Knud Knudsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For andre ved samme eller liknende navn, se Knut Knutsen
Knud Knudsen
Knudknudsen.jpg
Født6. januar 1812[1]Rediger på Wikidata
HoltRediger på Wikidata
Død4. mars 1895[1][2]Rediger på Wikidata (83 år)
ChristianiaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lingvist, filologRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

I dette huset fra husmannsplassen Hesthagen i Holt ved Tvedestrand vokste Knud Knudsen opp. I dag tilhører husmannsstua Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal.
Knud Knudsens bauta på Holt kirkegård. Bysten er ved Jo Visdal.

Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var norsklærer og språkforsker. Knudsen er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som nå heter bokmål og riksmål, og han kalles derfor ofte «bokmålets far».[3][4] Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper for fornorsking kom imidlertid først i 1907.

Knud Knudsen brant for at Norge skulle få et skriftspråk som var forskjellig fra dansk. Som lærer så han daglig hvor slitsomt det var for elevene å streve med dansk skriftspråk når de skulle lære seg å lese og skrive. Han mente løsningen ikke var å konstruere et nytt språk, men å revidere det som var i bruk, slik at det samsvarte med måten elevene snakket på.

Han ønsket å gradvis fornorske det dansk-norske språket til et eget norsk språk, basert på byfolkets og middelklassens dagligtale, og gav ut en tospråklig ordbok Unorsk og norsk i 1881. Knudsen gjorde imidlertid mer enn å liste opp alle de ordene han ikke likte, og det er det øvrige arbeidet som har resultert i den målformen som først ble kalt riksmål og som i dag kalles bokmål.

Den språknormen Knudsen lanserte, fikk stor betydning for våre største diktere. Både Ibsen og Bjørnson var enige med Knudsen, og begge fulgte hans råd når de skrev. Knudsen var redd for raske og store endringer, mente det var bedre å arbeide sakte og forsiktig, og at Aasen og landsmålstilhengerne var for brå i vendingen. Det første offisielle vedtaket for norsk rettskriving ble gjort i 1862. Det var en godkjenning av de tre første punktene i Knudsens forslag fra 1845:

  • Fjerne stumme e-er.
  • Fjern dobbeltskriving av lange vokaler.
  • Fjern c, ch eller q for lyden k.
  • I tillegg ble det vedtatt å avskaffe ph for f.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Knud Knudsen vokste opp på en husmannsplass ved Tvedestrand sammen med sine foreldre, husmann Knud Reiersen (1758–1836) og Marte Stiansdatter, og sine tre søsken, Mari Knudsdatter (1809-1847), Rejer Knudsen (1814-1847) og Stian Knudsen (1818-?)[5]. Faren var i tillegg omgangsskolelærer, og dette yrket så ut til å interessere Knudsen, for allerede som 12-åring ble han satt til å lære andre ungdommer å lese. Han leste også en del på egen hånd og kom etter hvert inn på middelskolen i Arendal. Etter endt studium fikk han studieplass på et gymnas i Kristiania, hvor han avla lektoreksamen i 1840. Han fikk jobb som adjunkt i Drammen hvor han bodde i seks år, før han fikk en adjunktstilling og senere overlærerstilling ved katedralskolen i Kristiania. Her ble han til han sluttet i skolen i 1880.

De klassiske språkfagene[rediger | rediger kilde]

Kort etter at Knudsen begynte som lærer, opplevde han de klassiske språkene latin og gresk som en unødvendighet i skolen og startet en kampanje mot dem til fordel for morsmålet som hovedfag. Sammen med Alexander Kielland har han nok mye av ansvaret for at de klassiske språkene gradvis forsvant fra den høyere skolen.

Ortofoni[rediger | rediger kilde]

Som morsmålslærer så Knudsen at elevene hadde store vansker med å skrive dansk skriftspråk som skilte seg sterkt fra deres eget talespråk. Praktisk som han var, mente han derfor at skriftspråket burde endres, så det samsvarte bedre med norsk tale. Han gikk raskt inn for ortofoni, at ord skulle skrives så lik uttalen som mulig. Dette var også hovedsynet til den danske språkforskeren Rasmus Rask. Ortofoni går ut på at hver bokstav bør gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Denne læren er grunnlaget for Knudsens første språkartikkel som han gav ut i 1845, Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog.

Artikkelen inneholder essensen av Knudsens videre språkarbeid og språkideologi, som han uttrykker slik i Livsminner: «...bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder.» Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av «de Dannedes Tale», dvs. byfolks alminnelige dagligtale, som han selv hadde stor kjennskap til. Han hevdet at elevene ville lære den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og som han sa: «hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene?»

Reformer[rediger | rediger kilde]

Knudsen skrev i løpet av sin tid som lærer en rekke språkartikler, der han la fram sitt språksyn og drøftet eventuelle endringer han mente burde gjennomføres. Han stilte seg ikke fiendtlig til Ivar Aasen og hans landsmål, men hadde liten tro på at hans ide kunne gjennomføres i praksis. Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis endring av skriftspråket, selv om han avsluttet en stor artikkel i 1850 med at «Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de uden tvivl sammen.» Knudsen åpnet med disse ord også debatten om en sammenslåing av de to skriftspråkene - et «samnorsk».

I 1862 ble den første rettskrivingsreformen gjennomført – etter forslag fra Knudsen. Denne gikk i hovedsak ut på å fjerne stumme bokstaver: Miil ble til «Mil», Huus til «Hus», troe til «tro». Fremmedord ble også forenklet; for eksempel ble Philosoph til «filosof». I 1867 gav Knudsen ut boka Det norske målstræv hvor han utredet sitt språkprogram og understreket at han ville gå gradvis frem i motsetning til landsmålets fremgangsmåte. Han begynte nå å føle seg mer i konkurransetilstand med landsmålet, en følelse som ikke ble mildnet av vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med «bogsproget». Samme år fikk imidlertid også Jonathan Aars innført rettskrivningsregler fra sin bok Retskrivningsregler til skolebruk som norm for dansknorskens skrivemåte.[6] Aars var Knudsens elev og meningsfelle, og hans arbeider baserte seg mye på Knudsens språklige idealer.

Det skyldes mye Knudsens innsats at det i 1887 ble vedtatt at man ikke lenger skulle bruke skriftspråksuttalen, men den «ukunstlede dagligtale» på skolene.[7]

Ord og ånd[rediger | rediger kilde]

Knud Knudsen tegnet av Jonas Nicolai Prahm i 1856.

Knud Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer kom til syne også når det gjaldt ordforråd. Blant annet i boken Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning, der han foreslo hundrevis av nye fremmedord. Disse hentet han fra folkemålet, eller muligens fant han dem opp selv. Langt fra alle har blitt tatt i bruk i skriftspråket, men noen er blitt vanlige: «hundreår», «ordskifte» (i stedet for «diskusjon»), «særkjenne» (i stedet for «karakteristikon»),[8] «bakstrev», «tonelag» med flere.

Knud Knudsen var en kampånd som brukte sin tid og sine krefter for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang, men fikk også stor støtte. På sin 80-årsdag ble han hyllet av blant andre Bjørnson og Ibsen. Ibsen skal ha uttalt at Knudsen hadde gitt ham en «sproglig vækkelse». Bjørnson deltok aktivt i Knudsens arbeid, og gikk kraftig ut både mot de som motarbeidet fornorsking, og mot landsmålets forkjempere. Senere forlot Bjørnson likevel fornorskingslinjen og gikk i stedet inn for et konservativt riksmål.[9]

Knudsens utrettelige arbeid førte til resultater på mange forskjellige områder. I sine siste år bidro han til å forberede loven av 1896 om høyere skoler, en lov som sammenfalt med hans ideer både når det gjaldt morsmålsundervisning og de moderne språks plass i forhold til de klassiske. Hans hovedsak var imidlertid alltid «målstrevet», og det var han som la det første teoretiske grunnlag for arbeidet med fornorsking og folkeliggjøring av det tradisjonelle skriftspråket. Både når det gjelder uttale og rettskrivning, er det hans hovedregler som senere har vært fulgt. Den endelige seier for Knudsens prinsipper kom imidlertid etter hans død, i 1907, med rettskrivningsreformen. Her ble både lyd- og formverk forandret ut fra de retningslinjer han hadde trukket opp. Reformen ble gjennomført av folk som regnet seg som Knudsens tilhengere og elever.

Selv om han nok på enkelte områder tok feil om språkutviklingen, for eksempel i sin kampanje for bokstaven æ,[10] virker han likevel klarsynt, noe som særlig kan sees i hans siste skrifter som har et unektelig moderne preg, og hans program peker videre. I Hvem skal vinne? antyder han forandringer som ville fjerne noen av de vesentligste motsetninger, både mellom skrevet og talt språk i Norge, og mellom de to offisielle målformene. Knud Knudsen var selve drivkraften bak fornorskingen av riksmålet, og derfor også nøkkelpersonen bak moderne bokmål.

Da han døde, gav han en gave i form av et legat til videreføring av sitt arbeide. Denne arven forvaltes av Bymålslaget. Pengene brukes til å gi ut Knudsens egne skrifter, samt støtte annet arbeid som er i samsvar med det språkpolitiske programmet hans. Bymålslaget og Oslo katedralskole har satt opp en minnesten over ham på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Knudsens språkforslag, noen eksempler[rediger | rediger kilde]

  1. Avskaffelse av stum e (faa i stedet for faae).
  2. Avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler («Hus» i stedet for Huus, «ren» i stedet for reen).
  3. avskaffelse av g for v i ord (mage, hage, torg).

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Haandbog i dansk-norsk sproglære, (1856)
  • Er norsk det samme som dansk? (1862)
  • Modersmaalet som skolefag (1864)
  • Det norske maal-stræv (1867)
  • Nogle spraak- og skolespörgsmaal (1869)
  • Den landsgyldige norske uttale (1876)
  • Unorsk og norsk eller fremmede ords avlösning, (18791881)
  • Af maalstriden 1881 (1881)
  • Norsk blandkorn (3 samlinger, 18821885)
  • Latinskole uten latin (1884)
  • Hvem skal vinne? (1886)
  • Tyskhet i norsk og dansk (1888).
  • Norsk maalvekst fra 1852 å regne (1894)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 4. mai 2014
  2. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Knud Knudsen (linguist), w6hq5mm4
  3. ^ «Bokmålets glemte far» (Aftenposten 28.04.2006).
  4. ^ «Bokmålets far» (Dagbladet 27.04.2006)
  5. ^ Svensen, Sv (1940). Holt: en bygdebok. Stavanger: s.n. 
  6. ^ J. Aars: Retskrivningsregler til Skolebrug. 1866 Arkivert 22. februar 2010 hos Wayback Machine., Språkrådet
  7. ^ Didrik Arup Seip: Liten norsk språkhistorie (s. 42), Aschehoug, 1971
  8. ^ https://www.sprakradet.no/upload/spraknytt/Spraaknytt_2-2012.pdf S. 31
  9. ^ Didrik Arup Seip: Liten norsk språkhistorie (s. 41-42)
  10. ^ https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1995/Spraaknytt-1995-4/Knud-Knudsen/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]