Spurvefugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Spurvefugler
Spurvefugler
Vitenskapelig(e)
navn
:
Passeriformes
L., 1758
Eupasseres
Norsk(e) navn: spurvefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Gruppe: Psittacopasserae
Antall arter: 6 592[1]
Habitat: varierende, terrestrisk og arborealt
Utbredelse: tilnærmet kosmopolitisk
Delgrupper:

Spurvefugler (Passeriformes) er den største ordenen i gruppen moderne fugler (Neoaves). Den inneholder omkring 6 592 arter,[1] hvorav cirka 100 hekker i Norge. Spurvefuglenes nærmeste slektninger er papegøyefuglene (Psittaciformes).[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Typisk for spurvefuglene er at hver art har en helt særegen og gjenkjennelig måte å vokalisere på. Hos mange av artene kan vokaliseringen være vakker og kalles da gjerne sang, men på langt nær alle artene har like vakker vokalisering. Hannfuglene synger imidlertid for å forsvare sitt territorium og for å tilkalle seg en make.

Hos spurvefuglene har foten tre tær som peker framover og én som peker bakover. Baktåen kommer sammen med foten i samme høyde som framtærne. Dette favoriserer disse fuglenes evne til å vagle seg på greiner og lignende. Derfor kalles foten en sittefot, selv om mange av artene også har en fot som er tilpasset både det å gå og å løpe på bakken. Foten hos spurvefuglene er faktisk mer karakteristisk for artene enn sangen. Derfor kaller noen også spurvefuglene for vaglere. Hos andre fugleordener er nemlig tærne arrangert annerledes på foten.

Det er stor variasjon mellom de ulike artene i denne gruppen. I Norge er den fysisk minste arten fuglekonge, som typisk veier cirka fem gram. Den største er ravn, som er 300 ganger tyngre.

Spurvefuglene spiser både frø, frukter, insekter og smådyr. De har et mangfold av nebbtyper og vingeformer, som forteller om variasjon i næring og ulike måter å finne maten på.

Nyklekt avkom av spurvefugler er såkalte reirboere (motsatsen er reirflyktere). I det ligger det at avkommet ikke er istand til å flykte reiret da de klekkes, slik noen fugler i andre ordener kan. Ungene klekkes nakne, blinde og totalt hjelpeløse, og er fullstendig avhengig av å bli matet av foreldrene til de blir store nok til å forlate reiret. Avføringen til avkommet er pakket inn i en membran, som gjør det lettere for foreldrene å fjerne og holde reiret rent.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes (spurvefuglene), den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes.[3].[4]

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Passeriformes (spurvefugler) utgjør ifølge HBW Alive 6 592 arter,[1] og er med det den største gruppen med fugler, selv om antallet varierer mellom ulike kilder. Artene fordeler seg i 1 358 slekter og 138 familier.[1] V. A. Payevsky hevdet i en forskningsrapport publisert i 2014 at det var cirka 5 740 arter,[5] mens Edwards & Harshman (Tree of Life Web Project) hevdet i 2003 at det var omkring 5 300.[6]

Passeriformes inndeles i tre underordener og Acanthisitti er søstergruppen til alle andre spurvefugler (Eupasseres), som deles inn i Tyranni og Passeri.

Passeriformes 

 Acanthisitti (klatresmetter)


 Eupasseres 

Tyranni (tyrannfugler eller subosciner)



Passeri (sangfugler eller osciner)





Inndelingen under følger Barker et al. (2004),[7] men kan alt være utdatert (i henhold til del Hoyo & Collar (2016)[1]).

 Passeriformes  

 Acanthisitti (klatresmetter)



 Tyranni  

 Eurylaimides (den gamle verden)



 Tyrannides (den nye verden)



 Passeri  

 Gartnere/Barkkrypere




 Meliphagoidea (honningetere m.fl.)




 Core Corvoidea




 Grottefugler




 Flueskvetter



 Passerida










Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 2 - Passerines, publisert i desember 2016. ID:ILCHK02 ISBN 978-84-96553-98-9
  2. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; m.fl. (2014). «Whole-genome analyses resolve early branches in the tree of life of modern birds». Science. 346 (6215): 1320–1331. doi:10.1126/science.1253451. 
  3. ^ A.J.Baker, S.L.Pereira, O.P.Haddrath and K.A.Edge. 2006. Multiple gene evidence for expansion of extant penguins out of Antarctica due to global cooling. Proc Biol Sci. vol. 273, issue 1582, pp. 11–17
  4. ^ Slack, K.E., Jones, C.M., Ando, T., Harrison G.L., Fordyce R.E., Arnason, U. and Penny, D. (2006). "Early Penguin Fossils, plus Mitochondrial Genomes, Calibrate Avian Evolution." Molecular Biology and Evolution, 23(6): 1144-1155. doi:10.1093/molbev/msj124 PDF fulltext Supplementary Material. Besøkt 2012-08-03
  5. ^ V. A. Payevsky. 2014-04-26. Phylogeny and classification of passerine birds, passeriformes. Biology Bulletin Reviews. Volume 4, Issue 2, pp 143-156
  6. ^ Edwards, Scott V. and John Harshman. 2013. Passeriformes. Perching Birds, Passerine Birds. Version 06 February 2013
  7. ^ F. Keith Barker, Alice Cibois, Peter Schikler, Julie Feinstein, Joel Cracraft (2004) Phylogeny and diversification of the largest avian radiation. Proc. Natl. Acad. Sci., July 27, 2004, 101: 11040–11045. DOI: 10.1073/pnas.0401892101

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikipedia
Du kan lese mer om dette emnet i en lengre artikkel om emnet på Nynorsk Wikipedia kalt «Sporvefuglar». Du kan eventuelt også utvide denne artikkelen ved å oversette derifra.