Ole Bull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av Ole Bull som henger i Ole Bulls hjem på Lysøen

Ole Bornemann Bull (født 5. februar 1810 i Bergen, død 17. august 1880Lysøen ved Bergen) var en norsk fiolinist og komponist i romantikken. Gjennom sin interesse for norsk teater, norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag. Til hans verker hører Recuerdos de Habana, Et Sæterbesøg, Sætergjentens søndag, I ensomme stunde og Polacca Guerriera.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Statue av Ole Bull i Bergen

Ole Bull ble født på Svaneapoteket i Bergen, der hans far, Johan Storm Bull, var apoteker. Hans mor var Anna Dorothea (Geelmeyden). Han vokste opp i et musikkinteressert miljø. En yngre bror Edvard Bull, ble også musiker.[1]

Ole Bulls første lærere i fiolinspill var danske Johan Henrich Poulsen, konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt Paganninis Capricer og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev ved Bergen katedralskole. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. Etter Waldemar Thranes død overtok Ole Bull som leder av orkesteret i Det musikalske Lyceum, orkesteret i Det dramatiske selskab og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte han Louis Spohr i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent med Henrik Wergeland som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespill Fjeldeventyret.[2]

Alt som gutt hadde han opplevd hardingfelespill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han i følge kilder skal ha møtt Myllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfelespill hadde Bull aldri før hørt.[3] De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.

I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde han Paganini, og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.

Paris, Italia, Nord Amerika[rediger | rediger kilde]

Ole Bull mens han spiller

Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze.[trenger referanse] Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konserten Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma – opus 1.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appeninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble framført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.[trenger referanse]

Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!»[trenger referanse]

Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far.[trenger referanse] Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo.

Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år. Arve Tellefsen ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen med Bergen filharmoniske orkester og dirigent Christian Eggen.

Kunstnerkontakter[rediger | rediger kilde]

Ole Bull var mentor for Edvard Grieg, og han kjente H. C. Andersen, Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen Malgré tout[trenger referanse], og Henrik Ibsen la mange av egenskapene hans inn i eventyrpersonen Peer Gynt.

Firstemmig spill på fiolin[rediger | rediger kilde]

I biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835, er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»:

«Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.»[trenger referanse]

Louis Spohr derimot kritiserte Bulls framgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hos Pietro Locatelli og Francesco Geminiani.[4]

Den første norske biografi[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland skrev de to første biografiene om Ole Bull på norsk med Bull selv som kilde. De utkom høsten 1843. Den største avslutter med diktet «Norge til Amerika ved Ole Bulls didreise». Wergeland forestiller seg bl.a. at Bull ved sitt fiolinspill skal bidra til å løse slavenes lenker. Herresthal skriver:

«Alt det Ole Bull i de følgende år kom til å stå for, både musikalsk og politisk, har sitt utspring i den tiden Bull og Wergeland fikk være sammen. Den noe eldre Henrik Wergeland var den som med sin litterære bakgrunn og sitt sterke samfunnsengasjement kunne påvirke Ole Bulls politiske og nasjonale syn.»[5]

Myllarguten[rediger | rediger kilde]

Høsten 1848 spilte Ole Bull på hardingfele i det norske studentersamfund, og ikke lenge etter ble han oppfordret til å invitere en bygdespelemann til Christiania. Resultatet av dette ble den berømte begivenheten i Logen 15. januar 1849. Bull gikk ut i pressen på forhånd og reklamerte for Myllarguten. I Årbok for norsk folkemusikk 2003 kan man lese:

«Det var utsolgt hus, og 700 personer kom ikke inn. 1500 personer fra det høyere borgerskap, deriblant mange musikk-kunnige, klappet for Myllarguten. Ivar Aasen var også til stede. «Meget Bifald», noterer han i dagboka si».[6]

Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verket Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar.[7]

Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med Knut Fosslia fra Krødsherad da han var i Amerika i 1860-årene.[trenger referanse] Han fikk også oppleve Ola Mosafinn fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen med Edvard Grieg.

At Bull verdsatte hardingfelemusikken og dertil trakk en av dens fremste representanter fram i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 av Norges musikkhistorie, det som behandler perioden 1814-1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser»[8]

Det norske Theater i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1850 grunnla Bull Det norske Theater, som var det første teateret i Norge. Wergelands syngespill Fjeldstuen fikk sin uroppførelse her 13. januar. Dikteren hadde foreskrevet folkedans og spill på hardingfele i stykket, og Myllarguten ble hentet fra Telemark.

Teateret kom til å få stor betydning, ikke minst fordi Bull knyttet først Henrik Ibsen, og deretter Bjørnstjerne Bjørnson, til det. Teateret ble forløperen for Den Nationale Scene i Bergen.

Turnévirksomhet[rediger | rediger kilde]

Men Bull var først og fremst musiker og stadig på farten. Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og det fortelles at kvinner dånte når den sjarmerende nordmannen med det gnistrende spillet inntok scenen.[trenger referanse].

Robert Schumann skrev at Ole Bull var "the greatest of all," på linje med Niccolò Paganini for hurtigheten og klarheten i sitt spill.[trenger referanse] Bull spilte også med Franz Liszt ved flere anledninger.[trenger referanse]

Oleana[rediger | rediger kilde]

Ole Bull besøkte USA flere ganger og ble svært populær. Under en konsertturne kjøpte han et landområde i Pennsylvania. Han planla en koloni for skandinaviske immigranter, New Norway. Han overtok området 24. mai 1853. Det var på 45 km² for $10,388 innenfor fire communities: New Bergen (nå Carter Camp), Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) 10 km sør for New Bergen, New Norway en mile sør for New Bergen, og like ved, Valhalla. Høyeste punkt på Valhalla kalte Bull Nordjenskald, der tomten for hans uferdige bygde slott lå.

Kolonien ble imidlertid ingen suksess. Ole Bull slo senere prosjektet konkurs. At dette prosjektet som han hadde satset både penger og prestisje på mislyktes, gikk sterkt inn på ham.[9] Det finnes en satirisk vise fra 1853 av Ditmar Meidell om denne historien.

Ole Bulls villa på Lysøen

Henrik Ibsen hadde personligheten til Ole Bull i bakhodet da han skrev Peer Gynt (1867). Spesielt ligger Oleana bak Peers flyktige plan om å grunnlegge en stat i ørkenen Sahara som skulle kalles opp etter ham selv, «Gyntiana». [10]

Eiendommer i Norge[rediger | rediger kilde]

Familien Bull hadde en eiendom på ValestrandsfossenOsterøy. Dette særpregede huset står slik det var den gangen Ole Bull benyttet det. Ole Bull kjøpte det i 1858 av sin mor, for 16 000 speciedalere.[11]

Sammen med broren Georg Andreas Bull bygde han et nytt hus i sveitserstil, som ble hjemmet hans inntil han i 1872 kjøpte øya Lysøen i Os. Under et år etter at han kjøpte eiendommen, solgte han den til Mr. Torp, far til kone nummer 2, Sara Bull. Torp overførte huset til datterdatteren, Olea Bull i 1876.[12] Ole Bull oppholdt seg en god del på Lysøen i de 5 siste årene. Villaen ble tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, som også har tegnet Kjøttbasaren i Bergen og Vegusdal kirke. Hjemmet til Ole Bull, «Lille Alhambra» (i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn) på Lysøen er i dag et museum.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Ole Bull døde i villaen på Lysøen i Os kommune. Begravelsen fant sted i Bergen 23. august 1880 under enorm deltakelse fra befolkningen.

«Heile byen flagga på halv stang. Frå alle hus i Strandgata, der sørgetoget skulle passere, hang kransar og flagg med sørgeflor og mange vindu var pynta med Ole Bulls bilete. [...] Åtte bønder frå Lysekloster bar kista ombord i Kong Sverre, som seig langsamt frå land. I Bergen hadde det samla seg mest alt som fanns av ro- og seglbåtar, slæpebåtar; små og store dampbåtar, som la seg i rekker frå havna og heilt ut til Kvarven for å ta mot sørge-skipet. Alle båtane, alle kaier og alle haugar rundt byen var svarte av folk, ikkje bare frå Bergen, men frå stader rundt byen og langveis frå.»[13]

Bjørnson med frue var til stede, likeens Edvard Grieg. Presten Wollert Konow forrettet, og etter jordpåkastelsen holdt Bjørnson en tale. Han sa bl. a. at den slekt som vokste til i de første årene etter 1814, og som Ole Bull og Henrik Wergeland tilhørte, levde i en «morgenfølelse», og at Ole Bulls toner var «som det første solglitter over fjeldene». Bull og Wergeland «var jevnaldrende og jevnlige. Den ene svarte til den anden, som skogens sang svarer til markens vaar».[14] Edvard Grieg la på krans fra Norske Tonekunstnere og takket for den heder Bull hadde brakt sitt land, for hans betydning for «vor unge nationale Musik», for hans hjertelag, og ikke minst, for at han hadde

«[nedlagt] det Frø, som skal spire i Fremtiden, og som kommende slægter skal velsigne Dig for.»[15]

Sørgehøytideligheten var preget av sang og musikk, og folk fylte graven med blomster og grønt «heilt til kanten». Bergensposten skrev:

«En vakrere Sørgefest end denne har vårt Land aldrig seet.»[16]

Betydning i samtid og ettertid[rediger | rediger kilde]

Ole Bull var mye av en improvisator og hadde for en stor del komposisjonene i hodet. Mens han levde, oppnådde han å bli en eventyrfigur. Stjernestatusen sank nok noe i årene etter hans død. Men Ole Bull var mye mer enn komponist og sagnomsust fiolinvirtuos. Han var også en betydelig kulturpersonlighet og inspirator for en selvstendig norsk kunst i vid mening, med stor betydning for kunstmusikk og folkemusikk, for litteratur og teater. Ole Bull hadde store visjoner og ville mye. Han drømte om en norsk opera, og han arbeidet for en høyere utdanningsinstitusjon for musikk. Det er skapt en dokumentarfilm om Ole Bulls liv og betydning, der fiolinisten Henning Kraggerud representerer Ole Bull.

I 2010 feiret Norge Ole Bulls 200 års fødselsdag. I den anledning ga fiolinisten Annar Follesø ut et musikkalbum sammen med Kringkastingsorkestret og dirigent Ole Kristian Ruud. I tillegg til en førstegangsframførelse av den komplette A-durkonserten, inneholder platen også verdenspremierer på Bulls Concerto Fantastico («E-mollkonserten»), La Verbena de San Juan («St. Hansnatt i Sevilla») og en tidligere ukjent versjon for fiolin og strykere av Et Sæterbesøg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edvard tok artium og dro til Christiania for å studere. I et brev skriver hans far «Min kjære, gode Edvard, brug dine Tid til det meest Magtpaaliggende og lad ikke de behagelige Recreations-Fyrster (Musik, Maleri) modtage meere af din Kostbare Tid, end den, vist ogsaa nødvendige Adspredelser med andre Aandsbeskjæftigelser udkræver». Edvard hørte ikke på farens råd, og ble etterhvert en habil musiker på både orgel, piano og gitar.
  2. ^ For dette avsnittet, sml. f.eks. Norges musikkhistorie. Den nasjonale tone, kapittelet «Ole Bull – fiolinvirtuos og nasjonal inspirator», s. 257ff.
  3. ^ Jf. Rikard Berges bok om Myllarguten, 1908
  4. ^ Covertekst til CD cpo 999 403-2 (Louis Spohr – Violin Concertos 1, 14, 15)
  5. ^ Herresthal i Såmannen s. 374.
  6. ^ Årbok for norsk folkemusikk 2003, s. 139, artikkelen «Tanker omkring det nasjonale, nasjonalromantikk og folkemusikk i et historisk perspektiv» av Dagne Groven Myhren.
  7. ^ Årbok for norsk folkemusikk 2003 s. 141
  8. ^ Norges musikkhistorie 1814-1870, s. 123
  9. ^ Haakenstad, Liv Marit (2008): Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930, side?[trenger referanse]
  10. ^ Det må likevel hevdes at Ibsen hentet ideer fra en rekke områder til sin berømte og mangfoldige hovedperson Peer Gynt. Ole Bull er bare en av flere kilder. Jf. Daniel Haakonsen (1967): Henrik Ibsens Peer Gynt, Jon Marius Haarberg: Vinje på vrangen.
  11. ^ Ola Linge (1953) s. 238.
  12. ^ OLa Linge 1953. s. 405.
  13. ^ Ola Linge 1953, s. 288.
  14. ^ http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/0000/bb_sakprosa000096.html
  15. ^ Norges musikkhistorie b. 2 (2000), s. 279.
  16. ^ Ola Linge 1953, s. 291.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Linge, Ola Ole Bull : livshistoria, mannen, kunstnaren, 1953
  • Bjørndal. Arne: «Ole Bull og Folkemusikken : samvær med spelemenn på Osterøy», 1922. Jf. Særtrykk av: Bergen Turlag. Årbok. 1955.
  • Bjørndal, Arne: Ole Bull og norsk folkemusikk, 94 sider, 1940
  • Bjørnal, Arne: «Ole Bull og Valestrand» 1955, Særprent av Bergen turlag årbok 1955, s. 91-97
  • Bjørndal, Arne: «Ole Bull : kunstnar og nordmann» Bind nr: Bygdekunst 14(1962):1/2
  • Haugen, Einar; Cai, Camilla: Ole Bull (Universitetsforlaget 1992)
  • Hendriksen, Knut: Ole Bull (2000)
  • Bjørnstad, Ketil: Flammeslukeren Ole Bull – en livshistorie (dokumentarroman, 2005)
  • Haakenstad, Liv Marit (2008): Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930. Oslo: Orion Forlag. ISBN 978-82-458-0848-3
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; Vidunderbarnet erobrer verden Unipub 2006
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; Republikaner blandt konger og keisere Unipub 2007
  • Herresthal, Harald: «Ole Bull og Henrik Wergeland» i Henrik Wergeland : Såmannen (red. Kydland, Myhren, Ystad) 2008 s. 343-378, 2008
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; teaterdirektør, koloniherre og norskdomsmann Unipub 2009
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; drømmmen om udødelighet – 1862-1880 Unipub 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ole Bull – bilder, video eller lyd