandre grunnloven. Dermed ble paragrafen stående.[55]

Wergeland tok nederlaget som en utfording, og samme år skrev han Jøden, ni blomstrende Tornequiste.[56] Han fulgte i 1844 med Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste i 1844. Begge ble publikumssuksesser, og Wergeland sørget for at alle stortingsrepresentanter fikk sin utgave av den førstnevnte boken.[57] Året etter døde Wergeland, og andre tok tak i saken. I 1845 ble Wergelands forslag ett av to, det andre av representant Ingebrigt Haldorsen Sæther. Førstnevnte fikk ikke flertall, mens Sæthers fikk 52 for og 47 mot, fortsatt langt bak to tredjedeler. I 1848 ble en ny taktikk foreslått av Ludvig Kristensen Daa foran 1848-avstemningen. Det medførte et flertall for på 59 mot 43 stemmer. Det var ikke nok til to tredjedelers flertall, men det manglet «bare» ni stemmer mot 14 i 1845 og 12 i 1842. I 1851 var ting annerledes. Valget var et drastisk nederlag for embetsmenn og særlig jurister. Disse var de sikreste støttene til å forandre Jødeparagarafen. I stedet kom særlig kjøpmenn inn. Imidlertid hadde Konstitusjonskomiteen levert et enstemmig vedtak at «naturrett, kristendom og statsklokskap» krevde at Grunnlovens § 2 måtte endres til ikke lenger å hindre jøders inngang. Under voteringen stemte hele 93 for, ti var mot og to fraværende. Med et overlegent flertall gikk Stortinget dermed inn for å forkaste loven om at jøder ikke hadde adgang. Stattholder Severin Løvenskiold gjorde et forsøk på å stoppe dette, men kong Oscar I hadde for lengst sanksjonert avgjørelsen, så den gikk gjennom.[58]

Embetsverket forynges, samarbeid med bøndene (1845–1855)[rediger | rediger kilde]

Anton Martin Schweigaard var et universalgeni og en svært dyktig politiker som konsoliderte embetsmennenes makt uten selv å ta noen stilling verken i Stortinget eller i regjering.

Omkring 1850 var det et par tusen embetsmenn. De fleste var i Christiania, og jo lenger bort fra Østlandet man kom, jo færre var det.[59] De hadde i lang tid rekruttert internt, slik at for eksempel en prestesønn kunne bli offiser og omvendt. Navnene hadde ofte en utenandsk klang, som Schweigaard, Sverdrup, Motzfeldt blant flere.[60]

Til tross for at embetsmannsstanden nær gikk i arv de facto, var det store forandringer som foregikk. På 1830-tallet hadde Den Constitutionelle, de yngre embetsmennenes blad, argumentert for en sterkere regjering i forhold til Stortinget. De yngre embetsmennene fra den tiden ble etter hvert dominerende skikkelser på 1850-tallet, med Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard i spissen. De var unge liberalister og anti-byråkrater som ville gjøre statsråder mer politisk enn byråkratisk orientert. På slutten av 1840-tallet begynte embetsmenn i Stortinget å ta rollen som opposisjonen til regjeringen og å gå sine egne veier. Dette ble det en slutt på etter at revolusjonene i 1848 og thranitterbevegelsen skapte opptøyer som krevde et samlet statsapparat. Dessuten hadde kong Oscar I valgt en langt mindre aktiv rolle, og det ble enklere å samles rundt ham.[61]

Det var fortsatt store utfordringer med tanke på samarbeid mellom embetsmenn og bønder, men det fantes løsninger. Utarbeidelse av veier var for eksempel en sak det ble enighet om. I 1851 ble en lov godkjent som sikret at bevilgningsretten for veiene endte til formannsskapene. Til tross for at veier var store utgifter, var det likevel enighet mellom bønder og embetsmenn om behovet for dem. Av hensyn til tungtrafikk skulle ikke veier helle mer enn 1:20, noe som ble kostbart, men varig.[62] Det var Frederik Stang som var statsråd for Indredepartementet, som tok seg av blant annet vegtrafikk. Det var også under Stangs ledelse at det ble tatt en avgjørelse om å satse på jernbane som det nye alternativet for å sikre raskere transport av tømmer til hovedstaden. I 1854 ble den første jernbanen, Christiania til Eidsvoll, åpnet. Også telegraflinjen ble satt opp, og postvesenet ble effektivisert og langt billigere.[63]

Samarbeid mellom Ueland og Schweigaard var ikke noe nytt. Begge, og for den saks skyld Stang, var ivrige i forbud mot brennevinsproduksjon, og da Ueland i 1845 kom med et fremlegg om helt forbud, fikk han støtte av Schweigaard. Det gikk ikke gjennom, men forbud begynte i det små i 1848.[64] Bøndene på sin side slet med en splittelse mellom vestlandsbøndene som fulgte Ueland og østlandsbøndene som etter hvert nærmet seg regjeringen, særlig om husmenn og tjenere kunne vinne på det. Denne splittingen i bondesamlingen ble også dypere ettersom man tok hensyn til regionale særkrav innen toll og transport.[65]

Evnen til samarbeid og en nærmest byråkratisk innstilling til de politiskeutfordringene ble stadig mer dagligdags, til Ernst Sars overraskelse.[66] Likevel eksisterte det tegn på at embetsmennene kunne forandre seg. Det ble etter hvert umulig å rekruttere bare internt, og med folk utenfra ble kulturen noe forandret. Også de som hadde politiske ambisjoner og erfaring fra lavere embetsverk, hadde både kunnskapen og viljen til å påvirke.[67]

Stattholderstriden (1856–1867)[rediger | rediger kilde]

Kong Karl IV ble fanget mellom progressiv norsk og konservativ svensk unionspolitikk.

Siden embetsmannsstaten hadde stor kontroll på regjering og Stortinget, ble det faktisk en intern krangel som skapte den neste krisen. Forholdet mellom Norge og Sverige var flott på studentnivå, men fortsatt relativt kjølig på politisk nivå. Riktignok hadde Oscar I lyktes i å få inngått Novembertraktaten i 1855 som garanterte at dersom Norge og Sverige lovte ikke å gi fra seg landområder til Russland, skulle Frankrike og Storbritannia støtte dem i forsvarskrig mot russerne. Likevel var det lite samarbeid mellom Norges og Sveriges militærstyrker. Stortinget hadde også forkastet samarbeid om handelspolitikk og rettspleie, noe som irriterte mange svenske politikere. Flere av de mer konservative var heller ikke begeistret for at kongen av Norge bare hadde utsettende veto.[68]

I 1856 døde Severin Løvenskiold. Det betydde at stattholderstillingen var ledig. Det ble ikke øyeblikkelig utnevnt noen, og det var usikkert om det kom til å skje heller. Det var imidlertid et symbol på noe som kunne skje, skulle det falle seg slik. Kronprins Carl ble for eksempel gitt stillingen visekonge under et opphold i Christiania i 1856–57.[69] Noe annet som overrasket embetsverket var at kronprins Carl i 1858 utnevnte sin venn Christian Birch-Reichenwald til norsk førstestatråd (tittelen «statsminister» ble først tildelt den norske regjeringsleder i Christiania etter stattholderstriden). Birch-Reichenwald var dermed ikke en person utnevnt internt i embetsverket, men en som kom utenfra.[70] De nærmeste årene fortsatte Birch-Reichenwald å utnevne venner i viktige posisjoner, Georg Sibbern ble statsminister i Stockholm, mens Reichenwalds fetter og svoger Ketil Motzfeldt kom inn i regjeringen. I hele sin regjeringstid var Birch Reichenwald opptatt av å fremstå som uavhengig av Stockholm og av kongen.[71]

Nettopp i 1859 ble dette spesielt betent. Oscar I hadde slitt mye med sykdom, og døde i 1859. Birch-Reichenwald ønsket å avskaffe stattholderposisjonen. Han fikk med Carl, nå Karl IV, på planen, som gikk ut på å stryke stattholderposisjonen som en morgengave. Stortinget skrev et vedtak, og Karl IV skulle signere dette. Regjeringen valgte imidlertid ikke å la svenske politikere bli overrasket over hvor for det gikk, og utsatte derfor å overbringe vedtaket til Karl IV før etter at han returnerte til Sverige. Det ga den motsatte effekten av den ønskede. Svenske, særlig storsvenske, politikere ble uvillig, og det ble krevet at stattholderposisjonen ikke skulle oppheves før unionen ble revidert slik at både kongen og Sverige fikk mer makt i den. Dette medførte stort press både på den svenske justisstatsministeren Louis Gerhard De Geer og på Karl IV. Karl IV nektet sanksjon i norsk statsråd, og markerte at det var et norsk anliggende, men siden sanksjonen var nektet var dette en skuffelse for begge land.[72]

Birch-Reichenwald og Georg Sibbern fikk interne problemer da sistnevnte ikke kunne forsvare at de hadde sondret den politiske situasjonen i Stockholm på forhånd før Stortingets vedtak. Karl IV tok dermed kontakt med Fredrik Stang, som hadde vært utenfor regjering og for første og siste gang satt på Stortinget under Birch-Reichenwalds regjeringslederperiode. Stang sa at han gjerne gikk inn i regjering dersom Birch-Reichenwald gikk ut av den. Stangs første store utfordring var å forholde seg til Riksdagens forslag til unionsrevisjon. Mens den konge- og unionsvennlige Birch-Reichenwald hadde alliert seg med Stortinget og skapt en kløft mot Sverige, var den unionsskeptiske Stang ansvarlig for å skape et bedre forhold mellom unionspartnerne. Stangs regjering samarbeidet godt med De Geer i å skrive en uttalelse med lite innhold og mange honnørord.[73] Da dette ble behandlet i Storinget, svarte de med et enda mer uklart svar:

«Storthinget, der fastholder, at en revision af de unionelle bestemmelser, - når Hans Majestæt måtte finde, at det rette tidspunkt til at forberede en såden måtte være kommet, - alene kan finde sted i den rigsakten givne grundvold, nemlig rigernes likeberettigelse og enerådighed i alle anliggender, der ikke er ebetegnede som unionelle, og som i Hs. Maj.s diktamen af 18. februar 1862 påskjønner et udtryk for den samme opfatning af de vilkår, hvorpå en revision kan foregå, og højstsammes omhu både for unionen og for hvert av rigernes selvst'ndighed, beslutter at de stortingeet en 6te oktober forrige år oversendte dokumenter vedlægges protokollen»[74]

Denne uttalelsen gjorde at den tidligere vedtaket som provoserte så mye nå ikke lenger var like betent. Det ga Stang god tid til å nedsette en unionskomité. Den ble nedsatt først i 1866 og utarbeidet i 1867. Den hadde relativt milde forslag, flere til Norges fordel, men et slikt forslag ville skape en hjemmel for flere av de forslagene det tidligere ikke lå hjemmel i.[75]

Opposisjonen samler seg (1850–1870)[rediger | rediger kilde]

Johan Sverdrup lyktes i å samle radikalere og bønder mot embetsmannsstaten.

Mens embetsmennene hadde hatt ubegrenset kontroll i lengre tid, begynte etter hvert både radikale og bønder å samles. I utgangspunktet var det to menn, Ueland og Johan Sverdrup. De to var markant forskjellige. Ueland ville ha en svak stat og så helst at folkevalgte ombudsmenn tok seg av lokalstyre. Han var opptatt av maktens tredeling, og så på parlamentarisme og partidannelse som to alen av samme stykke – mer makt til Stortinget på bekostning av de andre to. Ueland var for et sterkt Storting, men ikke på bekostning av grunnlovens maktfordeling.[76]

Hans motsetning, Johan Sverdrup, var opptatt av at staten var en organisme i stadig utvikling, og at et levende demokrati var nødvendig for å unngå revolusjon og ustabilitet. Han forsto at han måtte forstå bøndenes tenkemåte for å kunne få dem på sin side, og han brukte mye tid på å sette seg inn i deres verden. etter mye arbeid fikk han også bøndene over på sin side også på den nasjonale politikken, og ikke bare den lokale – dette med tung skepsis fra Ueland. De to lyktes imidlertid å samles under et program som krevde jury i straffesaker, årlige storting, å hevde Norges nasjonale interesser og likeberettigelse i unionen, desentralisering av administrasjonen, kommunal selvstendighet og almueskolens selvstendige utvikling.[77]

Det ble ettter hvert klart at problemet lå i i Ueland og Sverdrups uenigheter om dannelsen av partier. Likevel var de i stand til å samarbeide på en partiaktig måte da de jobbet for å få inn juryordning i straffesaker. I 1854 satte Stortinget ned en kommisjon som skulle se på juryloven. Til tross for stort press fra regjeringen, som mente at det var deres jobb å nedsette kommisjoner, og som presset Sverdrup og Ueland ved å sette deres jobber opp mot deres innsats på Stortinget, ble kommisjonen ferdig med innsatsen i 1857. Loven ble vedtatt med stort flertall, men regjeringen nektet å sanksjonere. Året etter tok Birch-Reichenwald over (se Stattholderstriden over), og han ønsket et nærmere samarbeid med Stortinget. I 1860 ble det derfor nedsatt en kongelig kommisjon, denne ledet avFrederik Stang, og inkluderte blant andre Sverdrup. Regjeringen ville ikke selv gjøre e fremlegg, men Sverdrup grep sjansen og krevde å stemme om det. Han hadde imidlertid undervurdert kostnadene. Regjeringen mente at juryen ville koste opp til 150 000 spesidaler årlig. Sverdrup mente at det ikke var snakkom mer enn 33 000 spesidaler. Det hadde lite å si, en ny leder blant bøndene på Stortinget, Søren Jaabæk, nektet å bruke mer penger enn absolutt nødvendig, og de og embetsmennene stemte saken ned.[78]

Om dette ikke fungerte, var bønder og radikale enige i sin motstand mot utvidelsen av forsvaret. Både kostnadene, skepsis mot krig de ikke ville ta del i og skepsis mot svenskekongen samlet bøndene mot det, mens Sverdrup var redd for at en større hær under kongens kontroll kunne bli en ny maktfaktor som ikke passet inn i et demokratisk land. Den samlede motstanden lyktes ikke helt å stoppe militærreformen, men den ble langt mer beskjeden enn det opprinnelige forslaget.[79] Jaabæk ble et natulig samlingspunkt som konkurrerte mot Ueland, men der Ueland var skeptisk til statlige utgifter, var Jaabæk så imot det at han foreslå å legge ned offentlige høykoler og stemte imot årlige storting, begge på grunn av kostninger. Mens offentlige høyskoler overlevde, lyktes Jaabæk såvidt å hindre årlige storting, med to stemmers overvekt ble det ikke to tredjedelers flertall.[80]

Likevel lyktes det Sverdrup å bli det naturlige midtpunkt, også for bøndene. Han hadde vist at han var på bøndenes side i hærspørsmålet, og han benyttet tiden i 1868–69 til å sette ned bevilgninger og å jobbe for utvidelse av stemmeretten, en viktig bondesak. Sverdrup fikk etter hvert også Jaabæks støtte, og med de to samlet kom loven om årlige storting gjennom.[81]

Fra embetsmannsstat til parlamentarisme (1870–1884)[rediger | rediger kilde]

Politisk sett var den siste del av embetsmansstaten markant forskjellig fra den foregående. De foregående 30 årene hadde embetsverket styrt med beskjeden motstand, mens i de siste 14 ble en kamp mellom sterke personligheter hele veien. Hovedtemaet var statsrådsaken, om statsråder skulle møte i Stortinget. Imidlertid var dette en kamp som handlet om mye mer. For embetsmennene var dette en kamp om regjeringens uavhengighet fra Stortinget, mens for de radikale – senere venstrefolkene – var det en kamp om å gjøre politikken folkelig igjen. Begge sider visste godt at dersom Stortinget fortsatte å få makt over regjeringen, ville parlamentarisme følge.

Kampen sto lenge mellom Frederik Stang og Johan Sverdrup, men mot slutten trakk Stang seg som statsminister etter å ha vært det i 18 år. Det ble Christian Selmer som tok siste del for regjeringen. Sverdrup fikk mye hjelp av Søren Jaabæk i denne perioden. Statsrådsaken tok så mye oppmerksomhet at det var lite annet som fikk den samme oppmerksomheten. Stang prøvde å begrense tiden Stortinget kunne sitte til tre måneder, men det ble ikke praktisk gjennomførbart.

Steile fronter - Stang mot Sverdrup (1870–1872)[rediger | rediger kilde]

Frederik Stang fikk tøff motstand i andre halvdel av sitt ministerium, spesielt av Johan Sverdrup.

I 1870 døde fire viktige figurer innen norsk politikk, agitatorene Aasmund Olavsson Vinje og Bernhard Dunker, og de to politikerne Ole Gabriel Ueland og Anton Martin Schweigaard.[82] Uelands bondepolitikk med skepsis mot partipolitikk og fokus på det lokale var allerede på vei ut, mens Schweigaards embetsmannsstat fortsatt levde, om enn i større kamp mot Stortinget enn noen sinne før. Valgene i 1870 var også valg som forrykket balansen enda mer til fordel bondegrupperingen på bekostning av embetsstanden. Morgenbladet skrev oppgitt at «Fjernelsen af enhver repræsentant, der hævede sig over den simpleste Listerske smålighet, har lykkes godt, og udhugsten har været næsten fuldstændig.» – den listerske smålighet spiller på Søren Jaabæk, som var fra Mandal. Jaabæk hadde også benyttet seg av sitt populære blad Folketidende, og hintet om hvem bøndene og bondevennene burde stemme på.[83]

Perioden startet med det flere historikere har omtalt som en «lynkrig», der opposisjonen gikk seirende på en rekke punkter. Først var det mistillitsvedtak mot en av Stangs ministre, som måtte gå av. Deretter ble den kommunale stemmeretten vedtatt.[84] En annen var da regjeringen Stang i 1871 oppleve sterk motgang i Stortinget da unionsforslaget foreslått av unionskomiteen falt med klar motstand. Det at motstanderne av regjeringen og bøndene, som var skeptiske eller likegyldige til skandinavismen, stemte mot, var ikke uvanlig. Selv de vanligvis regjeringsvennlige stemte imidlertid mot, og dette tok Stang hardt. Har gikk derforover til sterk motstand til Stortinget, hvorav et av trekkene ble et mislykket forsøk på å begrense stortingssesjonene til tre måneder.[85]

I 1872 døde Karl IV, og ny konge ble Oscar II. Oscar II var opptatt av å komme på god fot med nordmennene, og ga i morgengave sin signatur til å fjerne stattholderposisjonen. Det øyeblikkelige resultat av dette var at Fredrik Stang nå ble «statsminister» i stedet for «førstestatsråd». Dermed hadde Stang i det minste lyktes i det som i sin tid var kongetanken til Birch-Reichenwald. Hans utfordring nå var at unionssaken så kraftig vekket bønder som tidligere var uinteressert i rikssaker og politiske prinsippspørsmål. Nå kunne Johan Sverdrup gå videre i sin kamp for å få gjennom Statsrådssaken.[86]

Statsrådssaken (1872–1880)[rediger | rediger kilde]

Statsrådssaken, tanken om at statsrådene skulle kunne forklare seg i Stortinget, var en gammel tanke. Den ble foreslått av Christian Magnus Falsen allerede 1824, men det ble enstemmig nedstemt av et i hovedsak embetsmannsdominert Storting. Fredrik Stang var for saken selv på 1850-tallet, da den ble tatt opp igjen. Han argumenterte for at det kunne hindre misforståelser og skape et bedre forhold mellom regjeringen og Stortinget. Også Schweigaard var for. I 1872 hadde mye forandret seg. Stang så nå at Stortinget ville utnytte dette til å få kontroll på regjerigen, og tanken på å samle all makt i Stortinget – Høyesterett unntatt – var for ham grunnlovsstridig.[87]

Statsrådssaken dukket opp først i 1872, og det var opposisjonen som fremmet den. Dette var en av Sverdrups hovedsaker, og han brukte mye tid på den. Han lyktes også å få med Søren Jaabæk på forslaget. Den gikk gjennom Stortinget. Da den kom til regjeringen, ble det intens diskusjon internt mellom de som støttet og de som var uenige. Stang var ikke den eneste som var skeptisk, og han lyktes å samle folk som var imot vedtaket, og regjeringen anbefalte sanksjonsnektelse. Det kostet enkelte statsråder, deriblant Ole Jacob Broch og Nils Christian Irgens, og disse ble erstattet av statsråder som var på samme politiske side som de gjenværende.[88]

Oscar II nektet sanksjon. Stortinget svarte med et mistillitsvotum, men den fikk ingen virkning. Regjeringen hadde lyktes å stå imot angrepene fra Sverdrup og hans allierte.[89] Flere av de som var alliert med Sverdrup så også at en lov om at statsråder skulle møte i Stortinget ville medføre parlamentarisme. Mange fryktet parlamentarisme delvis fordi det kunne skifte balansen over til Stortinget som en mektigere part, og andre var bekymret for at parlamentarisme ville hindre den frie diskusjon fordi stortingsrepresentantene ville være for partiavhengige. Begge disse linjene var i tråd med Uelands bekymringer.[90]

Regjeringen Stang kom med et eget lovforsalg, der de mente at statrådene kunne stille i Stortinget under motevekten at det var oppløsningsrett for kongen, begrensning av tingsamlingene til fire måneder, rett til å avgjøre sanksjonsspørsmålet etter at stortingssesjonen var over og faste regler for statsrådpensjoner. Av forskjellige årsaker ble dette forslaget avvist enstemmig.[91]

På vei mot Riksrett (1880–1884)[rediger | rediger kilde]

Riksretten i 1884.

Sverdrup hadde ikke bare samlet de bøndene som tradisjonelt hørte til under Jaabæk eller Ueland. Det eksisterte på 1870-tallet en gruppe med moderate som ikke følte sterk tilhørighet verken til embetsmenn eller til radikale. Disse var ledet av Ludvig Daae, en dyktig «korridorpolitiker» som hadde god kontakt med alle. Gruppen var stor og ikke voldsomt godt organisert, men med de steile frontene mellom Sverdrup og Stang fremsto sentrumsalternativet som en mulighet. Imidlertid begynte det allerede i 1876 å utvikle seg en form for partitenkning som var fremmed for Daae og mange i hans samtid. I 1878 hadde imidlertid Sverdrup lyktes i å utmanøvrere Daae og forsyne seg av flere av hans allierte. Daae brøt kontakt med Sverdrup, men ble tilbudt plass i Sverdrups regjering som forsvarsminister.[92]

På grunn av at stattholderstriden forandret tittelen på regjeringslederen, var måtte derfor Statsrådssaken forandre ordlyd mellom 1872 og 1874. I 1880 var det slik at Stortingets vedtak for tredje gang kom opp. Dette skapte en politisk vanskelig situasjon. Mens Grunnloven var klar på lover som avvikling av adelen kunne forandres med utsettende veto, var saken uklar hva gjalt lover om grunnlovsendring. Dette ble tolket som at kongen hadde absolutt veto av regjeringen og kongen, og de hadde støtte av a konstitusjonskomiteen i 1824 hadde innrømmet det og at universitetsprofessorer støttet denne tolkningen. Mot dette sa ytterliggående radikalere at kongen ikke hadde noe veto i grunnlovssaker, på grun av folkesuvereniteten. Dette var imidlertid ikke juridisk støttet.[93]

Innimellom statsrådssaken lyktes det Stortinget å vedta en lov som sikret Cecilie Thoresen og andre kvinner adgang til Universitetet.

Sverdrup ønsket ikke å ta opp en kamp om grunnlovstolkning, så han så for seg at den eneste utveien var en som var foreslått av Søren Jaabæk allerede i 1877: å proklamere lovforandringen til tross for sanksjonsnektelsen. Tanken bak den var at dersom regjeringen nektet også dette lovforslaget, ville Stortinget stille regjeringen for riksrett. Stortinget hadde en fordel. Nå i 1880 valgte Fredrik Stang å gå av.[94]. Ny statsminister ble Christian Selmer, en mann som manglet flere av sin forgjengers kvaliteter.[95] Under Selmer fikk de reformkonservative, altså de som ønsket reform, mer innflytelse.[96]

For å være sikker på å ha en sterk sak, utsatte Sverdrup og hans venstregruppering riksretten til neste Storting. I mellomtiden fikk de mer ammunisjon; Regjeringen nektet å utbetale en bevilgning på 20 000 kroner til skytterlagene, og den satte bare igang en del av Stortingets beslutninger om jernbanene. Her kunne de altså snu saken, denne gangen var det Stortinget som fikk sin makt innskrenket ved at regjeringen nedla veto mot bevilgningene. Valget i 1883 ble en klar seier til Venstre, som fikk 83 mandater, mens Høyre (ingen av de to var formelt partier) fikk 31.[97] Dette skyltes imidlertid det indirekte valget, i realiteten fikk høyresiden 40 prosent av stemmene, men bare 27 prosent av representantene.[98]

Venstre hadde så stor makt i Stortinget at de kunne styre retningen i stor grad. De ga først Oscar II muligheten til tilbaketog under forutsetningen at regjeringen Selmer måtte gå. Oscar II takket nei til tilbudet. Høyrefolk håpet at Høyesterett eller at det ble avgjort at de i lagtinget som hadde vært med på beslutningen om å lage en egen lov ville bli erklært inhabile.[99]

Høyesterettsdommerne mente faktisk at de som hadde vært med på beslutningen (kalt «niende juni-menn» etter datoen) var inhabile, men de valgte ikke å sprenge riksretten på det punkt. Dermed ble riksretten godkjent, muligens på grunn av faren blant de mange folk som støttet Venstre.[100] Kong Oscar II og Christian Selmer så for seg retten til ikke å vike etter fellende dom, men heller at kongen skulle utstede en proklamasjon om hvorfor han ikke kunne godta en dom av den typen, for deretter å slå ned på et eventuelt militært opprør. Imidlertid hadde kongen verken støtte hos flesteparten i Sverige, i Høyre eller fra utlandet.[101]

Riksretten ble gjennomført mot de enkelte statsrådene. Sverdrup hadde argumentert for at det skulle være en politisk, og ikke juridisk, riksrett, men straffene Venstre forlangte stred med denne linjen. De ønsket ikke bare at statsrådene skulle avsettes, men at de aldri kunne ta et embete på ny. Dette ble ikke gjennomført – straffen ble begrenset til avsettelse. Samtlige bortsett fra tre ble dømt til embetsavsettelse, de tre siste fikk bøter og samtlige fikk store utgifter til saksomkostninger. Til tross for kongens tanke om å nekte å etterkomme domen, gjorde han det likevel. En ny høyreregjering ble dannet under Christian Schweigaard, men Venstre gjorde det så vanskelig for ham at han valgte å gå av etter at de truet med en ny riksrett. Et forsøk på å benytte seg av Ole Jacob Broch, som gikk ut av Stang-regjeringen da de nektet sanksjon på statsrådssaken i 1872. Imidlertid ville heller ikke dette holde, og Broch anbefalte Sverdrup som til slutt Oscar II spurte om han ville danne regjering.[102] I og med at Sverdrup hadde brukt Stortinget til å styrte regjeringen, ble det klart at parlamentarismen i praksis ble innført.

Historikeres syn på perioden[rediger | rediger kilde]

Seip omtalte i Utsikt over Norges historie at embetsstanden hadde en samlende effekt på Norge i perioden:

«Denne klasse hadde enhetsskapende trekk som andre klasser manglet. Den var spredt som en tynn hinne over landet, like inn i avsidesliggende kroker, men bevarte allikevel det felles preg som skyldtes utdannelse og yrke, jevn kommunikasjon og økende sirkulasjon. Bonden ser bygden, borgeren byen, embetsmannen staten»[103]

Seip kommenterer også at embetsmenn utgjorde både en sosial klasse og en institusjon, at de var rekrutteringen for alle politiske stillinger og at akkurat som den norske stat ble skapt i 1814 av en eneveldets mann [Christian Fredrik], ble den bevart av den viktiste institusjonen eneveldet hadde skapt.[104]

Professor i sosiologi Rune Slagstad omtalte i sitt verk De nasjonale strateger Frederik Stangs forståelse av embetsverket som «demokratisk elitisme» med klar avstand til kongen i Stockholm - og i forlengelsen hans stattholder og de i dennes krets - men også til bondeopposisjonen på Stortinget.[105]

Historikeren Hans Try så på embetsmannsstatens avslutning som uungåelig, og syntes at det mest overraskende var hvor lenge de holdt på makten:

«Regjeringsskiftet gjorde slutt på embetsmannsregimet i den gamle formen. Egentlig var det underlig at denne gruppen hadde klart å bevare regjeringsmakten for seg selv så lenge, sett på bakgrunn av embetsmennenes økonomiske og sosiale posisjon i det norske samfunnet. De spilte så nå langtfra en så betydnignfull rolle som bare en mannsalder tidligere. Tallmesisg utgjorde de en mindre del av folket. Lønnsmessig hadde de sakket akterut i sitt forsprang på andre grupper. Sosialt sett var embetsmannsgruppen blitt mindre eksklusiv og mer oppblandet. Og grossere, industriherrer og skipsredere rkket opp ved siden av dem og gjorde dem rangen stridig i toppsjiktet»[106]

Try går også langt i å beskrive at selv den nye regjeringen langt på vei hadde de samme holdninger og normer, og de bygde på embetsmennenes grunn, og politikken var fortsatt topptung.[107]

Tore Pryser kommenterte at «[d]et viktigaste som skjedde utover på 1800-talet, var at bøndene steig ut over bondesamfundet, greip makta politisk og nedkjempa embetsmannsstaten». Han skildrer en klassekamp med storbønder, embetsmenn og rikmenn er overklassen mens bønder flest og det stadig bredere funksjonærsjiktet blir en ny middelklasse. Det vil neppe regnes som en overdrivelse å omtale Pryser som skeptisk til embetsmannsstaten.[108]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Industrialiseringen i Norge – for spørsmål om sosialhistorie, økonomisk historie og kulturhistorie i Norge i den samme perioden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 12 ff, Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, Universitetsforlaget, 1963
  2. ^ Side 87-88, Jens Arup Seip: Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860, Oslo, Gyldendal, 1974.
  3. ^ Side 12-13, Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo, 1993
  4. ^ Side 13, Pryser
  5. ^ Side 19-20, «Kampen om Norge 1784-1814» (bind 9) av Knut Mykland i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978
  6. ^ Side 21, Mykland
  7. ^ Side 25, Mykland
  8. ^ Side 23, Mykland
  9. ^ Flåteranet i 1807 - Store norske leksikon, hentet 13. mars 2013
  10. ^ Side 94, Pryser
  11. ^ Bo Stråth: Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg–Sverige 1814–1905. Oslo 2005, s.16-24
  12. ^ Moderat revolusjon - Stortinget.no
  13. ^ Side 32, «Den vanskelige frihet» (bind 10) av Francis Sejersted i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978
  14. ^ Norges historie fra 1815 til 1905 Store norske leksikon, hentet 9. august 2017
  15. ^ Side 31-38, Sejersted
  16. ^ Side 38-40, Sejersted
  17. ^ Side 40-41, Sejersted
  18. ^ Side 39-42, Sejersted
  19. ^ Side 43-45, Sejersted
  20. ^ Side 52-53, Sejersted
  21. ^ Side 54-56, Sejersted
  22. ^ Side 59-64, Sejersted
  23. ^ Forslag til flagg - Stortinget.no
  24. ^ Side 227-228, Sverre Steen: Det frie Norge Bind 3: Krise og avspenning, Oslo, Cappelen, 1954
  25. ^ Side 229, Magnus Jensen: Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager fra Norges Historie av Andreas Holmsen og Magnus Jensen. Gyldendal, Oslo, 1949
  26. ^ Side 39-40, Sverre Steen: Drømmen om frihet, Cappelen, Oslo, 1973
  27. ^ Side 40, Drømmen om frihet
  28. ^ Side 73-74, Sejersted
  29. ^ Side 74-80, Sejersted
  30. ^ Side 80-81, Sejersted
  31. ^ Side 40-41, Drømmen om frihet
  32. ^ Side 82-83, Sejersted
  33. ^ Side 84, Sejersted
  34. ^ Side 346, Sejersted
  35. ^ Side 84-88, Sejersted
  36. ^ Side 233, Jensen
  37. ^ Side 87-88, Sejersted
  38. ^ Side 88-91, Sejersted
  39. ^ Side 91-93, Sejersted
  40. ^ Side 236-238, Jensen
  41. ^ Side 336-339, Sejersted
  42. ^ I vår Liste over stortingsrepresentanter 1836–1838 er det 41 direkte valgte gårdbrukere, 1 eier av gård, 38 embetsmenn (11 sogneprester + 1 provst, 8 fogder, 3 sorenskrivere, 3 amtmenn, 3 soldater (oberstløyntnant, batterisjef, premierløyntnant), 3 assessorer, 2 lensmenn (en tredje var også gårdbruker), 1 justitiarius, 1 høyesterettsadvokat, 1 tollkasserer og 1 rektor), 12 kjøpmenn (6 med tittelen «kjøbmand», 3 med «handelsmand», en «forretningsmand», en «handelsfullmektig» og en «Handelsmand, godseier, skibsreder, børskommisær»; en av gårdbrukerne var også oppført som «handelsmann», men legges her under gårdbrukergruppen), 1 skipsreder, 1 skipsfører og 1 forpakter.
  43. ^ Side 344, Sejersted
  44. ^ Side 246-47, Jensen
  45. ^ Side 351, Sejersted
  46. ^ Side 254-256, Sejersted
  47. ^ Side 357-58
  48. ^ Side 384, Sejersted
  49. ^ Side 385-86, Sejersted
  50. ^ Side 386, Sejersted
  51. ^ Side 289-292, Jensen
  52. ^ Stian Eisenträger: Jødene som reddet Norges selvstendighet VG, 4. mai 2014, hentet 11. august 2017
  53. ^ Norges pinlige skamplett - Bergens Tidene, 27. april 2014, hentet 11. august 2017
  54. ^ side 226-227, Håkon Harket: «Danmark-Norge: Jødenes adgang til riket» i Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag av Trond Berg-Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz, Damm, Oslo, 2006 (2. opplag).
  55. ^ Side 25-26, Oskar Mendelssohn: Jødene i Norge: Historien om en minoritet, Universitetsforlaget, Oslo, 1992
  56. ^ Side 255, Jensen
  57. ^ side 228, Harket
  58. ^ Side 30-33, Mendelssohn
  59. ^ Side 31, «To kulturer en stat 1851-1884» (bind 11) av Hans Try i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)
  60. ^ Side 31-32, Try
  61. ^ Side 33-34, Try
  62. ^ Side 264-65, Jensen
  63. ^ Side 264-269, Jensen
  64. ^ Side 270-272, Jensen
  65. ^ Side 446, Try
  66. ^ Side 35, Try
  67. ^ Side 36, Try
  68. ^ Side 36-38, Try
  69. ^ Side 38, Try
  70. ^ Side 267, Pryser
  71. ^ Side 38-41, Try
  72. ^ Side 44-46, Try
  73. ^ Side 48, Try
  74. ^ Side 48-49, Try
  75. ^ Side 49-50, Try
  76. ^ Side 298, Jensen
  77. ^ Side 299-301, Jensen
  78. ^ Side 301-303, Jensen
  79. ^ Side 303-304, Jensen
  80. ^ Side 304-306, Jensen
  81. ^ Side 306-07, Jensen
  82. ^ Side 480, Try
  83. ^ Side 480-81, Try
  84. ^ Side 65, Gro Hagemann: Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bind 9 i Aschehougs norgeshistorie, Aschehoug, Oslo, 1997.
  85. ^ Side 481-82, Try
  86. ^ Side 325, Jensen
  87. ^ Side 323-324, Jensen
  88. ^ Side 482-94, Try
  89. ^ Side 485, Try
  90. ^ Side 298, 327, Jensen
  91. ^ Side 328, Jensen
  92. ^ Side 60-61, Gro Hagemann: Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bind 9 i Aschehougs norgeshistorie, Aschehoug, Oslo, 1997
  93. ^ Side 328-330, Jensen
  94. ^ Side 331-335, Jensen
  95. ^ Ifølge historiker Magnus Jensen (side 335) var han en «steil byråkrat, uten den dyktighet og den nimbus som fremdeles sto om hans store forgjengers navn». Historiker Hans Try (side 521) omtalte ham som «en person med mer styrke enn politisk dømmekraft». Hagemann (side 124) omtaler ham som «ingen kompromissets mann og heller ingen strateg»
  96. ^ Side 511, Try
  97. ^ Side 331-332, Jensen
  98. ^ Side 503, Try
  99. ^ Side 332-335, Jensen
  100. ^ Side 520, Try
  101. ^ Side 521-22, Try
  102. ^ Side 524-525, Try
  103. ^ Side 62-63, Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1. Det er Seip som blander klasse og stand.
  104. ^ Side 63, Seip: Utsikt over Norges historie, 1
  105. ^ Side 12, Rune Slagstad De Nasjonale Strateger, Oslo, Pax, 1998
  106. ^ Side 526, Try
  107. ^ Side 526, Try
  108. ^ Side 16-17, Pryser

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gro Hagemann: Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bind 9 i Aschehougs norgeshistorie, Aschehoug, Oslo, 1997.
  • Magnus Jensen: Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager fra Norges Historie av Andreas Holmsen og Magnus Jensen. Gyldendal, Oslo, 1949
  • Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo, 1993
  • Jens Arup Seip: Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860, Oslo, Gyldendal, 1974.
  • Fancis Sejersted: Den vanskelige frihet (bind 10) i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978
  • Sverre Steen: Det frie Norge Bind 3: Krise og avspenning, Oslo, Cappelen, 1954
  • Sverre Steen: Drømmen om frihet, Cappelen, Oslo, 1973

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]