Kongeørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kongeørn
Kongeørn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aquila chrysaetos
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: kongeørn,
slagørn,
landørn,
fjellørn
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Slekt: Aquila
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrial
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for kongeørn
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart som forekommer på den nordlige halvkule og tilhører haukefamilien (Accipitridae).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørn

Kongeørn er Norges nest største rovfugl, etter havørn (Haliaeetus albicilla). Den har en kroppslengde på 66–90 cm og et vingespenn på 180–234 cm. Som hos mange rovfugler er hannen betydelig mindre enn hunnen. Den veier 2,84 til 4,55 kg, mens hunnen veier 3,63 til 6,67 kg (unntaksvis opp mot 7,2 kg).[3] Klørne er i overkant av 5 cm lange (gjelder indre og bakre klo).

Den voksne kongeørna er mørkebrun med gyllengul isse og nakke, og er utfarga etter om lag seks år. Kongeørna er forplantningsdyktig etter fem-seks år, og paret holder sammen i et livslangt forhold. Ungfuglen har lyse felt både på under- og oversida av vingene.

Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken (Buteo lagopus), som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken. Fjellvåken er imidlertid en betydelig mindre rovfugl.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det anerkjennes normalt seks underarter av kongeørn. Disse varierer litt i størrelse og fjærdrakt.[3]

Underarten kamtschatica er svært lik canadensis og blir av og til synonymisert med denne. Den etiopiske populasjonen blir som regel inkludert i homeryi, men dette regnes ikke som avklart.[3] En undersøkelse publisert i 2015 antyder at populasjonen i Etiopia er svært begrenset.[5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørn er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, inkludert i Fennoskandia. Ellers er det mindre bestander i Skottland, Spania og gjennom Alpene. Bortsett fra i Marokko er populasjonene svært fragmenterte i Afrika. Den sterkt begrensende populasjonen i Balefjellene i Etiopia kan være i ferd med å dø ut. I Norge hekker kongeørna i alle fylker, fra 58° N til 71° N[6], bortsett fra i Vestfold, Østfold, Oslo og Akershus.[7] I Sverige og Finland hekker den bare i den nordre halvparten av landene, selv om ørner kan overvintre i hele Sverige.[3]

Partners in Flight Science Committee vurderte i 2013 den globale populasjonen til å bestå av omkring 300 000 individer, hvorav cirka 200 000 voksne fugler i forplantningsdyktig alder.[8] Siden det knytter seg en del usikkerhet til populasjonen, antyder BirdLife International at populasjonen av voksne forplantningsdyktige fugler består av omkring 100 000–200 000 individer. Den europeiske bestanden blir anslått til omkring 9 300–12 300 par (hvorav cirka 18 500–24 500 voksne individer).[1]

Kongeørn i Norge[rediger | rediger kilde]

I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørna i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først i 1968 ble kongeørna fredet. Da var bestanden nede i mellom 344 og 524 hekkende par.[7] Siden fredningen har bestanden vært økende. Per mars 2012 regnet man med at det hekket omkring 1 200–1 500 par i Norge.[7]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kongeørn med reir i Troms.

Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Reiret kan veie opptil 700 kg.

Rovfuglene starter ruginga når første egget er lagt. Det andre egget legger de to eller tre dager senere. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp en unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40–45 dager og ungen blir i reiret i 70–80 dager.

Arten jakter i hovedsak andre fugler og småvilt, men den kan også ta større vilt (spesielt kalver, skadde eller syke dyr) og tamdyr (typisk lam og reinkalver, men også skadde og syke individer), på størrelse med reinsdyr.[7] Det kan være vanskelig å avgjøre om større dyr er nedlagt av ørna eller funnet som kadaver. Den eter nemlig også åtsler.[7]

Kongeørna stuper ned mot byttet. Under stupet kan toppfarten nå opp i omkring 150 km/t. Anslaget skjer med de kraftige føttene, som oftest på ryggen av byttet, som griper byttet med klørne og løfter det opp ved hjelp av nedslagsfarten og vinden. Fuglen endrer vinkel på vingene og stiger opp igjen med byttet fast i klørne. Er byttet for tungt, kan ørna slippe det mot berghyller eller steinurer, slik at byttet enten dør eller bli skadet. Da kan ørna lande og spise av det. Om det er tilgang på åtsler kan ørna også ete dette. Ofte overtar den også åtsler fra andre fuger, for eksempel ved å jage vekk kråkefugler. Når ørna har spist, kan den sette seg til i høyden og iaktta åtselet. Om andre rovdyr prøver å overta byttet, kan ørna ta til vingene for så å skremme bort inntrengeren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2015. Aquila chrysaetos. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22696060A80364370. Besøkt 15. jan. 2013
  2. ^ Artsdatabanken. Aquila chrysaetos. Rødliste for arter 2010. Besøkt 15. jan. 2013
  3. ^ a b c d Orta, J., Kirwan, G.M., Boesman, P., Garcia, E.F.J. & Marks, J.S. (2016). Golden Eagle (Aquila chrysaetos). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.] Besøkt 2016-03-23
  4. ^ Rasmussen, PC & JC Anderton (2005). Birds of South Asia. The Ripley Guide. Volume 2. Smithsonian Institution & Lynx Edicions. s. 107. 
  5. ^ Michel Clouet and Claude Barrau (2015). Decline of the Golden Eagle (Aquila chrysaetos) in Ethiopia. Journal of Raptor Research 49(2):222-226. DOI: 10.3356/rapt-49-02-222-226.1. Besøkt 2016-06-19
  6. ^ Torgeir Nygård, Karl-Otto Jacobsen, Trond Vidar Johnsen, and Geir Helge Systad (2016). Dispersal and Survival of Juvenile Golden Eagles (Aquila chrysaetos) from Finnmark, Northern Norway. Journal of Raptor Research 50(2):144-160. DOI: 10.3356/rapt-50-02-144-160.1. Besøkt 2016-06-19
  7. ^ a b c d e Rovdata. (2012). Overvåking av Kongeørn (Aquila chrysaetos). DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNING. Besøkt 15. jan. 2013
  8. ^ Partners in Flight Science Committee. 2013. Population Estimates Database, version 2013. Available at http://rmbo.org/pifpopestimates. Besøkt 2016-06-19

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]