Norsk emigrasjon til USA

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Utvandrere», malt av Gustav Wentzel i 1903, har blitt en ikonografisk skildring av norsk emigrasjon til USA.

Utvandring til Amerika er noe man opplevde i mange europeiske land utover på 1800-tallet. Ca. 800 000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika, mens 2 millioner irske personer utvandret til Amerika på 1800-tallet. Utvandringen fortsatte fra landsbygda og begynte da også fra byene. Mens det tidligere var barnefamilier som utvandret, var de fleste etter 1860 enslige med yrkesutdannelse.

Utvandringen fra Norge til Amerika foregikk i perioden 1825-1920. Fram til 1836 var utvandringen moderat og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Den første utvandringen[rediger | rediger kilde]

«Udvandring», illustrasjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norge fremstillet i Tegninger utgitt 1848, viser et reisefølge av norske utvandrere som tar avskjed i hjembygda tidlig på 1800-tallet.
«Afskeden» av Adolph Tidemand, litografi etter Adolph Tidemand i Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858.
Norsk-amerikansk immigrantfamilie ved torvhusetprærien i Nord-Dakota 1898. Motivet har dannet grunnlag for frimerker både i USA og Norge.

Allerede på 1600-tallet emigrerte nordmenn til USA. Mange sjømenn på nederlandske skip var norske, og mange av disse ble med på den nederlandske koloniseringen av New-AmsterdamManhattan i New York City.

Det var en liten seilskute «Restaurationen», som i 1825 førte de første norske utvandrerne, en gruppe kvekere ledet av Cleng Peerson fra Stavanger til New York. De var 52 personer, hovedsakelig bønder, da de la ut fra Stavanger og 53 da de ankom New York. Et barn var blitt født under reisen. De tilhørte en gruppe som kalte seg for «de hellige». Siden den gang har 800 000 nordmenn utvandret til USA og Canada. Fra og med 1836 og til dampskipene overtok på slutten av 1800-tallet, seilte det hver sommer flere emigrantskip fra Norge til amerikanske havner. Amerika ble kalt «Den nye verden».[1]

Tre bølger[rediger | rediger kilde]

Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra 1860-årene økte den kraftig. Toppåret var 1882 med 28 000 norske utvandrere. Utvandringen foregikk i tre bølger:[2]

Årsaker til norsk emigrasjon til USA[rediger | rediger kilde]

Politisk og religiøs undertrykkelse[rediger | rediger kilde]

Politisk eller religiøs undertrykkelse som årsak til utvandring var hovedsakelig aktuelt de første tiårene etter at utvandringen startet. I Norge var det på begynnelsen av 1800-tallet ikke religionsfrihet, og ytringsfriheten var begrenset. Konventikkelplakaten (opphevet i 1842) forbød lekfolk å forkynne eller holde religiøse forsamlinger, noe som førte til utvandring blant lekmannsbevegelsen og frikirkelige menigheter. Enkelte emigrerte også på grunn av politisk forfølgelse, som Thranitterbevegelsen i 1850-årene.[2]

Religionsfriheten i USA lokket flere religiøse minoriteter, de fleste haugianere eller kvekere. Emigrantene startet også aviser for norsk-amerikanere, som Nordlyset og Decorah Posten. Her ble den amerikanske religions- og ytringsfriheten trukket frem som viktige årsaker til at emigrantene valgte å etablere seg i USA.[3]

Befolkningsøkning[rediger | rediger kilde]

Utvandringen til USA startet i bygdene, spesielt i indre fjordbygder på Vestlandet og øvre fjellbygder på Østlandet. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene.[2] Mekanisering av samfunnet og økonomisk vekst sporet til flytting dit det var arbeid å få. Utvandringen førte også til mekanisering av jordbruket, ettersom utvandringen førte til mangel på arbeidskraft. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet på grunn av utvandring. Befolkningen i Norge som helhet fortsatte likevel å øke tross utvandring, og økte med hele en million mellom 1865 og 1920.[1]

Den norske utvandringen var etter folketallet den nest største i Europa, etter Irland. Det betyr likevel ikke at nøden var verre i Norge enn i andre land. Tvert imot hadde Norge økonomisk vekst gjennom hele utvandringsperioden.[2]

Eventyrlyst og ønske om bedre fremtid[rediger | rediger kilde]

Årsakene til utvandringen handlet ikke bare om forholdene hjemme i Norge, men ofte vel så mye om forholdene i USA. Mange ble fristet av alt Amerika hadde å by på; borgerrettigheter, religionsfrihet, ytringsfrihet og politisk deltagelse. Motivet for å utvandre til byene over havet til Amerika var forestillingen om nye muligheter og bedre livsvilkår. Mange hadde egne, personlige grunner til å reise. Det kunne være kjærlighet, ønske om å slippe unna forpliktelser hjemme, arbeid eller et ønske om større personlig frihet. I starten av emigrasjonsperioden var det først og fremst velstående bønder som emigrerte; husmenn og arbeidere kom etterhvert. Menn var i flertall blant emigrantene gjennom hele perioden. I starten var det mest familier som dro, men etterhvert reiste flere og flere alene.[1] Etterhvert som stadig flere familier etablerte seg i USA, kom flere slektninger og venner etter, ofte unge folk. I enkelte kommuner utvandret hele 40% av befolkningen.[4]

Kontakten mellom utvandrerne og familien hjemme ble opprettholdt med såkalte Amerikabrev. Brevene brakte kunnskaper om fremmede land fram til de mest avsidesliggende strøk av Norge. Mange av utvandrerne vendte hjem igjen, da den nye verden ikke alltid stod til forventningene. Noen reiste også flere ganger, og ble nærmest pendlere.[5]

Norsk bosetting i USA[rediger | rediger kilde]

De sentrale statene i Midtvesten fikk de fleste nordmenn: Minnesota, Wisconsin, Illinois, Dakota og Iowa. Også stater i andre deler av Amerika som New York og vestkyststater som Washington og California fikk økende norsk bosetning i annen halvdel av 1800-tallet. Hvert år reiste det 15 000 til 20 000 nordmenn over havet, men antallet varierte fra 5 000 midt på 1870-tallet og på slutten av 1890-tallet til bølger på opptil 30 000 i begynnelsen av 1880-årene.

Reisen over havet tok flere uker selv om dampskip etterhvert tok over for seilskipene. Med seilskip kunne overfarten ta over to måneder, mens dampskipene gjorde reisen på en drøy uke.[2] Overfarten kostet en årslønn.[klargjør]

Norsk emigrasjon i forhold til andre nordiske land[rediger | rediger kilde]

Land Opphava Prosentb Befolkningc Prosentd
norsk 4 477 725 42,5 % 4 953 000 90,4 %
dansk 1 430 897 13,5 % 5 515 575 25,9 %
finsk 623 559 5,9 % 5 255 068 11,9 %
svensk 3 998 310 38,0 % 9 074 055 44,0 %
Sum 10 530 491 100,0 % 24 797 698 42,5 %
  • aSvarte på spørsmålet:«Hva er din slekt eller etniske opprinnelse» i folketelling USA år 2000.[6]
  • bProsent av den nordiske innvandring.
  • cGjenværende befolkning i landene (2011).
  • dProsent av gjenværende befolkning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Norgeshistorie.no, Nils Olav Østrem: «Suget frå Amerika». Hentet 28. des. 2016.
  2. ^ a b c d e Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre, «Utvandring fra Norge». Hentet 28. des. 2016.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Nils Olav Østrem: «Utvandringa – skapt av grunnlov, demokrati og lokalstyre?». Hentet 28. des. 2016.
  4. ^ Norgeshistorie.no, Nils Olav Østrem: «Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika». Hentet 28. des. 2016.
  5. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann: «Misjonsforeninger og amerikabrev». Hentet 28. des. 2016.
  6. ^ Angela Brittingham and G. Patricia de la Cruz. «Ancestry: 2000». U.S. Department of Commerce. Besøkt 21. oktober 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]