Gulatingsloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bård Breiviks installasjon på Tusenårsstedet Gulatinget

Gulatingsloven var en lov som gjaldt for Gulatinget, det vil si store deler av Vestlandet. En regner med at de eldre delene av Gulatingsloven stammer fra før år 900. Gulatingsloven er den eldste av landskapslovene i Norge. Snorre Sturlason skrev i Heimskringla at kong Håkon den gode satte Gulatingslova med råd av Torleiv Spake. Trolig er loven enda eldre enn det, med tanke på at loven om lag år 930 ble brukt som mønster for UlvljotslovenIsland.

SitatEin skal ikkje lesa lenge i Gulatingslova før ein veit kvar ein er i landet. Her kan folk bu så høgt oppe i fjellet eller langt ute i øyane at ufarande sjø og fjell kan hindra dei i å føra lik til kyrkjegarden. Langs kysten bind hovudleia landet saman og fører til og frå andre landsdelar. Frå leia er det råd å ro og sigle på fjordane langt inn i landet. Fjordar og fjell skil bygdene frå kvarandre, og elvane kan vere vanskelege å kome over. Der går laksen opp mellom fjøre og fjell, og det er fisk, sel og kval i havet utanfor. I fjellet trugar bjørn og ulv.Sitat
Knut Helle: Gulatinget og Gulatingslova, Leikanger 2001.

Lovens tilblivelse er usikker og det som er kjent bygger på magert håndskrevet materiale. Loven har 320 utførlige bestemmelser og er en av de mest omfattende fra nordisk middelalder, deler av loven er også blant Nordens eldste. Ifølge Tamm er Gulatingsloven beslektet med andre landskapslover i Skandinavia og det germanske området, loven er ifølge Tamm også del av en europeisk rettstradisjon der særlig paven som lovgiver og den katolske kirke hadde innflytelse også i Gulatingslovens område.[1]

Loven finnes i moderne oversettelse til nynorsk.

Opphav og utvikling[rediger | rediger kilde]

Det meste av Gulatingsloven er eldre enn vanlig bokskrift i Norge. Før lovene ble skrevet i bok, sa lagmennene loven fram på lagtinget, på samme måte som lovsiemannen på Island sa deres lov fram på Alltinget. Det som lagmannen sa, er i Gulatingsloven kalt «lovteksten» eller «lovmålet»; det var den gjeldende loven.[2]1000-tallet skrev de lovteksten ned. Det nedskrevne må ha blitt godkjent på lagtinget, slik at boken ble en virkelig lovbok, ikke bare en rettledning for lagmennene. Denne lovboken kalte de Gulatingsboken. Den eldste versjonen av lovboken inneholdt loven som den var til 1163. Ved riksmøtet i Bjørgvin i 1163 ble det gjort mange endringer særlig i kristendomsbolken. Den nyere versjonen kalles Magnus-tekst etter Magnus Erlingsson. Det ble gjort mange avskrifter av begge versjonene og avskriftene var sjelden helt like.[2]

I Kongesagaene står det nevnt at Håkon den gode fikk i stand lover om leidangen og om odelen, mens Olav den hellige fikk i stand kristenretten med råd fra biskop Grimkjell.[2]

Gulatingsloven gjaldt til 1267 da kong Magnus Lagabøte satte sammen en ny Gulatingsbok. Få år senere ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt på tingene mellom 1274 og 1276. Landsloven førte videre rettspraksisen fra Gulatingsloven og gjaldt til 1688.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Gulatingsloven innledes med kristenretten som også finnes i andre norske landskapslover. Kristendomsbolken inneholder også bestemmelser om den norske tronfølgen. Spesielt for de norske landskapslovene er bestemmelsen om odelsrett. De norske landskapslovene har også mange og detaljerte regler om obligasjonsrett (regler om avtaler og krav). Gulatingsloven har (for eksempel sammenlignet med samtidige danske lover) detaljerte bestemmelser om træller og frigivelser, blant annet en særegen regel om at hvert år skulle en mann frigis. Bestemmelsene om flerkoneri, trolldom, offer til hedenske guder og seksuell omgang med dyr finnes ikke i datidens danske lover, men har til dels paralleler i mosaisk rett (andre og tredje mosebok). Femte moseboks forbud mot å spise selvdøde dyr gjenfinnes i Gualtingsloven. Loven inneholder bestemmelser om grunnlag for fredløshet, blant annet ved å ta hevn etter at en bot er betalt - dette siste er i følge Tamm et uttrykk for at kongen søkte å styrke sin makt. Den har detaljerte bestemmelser for kjøp og ulike kontraktsforhold, om lån (låntakeren hefter for verdien), mislighold og inndriving av gjeld. Gulatingsloven har bestemmelser om skjulte feil ved leie og kjøp. Bestemmelsene om forvaring, lån og leie omhandler samme forhold som andre mosebok kapittel 22. Gulatingsloven har bestemmelser om bakvaskelser og spredning av falske rykter, ærekrenkelser (karakterdrap) skulle straffes like strengt som drap. Bestemmelsene om forlovelse og brudd på forlovelse er relativt detaljerte. Bruk av ild var regulert i loven som blant annet sa at den som lager ild er ansvarlig (tilsvarende i danske lover og i andre mosebok kapittel 22) og straffen for brannstiftelse var fredløshet.[1]

SitatII. Kaupebolk, Kap 1.
Det er no dinæst at ingen av oss skal taka gods frå andre, og ikkje skal me taka noko med sjølvtekt; dom er kvar mann verd for sitt gods å ha. Men den som tek frå andre, han skal føra det attende og bøta ein baug til kongen for sjølvtekti og sidan søkja sitt etter lovene.
Sitat
– Robberstads oversettelse (1981)

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Eksempler fra Robberstads oversettelse (1981). Boken er inndelt i følgende tema:
I. Kristendomsbolk (kristenrett)
II. Kaupebolk (kjøpslov)
III. Kvende-burtgifting (giftermål)
IV. Løysingslov (trelldom)
V. Landsleigebolk (jordleie, naboforhold, sæter, jakt)
VI. Arvebolk
VIII. Tingbod (innkalling til ting, edsavleggelse)
IX. Rettarbøter
X. Kvalrett (strandet hval, hvalfangst)
XI. Mannhelgebolk (mord og drap, vold, slagsmål, ærekrenkelser)
XII. Tjuvebolk (tyveri)
XIII. Odelsøysing
XIV. Utgjerdsbolk (leidang)

SitatIII. Kvende-burtgifting, Kap 1. (Um konekaup)
Det er no dinæst at me skal vita korleis me skal kaupa konor med giftingsgåve (mund), so barn vert rettkome til arv. Då skal mannen festa kvinna med (minst) 12 øyrar, (som er) fattigmanns giftingsgåve, og ha vitne på det; og han skal ha brudesveinar, og ho brudkonor, og gjeva henne gåve um morgonen når dei har vore saman um natti, slik gåve som han lova henne i festarmålet. Då er det barn, som sidan vert født, rettkome til arv.
Sitat
– Robberstads oversettelse (1981)

Gulatingsloven omhandler mange tema. For eksempel slo den fast at det var forbudt å lede bort vann fra vassdrag og det var forbud mot å stenge for lakseoppgang i elvene. Vassdragsreglene ble videreført i Landsloven av 1274 og ytterligere detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Tamm, D. (2002). Gulatingsloven og andre gamle nordiske landskabslove. Gulatingsseminaret 2000 (pp. 37-50). Tidsskrift for Rettsvitenskap, årgang 115, nr 1-2.
  2. ^ a b c d Robberstad, Knut: Gulatingslovi. Umsett av Knut Robberstad, innleiding ved Knut Robberstad. Oslo:Samlaget, 4. utg. 1981.
  3. ^ NVE: Vann- ogenergi- forvaltning –glimt fra NVEs historie. Rapport 26/2012.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Den eldre Gulatingsloven – originaltekst