Svalbardtraktaten
Svalbardtraktaten, også kjent som Paris-traktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelse med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Svalbardtrakten er den siste av traktatene fra fredskonferansene som fortsatt gjelder.[1]
Bestemmelser[rediger | rediger kilde]
Traktaten slår fast:
Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen.
Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid noe uklar.[2] Fremdeles: Artikkel 7: «Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling...» Begrensningene traktaten pålegger Norge er blitt sammenlignet med det EF-traktaten pålegger medlemslandene.[2]
Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.
Svalbard er erklært som avmilitarisert sone.[3] Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktatens kapittel 9; imidlertid erklærte Norges regjering at området forble nøytralt, men forbeholdt seg retten til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.[4]
Område[rediger | rediger kilde]
Svalbardtraktaten omfatter "Svalbardkvadranten" som omtales i avtaleteksten som:
I en dom fra Høyesterett i mars 2023 ble det bestemt at Svalbardtraktatens geografiske virkeområde ikke gjelder utover territorialfarvannet.[5]
Parter[rediger | rediger kilde]
I tillegg til Norge var de opprinnelige signaturstatene USA, Storbritannia (Irland var en del av det forente kongeriket), Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige.[6] Flere enn 30 ytterligere stater har signert traktaten ved et senere tidspunkt, inkludert Sovjetunionen i 1924: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Den dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Hellas, India, Island, Kina, Litauen, Monaco, New Zealand, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi- Arabia, Spania, Sveits, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Venezuela og Østerrike.[7]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Før traktaten var Svalbard ingenmannsland og folkerettslig uavklart. Den norsk-russiske forretningsmannen Jonas Lied fikk under første verdenskrig i oppdrag av Johan Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet.[8] Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied. En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Utenriksminister Ihlen skiftet holdning, og Lied ble presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge».[9] Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden.[10]
Nye utfordringer[rediger | rediger kilde]
Under utviklingen av EUs satellittnavigasjonsprogam Galileo, som forventes å være delvis operativt fra 2014, ble Svalbard satellittstasjon utpekt som en mulig sambandspost, og Norges Fredslag mente det kunne innebære et brudd på prinsippet om demilitarisering, hva norske myndigheter avviste.[11] Den ble feiret med Svalbard minutt for minutt i 2020.
Russisk misnøye[rediger | rediger kilde]
I et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide i februar 2020, uttrykte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov sin misnøye over måten Norge forvalter deler av Svalbardtraktaten, spesielt knyttet til norske restriksjoner på russisk helikopterbruk, samt fiskevernsonen og verneområdene.[12]
I forbindelse med 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel i 2016[13] kom Russland med innsigelser, da de mente at utlysningen av norske oljeblokker ville stride mot Svalbard-traktaten.
Russland mener de geografiske grensene for «Spitsbergen-firkanten» – eller Svalbard-boksen – er bestemt i traktatens første artikkel. Siden russiske myndigheter mener enkelte av oljeblokkene hører til Svalbards sokkel, protesterte de. Norge mener Svalbard ikke har noen kontinentalsokkel.[14]
Det russiske utenriksdepartementet uttalte senere i februar at de mener Norge bryter Svalbardtraktaten. Siden det er langt mindre gruvedrift enn tidligere, ønsker Russland også å utvikle andre næringer på øygruppen.
Ine Eriksen Søreide og Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen avviste kritikken fra Russland, da Norge ikke forhandler med en enkeltstat om hvordan Norge skal forvalte norsk territorium.[15]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jørgen Holt Jørgensen: «Svalbardtraktaten står seg.» Dag og Tid, 8. mai 2015, s. 35.
- ^ a b Carl August Fleischer: Svalbards folkerettslige stilling i Arne Treholt, Karl Nandrup Dahl, Einar Hysvær og Ivar Nes (red.): «Norges havretts- og ressurspolitikk» (Tiden norsk forlag, 1976) (digital utgave) s. 140–141: «Selvsagt er Norge forpliktet til å holde sin lovgivning innenfor folkerettens og spesielt Svalbardtraktatens grenser. Men dette er ikke noe prinsipielt forskjellig fra det som også kan gjelde det norske fastland. Populært kan man si at Svalbard er en del av Norge, men at vi har et slags «mini-EF», der alle traktatparters borgere har adgang til å etablere seg og drive næringsvirksomhet uten diskriminering etter nasjonalitet. Allerede Svalbardtraktatens art. 1 sier klart fra at Svalbard er undergitt «Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett.» Norges suverenitet er det således ikke tvil om. I tillegg til traktaten kan suvereniteten i dag sies å hvile på langvarig norsk administrasjon og utøvelse av høyhetsrett over området. Uttrykksmåten i Svalbardtraktaten art. 1 er valg med hensikt og ment som en realitet. ...»
- ^ «Svalbardtraktaten,». Lovdata. Besøkt 3. januar 2013. «Art 9. Med forbehold av de rettigheter og plikter for Norge som følger av dets tiltredelse av Folkenes Forbund forplikter Norge sig til ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.»
- ^ (no) Svalbardtraktaten i Store norske leksikon, avsnitt Historie.
- ^ Berg, Aurora (20. mars 2023). «Høyesterett: Norge har enerett på Svalbards kontinentalsokkel». NRK. Besøkt 20. mars 2023.
- ^ Traktat ... angående Spitsbergen, traktaten på Lovdata.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2015. Besøkt 25. mai 2015. lest 25. mai 2015.
- ^ (no) Jonas Lied i Norsk biografisk leksikon
- ^ Lied, Jonas: Over de høye fjelle. Oslo: Ernst G. Mortensen, 1961.
- ^ Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
- ^ «Svalbard-status i det blå». Ny Tid. 1. september 2006. Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 4. januar 2013.
- ^ https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/for-hundre-ar-siden-signerte-norge-avtalen-som-sikrer-suverenitet-pa-svalbard-1.1661082
- ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/23.-konsesjonsrunde-tildeling/id2500924/
- ^ https://e24.no/naeringsliv/i/50lmpb/russland-ber-norge-om-aa-unngaa-ultimatum-om-svalbard-det-har-taarnet-seg-opp-problemer
- ^ https://www.nrk.no/urix/russland_-_-norge-bryter-svalbardtraktaten-1.14912366
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty (doktoravhandling, 1995) ISBN 82-00-22713-8
- Ulleland, Petter: Den undersjøiske fjellhylle. Konsolideringen av den norske kontinentalsokkel 1982-2007, kapittel 5 (masteroppgave, 2008), munin.uit.no
- Utenriksdepartementets traktatregister: Traktat mellom Norge, Amerikas forente stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen[død lenke]
- Totland, Per Arne: KALDFRONT. Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år (2016). ISBN 978-82-02-49871-9
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Om Svalbardtraktaten - Sysselmannen på Svalbard. Besøkt 26. august 2011.
- Svalbardtraktaten – lovteksten hos Lovdata. Besøkt 26. august 2011.