Tsjekkoslovakia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Československo
Tsjekkoslovakia
Tidligere land
Enhetsstat (1918–1969)
Føderasjon (1969–1992)
Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg
1918 – 1992 Flag of the Czech Republic.svg
 
Flag of Slovakia.svg
 
Flag of the Ukrainian Soviet Socialist Republic (1937–1949).svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Tsjekkoslovakia
Tsjekkoslovakia før og etter 2. verdenskrig
Hovedstad Praha
Språk Tsjekkisk og Slovakisk
Religion Ingen offisiell
Styreform Republikk
President
 - 1918-1935 Tomáš G. Masaryk (første
 - 1989-1992 Václav Havel (siste)
 - 1935-1938, 1945-1948 Edvard Beneš
Statsminister
 - 1918-1919 Karel Kramář
 - 1992 Jan Stráský
Historie
 - Uavhengig fra Østerrike-Ungarn 28. oktober 1918
 - Tysk okkupasjon 1939
 - Frigjøring 1945
 - Oppløsning av Tsjekkoslovakia 31. desember 1992
Areal
 - 1921 140 446 km²
 - 1993 127 900 km²
Innbyggere
 - 1921 est. 13 607 385 
     Befolkningstetthet 96,9 /km² 
 - 1993 est. 15 600 000 
     Befolkningstetthet 122 /km² 
Valuta Tsjekkoslovakisk koruna
I dag en del av Tsjekkia og Slovakia

Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei) var en stat i Europa som eksisterte i to perioder fra 1918 til 1939 og fra 1945 til 1992.

Tsjekkoslovakia ble dannet i oktober 1918, gjennom å rive seg løs fra Østerrike-Ungarn, og bestod av de tidligere østerrikske landskapene Böhmen og Mähren og det tidligere ungarske landskapet Slovakia. Landet hadde flere store folkegrupper, hvor tsjekkere, tyskere, slovaker og ungarere var de største. Under andre verdenskrig ble landet delt; landskapene Böhmen og Mähren ble gjort til et tysk protektorat, mens Slovakia ble en egen stat. I 1945 kom eksilregjeringen under Edvard Beneš tilbake og Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet, og tyskerne og ungarerne fordrevet fra landet. Samtidig havnet landet i den sovjetiske innflytelsessfæren, og ble fra 1948 et kommunistisk diktatur og en del av østblokken som fulgte en strengt stalinistisk politikk. Landet ble medlem av Warszawapakten i 1955. Fra 1960 var landets offisielle navn Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk (Československá socialistická republika, ČSR), en navneendring som ble presentert som «sosialismens endelige seier» av kommunistregimet, og mange av statssymbolene ble også endret. I 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen og landets øvrige vasallstater Bulgaria, DDR, Ungarn og Polen for å stanse politiske reformer. Etter kommunismens fall i 1989 ble Tsjekkoslovakia bestemt oppløst, og ble delt i de nåværende statene Tsjekkia og Slovakia.

Hovedstaden i Tsjekkoslovakia var Praha og myntenheten var tsjekkoslovakisk koruna.

Generelt[rediger | rediger kilde]

Offisielle navn[rediger | rediger kilde]

  • 1918–1920: Republikken Tsjekko-Slovakia (RČS); kort form Tsjekko-Slovakia
  • 1920–1938: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia
  • 1938–1939: Republikken Tsjekko-Slovakia; kort form Tsjekko-Slovakia
  • 1945–1960: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia
  • 1960–1990: Sosialistiske republikken Tsjekkoslovakia (ČSSR); Tsjekkoslovakia
  • April 1990: Føderale republikken Tsjekkoslovakia (tsjekkisk) og Føderale republikken Tsjekko-Slovakia (slovakisk)
  • April 1990-1993: Tsjekkiske og slovakiske føderale republikk (ČSFR)

Naboland[rediger | rediger kilde]

Topografi[rediger | rediger kilde]

Landet som utgjorde Tsjekkoslovakia var generelt av ujevnt terreng og svært forskjellig i de østlige og vestlige områdene. Den vestlige delen var en del av de nordlige og midtre europeiske opplandene mens de østlige delene besto av de nordlige områdene av fjellkjeden Karpatene og de fruktbare områdene langs elven Donau.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia 1920-1938

Området tilhørte lenge det østerriksk-ungarske rike inntil dette riket kollapset ved slutten av den første verdenskrig. Den nye staten ble grunnlagt av Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1937), som tjenestegjorde som det nye landets første president fra 14. november 1918 og fram til 14. desember 1935. Han ble etterfulgt av sin nære alliert Edvard Beneš (1884–1948).

Røttene til tsjekkisk nasjonalisme går tilbake til 1800-tallet da filologer og skolefolk, påvirket av romantikken, fremmet tsjekkisk språk og stolthet i det tsjekkiske folk. Nasjonalisme ble en massebevegelse som vart fram til midten av århundret. Ved å dra fordel av mulighetene for begrenset deltagelse i det politiske liv som var tillatt under det østerrikske styret, grunnla tsjekkiske ledere som historikeren František Palacký (1798–1876) mange patriotiske selvhjelporganisasjoner som ga en sjanse til mange av deres tilhengere og landsmenn å delta i det kommunale liv i tiden forut uavhengigheten. I begynnelsen støttet Palacký austroslavismen og arbeidet for å omforme det slavisk dominerte østerriksk-ungarske rike til å beskytte de slaviske folkene mot trusler fra Tyskland og Russland. Da revolusjonene i 1848 feilet, gikk også alle hans håp for den slaviske politikken tapt.

Som en talsmann for demokratiske reformer og tsjekkisk selvstyre innenfor Østerrike-Ungarn ble Masaryk valgt to ganger til Reichsrat (det østerrikske parlamentet), første gangen fra 1891 til 1893 i Det unge tsjekkiske partiet, og på nytt fra 1907 til 1914 for Tsjekkisk realistpartiet, som han selv hadde opprettet i 1889 sammen med Karel Kramář og Josef Kaizl. Med utbruddet av den første verdenskrig begynte Masaryk igjen å arbeide for tsjekkisk uavhengighet i union med Slovakia. Sammen med Edvard Beneš og Milan Rastislav Štefánik, besøkte Masaryk en rekke vesteuropeiske land og fikk støtte fra innflytelsesrike skribenter.[1]

Böhmen og Mähren, som var under østerriksk styre, var tsjekkisktalende industrielle sentra mens Slovakia, som var en den av Ungarn, var hovedsakelig et eldre jordbrukssamfunn. Forholdene var langt bedre for å utvikle en nasjonal bevegelse på tsjekkiske områder enn i slovakiske. Uansett ble de to regionene forent og opprettet som en ny nasjon i Europa.

Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet den 28. oktober 1918 av Tomáš Garrigue Masaryk som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen og Mähren, foruten en liten del av Schlesien kjent som Østerriksk Schlesien) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia, samt Rutenia som i dag er en del av Ukraina). De sudettyske områdene av Böhmen, som overveiende hadde tysk befolkning, ønsket å fortsette å være en del av Østerrike, som Deutschösterreich,men ble besatt av tsjekkoslovakiske tropper i 1918, selv om tyskerne enkelte steder gjorde militær motstand.10. september 1919 underskrev Karl Renner Saint-Germain-traktaten og de tysktalende områdene i Böhmen og Mähren tilfalt Tsjekkoslovakia.

Sudetenland og mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og staten Tsjekkoslovakia ble dannet.[2] Tsjekkoslovakia signerte traktaten av 10. september 1919 om minoritetenes rettigheter[3] og behandlet minoritetene bedre en de fleste nye statene etter første verdenskrig. De etniske tyskerne ble utsatt for å diskriminerende tiltak (blant annet når det gjaldt språk) som var utformet for å holde dem borte fra makten. De fleste etniske tyskere stemte ved valgene i 1920, 1925 og 1929 på partier som arbeidet innenfor Tsjekkoslovakias demokratiske system.[4]

Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[5] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[6]

Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[5] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[7] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.[8]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.[9] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[7]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.[2]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de sttrky industrialiserte sudettske områdene. sammenlignet med de landbruksdominerte tsjekkiske områdene.[3] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[2]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[10] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[7] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».[6] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[11]

Valgene i Sudetenland og Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen og Münchenavtalen

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[6] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.[7] Hitler krevde også at sudettyskerne og deres land skulle tilbake til de tyske riket, Heim ins Reich.[8]

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[12] Like etter Anschluss ble Tyskland mer aktive i Tsjekkoslovakia. Ambassadøren i Praha hadde fire dager etter innmarsjen i Østerrike møte med Henlein. De avtalte at Henleins sudettyske parti skulle følge Tysklands linje og ta ordre fra Berlin. Hitler hadde selv møte med Henlein 28. mars der Hitler la opp retningslinjene for det sudettyske partiet. Henlein skulle blant annet fremme krav som regjeringen i Praha ikke kunne godta og stadig skjerpe kravene slik at de ikke kunne oppfylles. Henlein la i Karlsbad 24. april frem krev i tråd med Hitlers instrukser. På grunn av rykter om tyske styrkesamlinger mobiliserte Tsjekkoslovakia 20. mai deler av hæren langs grensen.[13]

Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia.[14] Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter), hadde 3,5 millioner innbyggere. Denne befolkningen besto av 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[5] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.[15] Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk».[16] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte.[7]

Tilstede under forhandlingene om Münchenavtalen: foran fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, Ciano. Bak fra venstre: nr 2: Henri Fromageot, Ribbentrop, Weizäcker og Saint-John Perse, nobelprisvinner i litteratur.

Etnisitet[rediger | rediger kilde]

Språkkart over Tsjekkoslovakia i 1930

Det nye landet var etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (51 prosent), slovaker (16 prosent), tyskere (22 prosent), ungarere (5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent).[17] Imidlertid mente mange av tyskerne, ungarerne, østslaverne og polakkene[18] og en del slovaker seg undertrykket ettersom den politiske elite ikke ga politisk selvstyre for etniske grupper. Denne politikken, kombinert med en økende nasjonalsosialistisk propaganda, særlig i det industrialiserte, tysktalende Sudetenland, ført til uro blant den ikke-tsjekkiske befolkningen.


Nasjonalitetene i Tsjekkoslovakia 1921[19]


totale befolkningen 13 607 385
Tsjekkere og slovaker 8 759 701 64,37 %
Tyskere 3 123 305 22,95 %
Ungarere 744 621 5,47 %
Østslavere 461 449 3,39 %
Jøder 180 534 1,33 %
Polakker 75 852 0,56 %
Andre 23 139 0,17 %
Utlendinger 238 784 1,75 %

Det levet også en polsk minoritet sammen med tyskerne i Sudetenland som utgjorde en total befolkningsandel på 0,7 prosent. Den sørlige delen av Slovakia hadde delvis ungarsk majoritet. Ungarerne utgjorde 4,9 prosent av Tsjekkoslovakias befolkning. I de østlige Karpatene levet ruterne, særlig i den delen som i 1938 ble avstått til dagens Ukraina.

Den etniske rensningen – som skjedde i samsvar med Beneš-dekretene – av de tyske og ungarske minoritetsbefolkningene etter andre verdenskrig førte til at store områder ble tømt for sine befolkninger og etter hvert tvangskolonisert av tsjekkere. Dette fikk nokså varige demografiske og sosiale virkninger.

Statspropagandaen proklamerte uansett en offisiell ideologi om at det ikke eksisterte noen tsjekkere eller slovaker, men en nasjon med tsjekkoslovaker, noe som ikke ble tatt godt imot av slovaker og andre etniske grupper. Straks et forent Tsjekkoslovakia var forent etter den andre verdenskrigen (etter at landet hadde blitt delt under krigen) kom motsetningen mellom tsjekkere og slovaker til overflaten igjen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia 1939-1945: delt og stykkevis fordelt.

I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Enkelte mindre områder ble dessuten innlemmet i Polen og Ungarn. Den 16. mars 1939 kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[20] Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Fra 1939 til slutten av annen verdenskrig utgjorde den historisk østerrikske delen av området det tyske protektoratet Böhmen-Mähren, mens Republikken Slovakia ble en egen stat i allianse med Hitler. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[12] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[21] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[8]

Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring,[22] og han var misfornøyd med at daværende riksprotektor Konstantin von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1939 tiltrådte derfor Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor.[23][24] Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Han sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet.

Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli. Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege.[25] Henrettelser skjedde uten lov og dom, og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky.[26] Lidices 192 voksne menn ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[27]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Politikken for tiden etter frigjøringen ble formulert i det såkalte Košice-programmet i april 1945. Dette var utformet av landets første etterkrigsregjering under ledelse av president Beneš. Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad. Programmet ble utformet uten mandat fra befolkningen og uten en lovgivende forsamling. Programmet anerkjente slovakene som en etnisk særegen folkegruppe og la retningslinjer for likebehandling av tsjekkere og slovaker, noe som ble tatt dårlig mot blant mange tsjekkere. Slovakenes erfaring med en egen statsutdannelse under krigen hadde styrket den slovakiske nasjonalismen, en nasjonalisme som i Stalin-tiden ble karakterisert som «bourgeois nasjonalisme».[28][8]

I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945.

De fleste sudettyskere og mange etniske ungarere (madjarer) ble fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Beneš-dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[29] Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.[10] I løpet av våren og sommeren 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet i den som kalles «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»).[6] I siste halvår 1945 (etter Potsdam-konferansen) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former og under tilsyn av de allierte.[15][30] Omkring 2,1-2,3 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter Potsdam.[31][30] Fordrivelsene sprang også ut av ambisjonen om å gjøre Tsjekkoslovakia til en etnisk basert nasjonalstat av slaviske folk. Zdeněk Fierlinger sa i en tale til nasjonalforsamlingen 30. oktober 1945 at Potsdamkonferansen «ga oss muligheten til å fullføre vår historiske oppgave med å skape en tsjekkisk og slovakisk nasjonalstat». De fleste innbyggerne i Karpato-Ruthenia ble ukrainske borgere etter krigen.[8]

Sommeren 1945 kom jøder deportert av nazi-regimet tilbake til landet. Omkring 20.000 jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport fra hjemlandet til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere».[32] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[8]

Tsjekkoslovakiske myndigheter hadde planlagt å utvise 200 000 borgere av ungarsk etnisitet fra Slovakia, men fra motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA førte til at bare 80 000 ble tvangsflyttet over grensen til Ungarn. I tillegg ble 44 000 tvangsflyttet til Sudetenland.[33] Omkring 50 000 ukrainere måtte forlate Tsjekkoslovakia og omkring 115 000 tsjekkere og slovaker ble flyttet fra Ruthenia og Ungarn hovedsakelig til Sudetenland.[34]

Fordrivelsene endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.[35][36] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.[37] Også en del etniske ungarere, roma og etniske tsjekkere fra Wien samt fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina) og fra Volhynia ble tvunget eller oppfordret til å flytte til områdene tømt for etniske tyskere.[8][36]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.[11] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet.[38] Myndighetene arbeidet med å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkisk.[8] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.[38]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Beneš-dekretene var grunnlag for straffeforfølgelse av nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere. Herunder forbrytelser mot staten, forbrytelser mot personer, forbrytelser mot eiendom, angiveri og berikelse i forbindelse med rasebasert forfølgelse (i praksis nazistenes beslag og fordeling av jødenes eiendeler). Det var ikke særskilte bestemmelser for medvirkning til holocaust. Dekretene la opp til strengere straffer enn landets ordinære straffelov og introduserte beslag av eiendom og tvangsarbeid som straff. Angiveri kunne resultere i dødsstraff i de mest alvorlige tilfellene. Til oktober 1945 ble 97 % av tiltalte dømt og en av åtte fikk dødsstraff. Josef Pfitzner, nazistenes borgermester i Praha under okkupasjon, ble etter en to dagers rettssak dømt til døden og hengt på plassen for Pankrác-fengselet med 30 000 tilskuere. Før kommunistenes maktovertakelse i 1948 hadde 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør. I Norge ble 22 av 25 dødsdommer fullbyrdet, i Frankrike 791 av 7037 (11 %). I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. Domstolsordningen i Tsjekkoslovakia lignet på den man hadde i andre lands rettsoppgjør blant annet Frankrike (der det også vare fire lekdommere og en fagdommer), Nederland og Danmark. Over 100 000 straffesaker ble ført på grunnlag av nummer 16.[39] I tillegg ble 180 000 saker reist for forbrytelser mot den nasjonale ære på grunnlag av dekret nummer 138 («det lille dekret»), av disse ble 46 422 dømt. Dekret nummer 138 ble iverksatt administrativt av de nasjonale komiteene i hvert distrikt og disse komiteene kunne dømme til inntil ett år i fengsel eller 1 million tsjekkoslovakiske kroner.[40] Omkring 700 personer ble henrettet fra slutten av krigen i 1945 til kommunistene tok makten i 1948.[41]

Mange saker som gikk for lavere domstoler hadde ofte bakgrunn i nabokrangler eller skilsmisser. Etter hvert oppsto en viss utmattelse eller trøtthet i befolkningen og i domstolene, iveren etter straff og gjengjeldelse ebbet ut særlig etter at de fleste etniske tyskere var fordrevet, slik at straffene ble mildere og flere ble frikjent. Først i 1946 innledet den nasjonale domstolen i Praha saker mot ledende figurer noe som endte i dødsstraff for tre generaler, syv journalister og mange ledende tsjekkiske nazister. Den gamle eliten slapp lettere unna og mange ledende tjenestemenn i protektoratet unnslapp dødsstraff.[42]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden. Også det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Kommunistpartiet ble det klart største partiet i dette valget, mye takket være partiets aktive motstandskamp mot tyskerne under krigen. I 1948 grep kommunistene makten i landet fullt og helt etter at sosialdemokratene ble presset til å akseptere en sammenslåing av de to partiene. Tsjekkoslovakia ble erklært å være en sosialistisk republikk, og de øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en Nasjonal Front som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia ble på denne måten reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955.

For å legitimere den tsjekkoslovakiske staten etter krigen arbeidet regjeringen for å styrke relasjonen mellom tsjekkere og slovaker. Masaryks ide om at slovaker og tsjekkere var grener av samme slaviske folkegruppe ble styrket og tilpasset, en variant av denne ideen var at slovakisk språk og folk var en gren av den tsjekkiske - etter krigen ble til «tsjekkoslovakisk» og «tsjekkisk» til dels brukt om hverandre. Denne tilnærmingen ble komplisert av den lange tysk-tsjekkiske felles historien, mens Slovakia hadde vært del av kongedømmet Ungarn i 1000 år.[8]

Fra midten av 1960-tallet slo Tsjekkoslovakia under ledelse av Alexander Dubček, inn på en politisk reformkurs som fikk navnet Prahavåren. Dette ble ikke positivt mottatt av Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som fryktet at Tsjekkoslovakia ville gli ut av Sovjetunionens kontroll. I august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av andre Warszawapaktland. Dubček ble avsatt og de politiske reformene ble reversert.

Fløyelsrevolusjon og oppdeling[rediger | rediger kilde]

I den såkalte fløyelsrevolusjonen fra 16. november til 29. desember 1989 ble det kommunistiske styret tvunget til å gå av etter fredelige massedemonstrasjoner, og Václav Havel ble valgt til president. I november 1989 sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsen av sudettyskerne som «dypt umoralske» handlinger. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.[43] Han ville ikke gå med på at nazistenes større overgrep rettferdiggjorde behandlingen av sudettyskerne.[44] Havel sammenlignet senere overgrepene mot sudettyskerne med Hitlers og Stalins overgrep, og insisterte på at tsjekkerne lot seg konfrontere med denne uhyggelige delen av landets fortid.[45](s171) Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[45] I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale.[46](s172)

Relasjonen mellom tsjekkere og slovaker forble et tema fra gjenoppretting av republikken etter andre verdenskrigs til den fredelige oppløsningen.[8] Demokratiske valg ble avholdt i 1990. Valgene viste en splittelse mellom den tsjekkiske og den slovakiske delen av landet, og 1. januar 1993 ble Tsjekkoslovakia oppløst og delt mellom den nye staten Tsjekkia og det gjenopprettede Slovakia. Delingen av Tsjekkoslovakia er ofte blitt kalt en «fredelig skilsmisse» fordi begge parter var enige om delingen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zeman, Z. A. B. (1976): The Masaryks: The Making of Czechoslovakia
  2. ^ a b c Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  3. ^ a b Wright, Q. (1939). The Munich Settlement and International Law. American Journal of International Law, 33(1), 12-32.
  4. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727-748.
  5. ^ a b c Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  6. ^ a b c d Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  7. ^ a b c d e Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  8. ^ a b c d e f g h i j Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  9. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  10. ^ a b Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  11. ^ a b Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  12. ^ a b Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  13. ^ Magnusson mfl (1986), s. 204
  14. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  15. ^ a b Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  16. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  17. ^ Ferguson, Niall (2006): The War of the World: Twentieth-Century Conflict and the Descent of the West, The Penguin Press HC. ISBN 978-1594201004
  18. ^ «Playing the blame game», Prague Post, 6. juli 2005
  19. ^ Škorpila F. B.: Zeměpisný atlas pro měšťanské školy; Státní Nakladatelství; 2. utg; 1930; Czechoslovakia
  20. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  21. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  22. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  23. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  24. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  25. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  26. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  27. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  28. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  29. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  30. ^ a b Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  31. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  32. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  33. ^ Stola, D. (1992). Forced migrations in Central European history. International Migration Review, 324-341.
  34. ^ Fassmann, H., & Munz, R. (1994). European east-west migration, 1945-1992. International Migration Review, 520-538.
  35. ^ «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  36. ^ a b Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  37. ^ Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381-410.
  38. ^ a b Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  39. ^ Frommer (2005) s. 63-98.
  40. ^ Frommer (2005) s.186-226.
  41. ^ Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  42. ^ Frommer (2005) s. 63-98.
  43. ^ Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. ««I personally condemn the expulsions of Germans after the war – and so do many of my friends. I consider them as a deeply immoral act which did moral as well as material harm not only to Germans but also, and maybe even more so, to Czechs. If malice is answered by malice this means that malice is not eliminated but that it can spread. (Havel)»» 
  44. ^ «Vaclav Havel: Dissident playwright who became the first president of». The Independent (engelsk). 19. desember 2011. Besøkt 8. august 2018. «One of his first presidential acts was to apologise for the violence done to Germans expelled from Czech Sudetenland after the war. He would not countenance the argument that Germany's greater crimes against Czechs justified the misdeeds of the latter. He supported an official reconciliation with Germany that was only reached, after much difficulty, in 1996.» 
  45. ^ a b Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  46. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005. ISBN 0521810671.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Magnusson, Thomas mfl. (1986). Tragediens annen akt. Cappelens verdenshistorie, bind 17. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049601. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]