Kongeørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kongeørn
A. c. homeryi
A. c. homeryi
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aquila chrysaetos
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: kongeørn,
slagørn,
landørn,
fjellørn
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Slekt: Aquila
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrial
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for kongeørn
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae) som forekommer på den nordlige halvkule. På IUCNs rødliste regnes arten som livskraftig, med den står oppført på CITES liste II. Arten hekker i Norge, der den har vært totalfredet siden 1968.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørn
Kongeørn

Kongeørn er Norges nest største rovfugl, etter havørn (Haliaeetus albicilla). Den har en kroppslengde på 66–90 cm og et vingespenn på 180–234 cm. Som hos mange rovfugler er hunnen større enn hannen, cirka 10 prosent i størrelse og opp mot 50 prosent tyngre. Den veier cirka 2,84–4,55 kg, mens hunnen veier cirka 3,63–6,67 kg (unntaksvis opp mot 7,2 kg).[3]

Den voksne kongeørna har mørkebrun fjærdrakt med gyllengul isse og nakke. Armdekkerne på overvingene er normalt blek gulbrune. Det karakteristiske kraftfulle kroknebbet er sort ytterst og gult ved basen. De undre ekstremitetene er fjærkledde nesten ned til den formidabelt kraftige foten, som er artens viktigste jaktredskap. Foten i seg selv har blekgul naken hud og kraftige sorte klør. De lengste (indre og bakre klo) kan bli i overkant av 5 cm lange. De ulike rasene varierer noe i både størrelse og utfarging, spesielt mørkhetsgraden og størrelsen av de blekere feltene.[3]

Ungfuglene har mørkere sjokoladebrun fjærdrakt. Flygefjæra har en karakteristisk hvit base, og halefjæra er hovedsakelig hvite med et mørkt bånd ytterst. De hvite delene av fjærdrakten blir gradvis brune over en periode på 4–5 år, men full voksen fjærdrakt får fuglene først etter cirka 6–8 år.[3]

Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken (Buteo lagopus), som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken. Fjellvåken er imidlertid en betydelig mindre rovfugl.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Kongeørna bruker et bredt utvalg av åpne habitater, vanligvis unna mennesker, som fjell, platåer, stepper og marskland. Den foretrekker områder med lavtvoksende eller sparsom vegetasjon og skogområder.

Arten er imidlertid aktiv i alt fra ørkenområder til tundra, og fra havnivået og langt opp i fjellene. Det er blant annet kjent at arten ofte finnes i mer enn 2 000 moh i Alpene og Pyreneene, og den er av og til observert i høyder over 5 500 moh i Himalaya, noe som gjerne samsvarer med snølinja om sommeren.[3] Ved ett tilfelle er kongeørn observert i en høyde av 6 020 moh i Himalaya.[4]

Arten krever rolige plasser for å hekke, som klipper og store trær med fjern og uforstyrret beliggenhet.[3]

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kongeørn er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, inkludert i Fennoskandia. Ellers er det mindre bestander i Skottland, Spania og gjennom Alpene. Bortsett fra i Marokko er populasjonene svært fragmenterte i Afrika. Den sterkt begrensende populasjonen i Balefjellene i Etiopia kan være i ferd med å dø ut.

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Orta et al. (2016).[3] De seks underartene varierer noe i størrelse og fjærdrakt. En undersøkelse fra 2015 av mtDNA viser et distinkt skille mellom kongeørner i det nordlige Europa, det kontinentale Asia, Japan og Nord-Amerika på den ene siden (Holarktis), og det sentrale og sørlige Europa på den andre siden. Det antyder at kongeørn kan ha overlevd siste istid i to reproduktive isolerte refugier (ett i Asia og ett sør for Alpene i middelhavsregionen).[5]

Treliste

Underartene kamtschatica og canadensis er svært like og blir av og til regnet som konspesifikke. Den etiopiske populasjonen blir som regel inkludert i homeryi, men tilhørigheten regnes ikke som endelig avklart.[3] En undersøkelse publisert i 2015 antyder at populasjonen i Etiopia er svært begrenset.[7]

Den norske bestanden[rediger | rediger kilde]

I Norge hekker kongeørna i alle fylker, fra 58° N til 71° N[8], bortsett fra i Vestfold, Østfold, Oslo og Akershus.[9] I Sverige og Finland hekker den bare i den nordre halvparten av landene, selv om ørner kan overvintre i hele Sverige.[3]

Fredning[rediger | rediger kilde]

I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørn i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først 6. september 1968 ble arten fredet (etter Jaktloven av 1951), samtidig med havørn. Da var bestanden nede i mellom 344 og 524 hekkende par.[9] To år senere ble også miljøgiften DDT forbudt å bruke her, og siden har bestanden tatt seg opp igjen. I 2007 ble arten fjernet fra den nasjonale rødlisten over truede arter, som igjen regner den som livskraftig. Per mars 2012 regnet man med at det hekket omkring 1 200–1 500 par i Norge.[9] I perioden 2010–2014 ble det imidlertid kartlagt 1 260 kongeørnterritorier over hele Norge, hvorav 963 som var okkupert av et hekkende par én eller flere ganger de siste fem årene.[10] Idag er kongeørn beskyttet etter den generelle bestemmelsen i naturmangfoldloven § 15 første ledd:

SitatHøsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.Sitat
Naturmangfoldloven

Bestemmelsen er en videreføring av det tidligere fredningsprinsippet i viltloven, som ble opphevet da naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009. Ettersom det ikke er fastsatt jakttid for kongeørn omtales arten gjerne som totalfredet. I Norge gjelder også både rovviltforskriften og bernkonvensjonen.

Den internasjonale bestanden[rediger | rediger kilde]

Partners in Flight Science Committee vurderte i 2013 den globale populasjonen til å bestå av omkring 300 000 individer, hvorav cirka 200 000 voksne fugler i forplantningsdyktig alder.[11] Siden det knytter seg en del usikkerhet til populasjonen, antyder BirdLife International at populasjonen av voksne forplantningsdyktige fugler består av omkring 100 000–200 000 individer. Den europeiske bestanden blir anslått til omkring 9 300–12 300 par eller cirka 18 500–24 500 voksne individer.[1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kongeørn med reir i Troms.
Kongørn med bytte

Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir.

Kongeørn blir forplantningsdyktig i fem-seks års alderen, og parene holder sammen i livslange forhold. Hekketiden begynner i februar i det sørlige Europa og det sørlige Nord-Amerika, og varer til i mai i de nordligste utbredelsesområdene. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Det bygges av kvister og greiner og fôres og tettes med myk vegetasjon. Reiret kan bli opp til to meter i diameter og opp mot to meter dypt (utvendige mål). Reder på opp mot sju meter i dybde er kjent, av fugler som bruker samme rede år etter år. Det er kjent at enkelte reir har blitt brukt i flere tiår og kan veie opp mot 700 kg.[3]

Hunnen legger normalt to egg, av og til tre. Ruginga starter når første egget er lagt. Det andre og tredje egget legges med cirka tre dagers intervall. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den eller de minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp kun én unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40–45 dager og ungen blir i reiret i 70–80 dager.

Arten jakter i hovedsak andre fugler og småvilt, men den kan også ta større vilt (spesielt lam, kalver, skadde eller syke dyr) og tamdyr (typisk lam og reinkalver, men også skadde og syke individer), på størrelse med reinsdyr.[9] Det kan være vanskelig å avgjøre om større dyr er nedlagt av ørna eller funnet som kadaver. Den eter nemlig også åtsler.[9]

Kongeørna stuper ned mot byttet og «slår» det. Under stupet kan farten nå opp i omkring 150 km/t. Anslaget skjer med klørne på de kraftige føttene, og det er bakkloa og den indre framkloa som gjerne penetrerer og dreper, mens de andre klørne gjerne brukes til å gripe fast byttet og løfte det vekk. Angrepet skjer som oftest mot ryggen av byttet, som løftes vekk med hjelp av nedslagsfarten, vinden og vinkelen på vingene. Det hender også at ørna tar bytte den ikke makter å løfte eller drepe i anslaget. Dør ikke byttet, kan ørna finne på å slippe det mot ei berghylle eller en steinur, slik at det enten dør eller blir livstruende skadet, så ørna lande og ete av det. Er byttet for stort til å bli løftet vekk og i live etter anslaget, kan det utspille seg en kamp på liv og død ved anslagspunktet. Ørna eter imidlertid også åtsler. Ofte «stjeler» den også åtsler fra andre fugler, for eksempel kråkefugler. Når ørna har spist seg mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta kadaveret. Og om andre prøver å stjele det, kan ørna ta til vingene for å skremme bort inntrengerne.

Arten vokaliserer normalt bare i territoriet rundt reirplassen. Som regel et enkelt skingrende «kee-yep» eller «yep», av og til også støtvis i hurtige serier. Under luftakrobatikk kan man av og til også høre serier av «kee-yep» og «yep» i kombinasjon med «wee-o hyo hyo...wee-o...».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2015. Aquila chrysaetos. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22696060A80364370. Besøkt 15. jan. 2013
  2. ^ Artsdatabanken. Aquila chrysaetos. Rødliste for arter 2010. Besøkt 15. jan. 2013
  3. ^ a b c d e f g h i Orta, J., Kirwan, G.M., Boesman, P., Garcia, E.F.J. & Marks, J.S. (2016). Golden Eagle (Aquila chrysaetos). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-23
  4. ^ Watson, Jeff 2010. The Golden Eagle''. T. & A.D. Poyser, London. ISBN 978-1408114209
  5. ^ Nebel, C., Gamauf, A., Haring, E., Segelbacher, G., Villers, A. & Zachos, F.E. (2015) Mitochondrial DNA analysis reveals Holarctic homogeneity and a distinct Mediterranean lineage in the Golden eagle (Aquila chrysaetos). Biological Journal of the Linnean Society 116(2): 328–340
  6. ^ Rasmussen, PC & JC Anderton (2005). Birds of South Asia. The Ripley Guide. Volume 2. Smithsonian Institution & Lynx Edicions. s. 107. 
  7. ^ Michel Clouet and Claude Barrau (2015). Decline of the Golden Eagle (Aquila chrysaetos) in Ethiopia. Journal of Raptor Research 49(2):222-226. DOI: 10.3356/rapt-49-02-222-226.1. Besøkt 2016-06-19
  8. ^ Torgeir Nygård, Karl-Otto Jacobsen, Trond Vidar Johnsen, and Geir Helge Systad (2016). Dispersal and Survival of Juvenile Golden Eagles (Aquila chrysaetos) from Finnmark, Northern Norway. Journal of Raptor Research 50(2):144-160. DOI: 10.3356/rapt-50-02-144-160.1. Besøkt 2016-06-19
  9. ^ a b c d e Rovdata. (2012). Overvåking av Kongeørn (Aquila chrysaetos)[død lenke]. DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNING. Besøkt 15. jan. 2013
  10. ^ Rovdata (2017) Bestandsstatus - Kongeørn. Besøkt 2017-06-29
  11. ^ Partners in Flight Science Committee. 2013. Population Estimates Database, version 2013. Available at http://rmbo.org/pifpopestimates. Besøkt 2016-06-19

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]