Statsborgerskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Statsborgerskap kan – som i Europarådkonvensjonen av 1997 – defineres som det rettslige båndet mellom en person og en stat og består av både plikter og rettigheter. Typiske rettigheter et lands statsborgerskap gir, er retten til å oppholde seg og å arbeide i det aktuelle landet, stemmerett, valgbarhet, og retten til å inneha et pass. Typiske plikter er verneplikt og skatteplikt.

Som regel får man et statsborgerskap ved fødsel på nasjonalterritoriet (jus solis), ved avstamming/«blodrett» (jus sanguinis) eller ved søknad med bakgrunn i lengre tids lovlig opphold i landet. Noen land gir også statsborgerskap til ektefeller. Det er likevel store variasjoner. Noen land tildeler statsborgerskap automatisk til ethvert barn som av foreldre som bor lovlig i landet blir født på landets territorium uansett om foreldrene innehar dette landets statsborgerskap. Andre land krever at en av foreldrene innehar statsborgerskap. Men ikke i alle tilfeller er dette heller tilstrekkelig: Barn som har en japansk mor og utenlandsk far, for eksempel, får ikke automatisk innvilget japansk statsborgerskap.

På samme måte som en kan motta statsborgerskap både frivillig og ufrivillig, kan en også miste sitt statsborgerskap på disse to måtene. Frivillig tap av statsborgerskap er ved at en sier fra seg sitt statsborgerskap. Dette er i enkelte land en enklere prosess enn i andre. I eksempelsvis Iran er prosessen vanskelig. I land som ikke godtar dobbelt statsborgerskap vil en tape sitt statsborgerskap dersom en skaffer seg statsborgerskap i et annet land. Grunnen til at mange land ikke tillater dobbelt statsborgerskap er at dette kan sette borgeren i konflikter mellom de to forskjellige statenes interesser, som f.eks. i militære pliktsituasjoner.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den moderne form for statsborgerskap utviklet seg i den franske revolusjonen i 1789. Men grunnlaget for hvem som kan være statsborgere ligger i hvordan nasjonsbegrepet brukes i enkelte land. Artikkel 15. i menneskeretten sier: «Enhver har rett til et statsborgerskap». Statsborgerskap består av to hovedprinsipper:

  • Territorialrettprinsippet (jus solis)
  • Blodrett (jus sanguinis)

Forskjellige lands regler om statsborgerskap[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Et norsk statsborgerskap gir rettigheter som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha et pass. De fleste rettigheter nordmenn har er likevel ikke knyttet opp til statsborgerskap. Trygderetter stiller eksempelvis som krav at man er bosatt i Norge. Norske statsborgere som oppholder seg i utlandet over lengre tidsrom har derfor ingen trygderetter, mens utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge har det.

Et eksempel på plikter er verneplikt.

Ervervelse av norsk statsborgerskap[rediger | rediger kilde]

Norsk statsborgerskap erverves ved fødsel, adopsjon, søknad eller melding. Et barn som har mor eller far med norsk statsborgerskap, får automatisk norsk statsborgerskap. Det kreves altså en statsborgermessig forbindelse til Norge ved minst ett av foreldrene. Eneste unntak er barn som blir født på norsk jord av ukjente foreldre. En person som har oppholdt seg i Norge i minst syv år i løpet av en ti-årsperiode, vil få innvilget statsborgerskap dersom enkelte krav som for eksempel obligatorisk norskopplæring er oppfylte. Danske, finske, islandske og svenske statsborgere som er løst fra annet statsborgerskap har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.

Fra Norges første lov om statsborgerrett av 1888 frem til 1988 lå avgjørelsen av statsborgersøknader ved ulike kontorer i Justisdepartementet. 1.januar 1988 ble Utlendingsdirektoratet opprettet og tok over ansvaret for blant annet søknader om statsborgerskap, visum og oppholdstillatelse[1].

Tap av norsk statsborgerskap[rediger | rediger kilde]

Noen land (som Bulgaria, Finland, Frankrike, Sveits, Sverige og USA) aksepterer at egne statsborgere innehar statsborgerskap i andre land (dobbelt statsborgerskap). Som hovedregel aksepteres dette ikke for norske statsborgere. En mister sitt norske statsborgerskap dersom en etter søknad erhverver statsborgerskap til et annet land. Unntaket er personer som automatisk har statsborgerskap i andre land[2]. Dersom en erverver statsborgerskap på andre måter enn ved søknad eller melding mister en heller ikke sitt norske statsborgerskap.

Utenlandske statsborgere som får norsk statsborgerskap mister likevel ikke nødvendigvis sitt tidligere statsborgerskap automatisk, da dette er avhengig av det andre landets regler.

Statsborgerloven[rediger | rediger kilde]

Regler og bestemmelser om norsk statsborgerskap finnes i Lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riksarkivarens rapporter og retningslinjer nummer 22: Den sentrale statlige utlendingsforvaltningen 1945-2008 (2009) side 8
  2. ^ http://www.udi.no/Sentrale-tema/Statsborgerskap/Tap-av-norsk-statsborgerskap/Tap-av-statsborgerskap-ved-nytt-statsborgerskap/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]