Skipsleia langs norskekysten
Skipsleia langs norskekysten er en mye brukt vannvei for skip og båter som følger fastlandet hovedsakelig i retningen sør – nord. Betegnelsen på denne vannveien ga etter hvert navn på landet innenfor: Norge. Den språklige betydningen kommer bedre fram i engelsk og tysk språkdrakt, Norway og Norwegen, som betyr veien mot nord. Veien mot nord var ensbetydende med vannveien, altså skipsleia langs norskekysten. Leia har trolig vært i bruk så lenge det har bodd mennesker langs kysten, og den er stadig i bruk av større og mindre skip. Mest kjent er Hurtigruten, som trafikkerer strekningen mellom Bergen og Kirkenes.[1]
Ei beskyttet skipslei
[rediger | rediger kilde]Store deler av skipsleia er beskyttet av skjærgården, bestående av tusenvis av større og mindre øyer, holmer og skjær som bryter bølger og beskytter mot vind fra havet utenfor og gjør reisen langs kysten til en vesentlig sikrere og behageligere reise enn hva den ellers ville vært. Denne muligheten for skjermet kystseilas er ellers ganske ukjent i det fleste kystland, det vanligste er åpent hav rett mot kystlinjen.
Noen steder er kysten likevel formet slik at skip må ut på havet for å følge landet nordover, og her ligger skipsleias værharde strekninger, mest kjent er Lindesnes til Jærens rev, Sletta nord av Haugesund, Stad, Hustadvika og Folda, samt Varangerhalvøya.
For enkelte strekninger er det flere muligheter innaskjærs. Mindre skip og båter kan noen steder ta en snarvei gjennom trange sund, ofte kan flo og fjære kan være avgjørende. I tidligere tider forekom det at man trakk båter over et eid for å gjøre reisen kortere og tryggere innaskjærs, men det betinget et større mannskap, f.eks. på vikingskip.
En europeisk skipsled
[rediger | rediger kilde]Hvor skipsleia begynner i sør og slutter i nord vil det være uenighet om og spørsmålet er heller ikke så viktig. Det kan hevdes, om en anlegger et nasjonalt perspektiv, at leia begynner i hovedstaden Oslo og følger Skagerrakkysten sørover og vestover, runder Jæren og fortsetter nordover langs kysten til Varanger. Men i nord fortsetter vår skipslei østover langs Sibir i russiske farvann.
Lindesnes står fram som et viktig midtpunkt eller delingspunkt i skipsleia, om en ser trafikkmønsteret i et europeisk og et historisk perspektiv. Skip som seilte nordover i Nordsjøen tok sikte på Lindesnes. Derfra kunne de så enten følge leia videre mot nord til Bergen eller lenger. Eller de kunne ta mot øst og følge Norges kyst langs Skagerrak, krysse over mot Bohuslänkysten og følge denne mot Kattegat, Øresund og Østersjøen.
Nord-Europas viktigste handelsvei forbandt De britiske øyer, Nederland og andre land i Vest-Europa med landene rundt Østersjøen. Denne skipsleia gikk gjennom Nordsjøen og Skagerrak, gjennom Kattegat og Øresund eller Storebelt til Østersjøen. Dette var ei skipslei med vesentlig større trafikk enn det var i leia langs kysten av Vestlandet og nordover, og langs kysten av Agder la den grunnlag for en egen type kystbosetning, uthavnene, en type små tettsteder basert på skipsfart.
I et internasjonalt perspektiv er det to skipsleier det dreier seg om.
Navigasjon i skipsleia
[rediger | rediger kilde]
Norskekysten var – før moderne navigasjonsmetoder og merking av leia – et relativt enkelt landskap for sjøfolk å navigere i. Navigeringen var, i hovedsaken, basert på seiling i dagslys. Navigasjonen var landbasert, navigatøren måtte kunne landet han seilte langs. De fleste fjell som er synlige fra skipsleia ble brukt på denne måten, av sjøfolk i leia, og av fiskere på havet. Særlig karakteristiske landskapsformasjoner ble avtegnet eller memorert for å gi sikker landkjenning.
Men under land var det nødvendig å merke farlige grunner og markere hovedleia mellom øyer, holmer og skjær i et ukjent farvann. Før denne merkingen kom på plass var de sjøfarende avhengig av å ha en kjentmann ombord.[2]
Den merkingen vi i dag har i skipleia med staker, fyrlykter og fyr ble i all hovedsak etablert da dampskipene ble vanlige i siste halvdel av 1800-tallet. Etterpå har det foregått en kontinuerlig utbygging og forbedring.
Havner langs skipsleia
[rediger | rediger kilde]
Den gang trafikken i leia var basert på vinden som drivkraft måtte skip ofte vente på gunstig vind for videre seilas. Langs norskekysten er det mange gode havner, skapt av naturen selv. Omkring disse havnene utviklet det seg mange steder bebyggelse.
Skipsleia har vært avgjørende for lokalisering av byer og tettsteder langs kysten. Fremdeles er det slik at de fleste norske byer ligger ved sjøen.
Maktsentra langs leia
[rediger | rediger kilde]Mye tyder på at Karmsundet var som en historisk portal til skipsleia nordover. Kongedømmet på Avaldsnes var trolig basert på fysisk kontroll over skipsleia.
Strekninger langs leia
[rediger | rediger kilde]
Skipsleia består av mer eller mindre godt atskilte partier, som atskiller seg fra hverandre rent geografisk:
- Boknafjorden
- Karmsundet
- Sletta ved Ryvarden
- Bergensleia
- Stad
- Lepsøyrevet
- Hustadvika
- Trondheimsleia
- Risøyrenna
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jo van der Eynden og Knut Baar Kristoffersen: Fortellinger om Kyst-Norge. Riksvei nr. 1. Et lite land, langt mot nord. 38 s. Utgitt av ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. 2009.
- Sverre Steen: Ferd og fest. Reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo 1929.
- Sverre Steen: Veiene og leden i Norge. I Nordisk kultur. Bd.XVI. Oslo 1934.
- Karl Ragnar Gjertsen: Nord-Europas viktigste handelsvei. En historisk-geografisk skisse. Aust-Agder-Arv 2007.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fortellinger om Kyst-Norge. Riksvei nr. 1. Et lite land, langt mot nord. Utgitt av ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. 2009.
- ^ Fortellinger om Kyst-Norge. Riksvei nr. 1. Et lite land, langt mot nord. Utgitt av ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. 2009.