Elfenbenskysten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 7°36′8″N 5°33′33″V

République de Côte d'Ivoire
Republikken Elfenbenskysten

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Unité, Discipline et travail
(fransk: Enighet, disiplin og arbeid)

Kart over République de Côte d'Ivoire

Innbyggernavn Ivorianer, ivoriansk‌
Hovedstad Yamoussoukro
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 68
322 460[a] km²
1,4 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 57
21 058 798[b]
Bef.tetthet 65,31 innb./km²
HDI 0,400 (rangert som nr. 149)
Styreform Republikk
President Alassane Ouattara
Statsminister Daniel Kablan Duncan
Offisielt språk Fransk
Uavhengighet fra Frankrike
7. august 1960
Valuta Vestafrikansk CFA-franc (XOF)
Nasjonaldag 7. august
Nasjonalsang «L'Abidjanaise»
ISO 3166-kode CI
Toppnivådomene .ci
Kart over Republikken Elfenbenskysten
Kart over Republikken Elfenbenskysten

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.

Store byer: Abidjan (økonomisk hovedstad), Bouaké og Daloa.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Den militæriske delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002/2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom den mest muslimske norden og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom "ivorianere" og fremmedarbeidere og deres etterkommere fra de omkringliggende land, særlig Burkina Faso. Disse innvandrere utgjør opp til 40% av befolkningen og strever for å få politisk makt. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkommen og fikk land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.

Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.

I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste grupperinger, beslektet med akan-folkene i Ghana.

I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.

Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.

Religioner[rediger | rediger kilde]

Det er stor religiøs diversitet i landet. Største religion er islam (38%) som blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 22% av befolkningen er katolsk og 5,5% protestanter. 17% følger tradisjonelle afrikanske religioner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer.

Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.

Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, pressen var ikke fri. Han etablerte likevel ikke noe voldsregime og hans stil ble sett på som paternalistisk. Han er blitt omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre frem til verdensresesjonen på 1980-tallet som også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at han måtte gå med på å tillate flere partier i 1990. Han døde i desember 1993 og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.

Hans etterfølger ble Henri Konan Bédié som ble bekreftet i embedet i et presidentvalg i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Hans forgjenger hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, en politikk som Bédié ikke fulgte. Det gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. En betydelig del innvandre fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) krevde også politiske rettigheter. Et eksempel på det var Bédiés viktigste motstander Alassane Ouattara som hadde foreldre fra Burkina Faso og som derfor var ekskludert fra å stille til valg. De økende motsetningene førte til et ublodig militært kupp i 1999 som satte general Robert Guéï i ledelse av landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike og landet gikk inn i en dyp økonomisk krise.

I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.

Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med et år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.

Aktuell politikk[rediger | rediger kilde]

Landet avviklet sitt første presidentvalg siden 2000 på 31. oktober 2010. Siden ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %) ble et omvalg nødvendig og det ble avholdt 2. desember 2010. Ouattara ble erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater er blitt tatt i ed og har utnevnt sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.

Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010; under en demonstrasjon i Abidjan 16. desember til støtte for Ouattara ble cirka 50 av hans tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember, mens FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos oppførsel som et defacto statskupp.

I midten av mars 2011 begynte kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan.[1] Denne militæraksjon kom etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.[1]

Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet i en felles aksjon av Outtaras og franske styrker den 11. april. De tok Gbagbo, hans kone og sønn og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet, som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til rettsmyndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed 6. mai 2011.

I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.[2][3]

Klima[rediger | rediger kilde]

Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.

Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.

Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.

Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.

Natur[rediger | rediger kilde]

Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.

Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.

De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredel av verdensproduskjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen ble fremmet under president Houphouët-Boigny og innvandrere fra de omliggende land stiller hovedandelen av bøndene. Landets økonomi er svært avhengig av fluktuasjoner i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68% av landets befolkning jobber med landbruk. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.[4]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 18,0 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
BNP (vekst) 1,9 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Industriproduksjon 1,1 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 4,0 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 0,94 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse -0,01 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,01 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 2.048 US$ 2005, UNDP Database

Sport[rediger | rediger kilde]

Elfenbenskysten har et fotball-lag som kvalifiserte seg overraskende til VM i Tyskland 2006. Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredje-plass i gruppespillet bak Nederland og Argentina. Fotball-laget var også med i VM i Sør-Afrika i 2010, og kom da på tredjeplass i sin gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea.


Nasjonale helligdager[rediger | rediger kilde]

1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (frigjøringsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «– Ouattaras styrker har tatt hovedstaden» Aftenposten 31. mars 2011, besøkt 31. mars 2011
  2. ^ «Ivory Coast's Laurent Gbagbo arrives in The Hague», BBC, 30. november 2011. Besøkt 30. november 2011
  3. ^ Ivory Coast's ex-leader Gbagbo on flight to HagueVancouver Sun
  4. ^ CIA Factbook: Cote d'Ivoire

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


statstubbDenne statrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
AfrikastubbDenne Afrikarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.