Norges geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norges geografi
Europe location NOR.png
62°N 10°Ø
LandNorge Norge
GrenserFinland 736 km
Sverige 1630 km
Russland 196 km
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

385 180 km²
365 246 km²
19 940 km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

Galdhøpiggen 2 469 m
Norskehavet 0 m
Landegrenser2 562 km
Kystlinje25 148 km (kontinentalt)
100 915 km (med øyer)[1]
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Skog
 – Annet

3,3%
37%
60%
Irrigert land970 km² (1993 est.)
Map Norway political-geo.png

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og kultur.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,[2] og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet.[2] Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.[3] Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).[4]

Arealfordeling[rediger | rediger kilde]

Kongeriket Norge består av hovedlandet (323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²). Norges riksgrense er; mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km), noe som totalt utgjør 2 562 km.

Landets areal etter bruk (tall for 2017, ikke medregnet Svalbard og Jan Mayen)[5][6]
Bruk km2 %
Skog 121 053 37
bart fjell og stein 23988 7
skogløs mark 121906 38
ferskvann 20142 6
isbreer, is og varig snø 2739 1
våtmark 17369 5
jordbruk 11142 4
boliger, næringsbygg, idrettsanlegg, veier, infrastruktur 5440 1,7

Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2000 km2 og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.[5][6]

Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1789,6 km.[7]

Vernede områder[rediger | rediger kilde]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.[8]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Landformer og geologi[rediger | rediger kilde]

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.[5][9]

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya.[2] Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.[10] Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[11]

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst.[12] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.[13] Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk.[14] Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.[15] Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.[16]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[2][17]

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland.

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[18] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Se også: Norges skoger
Fjellbjørk vokser over hele landet og danner de fleste steder tregrensen mot snaufjellet.

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind, kristtorn, bergflette, revebjelle og purpurlyng, mens klåved, mogop og tysbast bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. De norske setrene har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av vier. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.[19] Andre nåletrær enn furu og gran, blant annet einer og barlind, finnes men danner ikke skog av betydning.[14] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.[10]

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Elg er Norges største hjortedyr og er vanlig i barskogsområder, med unntak av Vestlandet der den forekommer mest som streifdyr. Det drives utstrakt jakt. I 2009 ble det for første gang felt flere hjort enn elg.[20]

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som reinsdyr, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og reinsdyr på snaufjellet. Omkring 1900 var det få rådyr i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes nå i stort antall i skogsområder over store deler av landet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens fjellreven er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet, mink har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. Bever var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.[2][21][22] Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.[23]

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.[2] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.[24][25] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter frosk (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), padde og to lite utbredte arter vannsalamandre. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.[26]

Fisk[rediger | rediger kilde]

Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.[2] Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.[27]

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.[28] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.[2] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.[29]

Fugler[rediger | rediger kilde]

Løvsanger er Norges mest tallrike fugl. Foto fra Adana, Tyrkia.

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen, ellers finnes blant annet snøugle, perleugle og spurveugle. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.[2] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.[30] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.[10] Dette er særlig tydelig på fuglefjellene i Nord-Norge (for eksempel Lovunden og Røst) samt Runde på Vestlandet.[31]

Kystlinje og havområder[rediger | rediger kilde]

Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet.[32]

Fastlandets kyst regnet langs den havrettslige grunnlinjen er 2532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til 71 963 km. Norges samlede kystlinje er 100 915 km[7], noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada. Rundt Norge er havområdene Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer:[33] Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring 85 000 km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av Lewis Fry Richardson og Benoit Mandelbrot. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye fraktale dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52 %. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02.[34]

Norges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet.[35] Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune.[36]

Hvert år publiserer Statens kartverk «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.[32]

Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved Andenes er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.[32]

Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot Kola. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved Fosen. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet.[32]

Folketall[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges demografi

Nr Fylker Tettsteder Kommuner Byer
1 Oslo Oslo Oslo Oslo
2 Akershus Bergen Bergen Bergen
3 Hordaland Stavanger/Sandnes Trondheim Trondheim
4 Rogaland Trondheim Stavanger Stavanger
5 Trøndelag Fredrikstad/Sarpsborg Bærum Kristiansand
6 Østfold Drammen Kristiansand Fredrikstad
7 Buskerud Porsgrunn/Skien Fredrikstad Sandnes
8 Møre og Romsdal Kristiansand Sandnes Tromsø
9 Nordland Tromsø Tromsø Drammen
10 Vestfold Tønsberg Drammen Sarpsborg
11 Hedmark Ålesund Asker Skien
12 Oppland Haugesund Sarpsborg Bodø
13 Vest-Agder Moss Skien Ålesund
14 Telemark Sandefjord Skedsmo Sandefjord
15 Troms Bodø Bodø Arendal
16 Aust-Agder Arendal Ålesund Larvik
17 Sogn og Fjordane Hamar Sandefjord Tønsberg
18 Finnmark Larvik Arendal Haugesund
19 - Halden Larvik Porsgrunn
20 - Lillehammer Karmøy Moss
Norges fylker 100 største tettsteder Norges 422 kommuner Norges 102 byer
Befolkningstetthet etter kommune, 2016. Kilde: SSB.[37]
Nr Distrikter Byregioner Øyer
1 Oslo Stor-Oslo Tromsøya
2 Jæren Bergen Tunøya
3 Bergen Stavanger Hinnøya
4 Romerike Trondheim Karmøy
5 Vestfold Mjøsbyene Askøy
6 Ytre Østfold Kristiansand Rolvsøy
7 Trondheim Nedre Glomma Stord
8 Drammen Tønsberg Nøtterøy
9 Akershus Vest Grenland Langøya
10 Sunnmøre Haugesund Store Sotra
Norges 55 distrikter Norges 14 byregioner 30 mest folkerike øyer

Vann[rediger | rediger kilde]

Nr Fjorder Elver Innsjøer Isbreer
1 Sognefjorden Glomma Mjøsa Jostedalsbreen
2 Hardangerfjorden Pasvikelva Røssvatnet Vestre Svartisen
3 Trondheimsfjorden Numedalslågen Femunden Søndre Folgefonna
4 Porsangerfjorden Vorma Randsfjorden Østre Svartisen
5 Lyngen Tana Tyrifjorden Blåmannsisen
6 Oslofjorden Drammenselva Snåsavatnet Hardangerjøkulen
7 Kvænangen Skienselva Tunnsjøen Myklebustbreen
8 Ullsfjorden Snarumselva Limingen Okstindbreen
9 Nordfjord Otra Øyeren Øksfjordjøkelen
10 Varangerfjorden Altaelva Blåsjø Harbardsbreen
lengste fjorder lengste elver største innsjøer største isbreer

Vassdrag[rediger | rediger kilde]

Skoltefossen i Pasvikelva. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.[32]

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Øst for vannskillet (Østlandet) er elvene lange og relativt slakke, på Vestlandet er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp. I Trøndelag og Nord-Norge har elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. Glommavassdraget har største nedbørsfelt og er landets lengste elv. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland.[2] Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høy på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere men mer større vannføring.[38] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.[39]

Isbreer[rediger | rediger kilde]

Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.[5][9] Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.[40] Over 6o % av Svalbard er dekket av isbre.[41][42]

Fjorder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over fjorder i Norge

Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge.[43] Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunne terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. Mofjorden var tidligere en innsjø som ble omdannet til en fjord med grunn terskel. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Iddefjorden er relativt grunn og har flere terskler, den grunneste på 9 meter.[32] Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.[44]

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste meter med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.[44][45]

Ferskvann etter fylke[rediger | rediger kilde]

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2.[46] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salsvatnet, Tinnsjå og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i utstrekning og i volum.[47]

Amund Helland forsøkte å telle opp alle innsjøene som var store nok til bli avmerket på den tids kart og kom til 200 000.[48] Norges innsjøer dekker 3 % av landets areal.[49] Arealet av alt ferskvann utgjør 17000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir nær 440 000 innsjøer, av disse er 178950 i Finnmark. Det er 1242 innsjøer større enn 1 km2 og disse utgjør 44 % av innsjøarealet.[50] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge.[48] Hole kommunes areal består av over 30 % innsjø, mens Kautokeino har med over 705 km2 innsjø innenfor sine grenser. Kvitsøy er landets minste kommune og har også minst areal innsjø.[51] De fleste stor innsjøer er dannet av isens utgraving og kalles fjordsjøer. Mjøsa er den største og Hornindalsvatnet dypest.[32] I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[52]

Antall innsjøer og totalt ferskvannsareal[50]
Fylke Ferskvann km2 Innsjøer antall Ferskvann i % totalt areal
Østfold 292,8 2115 7,0
Akershus 329,4 2624 6,7
Oslo 27,4 343 6,0
Hedmark 1268 21384 4,6
Oppland 1186,6 9675 4,7
Buskerud 1005,3 14813 6,7
Vestfold 76,2 634 3,4
Telemark 1128,9 12916 7,4
Aust-Agder 727,0 7049 7,9
Vest-Agder 463,8 7875 6,4
Rogaland 587,6 16506 6,4
Hordaland 672,3 15664 4,3
Sogn og Fjordane 709,0 19037 3,8
Møre og Romsdal 507,9 22131 3,4
Trøndelag 2399,5 59441 6,2
Nordland 2025,2 28095 5,3
Troms 832,7 20203 5,3
Finnmark 2758,7 178951 5,7
Hele landet 16998,5 439456 5,2

Land[rediger | rediger kilde]

Nr Øyer Fjell Daler Nasjonalparker
1 Hinnøya Galdhøpiggen Østerdalen Hardangervidda
2 Senja Glittertinden Gudbrandsdalen Saltfjellet-Svartisen
3 Langøya Store Skagastølstind Namdalen Reinheimen
4 Sørøya Store Styggedalstind Setesdal Blåfjella-Skjækerfjella
5 Kvaløya Skardstiden Hallingdal Varangerhalvøya
6 Ringvassøya Veslpiggen Numedalen Dovrefjell-Sunndalsfjella
7 Hitra Surtningssue Romsdalen Breheimen
8 Seiland Store Memurutinden Gauldalen Børgefjell
9 Austvågøy Gjertvasstind Pasvikdalen Øvre Anarjóhka
10 Andøya Sentraltind Begnadalen Jostedalsbreen
Liste over norske øyer Liste over norske fjell Liste over norske daler Alle norske nasjonalparker

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statens kartverk / TV2 / VG.no : Norskekysten er 18.000 kilometer lengre enn hva man tidligere har antatt, viser nye målinger fra Statens kartverk. Ifølge de nye målingene er kystlinjen vår nå 103.000 kilometer lang, melder TV 2. Tidligere har det offisielle tallet vært 85.000 kilometer.
  2. ^ a b c d e f g h i j Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  3. ^ Imsen, Steinar; Winge, Harald, red. (1999). Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 82-456-0552-2. 
  4. ^ Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982. 
  5. ^ a b c d «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017. 
  6. ^ a b https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat
  7. ^ a b «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 23. april 2018. 
  8. ^ https://www.ssb.no/arealvern
  9. ^ a b «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  10. ^ a b c Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
  11. ^ Barr, Susan (4. september 2017). «Beerenberg». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  12. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 8.
  13. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 12.
  14. ^ a b Norsk naturleksikon (1978), s. 24.
  15. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 208.
  16. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 274.
  17. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
  18. ^ «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 14. november 2018. 
  19. ^ Norge (1971), s. 18.
  20. ^ «Rekordstor hjortejakt». SSB. 20. mars 2018. Besøkt 10. mai 2018. 
  21. ^ Frafjord, Karl (14. november 2017). «bever». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  22. ^ Østbye, Eivind (14. mars 2018). «rådyr». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  23. ^ «– Grunn til å bekymre seg over villsvin i Noreg». forskning.no. 28. februar 2013. Besøkt 10. mai 2018. 
  24. ^ «spekkhogger». Store norske leksikon (norsk). 28. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  25. ^ «steinkobbe». Store norske leksikon (norsk). 19. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  26. ^ Norge (1971), s. 32.
  27. ^ Pethon, Per (15. juni 2018). «makrell». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 14. november 2018. 
  28. ^ Vøllestad, Asbjørn (25. april 2018). «torsk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  29. ^ «sildefiske». Store norske leksikon (norsk). 9. mars 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  30. ^ «Norsk Ornitologisk Forening - Bestandsovervåking av fugler ved Falsterbo». www.birdlife.no. Besøkt 14. november 2018. 
  31. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 144.
  32. ^ a b c d e f g Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361. 
  33. ^ http://www.kartverket.no/kunnskap/fakta-om-norge/Sjoarealer/Sjoomrader/
  34. ^ Norskekystens lange linjer. Klassekampen, 16. mars 2018, s. 28.
  35. ^ http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Sjoarealer/Sjoomrader/
  36. ^ http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Norges-midtpunkt/Beregningen/
  37. ^ https://www.ssb.no/statbank/
  38. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  39. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 82.
  40. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
  41. ^ Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0. 
  42. ^ Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  43. ^ Talt opp fra Kartverkets Sentralt stedsnavnregister (SSR) 31. januar 2018
  44. ^ a b Akvakultur i fjorder: biologiske, fysiske og administrative rammevilkår : foredrag holdt på seminar arrangert av Sogn og Fjordane distriktshøgskule 15.- 16. september 1988 på Sogndal hotell. Sogndal. 1988. ISBN 8272820536. 
  45. ^ Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN: 978‐82‐92‐39491‐5
  46. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  47. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  48. ^ a b Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  49. ^ Store norske leksikon. «Innsjø». Besøkt 28. februar 2016. 
  50. ^ a b Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  51. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2016. Besøkt 1. januar 2017. 
  52. ^ Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «statenskartverk» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons finner du et atlas for Norge