Embetsmannsstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Embetsmannsstaten (embedsmannsstaten) er en betegnelse brukt om organiseringen av den norske regjering fra Grunnloven ble skrevet i 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, og i en bredere forstand som en beskrivelse av det norske samfunnet i den samme perioden. Begrepet «embedsmannsstaten» ble skapt av historikeren Jens Arup Seip i 1963, og stammer fra hans essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat».[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Embedsmannsstaten» er den betegnelsen historikeren Jens Arup Seip brukte om det politiske system i Norge fra 1814 til 1884. Mens de fleste europeiske land i denne tiden ble styrt av adel og kongemakt, var Norge styrt av en utdannelseselite av jurister, prester og offiserer som hadde dansk språk (med norsk uttale, dannet dagligtale), ofte dansk- eller tyskklingende slektsnavn og latin-artium som fellesnevner. Embetsstanden var liten, med familie utgjorde den rundt 1% av den totale befolkningen.

Sverre Steen har hevdet at «før 1814 styrte embetsmennene i Kongens navn, etter 1814 i Stortingets navn».[trenger referanse] Med dette mente han at den utenlandske kongemakten hadde liten reell innflytelse på styret, beslutningene ble tatt på lavere nivå av statsansatte embetsmenn. Embetsmennene var ledende i Stortinget, og som statsråder og sjefer for departementene forente de embetsmannens rolle med politikerens.

Seips inndeling av epoker i «embedsmannsstaten»[rediger | rediger kilde]

Seip delte det han kalte embedsmannsstaten inn i tre epoker:

Etableringsfasen 1814-1836/40[rediger | rediger kilde]

Mangelen på konkurrerende eliter og de sterke rettighetene embetsmennene hadde garantert seg selv i Grunnloven, førte til at embetsmennene inntok en ledende rolle i samfunnet. Bøndene valgte i denne tiden embetsmenn (prester, sorenskrivere etc), ikke bønder, til å representere dem i Stortinget.

Formannskapslovene[rediger | rediger kilde]

I 1837 og 1838 ble Formannskapslovene vedtatt av Stortinget. Loven sier at det i ethvert prestegjeld på landet skal være et formannskap. Dette gjorde det mulig for bøndene å bestemme litt selv over hvordan lokalsamfunnet skulle styres. Med formannskapslovene fikk bøndene også verdifull innsikt i, og erfaring med, hvordan man påvirket politikk og samfunn, og man fikk øket interesse for politikk.

I 1838 var 44% av ordførerne av bondestand, i 1856 var andelen steget til 65%.

Gullalderen 1840-1870[rediger | rediger kilde]

Staten ble ledet av aktive planliberalister som Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard. Staten begynte å utbygge kommunikasjoner, næringslivet opplevde høykonjunktur og landbruket begynte moderniseringen («Det store hamskiftet»).

Embedsmannsstatens fall 1870-1884[rediger | rediger kilde]

Stortinget begynte i 1869 å møtes hvert år (ikke hvert 3.) noe som gav større innflytelse til embetsmennenes opposisjon: bønder og lærere, sakførere og funksjonærer.

Statsrådssaken[rediger | rediger kilde]

Statsrådssaken var grunnlaget for opprettelsen av parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Striden dreide seg om en grunnlovsendring som gav regjeringen møterett i Stortinget og ble løst ved riksrett.

Etter riksretten i 1884 blir regjeringen en politisk valgt Stortingskomité, i stedet for å være et upolitisk topporgan i embetshierarkiet. Embetsmennene danner partiet Høyre, mens embetsmennenes opposisjon danner alliansen Venstre.

Perioden fra 1884-1940 omtaler Seip som flerpartistaten. Perioden etter 1945 gir Seip navnet ettpartistaten. Sosiologen Rune Slagstad har senere (De nasjonale strateger 1998) gitt disse to periodene betegnelsene Venstrestaten og Arbeiderpartistaten, mens han har beholdt embetsmannsstaten som betegnelse på perioden fra 1814-1884.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, Universitetsforlaget, 1963

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.