Elfenbenskysten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 7°36′8″N 5°33′33″V

République de Côte d'Ivoire
Republikken Elfenbenskysten

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Unité, Discipline et travail
(fransk: Enighet, disiplin og arbeid)

Kart over République de Côte d'Ivoire

Innbyggernavn Ivorianer, ivoriansk‌
Hovedstad Yamoussoukro
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 68
322 460[a] km²
1,4 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 54
23 295 302[b]
HDI 0,452 (rangert som nr. 171)
Styreform Republikk
President Alassane Ouattara
Statsminister Daniel Kablan Duncan
Offisielt språk Fransk
Uavhengighet fra Frankrike
7. august 1960
Valuta Vestafrikansk CFA-franc (XOF)
Nasjonaldag 7. august
Nasjonalsang «L'Abidjanaise»
ISO 3166-kode CI
Toppnivådomene .ci
Kart over Republikken Elfenbenskysten
Kart over Republikken Elfenbenskysten

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.

Store byer: Abidjan (økonomisk hovedstad), Bouaké og Daloa.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Natur[rediger | rediger kilde]

Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.

Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.

De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.

Klima[rediger | rediger kilde]

Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.

Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.

Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.

Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.

I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana.

I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.

Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.

Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.

Alfabetisme[rediger | rediger kilde]

Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.[1]

Religion[rediger | rediger kilde]

Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner. [2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer.

Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.

Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.

Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg. 

President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise.

I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.

Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.

Aktuell politikk[rediger | rediger kilde]

Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt omvalg den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.

Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp.

I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan.[3] Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.[3]

Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011.

I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.[4][5]

Politisk situasjon 2015-2016[rediger | rediger kilde]

Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresident-embete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven.[6]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.[7]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 18,0 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
BNP (vekst) 1,9 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Industriproduksjon 1,1 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 4,0 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 0,94 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse -0,01 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,01 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 2.048 US$ 2005, UNDP Database

Kultur[rediger | rediger kilde]

Nasjonale helligdager[rediger | rediger kilde]

1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (uavhengighetsdag og nasjonaldag)[8] og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.

Sport[rediger | rediger kilde]

Fotball, herrer[rediger | rediger kilde]

Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006. Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina.

Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen.

Fotball, damer[rediger | rediger kilde]

Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Côte d’Ivoire - Société». RFI Les Voix du Monde (radiokanal). Besøkt 08.12.2016. «Alphabétisation : 56,87 %» 
  2. ^ «Côte d’Ivoire - Société». RFI Les Voix du Monde (radiokanal). Besøkt 08.12.2016. «Religions : musulmans (39 %), chrétiens (36 %), animistes (12 %)» 
  3. ^ a b «– Ouattaras styrker har tatt hovedstaden» Aftenposten 31. mars 2011, besøkt 31. mars 2011
  4. ^ «Ivory Coast's Laurent Gbagbo arrives in The Hague». BBC. 30. november 2011. Besøkt 30. november 2011. 
  5. ^ Ivory Coast's ex-leader Gbagbo on flight to HagueVancouver Sun
  6. ^ Isidore Kouadio (30. oktober 2016). «Côte d’Ivoire: jour J pour le référendum sur la nouvelle Constitution». RFI Afrique. Besøkt 08.12.2016. «Ce dimanche 30 octobre, depuis 8h TU, les électeurs ivoiriens sont appelés à se prononcer pour ou contre un texte élaboré à la demande du président Alassane Ouattara. Une Constitution qui instaurerait la création d’un Sénat et d’un poste de vice-président. La majorité espère un plébiscite et l’opposition appelle au boycott du scrutin. Retour sur le processus de vote.» 
  7. ^ CIA Factbook: Côte d'Ivoire
  8. ^ UD Statsnavn og hovedsteder - Elfenbenskysten
  9. ^ «The FIFA/Coca-Cola World Ranking - Associations - Côte d'Ivoire - Women's - FIFA.com» (engelsk). FIFA. Besøkt 22. desember 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


statstubbDenne statrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
afrikastubbDenne afrikarelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.