Skoggrense

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
I Colorado i USA vokser engelmannsgran i overgangen fra skog til snaufjell.

Skoggrensa er en av de mest markerte vegetasjonsgrensene i naturen. I Norge finner vi skoggrense mot den alpine regionen på fjellet og den polare skoggrensa mot den arktiske tundraen i nord. Både i fjellet og mot tundraen er det ofte bjørk (fjellbjørk) som utgjør skoggrensa i Skandinavia. I Alpene og i fjellområder i Øst-Europa er det barskogen som danner skoggrense, og i Russland går barskogen direkte over i den arktiske tundraen. På steder som har blitt brukt mye som beitemark, vil imidlertid ofte barskogen (spesielt gran) utgjøre skoggrensa også i Norge.[1]

En vanlig definisjon på skoggrensa er det området der avstanden mellom enkelttrær ikke overstiger 30 m, og trærne har en høyde på minst 3 m. Den klimatiske skoggrensa – dvs. den høyden skoggrensa ville hatt om temperaturen alene avgjør – ligger noe høgere enn den aktuelle skoggrensa på et sted. Næringsmangel, myrdannelse og bratt lende gjør at skogen sjelden når opp til den klimatiske skoggrensa. I tillegg kan menneskelig påvirkning som beiting, slått og hogst ha en virkning. En regner også med en toppeffekt, slik at koller og åser ofte er skogbare på toppen sjøl langt under den klimatiske skoggrensa.

Den høgeste skoggrensa i Norge har Indre Sogn, med 1 200 moh. Skoggrensa faller fra innlandet ut mot kysten, og fra sør mot nord. På sør- og vestlandskysten ligger skoggrensa på 500–600 m. I Troms ligger den på 200–600 m, og lengst nord i Finnmark faller den til havnivå, dvs. at den alpine skoggrensa sammenfaller med den polare.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Skoggrensa i Norge -indikator på endringer i klima og arealbruk?» (PDF). skogoglandskap.no. Arkivert fra originalen (PDF) 31. juli 2013.