Politi- og lensmannsetaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Politi- og lensmannsetaten
Politi- og lensmannsetaten
TypePoliti
VirkeområdeNorge
Etablert1937[1]
Org.nummer915 429 785
PolitidirektørOdd Reidar Humlegård
HovedkontorPolitidirektoratet
Lokale ledd12 politidistrikter
EierJustis- og beredskapsdepartementet
Ansatte13 498 (2016)[2]
Nettsidepolitiet.no
Norsk polititjenestemann
Norsk polititjenestemann til hest
Norsk politimotorsykkel
Norsk politibil
Politihuset i Oslo
Fartskontroll

Politi- og lensmannsetaten er en riksdekkende statlig etat i Norge som skal bekjempe kriminalitet og sørge for orden i det daglige. Den er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten styres av to sidestilte organer, Politidirektoratet (POD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og består for øvrig av tolv politidistrikter og fem særorganer.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Etaten består av POD, PST, tolv regionale politidistrikter og fem nasjonale særorganer: Utrykningspolitiet, Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen. Til sammen har disse (pr. 30. juni 2016) 9 776 polititjenestemenn og 851 politijurister.[3] Medregnet sivilt ansatte har etaten totalt 16 589 lønnede årsverk.

I tillegg er ca. 400 studenter ved Politihøgskolen til enhver tid utplassert i politidistriktene som en del av politiutdannelsen.

Hvert politidistrikt har en politimester som øverste leder. Politidistriktene består av politistasjoner, lensmannskontorer og namsfogdkontorer. Politistasjoner ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Lensmannskontorer ledes av en lensmann og har ansvar for et lensmannsdistrikt. Lensmannskontorer har både både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et namsfogddistrikt. Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleie­gjøremål.

Gjøremål Tjenesteenhet Distriktsbetegnelse Ledertittel
Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål Lensmannskontor Lensmannsdistrikt Lensmann
Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål Politistasjon med sivile rettspleieoppgaver Politistasjonsdistrikt med sivile rettspleieoppgaver Politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver
Bare politigjøremål (geografiske tjenesteenheter) Politistasjon Politistasjonsdistrikt Politistasjonssjef
Bare sivile gjøremål Namsfogdkontor Namsfogddistrikt Namsfogd

Et særlig dansk og norsk fenomen er at den lavere del av den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er integrert i politiet. I praksis er det politiadvokater eller politifullmektiger som leder politiets etterforskning, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene har juridisk embetseksamen, politiadvokatene og politifullmektigene opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker. Politiutdannede har ikke denne myndigheten etter loven.

Under disse ligger tjenestemenn som politibetjenter, politiførstebetjenter og politioverbetjenter. Disse hadde tidligere utdanning fra politiskolen men har idag alminnelig høyskoleutdannelse (to år med teori og ett år med praksis).

Politiet i Norge bærer ikke skytevåpen til vanlig, men får tillatelse av politimester eller bemyndiget person i spesielle situasjoner. I løpet av perioden 1994-2004 avfyrte politiet tilsammen 78 skarpe skudd under utrykningsoppdrag.[4] Brorparten av disse ble avfyrt under NOKAS-ranet.

Som en del av antiterror og -sabotasjeberedskapen i Norge er hvert politidistrikt oppsatt med en utrykningsenhet, som er spesialisert på væpnede oppdrag.

Politiet er også en del av redningstjenesten, og har ansvaret for å lede redningsarbeidet ved ulykker og katastrofer. Dette gjøres gjennom Hovedredningssentralen (HRS) i Bodø og Stavanger. Disse ledes av politimesterene i de respektive byene. I tillegg er det lokale redningssentraler (LRS) i hvert politidistrikt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Før 1936[rediger | rediger kilde]

Før politiloven av 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere lokalt, dvs. politimesteren og et fåtall andre lederstillinger, var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde for øvrig flere oppgaver enn i dag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, havnevesenet og flere andre oppgaver lå i mange byer til politiet.

Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende, og staten utøvde styring gjennom lederne, som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet, som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etter hvert betydelig innflytelse over politiet lokalt.

Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført, og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert en del statslønnete betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol.

Politilovkomitéen av 1912 fremla sin rapport i 1914 og foretok i denne en meget grundig gjennomgang av politiordningen i landet. Etter at enkelte av komitéens forslag, bl.a ett om å opprette en sentral politidirektørstilling, var skrinlagt, ble omsider komitéens arbeid fulgt opp ved politiloven av 10. juni 1927. Loven innførte en enhetlig politiordning for hele landet. 1927-loven baserte seg imidlertid på en utgiftsfordeling mellom stat og kommune, hvor kommunene fortsatt stod for lønnsutgiftene til størsteparten av personalet.

1936[rediger | rediger kilde]

Ved politiloven av 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi.

Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i en del byer spilt en viss rolle i forrige århundre, hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etter hvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden.

Et sentralt tema da loven av 1936 ble lagt frem, var også behovet for å fastlegge organiseringen av det ekstraordinære politi, hvorav det viktigste var Utrykningspolitiet, som i sin opprinnelige form delvis hadde karakter av et anti-opprørspoliti.

Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter med mindre det uttrykkelig var sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6, som ga lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda, og regelen i § 20, som innskrenket organisasjonsfriheten.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig samarbeidet det norske politiet til en viss grad med den tyske okkupasjonsmakten. Norsk politi ble organisert etter tysk mønster. Politidepartementet og statspolitiet ble opprettet med henholdsvis Jonas Lie og Karl Marthinsen som ledere. Begge var medlemmer av Nasjonal samling, og norske politimenn ble oppfordret til å melde seg inn. I 1942 var hele 30 % NS-medlemmer, noe som er mer enn i noen annen offentlig etat. Norsk politi deltok også i forfølgelsen av utsatte grupper; blant annet deportasjonen av de norske jødene i 1943. Mange politifolk var likevel skeptiske til NS og nazismen, og motarbeidet okkupasjonsmakten og det nazistiske regimet. Etter krigen måtte politiet etterforske sine egne. 2200 av 4500 norske politimenn ble suspendert, men drøye halvparten av dem fikk beholde jobben. Syv norske politimenn ble henrettet for å vært ansvarlige for drap og tortur.[5]

Ansatte[rediger | rediger kilde]

Etatens ansatte omfatter polititjenestemenn (politiutdannede), politijurister og sivilt ansatte. Per 30. juni 2017 var det 8 674,9 årsverk blant polititjenestemenn, fordelt slik:[6]

  • Oslo: 2 025,8
  • Øst: 1 108,3
  • Innlandet: 536,7
  • Sør-Øst: 1 054,7
  • Agder: 432,1
  • Sør-Vest: 749,3
  • Vest: 857,2
  • Møre og Romsdal: 343,6
  • Trøndelag: 673,8
  • Nordland: 401,1
  • Troms: 272,7
  • Finnmark: 219,6

Kvinner i politiet[rediger | rediger kilde]

Den første kvinnelige politibetjenten i politiet i Norge var Mathilde Henriksen, ansatt ved politikammeret i Kristiansand 1. juli 1910 som 44 åring. Hun gikk av med pensjon i 1932, og politimesteren i byen ville ikke ansette flere. Han fikk støtte av politifullmektig Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen (senere politimester), som sa at: «Å ha en kvinnelig politibetjent er like verdiløst som å pynte seg med en blomst i knappehullet, når man ikke har sko på benene.» To år senere, i 1934, var det syv kvinnelige betjenter i Norge.[7]

I 2010 var det omtrent 40% kvinner i politi- og lensmannsetaten, blant de politiutdannede 21%, og i administrative stillinger 74%. Blant juristene i etatene er det 40% kvinner. I 2009 var 39,3% av de opptatte søkerne på grunnutdanningen på Politihøyskolen kvinner.[trenger referanse]

Gradsbenevnelser for den øverste ledelse[rediger | rediger kilde]

Sjefen for Økokrim har ikke politimyndighet selv om dennes stilling tilsvarer politimester.[trenger referanse] PST-sjefen har heller ikke ordinær politimyndighet, men leder en etat som er sidestilt med Politidirektoratet i Politi- og lensmannsetaten.

Alle lederstillinger over politiinspektør var tradisjonelt forbeholdt jurister, men dette er ikke lenger noe formelt krav. Det forekommer likevel sjelden at personer som ikke er jurister utnevnes til stillinger på politimesternivået; det er bare jurister i politiet som har påtalemyndighet og rett til å lede polititjenestemennenes etterforskning, og dermed er det lite praktisk med ledere som selv mangler slike fullmakter.

Gradsbenevnelser for påtalemyndigheten i politiet (juriststillinger)[rediger | rediger kilde]

Se også skulderdistinksjoner for politiet i Norge

Gradsbenevnelser for polititjenestemenn[rediger | rediger kilde]

  • Lensmann / Politistasjonssjef / Driftsenhetsleder
  • Politioverbetjent (tilsvarer engelsk Superintendent)
  • Politiførstebetjent (tilsvarer engelsk Chief Inspector)
  • Politibetjent 3 (tilsvarer engelsk Inspector)
  • Politibetjent 2 (tilsvarer engelsk Sergeant)
  • Politibetjent 1 (tilsvarer engelsk Constable)

Se også skulderdistinksjoner for politiet i Norge

Se også[rediger | rediger kilde]

Politibåten i Arendal

Referanser[rediger | rediger kilde]

Warning icon.png
Nødnummer i Norge
Brann 110
Politi 112
Ambulanse 113
Nødnummer for døve 1412
Legevakt 116117

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]