NATO

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
NATO
NATO OTAN landscape logo.svg
Offisielt navnNorth Atlantic Treaty Organization, Organisation du traité de l'Atlantique nord, Den nordatlantiske traktats organisasjon
Stiftet4. april 1949
LandBelgia
HovedkontorBrussel
Medlem avEuropean Air Transport Command[1]Rediger på Wikidata
Medlemmer30 land (2021)[2]
MottoAnimus in consulendo liber
Nettstedhttps://www.nato.int/ (engelsk, fransk)

NATO (av engelsk North Atlantic Treaty Organization; offisielt også fransk Organisation du traité de l’Atlantique nord (OTAN); norsk: Den nordatlantiske traktats organisasjon[3][4]) er en militærallianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.[5][6]

Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.[7]

Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen.[8] Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av tolv vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen.

Norge var en av statene som var med fra starten, noe som markerte et vendepunkt for norsk utenrikspolitikk. Samtidige forhandlinger om et skandinavisk forsvarsforbund måtte vrakes på grunn av en splittelse mellom Norge og Danmark, som ønsket en vestlig sikkerhetsgaranti, og Sverige, som ville fortsette sin nøytralitetspolitikk.[10]

Med opptrappingen av den kalde krigen utover i 1950-årene og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år.

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

NATO opererer med 17 overvåkningsfly av typen Boeing E-3 Sentry, som her er støttet av amerikanske F-16 fly.

I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommandostruktur fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike i å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsatte likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.

Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-årene ble en rekke nye medlemsland fra den tidligere østblokken med.

Etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt «ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner». Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN.[trenger referanse] I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten.[11]

Etter 11. september[rediger | rediger kilde]

Bilde tatt under et NATO-møte i Praha i 2002.

Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet.[trenger referanse] USA og Storbritannia valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, tok NATO kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet.

Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang ble styrkene utplassert i andre områder i nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.

NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene i situasjonen som forelå.[trenger referanse] Etter invasjonen har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949[rediger | rediger kilde]

Animert kart over NATO–lands kronologiske medlemskap

Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

NATO–land markert etter det året de ble medlem

a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO

Land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Flere tidligere østblokkland og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen.

Republikken Makedonia lå opprinnelig i navnestrid med Hellas. NATO bestemte at landet kunne inviteres til å bli medlem av alliansen etter at navnestriden var avgjort.[14] De to nasjonene inngikk i 2018 en forsoningsavtale, og navnestriden ble løst da Republikken Makedonias president den 12. februar 2019 kunngjorde at republikken skiftet navn til Republikken Nord-Makedonia.[15]

Montenegro ble invitert til å bli medlem i desember 2015.[16] Forhandlingene om medlemskap endte med at landet undertegnet en tiltredelsesprotokoll i mai 2016. I april 2017 ratifiserte Montenegros parlament tiltredelsen.[17] Montenegro ble medlem 5. juni 2017.[18]

Fremtidig utvidelse av alliansen[rediger | rediger kilde]

NATOs Membership Action Plan-program (MAP), er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen.[19]

Bosnia-Hercegoina[rediger | rediger kilde]

Bosnia-Hercegovina ble i april 2010 invitert til å bli med i Membership Action Plan (MAP), men deretter ble det stillstand i prosessen på grunn av spørsmål knyttet til kontroll av forsvarsanlegg.[20]

Georgia[rediger | rediger kilde]

På et toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kunne bli medlem en gang i framtiden.[14]

Ukraina[rediger | rediger kilde]

NATO har stilt seg positivt til en søknad fra Ukraina, men fra 2010 søkte landet ikke aktivt medlemskap.[14] Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skulle lede til medlemskap i 2020.[21][22]

I 2019 trådte en endring av den ukrainske grunnloven i kraft; endring åpnet for at Ukraina kunne søke om medlemskap i NATO, slik parlamentet hadde gått inn for i 2017.[20] I september 2020 godkjente Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj landets nye sikkerhetspolitiske strategi, som omfattet et mål om å inngå partnerskap med NATO med sikte på å bli tatt opp som medlem.[20]

Sverige og Finland[rediger | rediger kilde]

Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap i Sverige og Finland. Meningsmålinger som ble tatt opp 5. mars viste et solid flertall for et medlemskap i begge land.[23] En meningsmåling i 2017 viste at bare 19 % av finnene ønsket medlemskap i NATO; den 9. mai 2022 var hele 76 % tilhengere av NATO-medlemskap.[24] Reservistforbundet, som er Finlands største frivillige forsvarsorganisasjon, fikk en økning på 8 000 medlemmer etter invasjonen.[25]

Finlands president Sauli Niinistö (f. 1948) og statsminister Sanna Marin (f. 1985), gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO.[26][27] Under en pressekonferanse i Helsinki den 15. mai 2022, med over 90 journalister tilstede, meddelte statsminister Marin at presidenten og den finske regjeringen hadde fattet en formell beslutning om å søke om medlemskap.[28] Den 16. mai 2022 diskuterer Finlands riksdag spørsmålet.[29]

Socialdemokraterna, som ledet en mindretallsregjering i Sverige under ledelse av Magdalena Andersson (f. 1967), vedtok 15. mai 2022 at landet burde søke medlemskap i NATO.[30] Den 16. mai stemte Sveriges Riksdag for å sende en NATO-søknad, med 305 mot 44 stemmer. Socialdemokraterna, Moderaterna, Sverigedemokraterna, Centerpartiet, Kristdemokraterna og Liberalerna stemte for. Vänsterpartiet og Miljöpartiet de gröna stemte mot.[31] Senere på dagen vedtok Sveriges regjering under et ekstraordinært møte å sende NATO-søknaden.[32]

NATOs generalsekretærer[rediger | rediger kilde]

NATOs tidligere generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer i møte med USAs president George W. Bush.
NATOs generalsekretærer[33]
Navn Nasjonalitet Fra Til
1 Hastings Ismay
(1887–1965)
The Lord Ismay.jpg Storbritannia Storbritannia 4. april 1952 16. mai 1957
2 Paul-Henri Spaak
(1899–1972)
Bundesarchiv Bild 183-39998-0427, Paul-Henri Spaak.jpg Belgia Belgia 16. mai 1957 21. april 1961
3 Dirk Stikker
(1897–1979)
Stikker, Dirk - SFA002019718 (cropped).jpg Nederland Nederland 21. april 1961 1. august 1964
4 Manlio Brosio
(1897–1980)
Manlio Brosio.jpg Italia Italia 1. august 1964 1. oktober 1971
5 Joseph Luns
(1911–2002)
Luns, J.M.A.H. - SFA008007314.jpg Nederland Nederland 1. oktober 1971 25. juni 1984
6 Peter Carington
(1919–2018)
Peter Carington 1984.jpg Storbritannia Storbritannia 25. juni 1984 1. juli 1988
7 Manfred Wörner
(1934–1994)
Manfred Woerner 1993.jpg Tyskland Tyskland 1. juli 1988 13. august 1994
Sergio Balanzino
(1934–2018)
(fungerende)
Sergio Balanzino.jpg Italia Italia 14. august 1994 16. oktober 1994
8 Willy Claes
(1938–)
Willy Claes - Filip Naudts (cropped).jpg Belgia Belgia 17. oktober 1994 20. oktober 1995
Sergio Balanzino
(1934–2018)
(fungerende)
Sergio Balanzino.jpg Italia Italia 20. oktober 1995 5. desember 1995
9 Javier Solana
(1942–)
Javier Solana 1999 (cropped).jpg Spania Spania 5. desember 1995 6. oktober 1999
10 George Robertson
(1946–)
Official portrait of Lord Robertson of Port Ellen 2020 crop 2.jpg Storbritannia Storbritannia 14. oktober 1999 17. desember 2003
Alessandro Minuto-Rizzo
(1946–)
(fungerende)
Italia Italia 17. desember 2003 1. januar 2004
11 Jaap de Hoop Scheffer
(1948–)
Jaap de Hoop Scheffer 2006.jpg Nederland Nederland 1. januar 2004 1. august 2009
12 Anders Fogh Rasmussen
(1953–)
Anders Fogh Rasmussen 2013 Garden.jpg Danmark Danmark 1. august 2009 1. oktober 2014
13 Jens Stoltenberg
(1959–)
NATO Secretary General Jens Stoltenberg.jpg Norge Norge 1. oktober 2014

Samarbeid med tredjeland[rediger | rediger kilde]

Partnership for Peace-programmet (PfP) ble etablert i 1994. Det åpner for et praktisk samarbeid mellom NATO og europeiske land på individuelt grunnlag.[34] Det euro-atlantiske partnerskap (EAPC) er et forum for samarbeid med land som ikke er medlem av alliansen. EAPC ble opprettet i 1997 og erstattet North Atlantic Cooperation Council.[35]

Oppbygging[rediger | rediger kilde]

Organisasjonens ledelse[rediger | rediger kilde]

Det nordatlantiske råd er NATOs øverste organ. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.[7] Det har møter en gang i uken og ledes av generalsekretæren. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger.

NATOs vitenskaps- og teknologiorganisasjon (NATO STO) hører inn under Det nordatlantiske råd. Organisasjonen leder forskningssamarbeid mellom NATO-nasjoner.

NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd.

NATOs militærkomité er NATOs øverste militære organ og består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen gir sine militære vurderinger og anbefalinger til Det nordatlantiske råd. Forsvarssjefene er ofte representert i komiteen med en av sine to- eller trestjerners generaler (eller tilsvarende). Island kan ha sivil representasjon. Lederen av militærkomiteen er lederen for NATOs militære operasjoner.[36][37][38]

Militær kommandostruktur[rediger | rediger kilde]

Allied Command Operations, ACO (norsk: Den allierte operasjonskommando) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger to operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene, i henholdsvis Brunssum i Nederland og Napoli i Italia.

Allied Command Transformation, ACT (norsk: Den allierte transformasjonskommando) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia, har ansvaret for transformering og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) på Jåttå i Stavanger er en del av ACT.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ eatc-mil.com, besøkt 8. desember 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://www.nato.int/cps/en/natohq/nato_countries.htm.
  3. ^ (no) NATO i Store norske leksikon
  4. ^ «Avtale om status for Den nordatlantiske traktats organisasjon, de nasjonale representanter og den internasjonale stab». Lovdata. 20. september 1951. Besøkt 20. april 2022. 
  5. ^ Cooper, Camilla Guldahl (21. januar 2022). «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 25. mars 2022. 
  6. ^ «Traktat for det nordatlantiske området». Lovdata. 4. april 1949. Besøkt 16. april 2022.  NATOs stiftelsesdokument (norsk tekstversjon)
  7. ^ a b NATO. no#: Forsvarets pressetjeneste. 1955. s. 1. 
  8. ^ NATO. «Collective defence - Article 5». NATO (engelsk). Besøkt 14. mai 2022. 
  9. ^ NATO (11. september 2011). «Press release: Statement by the North Atlantic Council on the occasion of the 10th anniversary of the invocation of article 5 on 12 September 2001». NATO (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. 
  10. ^ Lange (25. november 2015). «NATO-medlemskap og blokkpolitikk». www.norgeshistorie.no (norsk). Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. Besøkt 25. mars 2022. 
  11. ^ Folkeretten - FN-sambandet
  12. ^ [1]
  13. ^ NATO (5. mai 2020). «Topic: Enlargement». NATO (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. «NATO’s door remains open to any European country in a position to undertake the commitments and obligations of membership, and contribute to security in the Euro-Atlantic area. Since 1949, NATO’s membership has increased from 12 to 30 countries through eight rounds of enlargement. Currently, three partner countries have declared their aspirations to NATO membership: Bosnia and Herzegovina, Georgia and Ukraine. The Republic of North Macedonia became the latest country to join the Alliance on 27 March 2020.» 
  14. ^ a b c «Enlargement», NATO. Lest 27. mai 2017.
  15. ^ «Announcement of the Government of the Republic of North Macedonia for entry into force of the Final Agreement, Constitutional Amendments and Constitutional Law for Implementation of Amendments». Nord-Makedonias regjering. 12. februar 2019. Besøkt 12. februar 2019. 
  16. ^ «Nato invitation to Montenegro prompts Russia warning», BBC News, 2.desember 2015. Lest 27. mai 2017.
  17. ^ «Montenegro ratifies Nato membership in historic shift to western alliance», The Guardian, 28. april 2017. Lest 27. mai 2017.
  18. ^ «Montenegro joins NATO as 29th Ally», NATO. Lest 5. juni 2017.
  19. ^ «NATO Press Release NAC-S(99)66 - 24 April 1999». www.nato.int. Besøkt 14. mai 2022. 
  20. ^ a b c NATO (11. mars 2022). «Relations with Ukraine». NATO (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. «In June 2017, the Ukrainian Parliament adopted legislation reinstating membership in NATO as a strategic foreign and security policy objective. In 2019, a corresponding amendment to Ukraine’s Constitution entered into force. | In September 2020, President Volodymyr Zelenskyy approved Ukraine’s new National Security Strategy, which provides for the development of the distinctive partnership with NATO with the aim of membership in NATO.» 
  21. ^ «Ukraine wants membership plan talks, says Poroshenko». BBC News (engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  22. ^ «– Ukraina skal bli NATO-klart innen 2020». ABC Nyheter. 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  23. ^ Lund, Kenneth (5. mars 2022). «Sverige og Finland vil ha samarbeid med Nato og tilgang til amerikanske våpen». www.dn.no. Besøkt 25. mars 2022. 
  24. ^ Yle poll: Support for Nato membership soars to 76%, yle.fi, 9. mai 2022 kl 14:56, oppdatert kl 17:30
  25. ^ Guri Norstrøm: Finland i rekordfart mot Nato-medlemskap, nrk.no, 15. mai 2022 kl 10:54, oppdatert kl 12:30
  26. ^ Strømme, Simen Hunding (12. mai 2022). «Finland vil inn i Nato». NRK. Besøkt 12. mai 2022. «Nato-medlemskap vil styrke Finlands sikkerhet. Som medlem av Nato vil Finland styrke hele forsvarsaliansen. Finland må søke Nato-medlemsskap uten forsinkelser.» 
  27. ^ «Startsida». Presidentti (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  28. ^ Thommessen, Louise Scharff (15. mai 2022). «Finland søker om medlemskap i Nato: – Vil øke vår felles sikkerhet». NRK. Besøkt 15. mai 2022. 
  29. ^ Ekern, Simen (16. mai 2022). «Slik blir Sverige og Finland bli Nato-medlemmer». NRK. Besøkt 16. mai 2022. 
  30. ^ «Socialdemokraterna vill att Sverige ska ansöka om medlemskap i Nato». www.socialdemokraterna.se (svensk). Besøkt 15. mai 2022. 
  31. ^ Iselin Elise Fjeld, Lilla Sølhusvik, Kristian Skårdalsmo: Lover Norge skal være blant de første til å få naboer inn i Nato, nrk.no, 16. mai 2022
  32. ^ Tobias Kvalvik Henriksen, Amalie Bernhus Årtun: Nå er det klart: Sverige søker om Nato-medlemskap, nrk.no, 16. mai 2022
  33. ^ NATO Who's who? - Secretaries General of NATO
  34. ^ «Partnership for Peace programme». NATO. Besøkt 14. mai 2022. 
  35. ^ «NATO Handbook: The Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC)». web.archive.org. 26. november 2002. Besøkt 14. mai 2022. 
  36. ^ Cooper, Camilla Guldahl (30. mars 2020). «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 3. mai 2020. 
  37. ^ «Hvordan arbeider NATO?». www.atlanterhavskomiteen.no. Arkivert fra originalen 26. september 2020. Besøkt 3. mai 2020. 
  38. ^ NATO. «Military Committee (MC)». NATO (engelsk). Besøkt 3. mai 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]