Norges geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norges geografi
Europe location NOR.png
62°N 10°Ø
LandNorge Norge
GrenserFinland 736 km
Sverige 1630 km
Russland 196 km
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann

385 180 km²
365 246 km²
19 940 km²
Høyder
 – Høyeste
 – Laveste

Galdhøpiggen 2 469 m
Norskehavet 0 m
Landegrenser2 562 km
Kystlinje25 148 km (kontinentalt)
100 915 km (med øyer)[1]
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Skog
 – Annet

3,5 %
37,4 %
59,1 %
Irrigert land970 km² (1993 est.)
Map Norway political-geo.png

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og kultur.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,[2] og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1789,6 km.[3]

Landets inndeling[rediger | rediger kilde]

Norges hovedland topografisk med fylkesgrenser i 2020 og grenser mot Sverige, Finland og Russland.

Norges hovedland deles i dag vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene før regionreformen i 2020 er valgkretser ved stortingsvalg.[4] Politidistriktene og rettskretsene følger delvis fylkesinndelingen.

Topografiske forhold er bestemmende for Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell) som begrenset kontakt mellom folk i tidligere tid og som stadig er en stor hindring for samferdselen med bare noen få overganger. Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser.[5][6][7][8][9] For eksempel har dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk, mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.[10]

Frem til omkring 1800 ble landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.[11][12] Idag regnes nordenfjells som alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).[13] Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet.[2]

Arealfordeling[rediger | rediger kilde]

Kongeriket Norge består av hovedlandet (323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²). Norges riksgrense er; mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km), noe som totalt utgjør 2 562 km.

Norge er utpreget fjell-land, men bare 5500 km2, hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, er over 1500 meter over havet. Det er 37.000 registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km2. Innsjøene dekker et samlet areal på 17.000 km2 og myrer utgjør km2.[14]

Landets areal etter bruk (tall for 2019, ikke medregnet Svalbard og Jan Mayen)[15][16]
Bruk km2 %
Skog 121 053 37,4
bart fjell og stein 23997 7,4
skogløs mark 121906 37,6
ferskvann 20160 6,2
isbreer, is og varig snø 2739 0,8
våtmark 17341 5,4
jordbruk 11189 3,5
bebygd areal (boliger, næringsbygg, idrettsanlegg, veier, infrastruktur) 5490 1,7

Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2000 km2 og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.[15][16]

Vernede områder[rediger | rediger kilde]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.[17]

Landformer og geologi[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekk ved landskapet[rediger | rediger kilde]

SitatNoreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.Sitat
Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht)[18].

Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:[19] [20]

  1. Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla, Vega og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. Helgelandskysten har den bredeste strandflaten. Små restfjell som Torghatten og Træna inngår i strandflaten.
  2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden.
  3. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda og Finnmarksvidda.
  4. Kontinentalsokkelen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.
Lodalen med Lovatnet (og i bakgrunnen Jostedalsbreen) er eksempel på et hovedtrekk ved landskapet i Norge: u-dal og fjordsjø i forlengelse av fjorden

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:[19]

  • Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
  • Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på Sørlandet.

Nærmere beskrivelse av landskapet[rediger | rediger kilde]

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.
Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved Nordkapp, her sett fra Knivskjellodden.

Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.[21]

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.[15][22] Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.[15][23][24] Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.[25] Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.[26][27] Fjellkjeden under ett kalles også Scandes.[28] Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er Oksskolten på over 1900 meter (Kebnekaise i Sverige er på 2100 meter).[29]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[2][30]

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[2]

Torvmyrer ved havnivå på strandflaten, Andøya.

Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya.[2] Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.[31] Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[32]

Kornåkrer omkring Gaulas utløp i Trondheimsfjorden.

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[33] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak. Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200-400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.[34]

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av strandflaten i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. [10] I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.[35]

De sentrale fjellstrøkene over 1000 m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/Ryfylkeheiene i sør til de indre deler av Sunnmøre i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet.[36]

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.[37]

Blokkhav ved Snøhetta

Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over.[38] Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Berggrunn og fjell[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges berggrunn

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst.[39] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.[40] Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk.[41] Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra Yngre Dryas, Raet, må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.[42] Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.[43]

Berggrunnen består i hovedtrekk av[44]

  • Oslofeltet: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
  • Grunnfjell:
    • Prekambrium: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda
    • Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms
  • Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark
  • Kambrosilur: Indre Trøndelag, Nordland, Troms

Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden.[44] De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.[45][46][47] Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over 1500 meter. Rondane-Dovrefjell har topper over 2000 meter. Reinheimen, Romsdalsalpene og Sunndalsfjella har mange topper opp mot 2000 meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under 1000 meter. I Okstindan og Lyngsalpene er det topper på 1500-2000 meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over 1000 meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over 1000 meters høyde.[48]

Kystlinje og havområder[rediger | rediger kilde]

Træna og Lovund ligger på strandflaten og inngår i skjærgården som er særlig bred på Helgeland. Fjell er rauk, markerte restfjell på strandflaten.

Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet.[49] Fast fjell av harde bergarter går helt ut til havkanten. Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Bunnen av fjordene er ofte nokså flate og dekket av slam eller leire. I lengderetningen er fjordene ofte oppdelt i bekkener med dype partier adskilt av terskler eller morener. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.[50]

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. På sørkysten stiger landet relativt slakt fra havet og minner Sveriges kyst. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. Osterøy er nesten helt omsluttet av fastlandet. Bergenshalvøyen og Lindåshalvøyen er forbundet med fastlandet med smale eid. Nord for Sognefjorden ligger øygruppen Solund. Ved Stad er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer (inkludert Nordøyane og Sørøyane) med Hitra som den største sør for Trondheimsfjorden. Nord for havstykket Folda stikker øygruppen Vikna langt ut i havet. Helgeland har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, Kvaløya og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp. I Vest-Finnmark ligger Stjernøya, Seiland og Kvaløya innenfor den stor Sørøya. Magerøya er Norges nordligste og øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning.[50]

Hav og kontinentalsokkel[rediger | rediger kilde]

Utenfor kysten strekker en relativt grunn kontinentalsokkel seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på 4000 og 3000 meter. Barentshavet er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja er kontinentalsokkelen smal, utenfor Møre og Romsdal er den relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen (fra Stad og Shetland) inngår i kontinentalsokkelen.[50]

Lengde og areal[rediger | rediger kilde]

Fastlandets kyst regnet langs den havrettslige grunnlinjen er 2532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til 71 963 km. Norges samlede kystlinje er 100 915 km[3], noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada. Rundt Norge er havområdene Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer:[51] Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring 85 000 km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av Lewis Fry Richardson og Benoit Mandelbrot. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye fraktale dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52 %. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02.[52]

Norges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet.[53] Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune.[54]

Tidevann og havstrømmer[rediger | rediger kilde]

Hvert år publiserer Statens kartverk «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.[49] Ved Lindesnes og Kristiansand er det normalt nesten ikke tidevann, og langs Skagerak har tidevannet liten betydning for skipsfarten. Ved Bergen er det nær 1 meter. Forskjellen mellom flo og fjære er størst i Nord-Norge og der har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet. Springflo i Kabelvåg og Vardø kan være på over 3 meter. Nord-Norge kan tidevann ha betydning for skipsfarten der det i trange sund kan tidevannet skape sterke strømmer omtrent som en brusende elv. Saltstraumen er en av verdens sterkeste og oppstår der et smalt sund forbinder en relativt vid fjord med havet. I Nord-Norge medfører tidevannet kostnader blant annet ved anlegg av havner.[50][55]

Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved Andenes er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.[49]

Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot Kola. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved Fosen. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet.[49][50]

Ferskvann og is[rediger | rediger kilde]

Det faller i gjennomsnitt 1380 millimeter nedbør over Norge (noe som utgjør 447 km3). Av dette fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vannføring tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene og elver tilsvarende 30 millimeter renner inn i Sverige hovedsakelig Trysilelva. De resterende renner ut i havet langs Norges kyst.[14]

Nr Fjorder Elver Innsjøer Isbreer
1 Sognefjorden Glomma Mjøsa Jostedalsbreen
2 Hardangerfjorden Pasvikelva Røssvatnet Vestre Svartisen
3 Trondheimsfjorden Numedalslågen Femunden Søndre Folgefonna
4 Porsangerfjorden Vorma Randsfjorden Østre Svartisen
5 Lyngen Tana Tyrifjorden Blåmannsisen
6 Oslofjorden Drammenselva Snåsavatnet Hardangerjøkulen
7 Kvænangen Skienselva Tunnsjøen Myklebustbreen
8 Ullsfjorden Snarumselva Limingen Okstindbreen
9 Nordfjord Otra Øyeren Øksfjordjøkelen
10 Varangerfjorden Altaelva Blåsjø Harbardsbreen
lengste fjorder lengste elver største innsjøer største isbreer

Vassdrag[rediger | rediger kilde]

Skoltefossen i Pasvikelva. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.[49] Tanas nedbørsfelt er omkring 40 % av Glommas og middelvannføringen er 25 % av Glommas, men flomvannføringen i Tana er på nivå med Glomma. Pasvikelva har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen Enares store overflate.[14]

Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0°C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere. Ved utløpet av en innsjø kan temperaturen i elven være mye høyere enn ovenfor innsjøen. I grunne og brede elver kan det være stor temperaturvariasjon over døgnet med klare netter og varme dager.[14]

Noen av de største dalene i Sør-Norge (1) Namdalen (2) Romsdalen (3) Østerdalen (4) Gudbrandsdalen (5) Hallingdal (6) Numedal (7) Setesdal

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Øst for vannskillet (Østlandet) er elvene lange og relativt slakke, på Vestlandet er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. For eksempel er det bare 10-15 kilometer fra vannskillet mot Glommavassdraget til Geirangerelvens utløp i fjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp. I Trøndelag og Nord-Norge har elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet.[56][2]

I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. I Finnmark og på Østlandet krysser noen elver, blant annet Trysilelva, grensen. I Finnmark er grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs elver. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet/Trøndelag.[57][58][59]

Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km2 som det største. Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse. Norges elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til Sperillen heter Begna mens utløpet heter Ådalselva, mens Otra har samme navn til utløpet.[14]

Glommavassdraget har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og Glomma er landets lengste elv. Drammensvassdraget er det fjerde største i landet og omfatter blant annet Hallingdal og Begna/Valdres. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Namdalen løper i stor grad parallelt med kysten. Dunderlandsdalen og Saltdal på hver sin side av vannskillet (omtrent ved polarsirkelen) på Saltfjellet løper til dels parallelt med kysten. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet Målselvdalen og Reisadalen med store elver. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland. Tana er Norges nest lengste elv og Pasvik den tredje lengste. Skiensvassdraget har landets femte største nedbørsfelt. Otra er Agders lengste elv og følger for en stor del Setesdalen.[60][61][2]

Norges vassdrag etter vannføring
Nr
Elv / Vassdrag
Lengde
km[62]
Nedbør-
felt

km²[14]
Middel-
vannføring

m³/s[14]
Største
flom m³/s
1 Glommavassdraget 623 41 820 728 3542
2 Drammensvassdraget 308 17 115 314 2300
3 Skiensvassdraget 271 10 767 287 1800
4 Namsen 229 6 282 270 2811
5 Ranelva 130 3 857 220 1600
6 Tana 348 16 374 187 3500
7 Målselvvassdraget 145 6 041 180 1700
8 Pasvikelva[63] 380 18 354 170 850
9 Vefsna 4 109 161 1700
10 Otra 247 3 750 148 1400

Norges vassdrag er rike på fosser og fossene er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men har større vannføring.[64] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.[65] Floder av den typen som er vanlig på det europeiske kontinentet er ikke vanlig i Norge, deler av Glomma er et unntak (over en strekning på over 500 km faller Glomma 690 meter). Tya faller til sammenligning over 1000 meter på 15 km. Gudbrandsdalslågen og Rauma har utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet.[14]

De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.[66]

Norges elver har generelt mange fosser og stryk og er begrenset nytte som ferdselsveier. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt av Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning. Norske elver er generelt ikke spesielt lange sammenliknet med elvene på kontinentet.[50][14]

Innsjøer[rediger | rediger kilde]

Rundt 17 000 km2 eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er 178 950 i Finnmark. Denne opptellingen inkluderer vann ned til 25 meter i diameter, mens 400 innsjøer er større 5 km2 og 1242 innsjøer større enn 1 km2. På kart med målestokk 1:250.000 er omkring 65.000 innsjøer synlig (se tabell).[67][68][69]

De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km3 er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens Randsfjordens er 3,4 ganger større. I Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet. Særlig om sommeren flyter varmere vann på de dypere lagene og har en kortere oppholdstid. Grunne innsjøer som Årungen i Akershus har gjennomsnittlig oppholdstid på noen måneder. Noen innsjøer tilføres så mye masse i smeltevann fra isbreer at det over relativt kort skjer synlige forandringer som i Skim i Ottaelva som mottar vann fra Jotunheimen.[70] Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1200 km3, mens den samlede avrenningen fra landarealet er på rundt 370 km3.

De fleste norske innsjøene ligger i daler og er ofte langstrakte.[71][48]

Størrelsesfordeling[69]
Størrelse km2 Antall
mer enn 100 7
10-100 171
5-10 216
1-5 1823
0,5-1 2177
0,1-0,5 14201
0,05-0,1 14003
mindre enn 0,05 31920

I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[72] Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum.[73] Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene.[74] På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.[72]

Tinnsjå er med 460 meter Norges og Europas tredje dypeste innsjø. Gausta skimtes bak til venstre.

Noen av Norges innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er seinere avskåret fra havet på grunn av landhevingen.[75] På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Det høyeste nivået havet nådde på et sted kalles stedets marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smal fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen sto under vann.[76] Drammensfjorden var like etter istiden også forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var ei øy innringet av fjorder.[72] Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..[77][78][79] Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.[80]

Noen av de dype innsjøen som Mjøsa, Tyrifjorden, Tinnsjå og Hornindalsvatnet har største dyp langt under havnivå og vannmassene i blant annet Hornindalsvatnet er hovedsakelig under havnivå. Slik «overfordypning» der bunnen ligger under havnivå kan bare dannes ved breeorosjon. Fjellsjøer på viddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.[14]

Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.[81]

Vann har størst tetthet ved omkring 4°C slik at vann på bunnen av innsjøen stort sett ligger nære denne temperaturen. Høst og vår kan innsjøer ha denne temperaturene fra overflaten til bunnen. Innsjøer med stor innstrømming relativt til innsjøens bredde, som i Bromma, vil elvens temperature prege innsjøen ned til store dyp.[14]

Isbreer[rediger | rediger kilde]

Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.[15][22] Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.[82] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.[83][84]

Fjorder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over fjorder i Norge

Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge.[85] Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunne terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. Mofjorden var tidligere en innsjø som ble omdannet til en fjord med grunn terskel. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Iddefjorden er relativt grunn og har flere terskler, den grunneste på 9 meter.[49] Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. I lengderetningen har fjordene ofte stor variasjon i dybden ved at bunnen er oppdelt i bekkener. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på Grønland, i det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada.[48]

Oslofjorden er 30 km bred ved Færder og er ved Drøbak bare et smalt sund. Boknafjorden har flere øyer og er bred i ytre del med smale forgreninger inn i landet. Hardangerfjorden går nordøst fra de store øyene og har den store forgreningen Sørfjorden som går rett sør.[50] Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.[86] Sognefjorden er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel Aurlandsfjorden, som i seg selv er betydelige fjorder. Nordfjord går som Sognefjorden omtrent rette øst-vest, mens fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.[50]

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste meter med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.[86][87]

Ferskvann etter fylke[rediger | rediger kilde]

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2.[88] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Tinnsjå og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i utstrekning og i volum.[89]

Amund Helland forsøkte å telle opp alle innsjøene som var store nok til bli avmerket på den tids kart og kom til 200 000.[90] Norges innsjøer dekker 3 % av landets areal.[91] Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km² eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir nær 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Det er 1 242 innsjøer større enn 1 km2 og disse utgjør 44 % av innsjøarealet.[92] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge.[90] Hole kommunes areal består av over 30 % innsjø, mens Kautokeino har med over 705 km2 innsjø innenfor sine grenser. Kvitsøy er landets minste kommune og har også minst areal innsjø.[93] De fleste stor innsjøer er dannet av isens utgraving og kalles fjordsjøer. Mjøsa er den største og Hornindalsvatnet dypest.[49] I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[72]

Antall innsjøer og totalt ferskvannsareal[92]
Fylke Ferskvann km2 Innsjøer antall Ferskvann i % totalt areal
Østfold 292,8 2115 7,0
Akershus 329,4 2624 6,7
Oslo 27,4 343 6,0
Hedmark 1268 21384 4,6
Oppland 1186,6 9675 4,7
Buskerud 1005,3 14813 6,7
Vestfold 76,2 634 3,4
Telemark 1128,9 12916 7,4
Aust-Agder 727,0 7049 7,9
Vest-Agder 463,8 7875 6,4
Rogaland 587,6 16506 6,4
Hordaland 672,3 15664 4,3
Sogn og Fjordane 709,0 19037 3,8
Møre og Romsdal 507,9 22131 3,4
Trøndelag 2399,5 59441 6,2
Nordland 2025,2 28095 5,3
Troms 832,7 20203 5,3
Finnmark 2758,7 178951 5,7
Hele landet 16998,5 439456 5,2

Planter og dyr[rediger | rediger kilde]

Se også: Natur i Norge

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Se også: Norges skoger
Fjellbjørk vokser over hele landet og danner de fleste steder tregrensen mot snaufjellet.

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind, kristtorn, bergflette, revebjelle og purpurlyng, mens klåved, mogop og tysbast bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerrak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. De norske setrene har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av vier. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.[94] Andre nåletrær enn furu og gran finnes, blant annet einer og barlind, men danner ikke skog av betydning.[41] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.[31]

Saltfjellet regnes som nordlig grense for naturlig granskog, i tillegg finnes det partier med gran i Pasvik. Bjørk er det dominernede treslag i Nord-Norge.[95]

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Elg er Norges største hjortedyr og er vanlig i barskogsområder, med unntak av Vestlandet der den forekommer mest som streifdyr. Det drives utstrakt jakt. I 2009 ble det for første gang felt flere hjort enn elg.[96]

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Omkring 1900 var det få rådyr i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes nå i stort antall i skogsområder over store deler av landet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens fjellreven er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet, mink har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. Bever var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.[2][97][98] Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.[99]

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.[2] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.[100][101] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter frosk (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), padde og to lite utbredte arter vannsalamandre. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.[102]

Fisk[rediger | rediger kilde]

Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.[2] Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.[103]

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.[104] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.[2] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.[105]

Fugler[rediger | rediger kilde]

Løvsanger er Norges mest tallrike fugl. Foto fra Adana, Tyrkia.

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen, ellers finnes blant annet snøugle, perleugle og spurveugle. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.[2] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.[106] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.[31] Dette er særlig tydelig på fuglefjellene i Nord-Norge (for eksempel Lovunden og Røst) samt Runde på Vestlandet.[107]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Folketall[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges demografi

Nr Fylker Tettsteder Kommuner Byer
1 Viken Oslo Oslo Oslo
2 Oslo Bergen Bergen Bergen
3 Vestland Stavanger/Sandnes Trondheim Trondheim
4 Trøndelag Trondheim Stavanger Stavanger
5 Rogaland Fredrikstad/Sarpsborg Bærum Kristiansand
6 Vestfold og Telemark Drammen Kristiansand Fredrikstad
7 Innlandet Porsgrunn/Skien Drammen Sandnes
8 Agder Kristiansand Asker Tromsø
9 Møre og Romsdal Ålesund Lillestrøm Drammen
10 Troms og Finnmark Tønsberg Fredrikstad Sarpsborg
11 Nordland Moss Sandnes Skien
12 - Haugesund Tromsø Bodø
13 - Sandefjord Sandefjord Ålesund
14 - Bodø Nordre Follo Sandefjord
15 - Tromsø Sarpsborg Arendal
16 - Arendal Tønsberg Larvik
17 - Hamar Skien Tønsberg
18 - Halden Bodø Haugesund
19 - Larvik Moss Porsgrunn
20 - Askøy Ålesund Moss
Norges fylker 100 største tettsteder Norges kommuner Norges 102 byer
Nr Distrikter Byregioner Øyer
1 Oslo Stor-Oslo Tromsøya
2 Jæren Bergen Tunøya
3 Bergen Stavanger Hinnøya
4 Romerike Trondheim Karmøy
5 Vestfold Mjøsbyene Askøy
6 Ytre Østfold Kristiansand Rolvsøy
7 Trondheim Nedre Glomma Stord
8 Drammen Tønsberg Nøtterøy
9 Akershus Vest Grenland Langøya
10 Sunnmøre Haugesund Store Sotra
Norges 55 distrikter Norges 14 byregioner 30 mest folkerike øyer

Bosetning[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekk i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Befolkningstetthet etter kommune, 2016. Kilde: Statistisk sentralbyrå.[108]

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2.[109][110][111]

Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden.[112] Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet.[113]:160 I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.[114]

Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo (Christiania) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5 % i 1801 til 17,4 % i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9 % til 2 % i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6 % til 2,6 %. Agder gikk tilbake fra over 8 % til 5 %. Oppland gikk tilbake fra 7,5 % til 4,4 %. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge.[115]

Urbanisering[rediger | rediger kilde]

Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning.[116][113]:134-136

Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus' andel av befolkningen økte fra 18,8 % i 1950 til 21,3 % i 1990, mens det øvrige Østlandet gikk tilbake noen prosentpoeng etter krigen. Nord-Norges andel gikk ned fra 12,4 til 10,7 fra 1950 til 1990. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra..[117][113]

I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i Oslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall. Innenfor Oslo kommune gikk folketallet i indre by ned fra 300.000 til 143.000, mens ytre by mer enn doblet folketallet. I perioden 1970-1980 hadde Norge en folkevekst på 6 % mens de minst sentrale kommunene i denne perioden hadde 0 % vekst. I årene 1980-1990 var veksten 4 % og da hadde de minst sentrale kommunene en tilbakegang på 2 %, mens de middels sentrale områdene gikk opp 2-3 %. Områder med fraflytting eller nedgang i andel av folketallet har i denne perioden vært områder dominert av primærnæringer. Det er særlig yngre og kvinner som har flyttet noe som har medført en overrepresentasjon av kvinner i byene.[118][113]:54-56 På 1970-tallet var det en viss nettoutflytting fra Oslo til andre deler av Østlandet. I 1993 var flytting innenlands vanligst i alderen 20-29 år og blant det unge (15-29 år) flyttet kvinner oftere enn menn. Deretter falt flyttehyppigheten jevnt med alderen og det ble mindre forskjell på kvinner og menn.[113]:79-80

Byene[rediger | rediger kilde]

De fleste norske byene ligger ved kysten og i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Historisk er bare gruvebyene Kongsberg og Røros innlandsbyer, samt Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen.[119]:33-48 For eksempel var Tvedestrand var utskipingshavn for Nes jernverk. Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. Narvik er utskipingshavn for jernmalm fra Nord-Sverige, Finneid for malm fra Sulitjelma. I 1835 utgjorde skipsfart 25 % av eksportverdien fra Norge og 45 % i 1875. På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. De små sørlandsbyene hang ikke med i utviklingen ved overgang til dampdrevne skip av jern. Skipsrederne i Bergen klarte overgangen til dampskip gjennom sitt internasjonale kontaktnett. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: Hovedbanen til Eidsvoll og Hamar-Elverum-banen (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.[120] Norge har få tydelige konurbasjoner (flere nesten sammenvokste byer) med unntak av Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845.[121]:26-28 Blant annet vokste byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.[113]

Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel Groruddalen) og vest (for eksempel Holmenkollåsen). Deler av Oslo (Grünerløkka, Aker Brygge) har gjennomgått gentrifisering der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med Bakklandet i Trondheim og Nordnes i Bergen.[113]

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges historie

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]
Gården Haug i Øyer, Gudbrandsdalen.

Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.[122] Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».[122]:159 De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.[123]

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.[122]:163, 167

Norsk ekspansjon nordover[rediger | rediger kilde]

Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.[124] Fjorder i Øst-Finnmark har navn på -anger som er et eldre norrønt navn for -fjord og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før -anger gikk ut av bruk. På Island er -fjord det vanlige.[125][126]

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.[124]

På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.[127]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[128]

Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området Bryggen til Norges klart største by.

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden.[129]:262-268 [130][131] Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[132] Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.[129]:262-268

Byene[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk.[133]:202

De eldste norske byene vokste trolig fram fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.[134] Stavanger ble bispesete rundt 1120-1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.[135] Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen, og Hamar og Sarpsborg gikk tapt under syvårskrigen i 1567. I 1660 var det seks middelalderbyer (Bergen, Oslo/Christiania, Trondheim, Tønsberg, Stavanger og Skien) igjen innenfor grensene, og omkring åtte (Fredrikstad, Fredrikshald, Drammen, Kristiansand, Kongsberg, Moss, Molde og Risør) ble anlagt eller oppsto mellom reformasjonen og 1665. Røros fremsto som by rundt år 1700 og Kongsberg ble kjøpstad i 1802. I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I enevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift (og til dels var Oslo/Christiania for hele landet); med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var garnisonsbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Flere byer på vestsiden, for eksempel Molde, vokste opp på grunnlag av trelasthandelen. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk (noe senere kom Ålesund og Kristiansund til basert særlig på klippfisk), mens fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund og Farsund. Sildefisket var særlig viktig for Haugesund. Mindre tettsteder i form av fiskevær fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover. Grimstad ble etablert som by (ladested) for Frolands verk.[120][119]:33-45 Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850-1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim og Bergen (begge med relativt allsidig industri), Stavanger (særlig hermetikk), Skien/Porsgrunn og Drammen (trelast). Typiske industristeder som Rena, Sauda og Kirkenes utgjorde en mindre andel av industrialiseringen i Norge.[136] Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på Senja, Ytterøya og i Kåfjord førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som Bryne. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel Rjukan, Tyssedal og Høyanger.[120]

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3000 i Nidaros, 1500-2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.[129]:319-325[137]

Cicignons plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.

Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.[138][139][140][129]:319-325

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes.[141] I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.[140] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.[142]

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.[143] Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.[113]:156 Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.[144][145]

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros, og de mindre stedene Løkken og Kvikne. Trondheim levde på 1700-tallet særlig av trelast og gruvedrift. I Nord-Norge var det ingen tettstedsvekst før industriell tidsalder. Tromsø vokste frem etter 1789 da Bergen og Trondheim mistet handelsmonopolet på Nord-Norge.[133]:202

Emigrasjon[rediger | rediger kilde]

Se også: Norsk emigrasjon til USA.

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet satte sitt preg på befolkningsutviklingen i Norge fram mot vår tid. Utvandringen foregikk i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig rammet av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som [Luster]] og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

USA hadde også en annen viktig betydning. Fra omkring 1860 ble amerikansk korn importert i store mengder til Norge. Korndyrkingen ble tilsvarende redusert, og det foregikk omlegging mot større satsing på husdyr i jordbruket. Meieridrift kom i gang omtrent samtidig, og det foregikk en veldig omlegging fra fra sjølberging til handelsjordbruk.

Bygdene før og etter utskiftingen[rediger | rediger kilde]
Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med teigblandingen inntegnet.

Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.[146] Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Etter utskiftingene på siste del av 1800-tallet (etter utskiftingsloven av 1857) ble det vanlig at det enkelte gårdsbruk ligger hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge var det vanlig med klyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. Også på Sørlandet var det også vanlig at husene til flere bruk lå samlet. I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre, mens utmarken som regel var sameie. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.[133] I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.[147]

Arealer til jord- og skogbruk[rediger | rediger kilde]

Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.[133]:209

Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.[148] Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.[149] Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og sameier eier 9 %. Staten eier omkring 10 % og foretak 6 % (tall for 1980).[150]

Antall døgngrader over 6°C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på 1000 til 1200. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover.[133]:206, 219

Industri og mineralutvinning[rediger | rediger kilde]

Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk. De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825). Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og vannkraft til saging.[151]

Jernmalmforekomstene omkring Arendal ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i Næs jernverk i Tvedestrand, Larvik, Moss, Ulefoss, Eidsfoss, Hokksund og Bærum. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. Jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.[152]

Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av jernmalm, blant annet i Dunderlandsdalen og i Sør-Varanger. I Sulitjelma er det forekomst av svovelkis. I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis, på Senja grafitt, det er marmorbrudd i Fauske og gammel skiferutvinning i Alta. Nedbør og høydeforskjeller gjør Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.[95] På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst. På Hjerkinn har det drevet utvinning av svovelkis. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis.[151] Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.[153][154] Det finnes drivverdig titanmalm i Sogndal i Dalane. Ellers på Vestlandet har Berverk relativt liten betydning.[155] Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som Sykkylven og Åndalsnes og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning.[156] Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.[155]

Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord. Oslo var i 1970 en industriby med 17 % av all industrisysselsetting i Norge og 20 % av produksjonen målt i kroner.[157] I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.[151]

Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft av naturgitte grunner typisk produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, Sunndal, Sauda, Ålvik og på Husnes. Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter.[155]

Landområder[rediger | rediger kilde]

Nr Øyer[158]A Fjell Nasjonalparker
1 Hinnøya Galdhøpiggen Hardangervidda
2 Senja Glittertinden Saltfjellet-Svartisen
3 Langøya Store Skagastølstind Reinheimen
4 Sørøya Store Styggedalstind Blåfjella-Skjækerfjella
5 Kvaløya Skardstiden Varangerhalvøya
6 Ringvassøya Veslpiggen Dovrefjell-Sunndalsfjella
7 Seiland Surtningssue Breheimen
8 Hitra Store Memurutinden Børgefjell
9 Austvågøy Gjertvasstind Øvre Anarjóhka
10 Andøya Sentraltind Jostedalsbreen
Liste over norske øyer Liste over norske fjell Alle norske nasjonalparker

AIkke medregnet Svalbard der Spitsbergen, Nordaustlandet og Edgeøya er større enn øyene ved Norges hovedland.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statens kartverk / TV2 / VG.no : Norskekysten er 18.000 kilometer lengre enn hva man tidligere har antatt, viser nye målinger fra Statens kartverk. Ifølge de nye målingene er kystlinjen vår nå [2011] 103.000 kilometer lang, melder TV 2. Tidligere har det offisielle tallet vært 85.000 kilometer.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  3. ^ a b «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 23. april 2018. 
  4. ^ Mordt, Henriette (1. mars 2017). «Vi blir ikke helt kvitt fylket med nye regioner». NRK. Besøkt 5. mars 2021. 
  5. ^ Jostein Andreassen: «Begrepet Sørlandet - en historisk oversikt» (1993) og J.A. (red.): «Festskrift til Sørlandets 100-årsdag» - 16. mars 2002
  6. ^ institutt, Meteorologisk (17. september 2020). «vannskille». Store norske leksikon. Besøkt 5. mars 2021. 
  7. ^ https://snl.no/%C3%A5rsaker_til_dialektvariasjon_i_Noreg SNL
  8. ^ Skjekkeland, Martin (23. januar 2021). «dialekter i Møre og Romsdal». Store norske leksikon. Besøkt 7. februar 2021. 
  9. ^ Klunde 1968, s. 63
  10. ^ a b Klunde 1968, s. 83
  11. ^ Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  12. ^ Imsen, Steinar; Winge, Harald, red. (1999). Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 82-456-0552-2. 
  13. ^ Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  15. ^ a b c d e «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017. 
  16. ^ a b «2019-05-27». ssb.no (norsk). Besøkt 15. august 2019. 
  17. ^ https://www.ssb.no/arealvern
  18. ^ Helleland, Botolv (1975). Norske stedsnavn/stadnamn. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401042. 
  19. ^ a b Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8. 
  20. ^ Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen (2021). «Diversity and distribution of landscape types in Norway». Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography. 75 (2): 79–100. 
  21. ^ Norge (1980), s. 20.
  22. ^ a b «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  23. ^ «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  24. ^ Norge (1980), s. 23.
  25. ^ Norge (1980), s. 20.
  26. ^ Carstens, Halfdan. «Gammel fjellkjede – nytt navn – Geo365». Besøkt 17. oktober 2020. «Fjellkjeden skal endelig få sitt eget navn. For til tross for at vi er et fjelland, og at kulturen bærer sterkt preg av det, har den lange rekken med fjell og fjellområder fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord alltid vært navnløs. Alle kjenner til Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen, Saltfjellet, Lofoten og Lyngen, men dette er enkeltområder.» 
  27. ^ Askheim, Svein (31. januar 2020). «Den skandinaviske fjellkjede». Store norske leksikon. Besøkt 17. oktober 2020. 
  28. ^ Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. Arctic, Antarctic, and Alpine Research, 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2
  29. ^ A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Oslo: Cappelen. 1961. 
  30. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
  31. ^ a b c Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
  32. ^ Barr, Susan (4. september 2017). «Beerenberg». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  33. ^ «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 14. november 2018. 
  34. ^ Klunde 1968, s. 86
  35. ^ Norge (1980), s. 20-23.
  36. ^ Norge (1980), s. 20-21.
  37. ^ Norge (1980), s. 20-23.
  38. ^ Norge (1980), s. 23.
  39. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 8.
  40. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 12.
  41. ^ a b Norsk naturleksikon (1978), s. 24.
  42. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 208.
  43. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 274.
  44. ^ a b Norges fjellverden. Oslo: Det Beste. 1980. s. 12. ISBN 8270101079. 
  45. ^ Odland, A. (2015). Effect of latitude and mountain height on the timberline (Betula pubescens ssp. czerpanovii) elevation along the central Scandinavian mountain range. Fennia - International Journal of Geography, 193(2), 260-270. Retrieved from https://fennia.journal.fi/article/view/48291
  46. ^ Holmlund, Per; Näslund, Jens-Ove; Richardson, Cecilia (1. august 1996). «Radar Surveys on Scandinavian Glaciers, in Search of Useful Climate Archives». Geografiska Annaler: Series A, Physical Geography. 2-3. 78: 147–154. ISSN 0435-3676. doi:10.1080/04353676.1996.11880460. Besøkt 12. mai 2021. 
  47. ^ Leif Kullman "20th Century Climate Warming and Tree-limit Rise in the Southern Scandes of Sweden," AMBIO: A Journal of the Human Environment 30(2), 72-80, (1 March 2001). https://doi.org/10.1579/0044-7447-30.2.72
  48. ^ a b c Reusch, Hans (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  49. ^ a b c d e f g Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361. 
  50. ^ a b c d e f g h Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  51. ^ http://www.kartverket.no/kunnskap/fakta-om-norge/Sjoarealer/Sjoomrader/
  52. ^ Norskekystens lange linjer. Klassekampen, 16. mars 2018, s. 28.
  53. ^ http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Sjoarealer/Sjoomrader/
  54. ^ http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Norges-midtpunkt/Beregningen/
  55. ^ Klunde 1968, s. 46
  56. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  57. ^ Metrologisk institutt: Vannskillet Arkivert 9. juli 2015 hos Wayback Machine., Metlex på met.no, lest 8. juli 2015.
  58. ^ Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  59. ^ https://snl.no/vannskille_-_meteorologi
  60. ^ Askheim, Svein (15. juni 2020). «Norges lengste elver». Store norske leksikon. Besøkt 26. juli 2020. 
  61. ^ Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 2013-05-23
  62. ^ «NVE Atlas». Norges vassdrags- og energidirektorat
  63. ^ Pasvikelva løp i Norge er 112 km. Elva regnes som Norges nest største vassdrag selv om mesteparten av nedbørsfeltet ligger i Finland.
  64. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  65. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 82.
  66. ^ Jørgensen, Per (1997). Kvartærgeologi. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252921078. 
  67. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN. Oslo: SSB. 
  68. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  69. ^ a b Økland, Jan (1998). Vann og vassdrag. Stabekk: Vett & viten. ISBN 8241201613. 
  70. ^ Norge: Land og miljø. Oslo: Cappelen. 1984. ISBN 8202090083. 
  71. ^ Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  72. ^ a b c d Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  73. ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
  74. ^ Dahl, Svein Olaf (6. september 2015). «Hæreid - geologi». Grind - Ei reise gjennom natur og kultur i Hordaland (norsk nynorsk). Besøkt 19. mai 2018. 
  75. ^ «Fjord». Norwegian Biodiversity Information Centre. Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. januar 2016.  Arkivert 3. februar 2016 hos Wayback Machine.
  76. ^ Johansen, Øystein Klock (1994). Fra fangstmann til viking. Hokksund: Øvre Eiker kommune. 
  77. ^ Telemark. Oslo: Gyldendal. 1975. ISBN 8205068445.
  78. ^ Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. ISBN 8270100935.
  79. ^ Mikkelsen, Egil (1989). Fra jeger til bonde: utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo: Universitetets oldsaksamling. ISBN 8271810790.
  80. ^ [http://www.ngu.no/nyheter/hvorfor-fins-det-ikke-marine-avsetninger-oppover-langs-mj%C3%B8sa Hvorfor fins det ikke marine avsetninger oppover langs Mjøsa? Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  81. ^ Bygdebok for Modalen og Eksingedalen. Bind 2. Sogenemnda, 1990.
  82. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
  83. ^ Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0. 
  84. ^ Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  85. ^ Talt opp fra Kartverkets Sentralt stedsnavnregister (SSR) 31. januar 2018
  86. ^ a b Akvakultur i fjorder: biologiske, fysiske og administrative rammevilkår : foredrag holdt på seminar arrangert av Sogn og Fjordane distriktshøgskule 15.- 16. september 1988 på Sogndal hotell. Sogndal. 1988. ISBN 8272820536. 
  87. ^ Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN: 978‐82‐92‐39491‐5
  88. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  89. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  90. ^ a b Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  91. ^ Store norske leksikon. «Innsjø». Besøkt 28. februar 2016. 
  92. ^ a b Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  93. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2016. Besøkt 1. januar 2017. 
  94. ^ Norge (1971), s. 18.
  95. ^ a b Klunde 1968, s. 88
  96. ^ «Rekordstor hjortejakt». SSB. 20. mars 2018. Besøkt 10. mai 2018. 
  97. ^ Frafjord, Karl (14. november 2017). «bever». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  98. ^ Østbye, Eivind (14. mars 2018). «rådyr». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  99. ^ «– Grunn til å bekymre seg over villsvin i Noreg». forskning.no. 28. februar 2013. Besøkt 10. mai 2018. 
  100. ^ «spekkhogger». Store norske leksikon (norsk). 28. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  101. ^ «steinkobbe». Store norske leksikon (norsk). 19. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  102. ^ Norge (1971), s. 32.
  103. ^ Pethon, Per (15. juni 2018). «makrell». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 14. november 2018. 
  104. ^ Vøllestad, Asbjørn (25. april 2018). «torsk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  105. ^ «sildefiske». Store norske leksikon (norsk). 9. mars 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  106. ^ «Norsk Ornitologisk Forening - Bestandsovervåking av fugler ved Falsterbo». www.birdlife.no. Besøkt 14. november 2018. 
  107. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 144.
  108. ^ https://www.ssb.no/statbank/
  109. ^ Tothammer 1961
  110. ^ «How closely do people live together in your region?». ec.europa.eu (engelsk). Besøkt 2. mars 2021. 
  111. ^ «Statistisk årbok 2013, Tabell 50: Folkemengd, landareal og folketettleik, etter fylke». www.ssb.no. Besøkt 2. mars 2021. 
  112. ^ Norge (1971), s. 50-52.
  113. ^ a b c d e f g h Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. s. 54. ISBN 8205228906. 
  114. ^ «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». ssb.no (norsk). Besøkt 8. august 2020. 
  115. ^ Norge (1971), s. 50-52.
  116. ^ Thorsnæs, Geir (20. februar 2018). «by». Store norske leksikon. Besøkt 2. juni 2020. «Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by».» 
  117. ^ Norge (1971), s. 50.
  118. ^ Norge (1971), s. 50.
  119. ^ a b Norsk byhistorie - tid for syntese?. Trondheim: Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU. 2000. ISBN 8277650310. 
  120. ^ a b c Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. 1977. ISBN 8200016668. 
  121. ^ Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1992. 
  122. ^ a b c Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  123. ^ Hagen, Anders (1921-2005) (1962). Forhistorisk tid og vikingtid. Oslo: Aschehoug. s. 228. 
  124. ^ a b De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 16f. 
  125. ^ Nordisk kultur: samlingsverk. Oslo: Aschehoug. 1939. 
  126. ^ Stemshaug, Ola (1976). Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking. Oslo: Samlaget. ISBN 8252105289. 
  127. ^ Niska, Gunnar (1973). Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas. Vadsø. 
  128. ^ Helle mfl (2013), s. 64-65
  129. ^ a b c d Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Lunden
  130. ^ «Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  131. ^ «Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  132. ^ Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350-1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
  133. ^ a b c d e Utdrag fra Norges geografi. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200070565. 
  134. ^ Helle mfl (2013), s. 65
  135. ^ Helle, Knut (1975). Stavanger: fra våg til by. Stavanger: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893. 
  136. ^ Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1992. 
  137. ^ Helle mfl (2013), s. 65
  138. ^ Keller, Karl-Fredrik (1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007. 
  139. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360. 
  140. ^ a b Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428. 
  141. ^ Kjøpstad og rikssentrum. [Bergen]: Bryggens museum. 1986. ISBN 8290289200. 
  142. ^ Schia, Erik (1991). Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203165125. 
  143. ^ Rasmussen, Tor Fr (3. august 2018). «Oslo – historie». Store norske leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  144. ^ Rosvold, Knut A. (10. mai 2020). «Trondheim». Store norske leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  145. ^ Grankvist, Rolf (25. februar 2020). «Johan Caspar De Cicignon». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  146. ^ Norge (1971), s. 63.
  147. ^ Norge (1971), s. 63.
  148. ^ Norge (1971), s. 69.
  149. ^ Norge (1971), s. 72-74.
  150. ^ Norge (1980), s. 36.
  151. ^ a b c Klunde 1968, s. 85
  152. ^ Molden Gunnar, Simonsen, Jan Henrik: Jerngruvedrift i Arendalsfeltet, Økomuseum Skagerak 1994 ISBN 8291342040
  153. ^ Trønnes, Reidar (1994). Marmorforekomster i Midt-Norge: geologi, isotopgeokjemi og industrimineralpotensiale. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. 
  154. ^ Alnæs, Lisbeth (1990). Industrimineraler og naturstein =: Industrial minerals and natural stones. [Hønefoss]: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408188. 
  155. ^ a b c Klunde 1968, s. 80
  156. ^ Klunde 1968, s. 82
  157. ^ Norge (1971), s. 81-86.
  158. ^ «100 største øyene i Norge». Kartverket. 12. februar 2013. Besøkt 7. august 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons finner du et atlas for Norge