Hvithval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hvithval

Beluga size.svg
Vitenskapelig(e)
navn
:
Delphinapterus leucas
Pallas, 1776
Norsk(e) navn: hvithval,
hvitfisk,
beluga
Hører til: narhvaler,
tannhvaler,
hvaler
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Nasjonal rødliste (Norge): [1]
Data manglerStatus none DD.svg

DD — Data mangler

Habitat: vann
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for hvithval
utbredt i Arktis

Hvithval (Delphinapterus leucas), også kalt hvitfisk/kvitfisk og beluga, er en tannhval som tilhører narhvalfamilien, en liten familie som består av kun to slekter med en art i hver.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet Delphinapterus leucas betyr hvit delfin uten vinge og viser til dyrets hvite farge og nærmest ikke-eksisterende ryggfinne.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hvithvalen er som navnet antyder nærmest hvit og blir cirka 3–5 m lang og veier normalt omkring 1 350–1 500 kg. Omkring 50 prosent av vekten er fett, og spekklaget er i snitt cirka 10 cm tykt. Hannene er gjerne noe større enn hunnene.

Hodet er rundt og nesten uten antydning til nebb, men med en karakteristisk pannekul kalt en melon. I hver underkjevehalvdel er det åtte til ti tenner. Kroppsfargen skifter med alderen. Ungene er grå eller svarte, men får senere blå eller gulaktige flekker for så å bli hvite i 4–5-årsalderen.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Hvithvalen opptrer i flokker som kan bestå av alt fra noen få til flere tusen individer, selv om flokker på mer enn 200 dyr er sjelden å se. Det er kjent at hvithvalen kan gjøre dykk ned mot 650 meters dybde. Den viktigste føden er blekksprut, krepsdyr og fisk (særlig torsk), og som tannhvaler flest bruker arten ekkolokalisering når den søker etter føden og orienterer seg under dykking. Den karakteristiske melonen i pannen på dyret er en sentral biosonar, som sender og mottar klikkelydene arten sender ut. Melonen består av et hulrom som er fylt med akustisk fett, som trolig forsterker signalene.

Hunnene blir kjønnsmodne i 4–7-årsalderen, mens hannene blir det i 7–9-årsalderen. Paringstiden er normalt i perioden fra slutten av februar til begynnelsen av april. Etter at hunnene begynner å pare seg får de i snitt en unge hvert tredje år, inntil de når tjueårene. Da slutter de å reprodusere. Drektighetstiden er ca. fjorten måneder. Hunnene kan normalt leve til de blir omkring 32 år gamle, mens hannene kan bli omkring 40 år.

Hvithvalen har en særegen måte å kommunisere på, som har gitt den tilnavnet «havets kanarifugl», fordi lydene kan minne om en kanarifugl.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hvithvalen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule, der den trives i tilknytning til iskanten. En populasjon på omkring 10 000 dyr finnes i farvannene rundt Svalbard, men arten er av og til også å se i fjorder og tett opp til kysten, for eksempel i Finnmark.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]