Malaysia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 2°27′37″N 108°19′31″Ø

Malaysia
马来西亚
மலேசியா

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Bersekutu Bertambah Mutu
(malayisk: «Enhet er styrke»)

Kart over Malaysia马来西亚மலேசியா

Innbyggernavn Malaysier, malaysisk
Hovedstad Kuala Lumpur og Putrajaya
Tidssone UTC+8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 65
329 750[a] km²
0,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 46
26 160 256[b]
Bef.tetthet 79,33 innb./km²
HDI 0,773 (rangert som nr. 62)
Styreform Føderalt, konstitusjonelt valgmonarki
Konge Abdul Halim Mu'adzam Shah
Statsminister Najib Tun Razak
Offisielt språk Malayisk
Uavhengighet fra Storbritannia
31. august 1957
Valuta Malaysisk ringgit (MYR)
Nasjonaldag Uavhengighetsdagen, 31. august
Nasjonalsang Negaraku
ISO 3166-kode MY
Toppnivådomene .my

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2014)

Malaysia (malayisk uttale: [məlejsiə]; kinesisk: 马来西亚; tamilsk: மலேசியா) er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki i Sørøst-Asia. Malaysia består av tretten delstater og tre føderale territorier. Sørkinahavet deler det 329 847 km² store landet i to jevnstore deler, Vest-Malaysiaden malaysiske halvøy og Øst-Malaysia på øya Borneo. På fastlandet grenser Malaysia til Thailand i nord og bystaten Singapore i sør. På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysias største by og hovedstad Kuala Lumpur ligger nordvest på fastlandet. Like sør for byen ligger den administrative hovedstaden, Putrajaya. I 2010 hadde Malaysia 28,3 millioner innbyggere, hvorav 22,6 millioner levde på den malaysiske halvøy.

På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka. Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Malakka var underlagt portugisisk og nederlandsk herredømme før britene overtok kontrollen i 1824. Malaya-føderasjonen ble selvstendig fra Storbritannia i 1957. Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore og britiskkontrollerte områder på Borneo og dannet føderasjonen Malaysia i 1963, men Singapore ble en selvstendig stat to år senere.

Halvparten av befolkningen er etniske malayer, som defineres av grunnloven som malayisktalende muslimer. Malayisk er nært beslektet med indonesisk. En fjerdedel av befolkningen er malaysiske kinesere, som i overveiende grad er buddhister og taler en dialekt av mandarinkinesisk. Andre store befolkningsgrupper er malaysiske urfolk og indere. Engelsk språk har fortsatt en sterk stilling i Malaysia, særlig innen forretningslivet, og en del innbyggere har det som førstespråk. Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion, og diskriminering av ikke-muslimer forekommer. Pressefriheten er meget begrenset. Det representative demokratiet følger Westminster-modellen, der statsministeren er regjeringssjef. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år mellom monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene.

Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi. Malaysia er den 3. største økonomien i Sørøst-Asia og den 29. største i verden. Produksjon av råvarer som ris, gummi, palmeolje og tinn har fortsatt stor betydning. Handel, tjenesteyting og produksjon av industrivarer er voksende sektorer. Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og er blant de ledende eksportørene av elektroniske komponenter, solceller og informasjonsteknologi. Malaysia er medlem av Samveldet av nasjoner, ASEAN, APEC, Øst-Asia-møtet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for islamsk samarbeid og Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Malaysia» brukt som navn på Malayarkipelet i et atlas fra 1914.

Malaysia ble antatt som nytt navn på forbundsstaten i 1963, da Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore samt Sarawak og Sabah på Borneo. Navnet Malaysia tar utgangspunkt i Malaya, navnet på landet som fikk uavhengighet i 1957, med tillegg av endelsen sia. Malaya antas å komme fra dravidisk og derfra til sanskrit for «fjell». På tamilsk betyr malai også «fjell». Endelsen sia er forklart som henvisning til landets beliggenhet i Asia.[1]

Oldtidens indiske handelsmenn refererte til den malaysiske halvøy som Malayadvipa.[2] Før den europeiske koloniseringen ble halvøya omtalt som Tanah Melayu av de innfødte.[3]

Fra 1800-tallet ble Malaysia (norsk også Malaisia[4]) benyttet som geografisk betegnelse på hele øyverdenen i Sørøst-Asia, tilsvarende Ostindia eller de østindiske øyer. Navnet ble foreslått av Jules Dumont d'Urville, som i et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia, det vil si øyene vest for Ny-Guinea.[5][6] Fra dette utviklet forståelsen av Malaysia seg til å omfatte Sundaøyene, med det store Sundaøyene Java, Borneo, Sumatra og Sulawesi, de små Sundaøyene fra Bali til Timor, samt Molukkene og Filippinene.[7][8][9] Med utgangspunkt i utbredelsen av det malayiske språket, kunne Malaysia også omfatte Malayahalvøya på fastlandet.[10]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Strender og tropisk vegetasjon på Redang i Sørkinahavet.
Banjaran Crocker på Borneo, den høyeste fjellkjeden i Malaysia.

Med et landareal på 329 847 km² er Malaysia verdens 67. største land. På fastlandet grenser landet til Thailand i nord og bystaten Singapore via en landfylling over Johorestredet i sør.[11] På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysia har også sjøgrenser til Vietnam og Filippinene.[12] Landegrensene er i stor grad definert av topografiske barrièrer, som elvene Golok og Perlis, som skiller Malaysia fra Thailand. Noen av sjøgrensene i Sørkinahavet er derimot omstridte.[13] Sultanatet Brunei er en enklave omsluttet av den malaysiske delstaten Sarawak, som også deler sultanatet i to deler. Malaysia er det eneste landet med territorium både på det asiatiske fastlandet og i den sørøstasiatiske øyverdenen.[14] Tanjung Piai på Malayahalvøya er det sørligste punktet på det asiatiske fastlandet.[15] Malayahalvøya skilles fra Sumatra av Malakkastredet.

Topografien i de to delene av Malaysia er forholdsvis likt, med kystsletter og landskap som stiger opp til åser og fjell. To tredjedeler av landet er skogkledd, for en stor del av tropisk regnskog og mangrovesumper, men i høylandet eiketrær, kastanjer og rododendron.[11][14] Malayahalvøya, som utgjør 40 % av Malaysias landareal, strekker seg 740 km fra nord til sør, og er på det meste 322 km bred.[11] Fjellkjeden Titiwangsa midt på halvøya strekker seg fra nord til sør.[16] Det høyeste fjellet i Titiwangsa er Korbu (2 183 moh.), som ligger i et skogkledd fjellområde, i all hovedsak bestående av granitt og andre magmatiske bergarter. Erosjon har etterlatt store karstlandskap.[14] Fjellkjeden er kilden til vassdrag som 459 km lange Pahang. Kystslettene på halvøya er på det meste 50 km brede, og kystlinjen er 1 931 km lang, men havner finnes bare på vestkysten.[11]

De malaysiske delstatene på Borneo har en kystlinje på 2 607 km. Mens mesteparten av det malaysiske Borneo ligger ved Sørkinahavet, har delstaten Sabah også kyst mot Sulusjøen og Celebessjøen. Landskapet preges av kystsletter, åser og daler og et fjellendt innland. Fjellkjeden Crocker strekker seg nordover fra Sarawak og deler Sabah i to.[14] Det høyeste fjellet i området er Kinabalu (4 095 moh.), som også er det høyeste i Malaysia. Kinabalu er beskyttet som en del av Kinabalu nasjonalpark, som står på UNECOs liste over verdensarvsteder. I Sarawak ligger Gunung Mulu nasjonalpark, som omfatter det største naturlige hulesystemet i verden.[14] Nord for Borneo ligger en rekke øyer, hvorav den største er den 440,7 km² store Banggi.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Kollasj med noen ville dyr i Malaysia. Med klokken: Neshornfugler, en havskilpadde av arten karett, neseape og malaysiatiger.

Regnskogen er hjem for et rikt plante- og dyreliv og mange stedegne arter. Anslagsvis 20 % av verdens kjente dyrearter, deriblant ca. 210 pattedyrarter, finnes i Malaysia.[17] Over 620 fuglearter har blitt registrert på Malayahalvøya, der mange arter i fjellområdene er stedegne.[18] 250 reptilarter og tusener av insektsarter er registrert i landet.[17] Farvannet rundt Sipadan er blant verdens rikeste på korall- og fiskearter.[18] Marine økosystemer er truet av overfiske, forurensende utslipp og fiske med dynamitt.[19]

Mye av regnskogen har blitt utnyttet til tømmerhogst og deretter ryddet til plantasjer for oljepalmer.[20][21] Mesteparten av gjenværende regnskog er vernet som nasjonalparker.[14][17] Faunaen er truet av den kraftige avskogingen, som ødelegger deres opprinnelige habitat.[20] Dette gjelder spesielt arter som også er utsatt for jakt, som neshorn, elefanter og tigre.[22]

Klima[rediger | rediger kilde]

Landet har et tropisk regnskogklima som endrer seg lite gjennom året. Temperaturene holder seg stort sett rundt 30–32 °C midt på dagen og rundt 22–25 °C om natten, men temperaturen blir redusert med ca. 6 °C for hver 1 000 m i høyden.[23]

Nedbøren er stort sett jevnt fordelt gjennom året, men med en liten økning i overgangsperiodene til monsunen i april–mai og oktober–november. I det store og hele kommer det en regn- eller tordenbyge omtrent annenhver dag. Unntakene er de områdene som møter vintermonsunen front mot front, som nordøstkysten av den malaysiske halvøy samt nordlige og østlige deler av Borneo. Her kan det komme store nedbørsmengder (over 600 mm i måneden) fra november til tidlig på våren, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 2 000–3 000 mm. Luftfuktigheten øker fra lav- til høylandet.[23][24]

Landet er sårbart for klimaendringer, i den grad de medfører økt havnivå, nedbørsmengder og flomfare.[23]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Representanter for ulike etniske grupper på en mottagelse i Sabah.
Befolkningen fordelt på aldersgrupper og kjønn i 2014.
Bumiputera og malaysiske kinesere som andel av befolkningen i 2008.

Ved folketellingen i 2010 hadde Malaysia 28 334 135 innbyggere,[25] noe som gjorde det til verdens 42. mest folkerike land. Befolkningen er konsentrert på den malaysiske halvøy. 70 % av befolkningen bor i urbaniserte områder. Spedbarnsdødeligheten i 2012 var 7 døde per 1 000 fødsler, mens den forventede levealderen ved fødselen var 74,8 år.[26]

Befolkningen er svært ulikartet. I 2010 bestod 91,8 % av befolkningen av malaysiske statsborgere, hvorav 67,4 % var bumiputera.[27] Bumiputera er ikke entydig definert, men de fleste er etniske malayer.[28] Etniske malayer er definert som muslimer som praktiserer islam, regelmessig taler malayisk og holder seg til malayiske skikker.[29]

Omtalt som bumiputera blir også visse ikke-malayiske urfolk, som etniske thaier, khmer og cham samt innfødte i Sabah og Sarawak på Borneo. Ikke-malayiske bumiputera utgjør mer enn halvparten av Sarawaks befolkning og mer enn to tredjedeler av Sabahs befolkning.[30] En samlebetegnelse for mindre stammer av urfolk på den malayiske halvøy er orang asli, «opprinnelige mennesker».[31]

Etniske minoriteter som aldri omtales som bumiputera, utgjør en stor andel av befolkningen. 24,6 % av befolkningen er malaysiske kinesere, mens 7,3 % av befolkningen er av indisk eller tamilsk opphav.[27] Kineserne utgjør et flertall i befolkningen i Penang. Indere, flertallet av dem tamiler, begynte å utvandre til Malaysia tidlig på 1800-tallet.[32]

Malaysisk statsborgerskap blir ikke innvilget for alle som blir født i Malaysia, men blir gitt til alle barn født av to malaysiske statsborgere utenfor Malaysia. Dobbelt statsborgerskap er ikke tillatt.[33] Delstatene Sabah og Sarawak har egne og mer restriktive kriterier for tildeling av statsborgerskap.[34][35] Alle malaysiske statsborgere over 12 år er påbudt å bære et legitimasjonskort.

De anslagsvis 3 millioner fremmedarbeiderne, nærmere 10 % av befolkningen, som oppholder seg i Malaysia, er knyttet til veksten i arbeidsintensive næringer. Mange av dem er ulovlige innvandrere.[36][37] Sabah kan ha så mange som 2 millioner ulovlige innvandrere. Malaysia huset per 2009 rundt 171 500 flyktninger og asylanter, hvorav de fleste var fra Burma (79 000), Filippinene (72 400) og Indonesia (17 700).[38] En paramilitær gruppe som er engasjert av myndighetene for å bistå med grensekontroll, har forgrepet seg mot flyktninger.[38] Likeledes har malaysiske tjenestemenn ved grensen til Thailand solgt flyktninger til slavearbeid og prostitusjon.[38][39]

Malaysias største byer (2010)[40]

Kuala lumpur skyscrapers.jpg
Kuala Lumpur
Johor Bahru City.jpg
Johor Bahru

Nr. By Delstat Befolkning

Ipoh, Perak.jpg
Ipoh
Shah Alam Lake Gardens, Selangor.jpg
Shah Alam

1 Kuala Lumpur Kuala Lumpur Kuala Lumpur 1 475 337
2 Johor Bahru Johor Johor 916 409
3 Ipoh Perak Perak 704 572
4 Shah Alam Selangor Selangor 671 282
5 Petaling Jaya Selangor Selangor 638 516
6 Kuching Sarawak Sarawak 617 887
7 Kota Kinabalu Sabah Sabah 462 963
8 Kuala Terengganu Terengganu Terengganu 343 284
9 Malakka Malakka Malakka 331 790
10 Alor Setar Kedah Kedah 295 624
11 Miri Sarawak Sarawak 280 518
12 George Town Penang Penang 227 972

Språk[rediger | rediger kilde]

Utbredelse av språkfamilier.

██ Malayisk

██ Borneofilippinsk

██ Borneofilippinsk (barito)

██ Borneofilippinsk (bidayuh)

██ Asliansk

██ Filippinsk

██ Kreolspråk

██ Flerspråklige områder

Det offisielle språket i Malaysia er malayisk, en nasjonal standard for det malayiske språket, som er svært likt indonesisk, som er en tilsvarende nasjonal standard i Indonesia. Myndighetene omtaler språket som Bahasa Malaysia, «malaysisk språk».[41] Tidligere var administrasjonsspråket i praksis engelsk, men malayisk ble enerådende etter raseopptøyene i 1969. Språklovgivningen av 1967 fastslår at malayisk skal skrives med det latinske alfabetet, men åpner samtidig for bruk av jawi, et arabisk alfabet som benyttes for flere sørøstasiatiske språk.[42] Noen lånord fra malayisk i norsk er «amok», «batikk» og «orangutang».[43]

Engelsk benyttes aktivt som andrespråk av mesteparten av befolkningen, og er tillatt brukt i noen offisielle sammenhenger. Malaysisk-engelsk er en nasjonal standard basert på britisk-engelsk, og blir mye brukt i forretningslivet. Dessuten finnes kreolspråket manglish, et engelsk talespråk med stor påvirkning fra malayisk, kinesisk og tamilsk.[44]

138 levende språk blir talt i Malaysia, og mange av disse er små, austronesiske språk i slekt med malayisk.[45][46] Malayiske kinesere snakker i all hovedsak kinesiske dialekter fra de sørlige provinsene i Kina, som mandarin, kantonesisk, hokkien, hakka, hainanesisk eller fuzhouhua. I likhet med Folkerepublikken Kina og Singapore skriver den kinesiskspråklige befolkningen i Malaysia forenklet kinesisk. De fleste malaysiske indere er tamiler, som snakker tamilsk. En stor gruppe malaysiere snakker thai. Et lite antall malaysiere har kaukasisk opphav og snakker kreolspråk, for eksempel basert på portugisisk og spansk.[47][48]

Religion[rediger | rediger kilde]

Religiøse bygninger i Kuala Lumpur. Med klokken: Det buddhistiske Thean Hou-tempelet, det hinduistiske Sri Mahamariamman-tempelet, den katolske Johannes-katedralen samt Masjid Negara-moskeen.

Den malaysiske grunnloven gir innbyggerne religionsfrihet, men islam er statsreligion. Lovgivningen i landet er derimot sekulær, ikke basert på sharia. Ved folketellingen 2010 var ca. 61,3 % av befolkningen muslimer, 19,8 % buddhister, 9,2 % kristne og 6,3 % hinduer, mens 1,3 % praktiserte tradisjonell kinesisk religion som konfucianisme og taoisme. 0,7 % anså seg selv som ikke-religiøse, mens de resterende 1,4 % av befolkningen praktiserte andre religioner eller unnlot å opplyse om sin religiøsitet.[25] Sunniislam med lovtradisjonen shafi'i er den dominerende retningen blant muslimer i Malaysia.[49]

Religiøs tilhørighet følger i stor grad etniske skillelinjer. Myndighetenes definisjon av etniske malayer forutsetter sunniislam som trosretning, bruk av malayisk språk, praktisering av malayiske skikker og slekt fra Malaysia, Brunei eller Singapore.[14] Ved folketellingen i 2010 identifiserte 83,6 % av de malayiske kineserne seg som buddhister, med betydelige taoistiske og kristne minoriteter. 86,2 % av de malayiske inderne identifiserte seg som hinduer, med betydelige kristne og muslimske minoriteter. Ikke-malayiske bumiputera fordelte seg stort sett mellom kristendom (46,5 %) og islam (40,4 %).[25]

En rekke kristne trossamfunn er representert i landet, men de mest fremtredende er anglikanske, metodistiske eller katolske. De fleste kristne befinner seg på Borneo.[25] Myndighetene har innført restriksjoner på bygging av nye kirker, og sensurert bibler og tidsskrifter som bruker navnet Allah.[50][51] Kristne symboler i det offentlige rom har også blitt problematisert.[52] Generelt forekommer det at myndighetene diskriminerer ikke-muslimer.[53][54]

Shariadomstolenes jurisdiksjon er begrenset til muslimer i saker som arv, ekteskap, skilsmisse og frafall fra religionen.[49]

Historie[rediger | rediger kilde]

Hulemalerier fra neolittisk tid i Gua Tambun i Perak.

Moderne menneskelig bosetting på Borneo kan spores 40 000 år tilbake. Etniske grupper som regnes til negritoene, er den eldste påviselige gruppen av jegere og sankere i Malaysia. Ekspansjonen av austronesisktalende jordbrukere fra Borneo til den malaysiske halvøy skjedde 1600–1000 f.Kr., og fortrengte i stor grad urfolkene.[55]

Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Kinesiske og indiske handelsfolk etablerte havner og bosetninger på den malaysiske halvøy på 100- og 200-tallet, og spredte hinduismen og buddhismen.[56] Den nordlige delen av den malaysiske halvøy utgjorde kongedømmet Langkasuka mellom 100- og 1400-tallet.[57] Den sørlige delen var styrt av det hinduistiske Shrivijaya mellom 600- og 1200-tallet. Etter at Shrivijaya falt, var det meste av dagens Malaysia under kontroll av kongedømmet Majapahit.[58] Malaysia kom under islamsk innflytelse fra 1300-tallet. Tidlig på 1400-tallet ble det muslimske kongedømmet Malakka etablert av en tidligere fyrste i Shrivijaya. Malakka regnes som den første uavhengige statsdannelsen på den malaysiske halvøy.

A Famosa, en portugisisk festning i Malakka, bygd i 1511.

Malakka ble erobret av portugiserne i 1511 og nederlenderne i 1641. Britene var til stede fra 1786, da sultanen av Kedah leide ut Penang til Østindiakompaniet. Britene tok kontroll over Singapore i 1819 og Malakka i 1824, som følge av en avtale med nederlenderne. I 1867 ble de britiske besittelsene samlet til en kronkoloni. De malayiske kongedømmene kom gradvis under britisk kontroll og ble gjort til protektorater. I 1895 ble en del av dem samlet i De fødererte malaystater. Johor sør på Malayahalvøya ble stående utenfor, og i 1909 overtok britene overhøyheten over malaystater i nord fra Siam. Statene gikk under samlebetegnelsen Ikke-fødererte malaystater. Britisk Nord-Borneo var territorier overtatt fra sultanene i Brunei og Sulu i 1877/1878. Sarawak ble i 1842 overdratt fra sultanen i Brunei til den britiske Brooke-familien, som styrte det uavhengige rajadømmet frem til 1946, da Sarawak ble en britisk kronkoloni.

Under den japanske okkupasjonen av Britisk Malaya under andre verdenskrig mellom 1942 og 1945 ble det økende stemning for uavhengighet.[59] Britenes planer i etterkrigstiden om å forene hele Malaya som én kronkoloni strandet på motstand fra de etniske malayene mot å avsette de lokale lederne samt å gi statsborgerskap til den kinesiske minoriteten.[60] Den malayiske union ble grunnlagt i 1946 og besto av alle britiske områder i Malaya med unntak av «Singapore», men denne ble oppløst allerede i 1948 og ble erstattet av Malaya-føderasjonen.

I 1948 startet en geriljakrig, initiert av kommunister i den daværende britiske kolonien Malaya, og kampene holdt på i drøyt ti år. Britiske tropper lyktes der for første gang i moderne tid å beseire en geriljabevegelse fullstendig militært. En medvirkende årsak til dette var at man tvangsforflyttet nær en halv million mennesker fra den kinesiske minoriteten i landet. Føderasjonen av Melayus land, ofte kalt Malaya-føderasjonen, ble en uavhengig stat i 1957, og gikk sammen med Singapore samt statene Sarawak og SabahBorneo om å danne føderasjonen Malaysia i 1963. I 1965 forlot bystaten Singapore føderasjonen, og siden har forholdet mellom de to statene vært anstrengt. Siden 1957 har Malaya/Malaysia vært en av medlemsstatene i Samveldet av nasjoner.

I 1981 ble Mahathir Mohamad statsminister, og han holdt posten i 22 år frem til 2003, da Abdullah Ahmad Badawi overtok. Mohamad holdt landet i et jerngrep. Hans etterfølger har styrt landet på et mer diplomatisk sett, og internasjonale kommentatorer har hyllet hans modernisering av landets næringsliv. Dog er det fortsatt eksempelvis meget begrenset pressefrihet i landet.[61]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Statsministeriet i Putrajaya.

Malaysia er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki. Parlamentarismen i tråd med Westminster-modellen er en arv etter det britiske kolonistyret. Statsoverhodet tituleres på malayisk som Yang di-Pertuan Agong, vanligvis oversatt til «konge». 9 av 11 delstater på den malayiske halvøya har stadig egne monarker. Blant seg velger monarkene en konge for fem år.[62] En uformell overenskomst gjør at posisjonen roterer mellom de ni. De fire delstatene som har guvernører istedenfor monarker som overhoder, deltar ikke i utvelgelsen. Etter grunnlovsendringer i 1994 er kongens rolle mest seremoniell, men han utpeker formelt ministre og senatorer. Abdul Halim Mu'adzam Shah, sultan av Kedah, er Malaysias konge fra desember 2011.

Den lovgivende makten er delt mellom det føderale parlamentet og delstatsparlamentene. Det føderale parlamentet har et tokammersystem med et underhus, Representantenes hus, og et overhus, Senatet. Representantenes hus har 222 representanter valgt for fem år ved flertallsvalg i enmannskretser.[62][63] Senatet har 70 senatorer utnevnt for tre år, der 26 er valgt av de 13 delstatsparlamentene, mens 44 er utnevnt av kongen etter forslag fra statsministeren. Det føderale parlamentet har et flerpartisystem dominert av partialliansen Barisan Nasional, som har regjert siden 1957.[63] Najib Tun Razak er statsminister fra april 2009.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Ovenfra og ned: KD «Lekiu»; KD «Marikh»; 1505 KD «Sri Inderapura»; KD «Perantau» og KD «Jebat» går gjennom Malakkastredet på en øvelse.

Den malaysiske forsvarsmakten heter Angkatan Tentera Malaysia og er fordelt i tre våpengrener: Den malaysiske hæren (Tentera Darat Malaysia), Den kongelige malaysiske marine (Tentera Laut Diraja Malaysia) og Det kongelige malaysiske luftvåpen (Tentera Udara Diraja Malaysia). Det er frivillig militærtjeneste for alle over 18 år.

Den malysiske hæren kan spores tilbake til Malay States Volunteer Rifles som eksisterte fra 1915–1936. I 1933 ble Det malaysiske regiment opprettet. På 1950-tallet ble hæren bygget ut, og den skiftet til sitt nåværende navn i 1963.

Den kongelige malaysiske marinen stammer fra en britisk-opprettet styrke kalt Straits Settlement Volunteer Reserve Force, stiftet i 1934. Denne ble utvidet under andre verdenskrig, men nedlagt i 1947. Den ble gjenopprettet allerede i 1948, og i 1963 ble den omdøpt til det nåværende navnet.

Det kongelige malaysiske luftvåpenet ble opprinnelig opprettet som Malayan Auxiliary Air Force i 1936, og nedlagt etter andre verdenskrig. I 1950 ble det gjenopprettet, og omdøpt til det nåværende navnet i 1963.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Malaysias delstater og føderale territorier.

Malaysia er en føderasjon som består av 13 delstater og tre føderale territorier. Disse er fordelt på to rent geografiske regioner, med 11 delstater og to føderale territorier i Vest-Malaysia og de to andre delstatene og det ene føderale territoriet i Øst-Malaysia.

De 13 delstatene er basert på historiske, malayiske kongedømmer, og 9 av 11 delstater på den malayiske halvøya har stadig egne monarker: De syv sultanatene Johor, Kedah, Kelantan, Pahang, Perak, Selangor og Terengganu, rajadømmet Perlis samt valgmonarkiet Negeri Sembilan. Overhodene i de fire resterende delstatene, Sabah, Sarawak, Penang og Malakka, er guvernører utpekt av kongen i samråd med førsteministeren i de respektive delstatene.[62] De tre føderale territoriene er Kuala Lumpur, det nye regjeringssetet Putrajaya og øya Labuan.

Oppgavene i delstatene er fordelt mellom de føderale og de lokale myndighetene, og de føderale myndighetene styrer de føderale territoriene direkte. Hver delstat har et parlament, en regjering og sin egen grunnlov.[62] Sabah og Sarawak har betydelig mer autonomi enn de andre delstatene, i første rekke mer restriktive kriterier for oppholdstillatelse og statsborgerskap.[34][35] Hver delstat er inndelt i distrikter, som i sin tur er inndelt i kommuner. I delstatene Sabah og Sarawak er distriktene inndelt i divisjoner. Den enkelte delstat bestemmer den videre delegeringen av oppgaver til eksempelvis bystyrer, distriktsstyrer og kommunestyrer. Det finnes 11 bystyrer, 33 kommunestyrer og 97 distriktsstyrer.[64] Det hender at føderale myndigheter griper inn i de lokale myndighetenes anliggender.[65]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Proton er det eneste egendesignede bilmerket som blir produsert i Sørøst-Asia.
Kuala Lumpur er landets finanssentrum. Petronas Towers er de høyeste tvillingtårnene i verden.

Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi.[66][67] Statens betydning i økonomien er avtagende.[66] Malaysia er den 3. største økonomien i Sørøst-Asia, etter de mer folkerike Indonesia og Thailand, og den 29. største i verden, målt i estimerte kjøpekraftspariteter for 2014.[68] I perioden 2000–2014 vokste Malaysias BNP i snitt med 4,7 % årlig.[69] I perioden 1998–2014 lå arbeidsledigheten i snitt på 3,3 %.[70]

I 1970-årene begynte en endring fra en gruvedrifts- og jordbruksbasert økonomi til en mer allsidig næringsstruktur. Mens Japan begynte sin industrialisering straks etter den andre verdenskrig, skjedde den samme utviklingen i Hongkong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea fra midten av 1960-årene. Fra midten 1980-årene skjedde en rask, eksportdrevet industrialisering i Indonesia, Malaysia og Thailand, kalt andregenerasjons tigerøkonomier.[71][72]

Fra tidlig i 1980-årene til midten av 1990-årene vokste Malaysias BNP med nærmere 8 % årlig. Asiakrisen rammet Sørøst-Asia hardt, men gjenopphentingen gikk raskere i Malaysia enn i nabolandene. Malaysia avslo hjelp fra Det internasjonale pengefondet, men etterlignet fondets tiltak i nabolandene,[73] og ble hjulpet av den internasjonale konjunkturutviklingen.[71] Viktige betingelser for Malaysias vekst har vært stor vekst i arbeidsstyrken, høye sparerater, høye investeringsrater, god tilgang på utenlandske markeder og kapital, høy etterspørsel etter industriprodukter samt mobilisering rundt økonomisk vekst. Malaysia har også ført en makroøkonomisk politikk med sikte på overskudd eller balanse på offentlige budsjetter, stabile realrenter og lav inflasjon.[71]

Malaysia er rikt på naturressurser som egnet jordbruksland, skog og mineralforekomster, især råolje og tinn. Råolje, naturgass og kjemikalier er viktige eksportvarer. Produksjon av råvarer som ris, gummi, palmeolje og tinn har fortsatt stor betydning.[30] Malaysia har et godt utbygd elektrisitetsnett. Mesteparten av energiforsyningen er basert på olje og gass, i mindre grad vannkraft.[74] Nesten hele befolkningen har tilgang til rent drikkevann.[30]

For å tiltrekke utenlandske direkteinvesteringer, har Malaysia 11 frihandelssoner, 2 frihavner og 4 spesielle økonomiske soner.[75] Telekommunikasjonen i Malaysia er den nest best utbygde i Sørøst-Asia, etter Singapore.[30] Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen og det største antallet kvinner som arbeider i bransjen.[76] Det finnes rundt 200 industriparker, og Malaysia er blant verdens fremste eksportører av elektroniske komponenter, solceller og informasjonsteknologi.[30] Landet har også en voksende forsvarsindustri.[77] Malaysia opprettet sitt eget romfartsprogram i 2002.

Det er økonomiske forskjeller mellom etniske grupper. Malaysiske kinesere utgjør 30 % av befolkningen, men besitter rundt 70 % av markedsverdiene i landet.[78] Mange kinesere er en del av det såkalte bambusnettverket i Sørøst-Asia, et uformelt forretningsnettverk fundert på prinsippet om guanxi.[79]

Transport[rediger | rediger kilde]

Motorveien på vestkysten av Malayahalvøya.
Fra terminalen ved Kuala Lumpur internasjonale lufthavn.
Port Klang i Selangor, landets travleste havn.

Malaysia har et av Asias best utbygde veinett med en samlet lengde på 144 403 km.[30] Det føderale veinettet har en samlet lengde på 49 935 km, hvorav mesteparten er belagt med oljegrus, unntatt noen strekninger med betong eller asfalt. Mesteparten av veinettet har to kjørefelt. Malaysia har over 1 798 km med motorvei, og strekningen langs vestkysten av Malayahalvøya forbinder storbyer som Kuala Lumpur, Penang og Johor Bahru. Motorveien er en del av det asiatiske motorveinettet, og fører videre til Thailand og Singapore. Veinettet på Borneo er dårligere utbygd enn på Malayahalvøya.[80] Malaysia har praktisert venstrekjøring siden det ble innført av det britiske kolonistyret i 1903.

Jernbanenettet er statsdrevet og har en samlet lengde på 1 833 km, hvorav 767 km er dobbeltsporet og elektrifisert.[30] Jernbanenettet dekker mesteparten av Malayahalvøya, og er forbundet med Thailand. På Borneo finnes jernbane bare i delstaten Sabah. Noen byer, deriblant Kuala Lumpur, har et bybanenett for å avlaste veitrafikken.[81]

Malaysia har 114 lufthavner per 2013, hvorav 39 med fast dekke.[30] Det statlige flyselskapet er Malaysia Airlines. Den største og travleste lufthavnen i Malaysia er Kuala Lumpur internasjonale lufthavn i Sepang med over 48,9 millioner passasjerer i 2014, hvorav over 25,4 millioner internasjonale. Blant andre store lufthavner er Kota Kinabalu internasjonale lufthavn og Penang internasjonale lufthavn med henholdsvis 6,9 og 5,4 millioner passasjerer i 2013.

Malakkastredet er en av de viktigste skipsrutene i verden. To av godshavnene i landet, Port Klang i Selangor og Tanjung Pelepas i Johor, var blant de 20 travleste i verden i 2013 med 10,3 og 7,6 millioner 20 fots containerenheter. Havnene er henholdsvis den nest travleste og den tredje travleste i Sørøst-Asia, etter havnen i Singapore.[82]

Skole- og helsevesen[rediger | rediger kilde]

Nesten hele den voksne befolkningen er lese- og skrivekyndig.[30] Skolevesenet består av en frivillig førskole, etterfulgt av en seksårig, obligatorisk grunnskole og en femårig, frivillig videregående skole. Grunnskolen er delt i nasjonale grunnskoler, som underviser på malayisk, og minoritetsspråklige skoler, som underviser på kinesisk eller tamilsk.[83] Mellom 2003 og 2012 ble engelsk benyttet som undervisningsspråk i matematikk og naturfag i alle offentlige skoler.[84]

Etter avgangseksamen fra den videregående skolen kan man ta en ettårig, universitetsforberedende utdannelse. 90 % av studieplassene ved den universitetsforberedende utdannelsen er forbeholdt bumiputera.[85] I 2013 fantes det 20 offentlige universiteter, 37 private universiteter, 20 private universitetskollegier, 7 campus tilknyttet utenlandske universiteter og 414 private høyskoler i Malaysia.[86]

Malaysia har et offentlig helsevesen med gratis legekonsultasjon for befolkningen. Det finnes også et privat helsevesen. For å gjøre Malaysia mer attraktivt for såkalt helseturisme, der utlendinger besøker landet for å motta medisinsk behandling, investerer myndighetene store ressurser i helsevesenet. De fleste utenlandske pasientene kommer fra Indonesia, Singapore, Japan og Midtøsten.[87]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Everett-Heath, John (2010). The Concise Dictionary of World Place-Names (engelsk) (2 utg.). Oxford University Press.  [Oppslagene «Malaya» og «Malaysia».]
  2. ^ Govind Chandra Pande (2005). India's Interaction with Southeast Asia: History of Science, Philosophy and Culture in Indian Civilization, Vol. 1, Part 3. Munshiram Manoharlal. s. 266. ISBN 978-81-87586-24-1. 
  3. ^ Reid, Anthony (2010). Imperial alchemy: Nationalism and political identity in Southeast Asia (engelsk). Cambridge University Press. s. 95. ISBN 978-0-521-87237-9. 
  4. ^ Navn på stater og en del viktigere landområder. Skrivemåten av utenlandske geografiske navn (norsk). Oslo: Cappelen. 1932. s. 26. 
  5. ^ Lansdown, Richard (red.) (2006). Strangers in the South Seas. The Idea of the Pacific in Western Thought (engelsk). University of Hawaii Press. s. 219. 
  6. ^ d'Urville, Jules Dumont (2003). «On the Islands of the Great Ocean». The Journal of Pacific History (engelsk), 38 (2), s. 163–174. ISSN 0022-3344. 
  7. ^ Geelmuyden, I. (1851). Lærebog i Geografien til Skolebrug (norsk). Christiania: Malling. s. 408ff. 
  8. ^ Geelmuyden, I. (1856). Geografi for Begyndere (norsk) (3 utg.). Christiania: Malling. s. 131f. 
  9. ^ Daa, Ludvig Kr. (1875). Udtog af Geografien (norsk) (5 utg.). Kristiania: Abelsted. s. 151. 
  10. ^ Familieboka (norsk), 4 (2 utg.). Oslo: Aschehoug. 1950. s. 527. 
  11. ^ a b c d Saw Swee-hock (2007). The population of Peninsular Malaysia (engelsk). Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. s. 1–2. ISBN 978-981-230-730-9. 
  12. ^ Prescott, John Robert Victor og Schofield, Clive H. (2001). Undelimited maritime boundaries of the Asian Rim in the Pacific Ocean (engelsk). International Boundaries Research Unit. s. 53. ISBN 1-897643-43-8. 
  13. ^ «Philippines and Indonesia resolve 20-year border dispute» (engelsk). BBC. 23. mai 2014. Besøkt 21. oktober 2014. 
  14. ^ a b c d e f g World and Its Peoples: Malaysia, Philippines, Singapore, and Brunei (engelsk). Marshall Cavendish Corporation. 2008. s. 1160, 1166–1192 og 1218–1222. ISBN 978-0-7614-7642-9. 
  15. ^ Leow Cheah Wei (3. juli 2007). «Travel Times». New Straits Times (engelsk). Besøkt 21. oktober 2014. 
  16. ^ Stevens, Alan M. (2004). Kamus Lengkap Indonesia Inggris (engelsk). Ohio University Press. s. 89. ISBN 979-433-387-5. 
  17. ^ a b c Richmond, Simon (2010). Malaysia, Singapore and Brunei (engelsk). Lonely Planet. s. 63–64, 74–75 og 78–82. ISBN 1-74104-887-7. 
  18. ^ a b Alexander, James (2006). «Malaysia, Brunei & Singapore» (engelsk). New Holland Publishers. s. 46–50. ISBN 1-86011-309-5. 
  19. ^ Chong, Ving Ching m.fl. (2010). «Diversity, extinction risk and conservation of Malaysian fishes». Journal of Fish Biology (engelsk), 76, s. 2009–2066. ISSN 1095-8649. 
  20. ^ a b Sodhi, Navjot S. m.fl. (2004). «Southeast Asian biodiversity: an impending disaster». Trends in Ecology & Evolution (engelsk), 19 (12), s. 654–660. ISSN 0169-5347. 
  21. ^ Wicke, Birka m.fl. (2011). «Exploring land use changes and the role of palm oil production in Indonesia and Malaysia». Land Use Policy (engelsk), 28 (1), s. 193–206. 
  22. ^ Clements, Reuben m.fl. (2010). «Trio under threat: can we secure the future of rhinos, elephants and tigers in Malaysia?». Biodiversity and Conservation (engelsk), 19 (4), s. 1115–1136. ISSN 0960-3115. 
  23. ^ a b c World and Its Peoples: Malaysia, Philippines, Singapore, and Brunei (engelsk). Marshall Cavendish Corporation. 2008. s. 1156, 1158–1161, 1164 og 1166–1171. ISBN 978-0-7614-7642-9. 
  24. ^ «General climate information» (engelsk). Malaysia Meteorological Department. Arkivert fra originalen 20. mars 2008. 
  25. ^ a b c d Population Distribution and Basic Demographic Characteristics (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. 2010. s. 82. 
  26. ^ «Malaysia. Statistics» (engelsk). UNICEF. Besøkt 28. august 2014. 
  27. ^ a b «Population Distribution and Basic Demographic Characteristic Report 2010 (Ethnic composition)» (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. 2010. Besøkt 28. august 2014. 
  28. ^ Wong, Jack (4. november 2009). «PM asked to clarify mixed-race bumiputra status». The Star (engelsk). Arkivert fra originalen 2. juli 2014. 
  29. ^ Jf. § 160 i Constitution of Malaysia 1957, CommonLII: «"Malay" means a person who professes the religion of Islam, habitually speaks the Malay language, conforms to Malay custom …[…]».
  30. ^ a b c d e f g h i «Malaysia» (engelsk). CIA World Factbook. Besøkt 22. januar 2015. 
  31. ^ Gomes, Alberto G. (2007). Modernity and Malaysia: settling the Menraq forest nomads (engelsk). Taylor & Francis. s. 10. ISBN 0-203-96075-0. 
  32. ^ West, Barbara A. (2009). Encyclopedia of the Peoples of Asia and Oceania (engelsk), 2. Facts on File Inc. s. 486. ISBN 0-8160-7109-8. 
  33. ^ «Malaysia: Citizenship laws, including methods by which a person may obtain citizenship; whether dual citizenship is recognized and if so, how it is acquired; process for renouncing citizenship and related documentation; grounds for revoking citizenship» (engelsk). Immigration and Refugee Board of Canada. 16. november 2007. Besøkt 28. august 2014. 
  34. ^ a b Sadiq, Kamal (2005). «When States Prefer Non-Citizens over Citizens: Conflict over Illegal Immigration into Malaysia». International Studies Quarterly (engelsk), 49 (1), s. 101–122. ISSN 0020-8833. 
  35. ^ a b Sadiq, Kamal (2009). «When Being "Native" Is Not Enough: Citizens as Foreigners in Malaysia». Asian Perspective (engelsk), 33 (1), s. 5–32. ISSN 0258-9184. 
  36. ^ Kent, Jonathan (29. oktober 2004). «Illegal workers leave Malaysia» (engelsk). BBC. Besøkt 28. august 2014. 
  37. ^ Permatasari, Soraya (13. juli 2009). «As Malaysia deports illegal workers, employers run short». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. august 2014. 
  38. ^ a b c «World Refugee Survey 2009. Malaysia» (engelsk). United States Committee for Refugees and Immigrants. 17. juni 2009. Besøkt 28. august 2014. 
  39. ^ «2014 Trafficking in Persons Report. Malaysia» (engelsk). United States Departement of State. 2014. Besøkt 28. august 2014. 
  40. ^ List of cities, Malaysia (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. 2010. s. 17. 
  41. ^ «Mahathir regrets govt focussing too much on Bahasa». Daily Express (engelsk). 2. oktober 2013. Besøkt 29. august 2014. 
  42. ^ Andaya, Barbara Watson og Andaya, Leonard Y. (1982). A History of Malaysia (engelsk). MacMillan Press. s. 26–28, 61, 151–152, 242–243, 254–256, 274 og 278. ISBN 0-333-27672-8. 
  43. ^ Diamond, Jared (2012). Våpen, pest og stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år (norsk). Oslo: Spartacus. s. 343. ISBN 978-82-430-0676-8. 
  44. ^ Zimmer, Benjamin (5. oktober 2006). «Language Log. Malaysia cracks down on "salad language"» (engelsk). University of Pennsylvania. Besøkt 29. august 2014. 
  45. ^ «Malaysia» (engelsk). Ethnologue. Besøkt 29. august 2014. 
  46. ^ Adelaar, Alexander og Himmelmann, Nikolaus P. (2005). The Austronesian languages of Asia and Madagascar (engelsk). Taylor & Francis. s. 56 og 397. ISBN 0-7007-1286-0. 
  47. ^ Hancock, I.F. (1975). «Malaysian Creole Portuguese: Asian, African or European?». Anthropological Linguistics (engelsk), 17 (5), s. 211–236. ISSN 0003-5483. 
  48. ^ Michaelis, Susanne (2008). Roots of Creole structures (engelsk). John Benjamins Publishing Co. s. 279. ISBN 978-90-272-5255-5. 
  49. ^ a b Peletz, Michael G. (2002). Islamic Modern: Religious Courts and Cultural Politics in Malaysia (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-09508-6. 
  50. ^ Waltersa, Albert Sundararaj (2007). «Issues in Christian–Muslim Relations: A Malaysian Christian Perspective». Islam and Christian–Muslim Relations (engelsk), 18 (1), s. 67–83. ISSN 0959-6410. 
  51. ^ Campbell, Charlie (15. oktober 2013). «Allah Means God, Unless You’re a Christian in Malaysia». Time (engelsk). Besøkt 8. september 2014. 
  52. ^ Andaya, Barbara Watson (2011). «Christianity in Southeast Asia». I Farhadian, Charles E. Introducing World Christianity (engelsk). Wiley-Blackwell. s. 115. ISBN 978-1444344547. 
  53. ^ Abdul Hamed Shah m.fl. (2011). «Freedom of religion in Malaysia: Debates on norms and politico-legal issues». Breaking the Silence. Human Rights in Southeast Asia (engelsk), 1. Bangkok: Southeast Asian Human Rights Studies Network. s. 75–101. ISBN 978-974-11-1567-9. 
  54. ^ Dian Abdul Hamed Shah og Mohd Azizuddin Mohd Sani (2011). «Freedom of Religion in Malaysia: A Tangled Web of Legal, Political, and Social Issues». North Carolina Journal of International Law and Commercial Regulation (engelsk), 36 (3), s. 647–687. ISSN 0743-1759. 
  55. ^ Diamond, Jared (2012). Våpen, pest og stål. Menneskehetens historie gjennom 13 000 år (norsk). Oslo: Spartacus. s. 339, 344–345 og 348–351. ISBN 978-82-430-0676-8. 
  56. ^ Wurm, Stephen m.fl. (red.) (1996). Atlas of Languages of Intercultural Communication in the Pacific, Asia, and the Americas (engelsk), 2. Walter de Gruyer & Co. s. 695. ISBN 978-3-11-013417-9. 
  57. ^ Suárez, Thomas (1999). Early Mapping of Southeast Asia (engelsk). Periplus Editions. s. 46–47. ISBN 978-962-593-470-9. 
  58. ^ Suporno, S. (1979). «The Image of Majapahit in late Javanese and Indonesian Writing». I Reid, Anthony og Marr, David. Perceptions of the Past in Southeast Asia (engelsk). Heinemann Books. s. 180. 
  59. ^ Mahathir Mohamad. Our Region, Ourselves. Time Asia. 31. mai 1999.
  60. ^ Time Magazine. Token Citizenship. May 19 1953.
  61. ^ Ranket som nr 147 av 180 land i 2014 World Press Freedom Index
  62. ^ a b c d Lim Hong Hai (2002). «Electoral Politics in Malaysia: 'Managing' Elections in a Plural Society». Electoral Politics in Southeast and East Asia (engelsk). Friedrich-Ebert-Stiftung. s. 101–102. ISBN 981-04-6020-1. 
  63. ^ a b «U.S. Relations With Malaysia» (engelsk). United States Departement of State. 23. januar 2015. Besøkt 4. juni 2015. 
  64. ^ «The Local Government System in Malaysia» (engelsk). Commonwealth Local Government Forum. 2008. Arkivert fra originalen 26. februar 2014. 
  65. ^ Nooi, Phang Siew (2008). «Decentralisation or recentralisation? Trends in local government in Malaysia». Commonwealth Journal of Local Governance (engelsk) (1), s. 126–132. ISSN 1836-0394. 
  66. ^ a b «Investment policy: Towards greater openness». OECD Investment Policy Reviews: Malaysia 2013 (engelsk). Organisation for Economic Co-operation and Development. 2013. ISBN 978-9264194571. 
  67. ^ Bożyk, Paweł (2006). «Newly Industrialized Countries». Globalization and the Transformation of Foreign Economic Policy (engelsk). Ashgate. s. 164. ISBN 0-7546-4638-6. 
  68. ^ «World Economic Outlook Database» (engelsk). International Monentary Fund. oktober 2014. Besøkt 28. oktober 2014. 
  69. ^ «Malaysia GDP Annual Growth Rate 2000-2014» (engelsk). Trading Economics. Besøkt 28. oktober 2014. 
  70. ^ «Malaysia Unemployment Rate 1998-2014» (engelsk). Trading Economics. Besøkt 28. oktober 2014. 
  71. ^ a b c Tenold, Stig (2002). Asia-krisen – fem år senere (norsk). Bergen: Samfunns- og næringslivsforskning. s. 7–9.  [Rapport 2002:11]
  72. ^ Radelet, Steven og Sachs, Jeffrey D. (1998). «The East Asian Financial Crisis: Diagnosis, Remedies, Prospects». Brooking Papers on Economic Activity (engelsk), 29 (1), s. 11–17. ISSN 0007-2303. 
  73. ^ Unhammer, Asle (2005). Asia-krisen – krisehåndtering og politikkdebatt (norsk). Bergen: Norges Handelshøyskole. s. 24–27. 
  74. ^ Salahudin, Shahrul Nizam m.fl. (2013). «Emissions: Sources, Policies and Development in Malaysia». International Journal of Education and Research (engelsk), 1 (7). ISSN 2158-0979. 
  75. ^ Alam, Mahmudul m.fl. (2014). «Malaysia’s Proactive Economic Zone Regime as a Model to Emulate for Success of Bangladesh Economic Zone Scheme». Journal of Developing Areas (engelsk), 48 (2), s. 399–407. ISSN 1548-2278. 
  76. ^ Gooch, Liz (26. september 2010). «A Path to Financial Equality in Malaysia». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. oktober 2014. 
  77. ^ Bitzinger, Richard A. (2013). «Revisiting armaments production in Southeast Asia: new dreams, same challenges». Contemporary Southeast Asia (engelsk), 35 (3), s. 369–394. ISSN 1793-284X. 
  78. ^ Chua, Amy (2003). World on Fire. How Exporting Free Market Democracy Breeds Ethnic Hatred and Global Instability (engelsk). Anchor Books. s. 47. ISBN 978-0-385-72186-8. 
  79. ^ Weidenbaum, Murray L. (1996). The Bamboo Network. How Expatriate Chinese Entrepreneurs are Creating a New Economic Superpower in Asia. Free Press. s. 4–5. ISBN 978-0-684-82289-1. 
  80. ^ Naidu, G. og Lee, Cassey (1997). «The Transition to Privatization: Malaysia». I Mody, Ashoka. Infrastructure Strategies in East Asia. The Untold Story. Washington, D.C.: Verdensbanken. s. 32–35. ISBN 0-8213-4027-1. 
  81. ^ Richmond, Simon (2010). Malaysia, Singapore and Brunei (engelsk). Lonely Planet. s. 10. ISBN 1-74104-887-7. 
  82. ^ Brett, Damian (red.) (2014). One Hundred Ports. The World's Busiest Container Terminals (engelsk). London: Containerisation International og Lloyd's List. s. 4. 
  83. ^ Nozawa, Miki m.fl. (2011). Secondary Education Regional Information Base: Country Profile – Malaysia. Bangkok: UNESCO. s. 10. ISBN 978-92-9223-374-7. 
  84. ^ Gooch, Liz (8. juli 2009). «Malaysia Ends Use of English in Science and Math Teaching». The New York Times (engelsk). Besøkt 29. august 2014. 
  85. ^ Lee Hock Guan (2006). «Globalisation and Ethnic Integration in Malaysian Education». I Saw Swee-hock og Kesavapany, K. Malaysia: Recent Trends and Challenges (engelsk). Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. s. 259. ISBN 981-230-339-1. 
  86. ^ Kulasagaran, Priya (30. januar 2013). «Two-year moratorium on new private tertiary institutions». The Star (engelsk). Besøkt 24. mai 2015. 
  87. ^ Wong Kee Mun og Ghazali Musa (2012). «Medical Tourism in Asia: Thailand, Singapore, Malaysia, and India». I Hall, C. Michael. Medical Tourism: The Ethics, Regulation, and Marketing of Health Mobility (engelsk). London: Routledge. s. 176. ISBN 978-0-415-66575-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]