Indoeuropeiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indoeuropeiske språk
Utbredningen av indoeuropeiske språk i Eurasia ██ Albansk ██ Indo-iransk ██ Gresk ██ Italisk ██ Keltisk ██ Germansk ██ Armensk ██ Baltisk ██ Slavisk ██ Ikke indoeuropeisk
Utbredningen av indoeuropeiske språk i Eurasia

██ Albansk

██ Indo-iransk

██ Gresk

██ Italisk

██ Keltisk

██ Germansk

██ Armensk

██ Baltisk

██ Slavisk

██ Ikke indoeuropeisk

Region Fram til 1400-tallet: Europa, Sør-, Sentral- og Sørvest-Asia; i dag: hele verden.
Antall brukere Ca. 3 milliarder
Lingvistisk klassifikasjon språkfamilie
Videre inndeling
Inndeling Albansk
Anatolisk
Armensk
Baltoslavisk
Germansk
Gresk
Indoiransk
Italisk
Keltisk
Tokarisk
Urspråk Urindoeuropeisk
Språkkoder
ISO 639-2 ine

Portal: Språk
De indoeuropeiske språkene avbildet som et familietre
Hvordan ordet «Ma» spredde seg til mange språk.
Spredningen av de indoeuropeiske språkene fra urindoeuropeisk

Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia. Språk i denne språkfamilien med stor utbredelse inkluderer blant andre engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som enten bodde i Anatolia eller i steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen var indoeuropeerne, og de snakket urindoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.

Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper. Det finnes flere attester til indoeuropeisk så langt tilbake som bronsealderen, med blant annet mykensk gresk og hettitisk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den som oftest får kreditten for å ha «oppdaget» språkfamilien, er den engelske dommeren William Jones. Han tjente ved høyesterett i Calcutta fra 1783, og da han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som Indias tidligste litterære og religiøse tekster er skrevet på. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med både latin og gresk.[1]

Man visste at det fins elver som heter Alba i både tysk, fransk og spansk; og elvenavnet Ara opptrer i både tysk, nederlandsk, engelsk, skotsk og spansk. Elven Arno som flyter gjennom Firenze har nesten samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok The Aryans opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.

På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant han ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall. Sanskrit ayas (= «bronse», senere «kobber») og latin aes (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk ar (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til ore (= «malm»).[2]

Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde».

Underfamilier[rediger | rediger kilde]

I dag snakkes de indoeuropeiske språkene av rundt tre milliarder mennesker, over tidene så har noen indoeuropeiske språk død ut, men de som overlevde endte opp med å dominere både Europa, Iran og India.

Den indoeuropeiske språkfamilien består hovedsakelig av ti undergrupper:

Albansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Albansk

Albansk har sin egen gren innenfor det familietreet til språkfamilien. Språket kan ikke klart kobles til noen andre grener, men har mange likheter med andre indoeuropeiske språk, spesielt de balto-slaviske, grunnet innflytelse fra nabospråk.[3] Språket ble først beskrevet i det 15. århundre.

Anatolisk[rediger | rediger kilde]

De anatoliske språkene var en av de tidligste utviklede språkene som var separat fra urindoeuropeisk, enda tidligere enn gresk. Alle de anatoliske språkene er utdødd i dag, men det finnes flere historiske kilder til språkene og folkegruppene som snakket de. Et av de mest utbredte anatoliske språkene var hettittisk, som ble snakket av hettittene. Hettittene bodde i Anatolia og kunne bruke kileskrift. De eldste tekstene skrevet av hettittene ble skrevet 1700 år f.Kr, og ble tydet av Bedřich Hrozný i 1917.[4] Mange av disse tekstene har fortsatt ikke blitt fullt oversatt til et moderne språk. Det finnes også en teori at anatolisk ikke er en underfamilie av indoeuropeisk, men heller et søsterspråk til urindoeuropeisk, siden anatolisk viser mange kontroversielle trekk, som ikke finnes i mange andre språk.[5]

Armensk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Armensk

Armensk utgjør også en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien, på samme måte som albansk gjør. Forskjellige lingvister har forskjellige meninger om hvilke andre språk armensk har nære bond med, noen mener gresk, mens andre mener anatolisk. Armensk har undergått flere lydskift tidlig i sin utvikling, og derfor kan mange ord være vanskelige å kjenne igjen, selv om de har røtter i urindoeuropeisk.[6] For eksempel det armenske ordet for «to», som er erku, som kom fra urindoeuropeisk *dwō.[7][8]

Balto-slavisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Baltoslavisk

De baltiske og slaviske språkene er nært slektet, og det er trodd at de var engang i bare en gruppe, og senere skilte fra hverandre.

Baltisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Baltisk

De baltiske språkene som latvisk og litauisk bevarer flere trekk fra urindoeuropeisk, som for eksempel syv av de åtte kasus som var i urindoeuropeisk og mye fonologi, selv om denne språkgruppen skilte seg fra de andre ganske sent. Litauisk er det mest konservative språket av alle indoeuropeiske språk, og har bevart flest trekk fra urindoeuropeisk.[9] De baltiske språkene ble først skrevet ned rundt det 9. århundre med glagolitisk skrift.[10][11]

Slavisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikel: Slaviske språk

De slaviske språkene brukes i store deler av Øst-Europa, med språk som russisk, serbisk og polsk. Kirkeslavisk er det tidligste kjente slaviske språket. Det var et tidlig lingua franca for slavene, og ble brukt mye i den østlige delen av Europa slik som latin ble brukt i den vestlige delen av Europa.

Germansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Germanske språk

De germanske språkene inkluderer flere språk i vest- og nord-Europa, blant annet norsk, svensk, engelsk, tysk og nederlandsk. De germanske språkene kjennetegnes hovedsaklig ved en tidlig avsplitting fra urindoeuropeisk og en lydforskyvning kjent som Grimms lov, som gjorde at alle stoppkonsonantene i germansk forandret seg fra de andre indoeuropeiske språkene. de germanske språkene har også mange ord som ikke kan spores til andre indoeuropeiske språk, mest sannsynlig ble disse ordene lånt av et annet språk som var i regionen som germanerne immigrerte til. De sørligste av de germanske språkene lånte også flere ord fra de keltiske språkene, og disse spredde seg også nordover.[12][13]

De germanske språkene kan deles inn i tre deler:[14]

Nordgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Nordiske språk

De nordgermanske språkene er de som snakkes i Skandinavia, på Island og på Færøyene. Rundt 20 millioner folk snakker et nordgermansk språk som morsmål.[15]

Vestgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Vestgermanske språk

De vestgermanske språkene inkluderer blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Denne gruppen er den største av de germanske undergruppene.

Østgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Østgermanske språk

De østgermanske språkene inkluderer blant annet gotisk, men alle de østgermanske språkene har dødd ut. Men det er mange attester til språkene, blant annet fra romerne. Bibelen ble også oversatt til gotisk. Krimgotisk overlevde ut til 1700-tallet.

Gresk[rediger | rediger kilde]

Utbredningen av de greske dialektene i antikken
Hovedartikkel: Gresk

Selv om denne grenen inneholder bare i dag gresk, i tidlig gresk historie var det flere dialekter av gresk. En av de tidligste av disse variantene av gresk var mykensk, som ble skrevet med linear B. Det greske språket som blir brukt i dag stammer fra den ionisk-attiske dialekten, som var sentrert i Athen. Denne dialekten ble dominerende i hele Hellas på grunn av Athens innflytelse og makt.

Språket har hatt mye prestisje gjennom historien, Aleksander den store tokk over mye av landet mellom Hellas og India, og gresk forble et lingua franca i mye av dette området i lang tid etter Aleksanders død. I romerriket ble gresk ansett som vitenskapen og filosofiens språk, så de fleste flok i høyere klasser lærte seg gresk. Språket ble også oppfattet slik under rennesansen, dog under latin i de fleste sammenhenger. Det nye testamentet ble originalt skrevet på gresk, og det gamle testamentet ble oversatt kort tid etter at skriftene ble samlet. Dette har ført til at de fleste andre europeiske språk har mange lånord fra gresk.

Gresk er også det mest klart dokumenterte språket av de indoeuropeiske språkene, med attester og andre skrifter på og om språket i 34 århundrer.[16]

Italisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Italiske språk

Den italiske grenen av de indoeuropeiske språkene inneholder alle de romanske språkene, det vil si de som har sitt utspring fra latin. I dag gjelder det blant annet italiensk, fransk, spansk og rumensk. Før romerriket ble en stormakt i oldtiden, var det mange flere italiske språk, men disse falt ut av bruk i favør for latin. Noen[hvem?] mener at de italiske og keltiske språkene har et felles opphav, og senere skilte fra hverandre.

Indoiransk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Indoiransk

Keltisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Keltiske språk
Historisk utbredelse av keltiske folkeslag:

██ Kjernen av den keltiske Hallstattkulturens territorium, 600 f.Kr

██ Den keltiske ekspansjon i 275 f.Kr

██ Lusitansk område på den iberiske halvøy, hvor keltiberiske folk bodde

██ De seks keltiske nasjoner som var i den tidlige moderne periode

██ keltiske talende områder i dag

De keltiske språkene dominerte mye av sentraleuropa i oldtiden. Iberia var dominert av keltiberere, Frankrike av gallere, og de britiske øyer av britonner. I dag snakkes språkene bare i små deler av de britiske øyer, samt Bretange.

Tokarisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Tokarisk

Tokarisk er i dag utdødd, og man kjenner kun til språket fra noen buddhistiske tekster funnet i Xinjiang i nord-vest Kina.

Uklassifiserte indoeuropeiske språk[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:

Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.

Kunstige språk[rediger | rediger kilde]

Et stort flertall av kunstige språk kan delvis regnes som indoeuropeiske, på grunn av at de bruker indoeuropeiske språk som et grunnlag. Noen eksempler er:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Indoeuropeiske språk – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Colin Renfrew: Den europeiske gåte, forlaget Pax, Oslo 1992.
  2. ^ Winfred Lehmann: Historical linguistics, an introduction, forlaget Holt, Rinestone and Winston, New York 1973.
  3. ^ Beekes 1998:25
  4. ^ Beekes 1995:20-21
  5. ^ Mallory & Adams 2006:28-31
  6. ^ Beekes 1998:20
  7. ^ Winter, W. (1992). Armenian. Indo-European Numerals, 57, 347.
  8. ^ DeLisi, J. (2013). Feature metathesis and the change of PIE* du̯ to Classical Armenian-rk-*. Diachronica, 30(4), 469-491.
  9. ^ Hans Henrich Hock, Brian D. Joseph. 1996. Language History, Language Change, and Language Relationship: An Introduction to Historical and Comparative Linguistics Walter de Gruyter, Jan 1, 1996 pp. 52-54
  10. ^ Beekes 1995:22-23
  11. ^ Sussex, R., & Cubberley, P. (2006). The Slavic Languages. Cambridge University Press.
  12. ^ http://www.ling.upenn.edu/~kroch/courses/lx310/handouts/handouts-09/ringe/celt-loans.pdf
  13. ^ Wayne Harbert. 2006. The Germanic languages. Cambridge University Press.
  14. ^ Hawkins, John A. (1987). «Germanic languages». I Bernard Comrie. The World's Major Languages. Oxford University Press. s. 68–76. ISBN 0-19-520521-9. 
  15. ^ Holmberg, Anders and Christer Platzack (2005). "The Scandinavian languages". In The Comparative Syntax Handbook, eds Guglielmo Cinque and Richard S. Kayne. Oxford and New York: Oxford University Press. Excerpt at Durham University.
  16. ^ «Greek language». Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica, Inc. Besøkt 29 April 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert S. P. Beekes, Comparative Indo-European Linguistics. An Introduction. John Benjamins: Amsterdam, Philadelphia 1995.
  • James P. Mallory & Douglas Q. Adams. Encyclopedia of Indo-European Culture. Fitzroy Dearborn: London 1997.