Henrik Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen malt av Henrik Olrik 1879
Født 20. mars 1828
Norge Skien
Død 23. mai 1906 (78 år)
Norge Kristiania (Oslo)
Yrke Dramatiker, dikter
Nasjonalitet Norge
Språk Dansk
Pseudonym Brynjolf Bjarme
Periode Realisme/modernisme
Sjanger drama og lyrikk
Debut Catilina
Påvirket av Kierkegaard, Brandes
Påvirket George Bernard Shaw, Oscar Wilde, James Joyce, Arthur Miller, Hollywood-skolen, John Lennon, Roger McGuinn og Peter Benchley.
Signatur
Henrik Ibsens signatur

Henrik Johan Ibsen (født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Kristiania) var en norsk dramatiker og lyriker. Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt og antas å være den mest spilte dramatikeren i verden, til og med mer spilt enn William Shakespeare.[trenger referanse] Ibsen blir ofte omtalt som det moderne dramas far. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En Folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Det episk-lyriske diktet Terje Vigen, med emne fra nødsårene før 1814 da helstaten Danmark-Norge var i krig med både England og Sverige, er et av de mest folkekjære enkelt-dikt i norsk litteratur.

Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen.[1] Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare».[2] Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare.[1]

De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien. Ibsens mest kjente skuespill ble skrevet under hans 27 år lange selvvalgte eksil i Tyskland og Italia.

Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen.

Liv

Familie, barndom og oppvekst 1828–1849

Altenburg-familien kort etter avslutningen av Napoleonskrigene. Ibsens mor Marichen Altenburg lengst til høyre, hennes foreldre Hedevig Christine Paus og Johan Andreas Altenburg i midten, og Knud Ibsens halvbror og Marichens fetter Henrik Johan Paus til venstre for Hedevig. Portrettet er det eneste som eksisterer av noen av Ibsens foreldre.

Henrik Ibsen var sønn av Knud Ibsen og Marichen Altenburg, og begge foreldrene tilhørte handelspatrisiatet i Skien.[3] I et brev til Georg Brandes fra 1883 skrev Ibsen at «mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansette familjer i Skien» og at han var i nær slekt med familiene Paus, Plesner, von der Lippe, Cappelen og Blom, «altså omtrent med alle de patricier-familjer som dengang dominerte stedet og omegnen».[4]

Dikterens farfar Henrich Ibsen førte sin egen skute «Caritas» (latin for barmhjertighet), og omkom da skuten forliste utenfor Hesnes ved Grimstad i 1797. Ett år senere giftet enken Johanne (født Plesner) seg med skipsreder og senere proprietær Ole Paus, og Knud Ibsen vokste opp på Paus' gård Østre Rising i Gjerpen. Han hadde fem yngre halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. Christian Cornelius Paus, Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus. I 1825 giftet Knud Ibsen seg med Marichen Altenburg, som var datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. Marichen var niese av Knuds stefar (Ole Paus). Ekteskapet var «et perfekt familiearrangement»; bruden og brudgommen hadde vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror.[5] Familiene Paus, Altenburg, Plesner og Ibsen var tett og tildels svært komplisert sammenvevd. Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; Ibsen behandlet temaet ekteskap mellom nære familiemedlemmer i en rekke skuespill, bl.a. Gengangere og Rosmersholm.[6]

Henrik Ibsen ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i Christianskirken 19. juni samme år. Han ble oppkalt etter sin farfar Henrich Ibsen og sin morfar Johan Altenburg, og kanskje også etter sin onkel Henrik Johan Paus. Han var den eldste i en søskenflokk på fem (en eldre bror døde som spedbarn samme år som han ble født). Av søsknene stod han særlig nær søsteren Hedvig.

Knud Ibsen startet selvstendig virksomhet som trelasthandler i 1825 og Marichens store farsarv – hennes far hadde vært en av Skiens rikeste menn – gjorde det mulig for ham å føre en stadig mer omfattende forretningsdrift på begynnelsen av 1830-tallet. Men etterhvert fikk han problemer, og i 1835 mistet Knud Ibsen omtrent alt han eide og familien måtte flytte ut på landstedet Venstøp noen få kilometer nord for Skien sentrum. De velstående slektningene begynte etterhvert å trekke seg unna; det sosiale fallet gjorde Knud Ibsen bitter og herskesyk, og han begynte å drikke.

Marichen hadde siden barndommen vært sterkt interessert i teater og lekte med dukker selv som voksen. Hun tok med Henrik i teater når Skien fikk besøk av teatertrupper; Henrik arvet antagelig sine kunstneriske evner og interesser fra moren.[7] Mannens fallitt gjorde henne stille og forknytt. Datteren Hedvig skrev om Marichen: «Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende».[8] Mange litterære figurer i Ibsens diktning er basert på eller oppkalt etter hans familiemedlemmer, ikke minst hans far og mor, som ble portrettert i sentrale roller i skuespill som Peer Gynt, Vildanden og Kongsemnerne.

Reimanngaarden i Grimstad, bosted fra 1843 til 1847.

I oppveksten leste Henrik det han kom over av skjønnlitteratur, drev med dukketeater, tegnet og malte. Han begynte også tidlig å skrive dikt. Like etter at han var konfirmert i Gjerpen kirke 1. oktober 1843, flyttet familien tilbake til Skien. De bodde i et hus på Snipetorp som ble eid av Knud Ibsens elleve år yngre halvbror, skipsreder og kjøpmann Christopher Blom Paus. Den da femten år gamle Henrik forlot Skien sist i desember for å gå i apotekerlære i Grimstad. Familien Ibsen ble boende på Snipetorp til 1865.

Apotekerlærling i Grimstad

Mens Henrik Ibsen var i Grimstad, fortsatte han i ledige stunder å dyrke sine litterære interesser. Han leste bl.a. Oehlenschläger, Kierkegaard, Welhaven og Wergeland, og han ble opptatt av Voltaire. Planen var imidlertid å ta Artium og studere medisin. Han begynte da også å lese latin.

I 1846 fødte vaskekonen Else Sophie Birkedalen et barn som hun ga navnet Hans Jacob Henriksen, oppkalt etter Henrik Ibsen. Ibsen, som var ti år yngre enn Else Sophie, vedkjente seg farskapet, men han ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte bidrag frem til gutten var 14 år.[9]

Catilina av Brynjolf Bjarme

I Grimstad fikk Ibsen de intellektuelle vennene Christopher Due og Ole Schulerud. De tre var mye sammen og drøftet eksistensielle spørsmål. Ibsen var alt da mye av en opprører. I denne tiden skrev han, i tillegg til en rekke dikt, også sitt første drama, Catilina, dels inspirert av latinpensum, dels av stemningene rundt revolusjonsåret 1848. Catilina, en tragedie på blankvers, kom ut i Christiania i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Forfatteren var da 22 år gammel. Da det ikke var noe forlag som ville gi det ut, ble utgivelsen bekostet av Ole Schulerud som brukte en liten arv til formålet. Han innså at Catilina var et løfterikt arbeid. Det solgte imidlertid lite, og mye av opplaget endte som makulatur.

Ibsen gjennomarbeidet stykket 25 år senere, og da kommenterte han sitt ungdomsarbeid på denne måten.

«Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, – kommer her frem i tågede antydninger.»[10]

Modningsårene 1850–1863

I 1850 flyttet Ibsen til Christiania. På vei til hovedstaden besøkte han hjemmet i Skien for siste gang. Familien hadde da sluttet seg Lammers-bevegelsen, en kristen vekkelsesbevegelse. Han hadde likevel siden sporadisk kontakt med søsteren Hedvig.[11] Lammers-bevegelsen avskrev blant annet litteratur som djevelens verk.[12]

Da hans bror Ole en gang mange år senere bad ham legge et godt ord inn for seg i forbindelse med en søknad om å bli fyrvokter, skrev Ibsen: «Deres Excellence! Min eneste genlevende broder, Ole Paus Ibsen, bosat på Tjøme, søger en fyrvogterpost og beder mig om i denne sag at være hans talsmand hos Deres Excellence. Tør jeg i den anledning anholde om Deres Excellences velvillige gennemlæsning af indlagte brev og attester. Selv har jeg intet yderligere at anføre.»[13]

I Christiania gikk Ibsen på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Han strøk i gresk og aritmetikk. I realiteten hadde han bare gått to uker på skolen. På denne tiden var fattigdom så utbredt at det ikke vakte oppsikt at han opptrådte i bybildet iført et ullteppe til frakk og bare med kalosjer på bena. Sko hadde han ikke råd til.[14]

Fiolinvirtuosen og kulturpersonligheten Ole Bull ga den 23 år gamle Ibsen en unik mulighet da han kalte ham til sitt nyopprettede teater i Bergen i 1851. Teaterstyret bevilget ham innledningsvis en stipendreise til København og Dresden for å studere teater. Ved Ole Bulls teater, Det norske Theater, fikk han bryne seg på oppgaver som sceneinstruktør og teaterdikter. Han hadde et særlig ansvar for dekorasjoner, kostymer, rekvisitter etc. og for person-arrangementet på scenen. Arbeidet ved dette pionerteateret i årene 1851-57 bidro sterkt til å legge fundamentet for Ibsens senere karriere som skuespillforfatter.

Mens han var knyttet til teateret i Bergen, skrev han fire nye skuespill, dels inspirert av norsk folkediktning, dels av norsk historie. Det siste er merkbart i Fru Inger til Østeraad (1855).

I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah Thoresen, stebarnet til forfatteren Magdalene Thoresen. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaten frem til 1864. Suzannah var en begavet kvinne og skulle vise seg å bety umåtelig mye for Henrik Ibsen som inspirator, kyndig lytter og kritiker så lenge han levde.

Etter at Ibsen midlertidig hadde slått seg ned i Kristiania som gift mann, skrev han dramaene Hærmændene paa Helgeland, inspirert av eddadiktningen, og Kongs-Emnerne, med emne fra borgerkrigene på 1200-tallet, og dessuten samtidsstykket Kjærlighedens komedie. Av disse verkene, er nok Kongs-emnerne det mest betydelige.

I 1859 prøvde han seg også i opera-sjangeren, og begynte å skrive librettoen Fjeldfuglen. Denne ble aldri fullført, han oppga prosjektet etter at han hadde startet på andre akt. Denne teksten ble først trykt i 1909, altså posthumt.

Utlendighet

Ibsen fotografert i Dresden cirka 1870.

I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 spesidaler. Hustruen Suzannah og sønnen Sigurd reiste allerede samme høst til København, mens Ibsen ble igjen i Kristiania for å bistå Christiania Theater med iscenesettelsen av Kongs-Emnerne. Selv forlot han Norge 1. april 1864 med det første dampskip som brøt gjennom isen og hentet byen ut av sin lange vinterisolasjon. Ibsen tilbrakte nå en måneds tid med kone og barn i København før han bega seg videre alene gjennom Tyskland med jernbanen til Venezia, hvor han slo seg til i et par uker. Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det Bjørnstjerne Bjørnson og regjeringsadvokat Bernhard Dunker som samlet inn og sendte ham penger.

De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var Brand (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sine høye prinsipper. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, Peer Gynt. Disse verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra 1866 fikk han Statens kunstnerlønn.

Tilbake til Norge

Ibsenmuseet sett fra inngangspartiet i Henrik Ibsens gate 26. Ibsen bodde her fra 1895 til sin død 1906.

Ibsen kom tilbake til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1893 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske konge tildelt storkorset av Dannebrogordenen og storkorset av Nordstjerneordenen.

Hilsenen til dr. med. Edvard Bull fra 1904 er Ibsens siste egenhendige brev. Bull hadde bedt ham øve seg med blyanten, noe dikteren fant forsmedelig. Skriften vitner om sviktende helse.

Like etter et ball på slottet 12. mars 1900 ble Ibsen syk. I Aftenposten noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.[15] I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.[16] I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8.desember 1902 avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i En folkefiende.[17]

I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere slagtilfeller. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den 23. mai 1906, døde han i sin leilighet i Arbins gate 1 i Christiania, 78 år gammel.

Ibsens lege dr. med. Edvard Bull forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. Anekdoten forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i 1990 leid av skuespiller Knut Wigert og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I 1993 ble Norsk Folkemuseum gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet Ibsenmuseet i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai 2006, et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.

Begravelsen

Ibsen (til venstre i vognen) foran Nationaltheatret, sannsynligvis høsten 1903. Ibsen hadde den ære å se seg selv på sokkel, etter at statuen av ham foran Nationaltheatret ble satt opp i 1899.

Henrik Ibsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund fredag 1. juni 1906. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt Trefoldighetskirke, hvor 20 000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp Ullevålsveien, med følge av Stortinget, regjeringen, Høyesterett, kommunestyret i Oslo, representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant det sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak.

Kisten ble senket av maler Eilif Petersen, forfatter Wilhelm Krag, arkitekt Harald Olsen, komponist Ole Olsen, redaktør Nils Vogt og teatersjef Johan Fahlstrøm, samt to representanter fra Studentersamfundet. Sogneprest Christopher Bruun foresto jordpåkastelsen.[18]

Ibsen som samfunnsaktør

Forfatterskap

Hovedverk

Kongs-Emnerne

Utdypende artikkel: Kongs-Emnerne

Kongs-Emnerne, som kom ut i oktober 1863 og hadde premiere 17. januar 1864, var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte Hertug Skule kjemper om Norges trone med den unge kong Håkon Håkonsson, mens biskop Nikolas Arnesson intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker.

I ettertida er Kongs-Emnerne likevel etterhvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i Brand, og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at Vidkun Quisling var begeistret for stykket, og engang beskrev det som Nasjonal Samlings program. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i Kongs-Emnerne fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig.

Kongs-Emnerne skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingtida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var Keiser og Galilæer (1873)).

Brand

Utdypende artikkel: Brand

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var Brand fra 1866. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

Brand er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Kommedie, og skulle gjenta i Peer Gynt. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som fyndord, ofte uten at folk vet hvor de kommer fra.

Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn.

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

Peer Gynt

Utdypende artikkel: Peer Gynt

Nasjonaleposet Peer Gynt (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om ... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med Kierkegaards eksistensialisme. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv Peer Gynt som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes – og ba Edvard Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp 24. februar 1876 i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel I Dovregubbens hall og Solveigs sang. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.[trenger referanse]

Den tyske forfatteren Dietrich Eckart skrev like godt om hele stykket, basert på Christian Morgensterns oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk». Han kunne ikke norsk og hadde aldri vært i Norge, så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens Solveigs familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til Sigurd Ibsen for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.[19]

De Unges Forbund

Utdypende artikkel: De unges Forbund

I De unges Forbund, som hadde premiere på Christiania Theater i 1869, brøt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget i stedet en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en østlands kjøpstad, der den unge, radikale Sagfører Steensgaard avsløres som en streber og opportunist, mens Kammerherre Bratsberg, som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten.

På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet Venstre organisert seg, og i Steensgaard kjente folk igjen både Bjørnstjerne Bjørnson og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret.

I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter Selma finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: Nora i Et Dukkehjem.

Kejser og Galilæer

Utdypende artikkel: Kejser og Galilæer

I 1873 skrev Ibsen det han selv mente var hans hovedverk, Kejser og Galilæer. Dramaet er skrevet i to deler, og handler om keiser Julian «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Diktverket regnes som svært krevende, men står i direkte sammenheng med Brand og Peer Gynt i Ibsens utvikling som dikter. Skal man forstå Ibsen kommer man i grunnen ikke utenom dette kjempeverket, som består av to skuespill: Cæsars frafald, og Kejser Julian.

Likevel er verket blant de dårligst kjente av hovedverkene til Ibsen. Få har lest det, og det blir nesten aldri spilt på scenen.

Som teaterstykke er Kejser og Galilæer for det første enormt langt. Det eneste kjente forsøket på å sette opp hele stykket på en kveld, en sterkt beskåret forestilling ved Det Norske Teateret i Oslo, tok over syv timer og hadde innlagt middagspause med lapskaus til publikum.

For det andre opptrer det et mylder av personer med over hundre forskjellige navngitte rollefigurer. De færreste teatre har en stab som gjør det mulig å fylle alle disse rollene. På Det Norske Teatret ble problemet forsøkt løst både ved å skjære bort rollefigurer og la hver skuespiller spille flere roller. Det viste seg da at rollene også har den svakhet at mange av dem er svært like og derfor vanskelig for publikum å holde fra hverandre.

Kejser og Galilæer er på mange måter et imponerende stykke litteratur. Som en storslått historisk roman, eller som en lang, fargerik fjernsynsserie, kunne det kanskje slå an. Men litteraturhistoriens dom er at stykket mislyktes som teater. I motsetning til Peer Gynt mente ikke Ibsen at Kejser og Galilæer skulle være et lesedrama, han ville at det skulle spilles. Slik gikk det ikke, og stykket er nesten aldri blitt satt opp.

Samfundets støtter

Utdypende artikkel: Samfundets støtter

Samfundets støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer.

Etter Kejser og Galilæer representerte Samfunnets Støtter nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et kort stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse.

Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått fram som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» fram som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet.

I motsetning til Keiser og Galilæer ble Samfundets Støtter straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i Berlin, som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika.

Samfundets støtter skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans seinere stykker var samtidsdramaer. Ibsen skrev aldri mer komedie, og ga seg aldri mer ut på reise til fjerne tider og eksotiske land. Stykkene var svært lett spillbare. De hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i Kjærlighetens Komedie, Brand og Peer Gynt. Om de skilte seg fra Samfunnets Støtter på noen måte, så var det ved at de ble enda kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer, og i motsetning til dette stykket fikk de som regel en tragisk slutt. Det bør vel også legges til at av de tolv samtidsdramaene som avslutter Ibsens forfatterskap, er Samfundets Støtter det svakeste.

Et dukkehjem

Et dukkehjem, første akt

Utdypende artikkel: Et dukkehjem

Et dukkehjem kom to år etter i 1879 og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter.

Et dukkehjem blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Ibsen selv sa seinere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge.

Stykket er teatermessig bedre enn Samfundets Støtter, blant annet fordi det har færre personer, er strammere bygd opp og ikke er skjemmet av en lykkelig slutt. (Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ikke går, men blir hos mann og barn, under protest! Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse gjorde at tyskerne kunne ha endret slutten uansett, så Ibsen foretrakk å gjøre det selv, riktignok under protest, han også.) Det blander spenning, humor og tragedie på en mesterlig måte, som har gjort det elsket på teatrene. Om et Dukkehjem har noen svakhet, er det kanskje at Nora er for god og snill, slik at hun kan framstå litt uvirkelig. Hun mangler fandenivoldske og usympatiske trekk som nettopp finnes hos virkelige personer. Her kom Ibsen til å utvikle kvinneskikkelsene sine videre, senere.

Stykket gjorde umiddelbart sensasjon. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig! Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt.

Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. Et Dukkehjem er også filmet mange ganger.

Gengangere

Utdypende artikkel: Gengangere

Gengangere fra 1881 rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ekteskapet som institusjon. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som usedelig. At «skurken» i stykket er presten Manders, som framstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av Gengangere til forleggeren i København. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.

En Folkefiende

Utdypende artikkel: En Folkefiende

En Folkefiende kom i 1882, et år etter Gengangere. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke.

Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett.

Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i De Unges Forbund og han fortsatte kritikken seinere, blant annet i Rosmersholm. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt.

Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handling enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev.

Vildanden

Utdypende artikkel: Vildanden

I 1884 kom Vildanden, et psykologisk drama om Hjalmar Ekdal og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, Hedvig, ikke er hans datter allikevel. Gregers Werle, Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal fram til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»

Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som En Folkefiende, og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av Gjengangere: Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i Brand. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannhetssøkeren Gregers Werle.

Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg.

Rosmersholm

Utdypende artikkel: Rosmersholm

I Rosmersholm fra 1886 vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra Gengangere. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaksjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem.

Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i 1884, den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff.

Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler incest. Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å framstille incestofre som «skyldige»). Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene.

Rosmersholm (som i motsetning til Gjengangere har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden Keiser og Galilæer. Fra Samfunnets støtter hadde Ibsen lagt det overnaturlige på hylla, nå tok han det fram igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre Rosmersholm til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker.

Fruen fra havet

Ibsen malt ved skrivebordet av Carl Frithjof Smith, 1888.

Utdypende artikkel: Fruen fra havet

Fruen fra havet (1888) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli?

Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei.

Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å bli i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. DA kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil.

Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker).

Fruen fra Havet er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske Hilde Wangel. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om Byggmester Solness.

Hedda Gabler

Utdypende artikkel: Hedda Gabler

Hedda Gabler (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg (som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, August Strindberg). Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på beina. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt.

Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg.

Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer sammensatt: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine seine kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen.

Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i Suffragette-bevegelsen sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble suffragetter.

Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i London. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke.

Byggmester Solness

Utdypende artikkel: Byggmester Solness

Byggmester Solness som kom i 1892, innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke Hilde Wangel (som også er med i Fruen fra havet) trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

Andre om Ibsen

Henrik Ibsens monogram

Edvard Grieg mente Peer Gynt var det mest umusikalske av alle sujetter, men scenemusikken han komponerte til verket er hans mest berømte. Peer Gynt-musikken ble også skrevet ut som orkestersuiter. Det var nok helst denne mer polerte utgaven av Peer Gynt-musikken teaterleder Hans Jacob Nilsen mente var upassende da han i 1948 ønsket å sette stykket opp på Det Norske Teatret. Til store protester ble Peer Gynt spilt på nynorsk med ny musikk av Harald Sæverud. Det var lagt stor vekt på å skape en anti-romantisk oppsetning, og måten dette ble gjort på skulle vise seg frigjørende for senere regissører og komponister.

Den unge Knut Hamsun gikk til angrep på flere av datidens viktigste forfattere, og særlig Ibsen og hans diktning, i en serie litterære foredrag i 1891. Som en av de viktigste forfattere innen den litterære retning som senere har fått navnet nyromantikken, tok Hamsun et oppgjør med realismen, som han mente var gammelmodig. Han kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», og dennes overfladiske og todimensjonale figurer.[20] Ibsen var selv tilhører på første rad ved to av de tre foredragene som Hamsun holdt i Kristiania.[21]

Arven etter Ibsen

Statuen av Ibsen foran Nationaltheatret i Oslo ble laget av kunstneren Stephan Sinding, og ble avduket 1. september 1899, samme dag som Nationaltheatret åpnet
Ibsen var tidligere avbildet på Norwegian Air Shuttles LN-KKO, en Boeing 737-300.


Museer

Ibsenmuseene i Norge er et formalisert nettverk av de tre museene i Skien, Grimstad og Oslo.

  • Ibsenmuseet i Oslo ligger i Arbins gate 1. Det var på denne adressen dikteren bodde lengst, i alt 11 år, og det var også her han døde, onsdag 23. mai 1906. Publikumsinngangen er fra Henrik Ibsens gate 26). Museet er konsolidert med Norsk Folkemuseum og er en seksjon av Kulturhistorisk avdeling.
  • Ibsenmuseet i Grimstad en del av Grimstad bys museer. Ibsenmuseet befinner seg i det huset hvor Henrik Ibsen var apotekermedhjelper de siste årene han bodde i byen, fra 1847 til 1850.
  • Henrik Ibsen Museum på Venstøp ligger like utenfor Skien. På denne gården bodde familien Ibsen i åtte år fra 1835 til 1843, da de flyttet inn til Snipetorp i sentrum av byen. Henrik Ibsen bodde bare et halvt år på Snipetorp, men det var der foreldrene bodde da Henrik Ibsen for to kortere opphold besøkte foreldre og søsken i 1845 og 1850.

Ibsen-prisen

Ibsenprisen ble opprettet 24. august 2006 og det skal hvert år settes av tre millioner kroner over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Prisen som er på 1,5 millioner kroner og skal gå til en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst og kultur som har gjort en bemerkelsesverdig innsats i Ibsens ånd. I tillegg til prisen skal det også tildeles stipendier på én million kroner til ulike Ibsen-prosjekter verden over.

Peer Gynt-parken

Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en presentasjon av Henrik Ibsens verke Peer Gynt, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse.

Bibliografi

Henrik Ibsen fotografert av Gustav Borgen i 1898.

Ibsens samlede verker har blitt utgitt i flere serier, senest gjennom forskningsprosjektet Henrik Ibsens skrifter som kom i 17 bind mellom 2005-2010 og et nettsted.

Litteratur om Ibsen

  • Andersen, Merete Morken: Ibsenhåndboken. Gyldendal, Oslo 1995. ISBN 82-05-23050-1Les i fulltekst
  • Ystad, Vigdis 1996: "-livets endeløse gåde" : Ibsens dikt og drama / Vigdis Ystad
  • Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: mennesket. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2006. ISBN 978-82-03-22892-6
  • Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: masken. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2007. ISBN 978-82-03-23384-5
  • Hov, Live: Med Fuld Natursandhed: Henrik Ibsen som teatermann. Multivers, København 2007. ISBN 978-87-7917-171-8
  • Johnston, Brian: The Ibsen Cycle: The Design of the Plays from Pillars of Society to When We Dead Awaken. Pennsylvania State University Press, Pennsylvanian 1992. ISBN 0-271-00809-1
  • Moi, Toril: Ibsens modernisme. Pax forlag, Oslo 2006. ISBN 82-530-2836-9
  • Rønning, Helge: Den umulige friheten: Henrik Ibsen og moderniteten. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006. ISBN 978-82-05-35481-4
  • Templeton, Joan: Ibsen’s Women. Cambridge University Press, Cambridge 1997. ISBN 0-521-59039-6
  • Wiingård, Jytte: Henrik Ibsen: en essaysamling. Multivers, København 2004. ISBN 87-7917-103-6
  • Aarseth, Asbjørn: Ibsens samtidsskuespill: en studie i glasskapets dramaturgi. Universitetsforlaget, Oslo 1999. ISBN 82-00-12965-9
  • Myhren, Dagne Groven 1979, «Hverken eller og Enten Eller. En studie i personlighetsproblematikken i Henrik Ibsens Peer Gynt». (Ibsens verk analysert ut fra Søren Kierkegaard), i Edda
  • Hageberg, Otto 1967 (red.): Omkring "Peer Gynt" : en antologi
  • Mosfjeld, Oskar: Henrik Ibsen og Skien. En biografisk og litteratur psykologisk studie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1949.
  • Roksund, Leif K.: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9


Periodika

Se også

Referanser

  1. ^ a b Valency, Maurice. The Flower and the Castle. Schocken, 1963.
  2. ^ Richard Hornby, Ibsen Triumphant, The Hudson Review, Vol. 56, No. 4 (Winter, 2004), pp. 685-691
  3. ^ Høgvoll, Arvid; Bærland, Ruth (1996). Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer : brokker av en slektshistorie.
  4. ^ Einar Ingvald Haugen, Ibsen's drama: author to audience, University of Minnesota Press, 1979, s. 23
  5. ^ Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  6. ^ Ferguson s. 280
  7. ^ Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet
  8. ^ Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17
  9. ^ Riksarkivet: Henrik Ibsen i Grimstad – Bosted, farskapssak og etterkommere
  10. ^ Jf.Halvdan Kohts Ibsenbiografi b. 1, utg. 1954, s. 43
  11. ^ Særoppgave om Henrik Ibsens liv, Skoleforum
  12. ^ Henrik Ibsen (s. 62), Læreboka forlag, Trondheim 2005, ISBN 82-994742-6-4
  13. ^ Henrik Ibsen (s. 19)
  14. ^ Karl Brodersen: «Kunstens kår», Frisprog - mer enn ord (s. 111), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0
  15. ^ Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv (2001) s. 306-316
  16. ^ Jan C. Frich, Erlend Hem (op.cit Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv). Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år Tidsskrift for Den norske lægeforening 2006, 126: 1497–1501
  17. ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 140-41), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
  18. ^ A-magasinet 26. mai 2006 s. 32–36
  19. ^ «Hitlers venn og forbilde», kronikk av Gerda Moter Erichsen, Bergens Tidende 22.mars 2007.
  20. ^ Knut Brynhildsvoll: «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering»
  21. ^ Ingar Sletten Kolloen: Svermeren (2003) s. 163

Eksterne lenker

Wikiquote Wikiquote: Henrik Ibsen – sitater
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Henrik Ibsen – originaltekster av og om forfatteren