Politiets sikkerhetstjeneste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Politiets sikkerhetstjeneste
PST
Politiets sikkerhetstjeneste
PSTs hovedkvarter i Nydalen i Oslo
Type Sikkerhetstjeneste
Virkeområde Norge
Etablert 1936/1937
Sjef Marie Benedicte Bjørnland
Hovedkontor Nydalen
Lokale ledd 26 lokale kontorer
Eier Justis- og beredskapsdepartementet
Ansatte 460 (2012)[1]
Nettside pst.no

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges sikkerhetstjeneste og en del av Politi- og lensmannsetaten,[2] direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og sidestilt med Politidirektoratet. PST har ansvar for å ivareta rikets sikkerhet og bekjempe terrorisme, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen og industrispionasje, samt drive kontraetterretning.

Hovedkontoret i Oslo hadde i 2010 et budsjett på 407,7 millioner kroner etter revidert nasjonalbudsjett. I tillegg kommer budsjettet til de ansatte i politidistriktene. Tjenesten har totalt 460 ansatte (2012), de fleste i Oslo.[1] Tjenesten har røtter tilbake til 1936/1937, og dens navn ble i 2002 endret fra Politiets overvåkningstjeneste (POT) til Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

Ansvarsområde[rediger | rediger kilde]

PST har ansvar for den nasjonale sikkerheten i Norge, som blant annet omfatter kontraetterretning, kontraterrorisme, hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, kontraekstremisme, forebygge og etterforske trusler og vold mot medlemmer av statsledelsen som regnes som myndighetsperson, livvakttjeneste, trusselvurderinger og sikkerhetsrådgivning. I motsetning til Etterretningstjenesten har PST anledning til å overvåke norske borgere.[3][4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kristian Welhaven var sentral både i etableringen av tjenesten i 1937 og i gjenoppbyggelsen av den etter andre verdenskrig, og var tjenestens første leder

I 1937 bestemte Justis- og politidepartementet, ledet av justisminister Trygve Lie (Ap), at det skulle opprettes en egen etterretningstjeneste med landsomfattende koordineringsansvar som administrativt var underlagt politimesteren i Oslo. Tjenesten fikk navnet Overvåkningssentralen og ble ledet av Oslos politimester Kristian Welhaven. Ved utbruddet av andre verdenskrig i Norge beordret Welhaven 9. april 1940 tjenestens arkiv tilintetgjort og tjenesten ble oppløst.

I 1947 ble Overvåkningssentralen etablert på nytt etter den opprinnelige modellen fra 1937, med Asbjørn Bryhn som leder. Som på 1930-tallet var tjenesten formelt underlagt politimesteren i Oslo, som fortsatt var Welhaven, og som var sentral i reorganiseringen. I 1955 ble Bryhn utnevnt til overvåkingssjef og var dermed ikke lenger underlagt Oslos politimester. Administrativt var Overvåkningssentralen likevel knyttet til Oslo politikammer frem til 1980, da overvåkningstjenesten ble skilt ut som en egen sentral politiorganisasjon under navnet Politiets overvåkingstjeneste (POT). I forbindelse med Politireform 2000 som trådte i kraft i 2002 endret Politiets overvåkingstjeneste navn til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og de tidligere regionale leddene ble nedlagt. PST består i dag av en sentral enhet i Oslo og enkeltstående tjenestemenn med et regionalt ansvar. Samtlige av landets politidistrikter har i dag en (eller flere) PST-tjenestemenn, med unntak av Oslo politidistrikt, der Den sentrale enhet i PST sitter med ansvaret.[5]

Under den kalde krigen hadde POT størst fokus på kontraetterretningsarbeid for å motvirke sovjetisk etterretning mot norske interesser, særlig virksomheten til de sovjetiske etterretningstjenestene KGB (med forløpere) og GRU. POT drev også overvåking av personer i Norge som ble antatt å sympatisere med Sovjetunionen.[6][7] Overvåkingen førte bl.a. til arrestasjonen og domfellelsen av Arne Treholt.

Etter den kalde krigen har POT og senere PST også fokusert i økende grad på andre typer trusler og ekstremistgrupper, spesielt terrortrusler fra ikke-statlige aktører. Kontraetterretningsarbeid mot andre staters etterretning er fortsatt en kjerneoppgave, og i den åpne trusselvurderingen fra 2015 ble det pekt på at russisk etterretning fortsatt har det største skadepotensialet.[8]

På 1990-tallet ble tjenestens virksomhet under den kalde krigen gjenstand for en undersøkelse som resulterte i den såkalte Lund-rapporten. Det ble gitt en begrenset mulighet til å søke Innsynsutvalget om innsyn i opplysninger om en selv i overvåkingspolitiets register. Fristen for å søke om innsyn gikk ut 31. desember 2002.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

PSTs hovedkontor i Nydalen i Oslo

Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST/DSE) har et overordnet ansvar for tjenestens oppgaver i hele landet, og ivaretar i Oslo de oppgaver Oslo politidistrikt normalt skulle utføre i slike saker.

Ute i landet er det politidistriktene som formelt opererer sikkerhetstjenesten under PST-sjefen, og tjenesteinndelingen følger derfor normalt politidistriktsgrensene.

Ved PST-hovedkontoret ligger dessuten Felles kontraterrorsenter.[9]

Ledere[rediger | rediger kilde]

I mediebildet[rediger | rediger kilde]

I nyere tid har PST vært omtalt i mediene i sammenheng med mulla Krekar-saken og PSTs overvåking av ekstremister, blant annet den nynazistiske Vigrid-gruppen. I 2008 måtte daværende leder for PST, Jørn Holme, forklare seg for Stortinget i forbindelse med rådene som ble gitt i forkant av terrorangrepet mot Kabul Serena Hotell.

Islamske miljøer[rediger | rediger kilde]

I en trusselvurdering har PST signalert at de mener voldelige lederskikkelser i muslimske miljøer er problematisk.[10]

PST mener det pågår en radikalisering i enkelte ekstreme islamistiske miljøer i Norge. Radikalisering defineres av PST som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske mål. I disse radikaliserte islamittiske miljøene mener de at det er noen få karismatiske lederskikkelser og at disse legitimerer og forherliger bruk av vold som et politisk virkemiddel. De mener også at disse oppfordrer andre til å støtte ekstreme islamistiske organisasjoner i utlandet. Fordi disse er i en lederrolle og veileder andre så kan de være sentrale i en radikalisering av miljøene. Spesielt yngre og identitetssøkende personer som har vanskeligheter med å finne religiøs veiledning andre steder kan bli utsatt for påvirkning og radikalisering fra disse lederne.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «PST avslører antall overvåkingsansatte», VG 11. desember 2012
  2. ^ Om PSTs samarbeid
  3. ^ «Lov om Etterretningstjenesten.», fra lovdata.no
  4. ^ «Oppgaver», fra nettsidene til PST
  5. ^ Forvaltningsdatabasen
  6. ^ «NOU 1998: 4 Politiets overvåkingstjeneste»
  7. ^ Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»)
  8. ^ PST mener russisk etteretning i Norge er en alvorlig trussel, NRK
  9. ^ Felles kontraterrorsenter
  10. ^ TV2 Nyhetene: PST: – Karikaturer motiverer islamister til terror
  11. ^ Politiets sikkerhetstjeneste: Åpen trusselvurdering 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 59°56′50,25″N 10°46′3,2″Ø