Agnar Mykle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Agnar Mykle
Portrett av Agnar Mykle, 1956.jpg
Født8. august 1915
Trondheim
Død15. januar 1994 (78 år)
Asker
Gravlagt Nidarosdomen
Barn Arne Bust Mykle
Utdannet ved Norges handelshøyskole
Beskjeftigelse Forfatter, dukkespiller, skribent
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Gyldendals legat (1954)
DebutTaustigen (1948)

Agnar Mykle (født Agnar Myklebust 8. august 1915 i Trondheim, død 14. januar 1994 i Asker) var en norsk forfatter og dukketeaterkunstner. Hans mest berømte bøker, romanene Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, er blitt stående som høydepunkter i norsk litteraturhistorie. Den sistnevnte romanen førte til at Mykle i 1956-57 sammen med Gyldendal forlag ble straffeforfulgt på grunn av bokens påståtte pornografiske innhold. Dette førte til en omfattende rettergang i årene 1956-1957, en prosess som siden har blitt omtalt som Myklesaken. Mykle ble frifunnet, men rettssaken synes å ha påført ham store påkjenninger, og siden publiserte han få bøker.

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Behandling av ankesak i Høyesterett 9. mai 1958 i forbindelse med «Myklesaken», debatten og rettssakene rundt Agnar Mykles Sangen om den røde rubin fra 1956. Fra høyre: Mykle, forsvarer og høyesterettsadvokat J .B. Hjort, forsvarer og høyesterettsadvokat Knut Blom, direktør i Gyldendal Harald Grieg og styreformann i Gyldendal Francis Bull. Oslo byrett krevde 10. oktober 1957 å beslaglegge romanen som ulovlig pornografisk. Denne dommen ble opphevet i Høyesterett.

Agnar Mykle vokste opp i Trøndelag, og tok utdanning i økonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen hvor han utmerket seg som en meget dyktig student. Senere bodde han det meste av livet i Asker.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Mykle slo for alvor gjennom med sin andre roman Lasso rundt fru Luna i 1954. Romanen handler om livet til en ung mann som flytter fra sine foreldre i Trøndelag og tar seg jobb nord i landet. Her gjør han sterke erfaringer med både kvinner og den nord-norske kultur. Boken ble kritikerrost og oppnådde gode salgstall, men samtidig lot en del seg provosere av det erotiske aspektet ved historien. En ny sedelighetsdebatt var i gang. Det hele toppet seg imidlertid med oppfølgerromanen Sangen om den røde rubin som kom ut to år senere. Boka ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. En omfattende rettsprosess førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957. En anke førte saken til Høyesterett, der forlag og forfatter ble frikjent. Rettssaken er i ettertid blitt stående som et bilde av 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn, og utgjør dermed et viktig kapittel i Norges historie.

I Danmark ble Sangen om den røde rubin filmatisert. Kritikerne slaktet filmen, men publikum fylte kinosalene. Rollen som "Embla" ble spilt av Ghita Nørby, i Norge senere kjent blant annet fra TV-seriene Matador og Ørnen. Mykle var i høyeste grad misfornøyd med filmen, og truet Danmark med "åndelig krig".[1].

I sine fire romaner er det den unge mannens sinn Mykle utforsker. Hovedpersonen er i en situasjon der han orienterer seg bort fra de småborgerlige verdiene som preget oppveksten, samtidig som han ennå ikke har etablert et sikkert fotfeste i livet. Særlig står forholdet til kvinnene i fokus. Hovedpersonen i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, Ask Burlefot, er dypt splittet i sitt syn på kvinner.

Mykles skrivestil var meget digressiv og detaljskildrende. Mykle hadde sin kanskje største inspirasjonskilde og litterært slektskap i den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe. Annen litteratur som Mykle satte høyt, var blant annet den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og fransk 1800-tallslitteratur. Han var også begeistret for den britiske forfatteren John Collier.

Dramatikk[rediger | rediger kilde]

I 2015 utga Vidarforlaget et tobindsverk om og med forfatteren Agnar Mykles dramatikk, utgitt i anledning at det var 100 år siden Mykles fødsel. Verket var redigert av Anne Helgesen, som også hadde forfattet kommentartekster til verkene. Av Mykles 13 dramatiske tekster var 10 dukkespill for barn.[2]

Tobindsverket med Mykles dramatikk:[rediger | rediger kilde]

  • 2015: Fyrstikkleken, om og med Agnar Mykles dramatikk for voksne; Vidarforlaget[3] Inneholder:
    • Fyrstikkleken
    • Morgen i appelsingult
    • Mannen som visste hva han gjorde
    • Smørbukk på skolen
  • 2015: Hjemme hos Smørbukk, om og med Agnar Mykles dramatikk for barn; Vidarforlaget[4] Inneholder:
    • Hjemme hos Smørbukk
    • Julegaven fra Afrika
    • Gjete kongens harer
    • Robin Hood
    • Ali Baba
    • Doktor Faustus og djevlene

Dukketeater[rediger | rediger kilde]

Mykle var også en pionér som utøvende kunstner innen norsk dukketeater. Sammen med sin kone Jane Mykle etablerte han Norsk Dukketeater i 1949, og de to skrev viktige lærebøker innen dette emnet. Det var lenge en utbredt oppfatning, også blant norske figurteaterkunstnere, at det Agnar og Jane Mykle som introduserte dukketeateret i Norge. Anne Helgesen har imidlertid påvist i sin doktorgradsavhandling at dette ikke stemmer, ettersom det har blitt spilt dukketeater rundt om i Norge i mange århundrer.[5]

I 1968 sendte NRK Fjernsynet en serie barneprogrammer under fellesvignetten Kosekroken. I denne serien inngikk dukketeaterforestillinger som ekteparet Agnar og Jane Mykle var ansvarlige for.[6]

Agnar Mykles sønn Arne Bust Mykle (1937-2015) og svigerdatter Bjørg Mykle arbeidet også selv med dukketeater, blant annet barne-tv-serien om Pompel og Pilt fra 1969. De to overtok etter hvert driften av Agnar og Jane Mykles eget dukketeater.

I 2007 arrangerte Sverresborg Trøndelag Folkemuseum en utstilling som viste Agnar og Jane Mykles innsats for figurteateret. Utstillingen var kuratert av Arne Bust Mykle og Bjørg Mykle.[7]

I 2015 utga Vidarforlaget et tobindsverk om og med forfatteren Agnar Mykles dramatikk, utgitt i anledning at det var 100 år siden Mykles fødsel. Verket var redigert av Anne Helgesen, som også hadde forfattet kommentartekster til verkene. Av Mykles 13 dramatiske tekster var 10 dukkespill for barn.[8]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Noveller[rediger | rediger kilde]

Dramatikk[rediger | rediger kilde]

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • 1954 – Dukketeater!, lærebok, sammen med Jane Mykle

Etterlatte skrifter[rediger | rediger kilde]

  • 2001 – Kjære lille Moff : reisebrev fra Amerika, redigert av Arne Bust Mykle

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenpostens historiemagasin nr. 9. 2015, (s. 45-49)
  2. ^ «Anne Helgesen, boklansering om Mykles dramatikk». Besøkt 5. november 2017. 
  3. ^ Mykle, Mykle; Helgesen, Anne (2015). «Fyrstikkleken | Vidarforlaget». Agnar Mykles dramatikk for voksne. vidarforlaget.no. Besøkt 5. november 2017. 
  4. ^ Mykle, Agnar; Helgesen, Anne (2015). «Hjemme hos Smørbukk | Vidarforlaget». Agnar Mykles dramatikk for barn. vidarforlaget.no. Besøkt 5. november 2017. 
  5. ^ Alfsen, Knut (16. mars 2011). «– Nå må vi slutte å gjøre oss mindre enn vi er!». Scenekunst. Besøkt 5. november 2017. «Anne Helgesen har i sin doktoravhandling påvist at dette er helt feil. Figurteater er en del av norsk folkekultur, og har røtter tilbake til før vikingtiden. Det er bare ingen som har tatt seg bryet med å skrive denne delen av kulturhistorien før Anne startet sin forskning. Profesjonelle dukkespillere turnerte i Norge i alle fall fra 1700-tallet, og da Bokken Lasson startet Chat Noir, var skyggeteater et viktig innslag.» 
  6. ^ «NRK TV - Se Kosekroken : Rødhette og ulven» (norsk). 15. februar 1968. Besøkt 15. mars 2018. «Manuskript av Agnar Mykle. Dukker og kulisser av Jane Mykle.» 
  7. ^ «Pompel og Pilt på Sverresborg» (norsk). 10. januar 2007. Besøkt 8. november 2017. 
  8. ^ «Anne Helgesen, boklansering om Mykles dramatikk». Besøkt 5. november 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
Engvald Bakkan
Vinner av Gyldendals legat
delt med Terje Stigen

Neste mottaker:
Bjørn Rongen
og Alfred Hauge