Ottar fra Hålogaland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Åpningslinjen til Ottars fortelling på angelsaksisk, fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn...»

Ottar fra Hålogaland var en norsk sjøfarer og handelsmann fra Hålogaland, det gamle navnet på området nord for Trøndelag. Ottar levde sist på 800-tallet og var muligens herse (høvdingetittel). Gården hans lå lengst nord i Hålogaland, muligens ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy, men også andre steder har vært nevnt. Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Han drev med skinnvarehandel i inn- og utland, foruten oppdagelsesreiser i moderne forstand.

Ottar er kjent kun fra en redegjørelse om hans reiser som han, her omtalt som Ohthere, ga til den angelsaksiske kongen Alfred av Wessex (871–899) en gang rundt 890. Fortellingen hans ble lagt inn i en angelsaksisk versjon av en latinsk historiebok skrevet tidlig på 400-tallet av munken Paulus Orosius. Denne ble kalt for Historiarum adversum paganos libri VII («Sju bøker om historien mot hedningene»). Den angelsaksiske utgaven av denne boken er antatt å ha blitt skrevet i Wessex i kong Alfreds levetid, eller kort tid etter hans død, og den eldste bevarte kopien er tilskrevet samme sted og tidsrom.

Ottar fortalte at hjemmet hans var i Halgoland (Hålogaland) hvor han bodde «lengst nord av alle nordmenn... [ettersom] ingen [bodde] nord for ham».[1] Ottar fortalte detaljert om reisene sine nordover til Nordishavet og videre inn i Kvitsjøen, og sørover til Danmark. Han snakket også om Sweoland (sentrale Sverige), om det samiske folket (Finnas), om to folk som ble kalt for Cwenas som bodde nord for svenskene og om Beormas (Bjarmaland), som han fant ved Kvitsjøen. Ottar rapporterte at bjarmene snakket et språk som var beslektet med samisk.

Ottars fortelling er den eldste kjente skriftlige kilden til betegnelsen Danmark (dena mearc), og kanskje også for Norge (norðweg).

Kildene[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Alfred av Wessex, ca. 880.

Orosius' Historiarum adversum paganos libri VII var et populært historieverk i middelalderen. Rundt 250 manuskriptkopier fra perioden er bevart til i dag.[2] Sent på 800-tallet synes kong Alfred av Wessex, eller medlemmer av hans hoff, å ha vurdert verket som en nyttig verdenshistorie som burde oversettes til deres eget språk, og en angelsaksisk versjon kan også ha blitt vurdert som komplementært med Bedas latinske Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglernes kirkes historie») og Den angelsaksiske krønike, som ble påbegynt under Alfreds styre.[3] Den angelsaksiske versjonen av Orosius er mer en bearbeidelse enn en direkte oversettelse. Den preges av tillegg og rettelser av informasjon som omhandler europeisk geografi.[4] I tillegg til Ottars redegjørelse av sine reiser, representerer en annen reisende, Wulfstan, som reiste fra Hedeby og inn i Østersjøen, deler av denne prosessen.[5]

Forfatteren av den angelsaksiske Orosius er ukjent. På 1100-tallet mente William av Malmesbury at det var arbeidet til kong Alfred selv, men akademisk gransking av teksten siden midten av 1900-tallet, blant annet av historikerne Dorothy Whitelock og Janet Bately, har ført til at denne oppfatningen har blitt tilbakevist av leksikale og syntaktiske årsaker.[6][7] Janet Bately mener at den angelsaksiske versjonen av Orosius kan ha blitt skrevet en gang mellom 889 og 899, antagelig tidlig på 890-tallet,[8] men det er ingen måte å vite om Ottars fortelling eksisterte tidligere og deretter ble lagt inn i teksten, eller om den ble skrevet ned senere og lagt inn i en senere kopi.[9] Hendelsene som Ottar beskriver kan ha skjedd på en hvilken som helst tid fra 870-tallet og til slutten av 890-tallet.[10] Ottars fortelling er gjengitt i tredje person, ikke som en personlig tale, noe som vises i den første setningen: «Ohthere sæde his hlaforde Ælfrede kynincge þæt he ealra Norðmanna norðmest bude» («Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn»).[11] Dorothy Whitelock mente at Ottars fortelling leses «som et sett av svar til spørsmål som er stilt til ham.»[12]

Den angelsaksiske versjonen av Orosius er bevart bortimot komplett i to manuskripter. Den eldste er kjent ulikt som Tollemache, Helmingham eller Lauderdale Orosius, og er oppbevart i British Library under referansen «Additional 47967».[13] Dette manuskriptet ble skrevet i Wessex en gang mellom 892 og 925, muligens ved Winchester.[13] Det andre manuskripter er datert fra tidlig på 1000-tallet og er av ukjent engelsk opphav. Det er også oppbevart ved British Library, da under referansen «Cotton Tiberius B. i».[2] Begge manuskriptene er kopier av en «felles forgjenger».[14][15]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter sør til London.

Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og hans hjem var ved havet i «Halgoland» nord i Norge.[16] Halgoland er i moderne historiografi blitt identifisert som Hålogaland, en historisk region i Nord-Norge som tilsvarer Nordland fylke og de sørlige delene av Troms fylke.[17] Mens større presisjon ikke er mulig, er Ottars hjem antydet å være Senja, Kvaløya og Malangen, alle ikke langt fra dagens by Tromsø. Han hevdet å være en ledende mann i sitt hjemland, kanskje forstått som en høvding eller stormann. [18][19] Han beskrev seg selv som rik og eide 600 tamrein hvor seks av dem var «lokkerein» for å fange villrein.[20] Informasjon om 600 tamrein er punktet i hans fortelling som er det mest omdiskuterte.[21] Han fortalte også at han «hadde mer enn tjue kuer med horn, og tjue sauer, og tjue svin, og det lille han pløyde, pløyde han med hester.»[20] Men hans fremste rikdom var finneskatten[22][23] som til dels ble betalt med pelsverk, huder eller skinn, dels med fuglefjør/dun, hvalbein og reip av hvalskinn eller selskinn.[24] Mer spesifikt fortalte han at de fremste blant «finnene», det vil si samene, betalte 15 mårskinn, 5 reinsdyrskinn, 1 bjørneskinn, 10 amber (sekker) med dun,[25] en kappe av bjørnskinn eller oterskinn, og to skipsreip, hver 60 alen lange,[26] gjort av enten hvalskinn eller selskinn.[27] I sammenligning forteller Egils saga at Torolv Kveldulvsson sendte et skip til England laste med skrei, huder, røyskattskinn, gråverk og andre skinnvarer. Stormenn fra Nord-Norge handlet således direkte med England. På tilbaketuren var skipet lastet med hvete, honning, vin og klede. Begge hadde åpenbart nok folk hjemme til å ta seg av styre og stell mens de var borte på handelsreise mesteparten av året.[28]

Ottar nevnte fuglefjær, som på angelsaksisk ble notert ned som Fugela feðerum. Det kan være fjør fra lundefugl, som det ble fanget både for sitt kjøtt som sine fjør. Ordet dun fantes ikke på angelsaksisk da Ottars fortelling ble nedtegnet, og kom først inn i engelsk språk på 1300-tallet. Fugela feðerum kan da like gjerne bety dun da det ikke var et eget ord for det. Ottars fortelling viser at dun eller fjør ble innsamlet i store mengder i Nord-Norge allerede i vikingtiden og var en handelsvare av betydning. Dun eller fjør er også funnet i graver i vikingtiden.[29]

Andre kilder til Ottars rikdommer var jakt på hval og hvalross. Han forteller at hans eget land var best for å jakte på hval med hvalross som var opp 7 sju alen lange og hvaler bortimot 50 alen lange, og med fem mann hadde han drept seksti av dem på to dager.[20] Dette antallet synes urimelig høyt. Historikeren Kjell-Olav Masdalen foreslår at det framfor hvaler var hvalrosser som ble drept.[30] Reip framstilt fra hvalskinn var av betydelig verdi. Ottar fortalte dessuten at hvalross hadde «meget edelt bein sine tenner»,[31] og han frakte med en del til kong Arthur.[31]

Ottar er forstått som hovedsakelig en handelsmann, skjønt det har vært spekulert om hans besøk hos kong Alfred var knyttet til kongens planer om en krigsflåte, et behov for å rømme fra den norske kongen Harald Hårfagre, eller behov for å gjenvinne en tapt formue. [32] Antropologen Ian Whitaker noterer at det ikke finnes «ingen bevis» som støtter disse tankene.[32] At besøkte handelsstedene Skiringssal og Hedeby er en sterk indikasjon på hans egentlige ærend. Det er ingen direkte redegjørelse for hvorfor han reiste til Wessex eller forklaring på hvorfor han besøkte kong Alfred, men indirekte er det en normal oppførsel for en som har handelsvarer å selge. At Torolv Kveldulvsson gjorde det samme senere forsterker denne indikasjonen.

Ottars Norge[rediger | rediger kilde]

Den eldste beretning om Norge er også den eldste beretning om Hålogaland. Ottar sa selv han kom fra det som de engelske skriverne oppfattet som Halgoland. (Se artikkel Hålogaland for etymologisk forklaring.) Ottars beretning inneholder en generell beskrivelse av Norge: Det er langt og smalt. Alt som kan pløyes eller dyrkes ligger ved sjøen. Ottar benyttet betegnelsen Norge (Norðweg) i den eldste kopien av den angelsaksiske Orosius som er eldre med mellom 40 og 80 år enn den eldste skriftlige skandinaviske bruken av begrepet, som er i runeformen «Nuruiak» på Jellingsteinene fra 900-tallet.[33] Ottar beskrev Norge som å være meget langt og meget smalt, og sa at det var rundt 100 km på tvers i øst, rundt 50 km på tvers på midten, og rundt 5 km på tvers i nord.[20] Mens Ottar referer her i store trekk til bredden av det norske området mellom havet og fjellene,[34] er landet beskrevet som omtrentlig 100 km på tvers «til øst» er det antagelig å forstå som henvisning til Vestlandet.[35]

Landet til nordmennene (Norðmanna land) er ytterligere avgrenset i referanse til deres naboer. Langt fra havet er en villmark av fjell som lå i øst og var bosatt av finner, som var en kjent henvisning til samiske folk.[18] Det var gjengs å kalle samer for finner, mens det som vi dag kaller for finner ble på Ottars tid kalt for kvener. I Sverige ble samer kalt for lappar, på finsk lappalaiset, mens finner ble kalt for finnar, på finsk suomalaiset.[36] Langs den sørlige delen av landet, på den andre siden av fjellet og fortsettende nordover, var Sweoland (Svealand), landet til svearne (norrønt: svíar),[37] eller det som vi i dag kaller svensker.[20] I nord for svearne var Cwenaland (Kvenland), «landet til cwenas»,[37] eller kvener (dagens finner), og nord for nordmennene var ødeland.[38]

Ottars reise mot nord[rediger | rediger kilde]

«Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.

Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på bakbord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til. Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var (sannsynligvis Nordkapp eller Kinnarodden). Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.

Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager. Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var (Gandvika, Kvitsjøen). Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager. Da lå der ei stor å (elv) opp i landet (Varsuga). Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa (Bjarmeland) var sterkt bygd, og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.

Finnene sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene fortalte oss mye om landet sitt. (Sannsynligvis utløpet av Dvina hvor Arkhangelsk nå ligger.) Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.

Jeg tok ut på denne ferda for å undersøke landet, og for å få hvalross. Hvalrossen har i tennene sine et svært fint bein, og huden er god til skipsreip. Denne hvalen er mindre enn andre hvaler, for han er bare 7 alner lang. Heime i mitt eget land er der hvaler (i motsetning til hvalross) som er 48 alen og de største er 50 alner lange. Av dem kan jeg selv selv-sjette (han selv med fem andre) drepe 60 på to dager.

Da vi dro heimefra eide jeg 600 tamme rein, alle ukjøpte dyr. Av dem var 6 lokkereiner, og de er svært dyre hos finnene. For med dem temmer de villreinen. Jeg er mellom de første mennene der i landet. Men likevel eier jeg bare 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille jeg pløyer, pløyer jeg med hester.

Den største herligdommen hos oss er den avgiften finnene betaler (finneskatten). De skatter hver etter sin byrd. Den høybyrdigste finn skal gi 15 mårskinn, 5 reinfeller, 1 bjørneskinn, 10 ambrer fjør, 1 kofte av bjørneskinn eller oterskinn, og 2 skipsreip, hvert 60 alner langt, av hvalrosshud eller selhud.»[39]

Skiringssal[rediger | rediger kilde]

I den sørlige del av landet ligger en havn (markedsplass, handelsplass) som kalles ‘Sciringes heal’. Dit kunne han ikke seile på en måned dersom han la bi om natten og hadde gunstig vind. Hele tiden måtte han seile langs landet, og på styrbord side hadde han først 'Ira land' (Island?) og deretter de øyer som lå mellom 'Ira land' (Island?) og 'þissum lande' (England/Wessex). Dette landet (England/Wessex) ligger på styrbord side hele tiden til han kom til 'Sciringes heal', og hele veien ligger 'Norðweg' på babord side. Sør for 'Sciringes heal' skjærer et stort hav seg inn i landet, bredere enn noen mann kan se over, og på den andre siden ligger Jylland og deretter 'Sillende' (Sønderjylland). Havet strekker seg mange hundre mil (engelske mil ca. 1,5km) opp i landet. Fra 'Skiringes heal' til 'æt Hæþum' (Hedeby) i Danmark seilte han i fem dager. Da han seilte dit fra 'Sciringes heal' hadde han på babord side 'Denamearc' (Danmark) og på hans styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby lå på styrbord side Jylland, 'Sillende' og mange øyer, og i to dager lå da øyene som tilhørte Danmark på babord side. Det er en vanlig antagelse at Ottars Sciringes heal er det samme som Skiringssal i Vestfold.

Ottar i ettertid[rediger | rediger kilde]

Ottar er blitt brukt som et bevis på en gryende nasjonal tilhørighet på slutten av 800-tallet. Dette tilbakevises av blant andre arkeolog Terje Østigård som mener at «Dette synet på etnisitet og hvordan man kan analysere etnisitet i fortidige samfunn, representerer en slutningsrekke av faktafeil og begrepssammenblandinger ut fra en antropologisk og arkeologisk forståelse av hva etnisitet er.»[40]

Håløygen Ottar har inspirert og gitt navn til det populærvitenskapelige tidsskriftet Ottar fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet, fast utgivelse siden 1954.

Ottar ble portrettert av Bjørn Sundquist i første episode av den norske undervisningserien Norsk historie, som gikk vinteren 1992 på NRK-TV.[41]

Henry Wadsworth Longfellow bygger på Ottars fortelling til kong Alfred i sitt dikt «The Discoverer of the North Cape» (1858). [42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thorpe, 1900, s. 249–253.
  2. ^ a b Waite 2000, s. 38.
  3. ^ Waite 2000, s. 38; Keynes & Lapidge 1983, s. 113–120.
  4. ^ Waite 2000, s. 38, 41–42.
  5. ^ Waite 2000, s. 41.
  6. ^ Waite 2000, s. 39–40.
  7. ^ Alfred er antatt å ha vært hovedoversetteren til angelsaksisk av fire verker, pave Gregors Liber Regulæ Pastoralis («boken om pastorale regler»), Boëthius' Filosofiens trøst (Consolatio philosophiae), Augustin av Hippos Enesamtaler (Soliloquia) og de første femti salmene i en psalterium (bønnebok), jf. Keynes & Lapidge 1983, s. 29.
  8. ^ Bately 1980, s. lxxxvi–xcii, sitert i Masdalen 2010, s. 3.
  9. ^ Masdalen 2010, s. 3.
  10. ^ Masdalen 2010, s. 3–4.
  11. ^ Thorpe 1900, s. 248.
  12. ^ Whitelock 1966, s. 66, sitert i Whitaker 1981, s. 2 (note).
  13. ^ a b «Detailed record for Additional 47967» (ikke datert). British Library Catalogue of Illuminated Manuscripts.
  14. ^ Waite 2000, s. 39.
  15. ^ Det finnes fragmenter av to andre kopier: to folioer er i Bodleian Library ved Universitetet i Oxford, MS Eng. Hist. e.49, (30481), og en enkel folio som er i Vatikanstaten i Roma, MS Reg. Lat. 497, jf. Waite 2000, s. 38–39. Det er indikasjoner på at ytterligere kopier har eksistert, inkludert i Konstantinopel, men det er ikke kjent om de har overlevd, jf. Waite 2000, s. 39.
  16. ^ Thorpe 1900, s. 248–249, 252–253.
  17. ^ Masdalen 2010, s. 4; Birgisson 2008, s. 153.
  18. ^ a b Masdalen 2010, s. 4.
  19. ^ Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, Helgeland Historielag, s. 34. Berglund karakteriserer Ottar som «stormann».
  20. ^ a b c d e Thorpe 1900, s. 250–251.
  21. ^ Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 35.
  22. ^ Angelsaksiske Orosius benytter «gafol» for finneskatten, som har betydningen «skatt, tributt, leie, renter»; jf. «gafol» i: Bosworth-Toller Anglo-Saxon Dictionary (2010). Karlsuniversitetet, Praha.
  23. ^ Whitaker 1981, s. 5–6. Finneskatten må betraktes som en form for avgift for å kunne få lov til handle med pelsverk mot «jern og andre importerte varer som deres eget miljø manglet».
  24. ^ Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 34
  25. ^ Amber var en måleenhet i angelsaksiske England, og definert som tørrmål på 4 busheler; jf. «amber» i: Bosworth-Toller Anglo-Saxon Dictionary (2010). Karlsuniversitetet, Praha. En bushel var en mål på 8 keiserlige gallon (4,546 l, USA 3,785 l), våt eller tørr, jf. «bushel» i: Cambridge Dictionaries Online (2013).
  26. ^ «alen», Bokmålsordboka
  27. ^ Thorpe 1900, s. 250–1; Whitaker 1981, s. 6.
  28. ^ Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 34, 86
  29. ^ Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 77-78
  30. ^ Masdalen 2010, s. 13
  31. ^ a b Thorpe 1900, s. 248–249.
  32. ^ a b Whitaker 1981, s. 6.
  33. ^ Waite 2000, s. 41; Masdalen 2010, s. 54.
  34. ^ Masdalen 2010, s. 17.
  35. ^ Masdalen 2010, s. 18.
  36. ^ Bergsland, Knut (1994): «Samiske perspektiver i Helgelands historie» i: Helgelands historie 2, s. 181
  37. ^ a b Masdalen 2010, s. 50
  38. ^ Thorpe 1900, s. 248–249, 250–251.
  39. ^ Eidnes, Hans (1943): Hålogalands historie, Trondheim, s. 49-50. Språklig tillempet.
  40. ^ Østigård, Terje (2001): Norge uten nordmenn. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 82-430-0190-5. s. 128.
  41. ^ Aftenposten morgen – TV-program, 24. februar 1992, s.39
  42. ^ The Discoverer of the North Cape

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]