Mellomnorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Mellomnorsk er betegnelsen på et stadium av norsk språk som varte fra tida etter svartedauden og fram til reformasjonen i 1536.[1]

Mellomnorsk tok gradvis over for det norrøne språket etter svartedauden hadde herja landet omkring 1349. Talemålet i Norge hadde da begynt å endre seg betydelig fra den klassiske norrøne grammatikken og det innfløkte norrøne bøyingssystemet blei kraftig forenkla. Samtidig oppstod det dialektforskjeller og språket fikk påvirkning utafra. Det antas at ny-norsk gradvis tok over for mellomnorsk omkring reformasjonen på 1500-tallet, rundt samme tid som det norske skriftspråket gikk i oppløsning. Tidlig ny-norsk (fra om lag 1600 og ikke til å forveksle med Ivar Aasens nynorsk, som har et helt annet utgangspunkt) regnes som stort sett mulig å forstå for dagens nordmenn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allerede før pesten hadde Norge vært i unioner med Danmark og Sverige, men som en svakere part. Ettersom munkene, som utgjorde en stor del av de skrivekyndige, også tok seg av de sjuke, blei denne gruppa ramma hardt.[2] I skriftene fra denne tida vises det at det blei mindre av den rike litteraturen fra de forrige århundrene og at det norske skriftspråket hovedsakelig blei brukt i brev og dokumenter. Dessuten blei Norge en svakere part da Kalmarunionen skaptes i 1397 og det politiske sentrum blei flytta utalands. Et svekka Norge åpna for påvirkning fra først svensk og seinere dansk.[3]

Også i talemålet skjer det endringer, der grammatikken kraftig forenkles og deler av ordforrådet skiftes ut med tyske ord. Disse endringene skjedde parallelt i dansk, svensk og norsk og skapte avstand til færøysk og islandsk. Fra 1500-tallet var disse å regne som egne språk.

Det norske skriftspråket var stadig mindre brukt utover i den mellomnorske perioden og forsvant fra den katolske kirka da siste norskfødte erkebiskop døde i 1510. Med reformasjonen i 1536 erstatta dansk latin i kirkelig bruk. Dette satte et siste punktum for det norske skriftspråkets eksistens og regnes som slutten på den mellomnorske perioden.

Endringer[rediger | rediger kilde]

Uttale[rediger | rediger kilde]

I den mellomnorske perioden skaptes dialektforskjeller, både i talemålet og i skrift. På Sør- og Sørvestlandet vant, som i dansk, de bløte konsonantene terreng, slik at p, t og k gikk over til henholdsvis b, d og g. De norrøne frikativene þ (som i engelsk thing) og ð (som i engelsk that) forenkles til t (þing > ting) og d (þú > du, með > med) i løpet av perioden. I østnorsk oppstod dessuten tjukk l for og l i visse tilfelle.[4] På deler av Østlandet skjedde òg en del monoftongering, slik at for eksempel bein blei til ben. Det antas at dette kom fra nærliggende svenske dialekter.[5]

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

En viktig endring vekk fra det norrøne språket er innskuddsvokalen som letta uttalen av den norrøne r-endinga. Dette gjorde at for eksempel hestr (ubestemt entall, nominativ) blei forenkla til hester. I seinere tid har r-en, deretter også e-en i de fleste dialektene, falt bort. Noe liknende hendte i mellomislandsk, men der var innskuddsvokalen u og verken r-en eller vokalen har falt bort. Sluttvokalene i og u, men også a redusertes til e.[6] Sammen med bortfall av r i ubestemt entall, nominativ i hannkjønnsord, førte dette til oppløsning av kasussystemet. Med bortfall av kasus var det nødvendig med fastere ordstilling, slik vi har i moderne norsk. På norsk er derfor Olav drepte Harald og Harald drepte Olav to forskjellige setninger, mens på norrønt betydde Olafr drap Haraldi og Haraldi drap Olafr det samme (Olav drepte Harald).

I mellomnorsk døde mesteparten av konjunktiven og flertallsbøyinga av verb ut. Sistnevnte lever til en viss grad i enkelte dialekter den dag i dag, men er borte hos de fleste. Bøying i person (ek em, men þú ert) og totallsformene av pronomen døde også ut.

Referanser[rediger | rediger kilde]