Havørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Havørn
Havørn ved Svolvær  Foto: Yathin S. Krishnappa
Havørn ved Svolvær
Vitenskapelig(e)
navn
:
Haliaeetus albicilla
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: havørn,
gleksa
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Slekt: Haliaeetus
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: akvatisk og terrestrisk, foretrekker kystområder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for havørn

Havørn (Haliaeetus albicilla) er Nord-Europas største rovfugl og den fjerde største ørnen i verden. Den er toppkonsument i sitt økosystem og lever primært av fisk og sjøfugler. Arten regnes som monotypisk og inngår i underfamilien Buteoninae (glenter, havørner og våker) i haukefamilien (Accipitridae).[2] Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig.[1] Den står imidlertid oppført både på CITES liste I og II, samt på CMS liste I og II.[1] Arten hekker i Norge og er nært beslektet med hvithodehavørn (H. leucocephalus), som er USAs nasjonalfugl.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Havørn blir omkring 74–92 cm lang, og hunnene blir cirka 15 prosent lengre og 25 prosent tyngre enn hannene.[2] Hannene veier typisk 3 100–5 400 g; hunnene 3 700–6 900 g.[2] Vingespennet ligger på cirka 193–244 cm, avhengig av kjønn.[2] Fra Norge er det kjent eksemplarer (hunnkjønn) med et vingespenn på opp mot 265 cm og en vekt opp til 6 850 g.[3]

Arten har en karakteristisk hvit stjert, et gult kraftig kroket nebb, og øyne med gul iris. Fjærdrakten er generelt lysere (gråbrun eller blekbrun) på hodet og gradvis nedover halsen og oversiden av ryggen, enn den eller mer mørkebrune undersiden. Ekstremitetene er fjærkledde nesten ned til de kraftige gule føttene, med sine lange kraftfulle tær og lange dolkelignende klør.[2] Ungfuglene, som ofte betegnes som gleksa i Nord-Norge, har fullstendig brunsvart fjærdrakt med hvitaktige markeringer på undervingen (axilla). Også nebb, hode, stjert, og iris er mørk.

Havørnen kan bli opptil 50 år gammel, men det er sjeldent. Arten bygger store reder av kvister og greiner som den fôrer med lyng, tang, mose og gress. Den bruker gjerne samme rede i flere år. Eggene legges mellom slutten av mars og mai. Den legger to til tre egg som ruges i 35 til 45 dager av begge foreldrene.

Ungfuglen har svart og brun stjert med noe lyst i, og svart nebb. De voksne fuglene har hvit stjert og gult nebb. Kjønnene har samme utseende.

Havørnen lever av fisk og sjøfugl (spesielt dykkende arter), men den tar også av og til mindre pattedyr (inkludert lam) og åtsler, og den kan i enkelte tilfeller ty til kannibalisme.[4]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Havørn er utbredt på Sørvest- og Sør-Grønland, Vest-Island og østover i Eurasia via kysten av Skottland og Norge til kysten av Beringhavet og Okhotskhavet i Øst-Sibir og kysten av Japanhavet i Mandsjuria. Arten overvintrer lenger mot sør; i Midtøsten sør til Irak.[2]

Den norske bestanden[rediger | rediger kilde]

Havørnen hekker langs kysten fra Finnmark til Vest-Agder,[5] men den er mest utbredt i Nord-Norge. I 2008 ble det registrert vellykket hekking av havørn ved Drøbak i Oslofjorden, og et havørnpar innledet hekking på samme sted i 2013. Trolig det samme paret hekket på en annen lokasjon like ved både i 2014 og 2015. Paret fikk to unger på vingene både i 2013 og 2014. I 2015 er det klekket en unge. Havørnens utbredelsesområde utvides stadig. Det er per 2015 etablert hekkende par ved Oslofjorden, i Aust-Agder og trolig ved Telemarkskysten.[6] Sør-Trøndelag har arten som sin fylkesfugl.

Eldre havørner holder seg ofte på ett sted, mens yngre ørner streifer omkring og trekker til dels sør- og vestover om vinteren.

Havørnen fra Salten har fått æren for å ha reddet den norske bestanden, etter at arten ble totalfredet i Norge i 1968.[7] Senere har også den norske bestanden blitt benyttet i et rewildingprosjekt av havørn på De britiske øyer. Fra 1975-1985, 1993-1998 og fra 2007 og fram til i dag. I de to første periodene var det ørn fra Salten som ble sendt over. I 2011 ble det sendt over 16 havørnunger til Skottland og 23 til Irland, fra bestandene på Trøndelagskysten og Vestlandet. Prosjektet se ut til å bli en suksess. I dag er omkring 60 hekkende par i Skottland, selv om noen ørner fikk tilpasningsproblemer og en fløy til og med tilbake over Nordsjøen.[7]

I Norge forulykker havørn tidvis i vindmølleparker, blant annet på Smøla.[8]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c BirdLife International. 2016. Haliaeetus albicilla. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22695137A93491570. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22695137A93491570.en. Downloaded on 17 March 2018.
  2. ^ a b c d e f g Orta, J., Kirwan, G.M., Christie, D.A., Boesman, P. & Marks, J.S. (2018). White-tailed Sea-eagle (Haliaeetus albicilla). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52986 on 17 March 2018).
  3. ^ Barth, Edvard Kaurin. (2017, 2. februar). Havørn. I Store norske leksikon. Hentet 17. mars 2018 fra https://snl.no/hav%C3%B8rn.
  4. ^ Ottesen (2016) «Unike bilder av havørn-kannibalisme». Zooom.no. 29. juni 2016. Besøkt 4. juli 2017. 
  5. ^ Miljøstatus Aust-Agder[død lenke] 17. november 2009
  6. ^ Aftenposten, 27. juli 2015.
  7. ^ a b Sara Marie Bjelvin. 2011-08-04. Norsk havørn - en reddende engel. NRK Nordland. Besøkt 2016-03-04
  8. ^ Morten Ree (9.5.2006). «Smøla vindpark er en katastrofe for havørna». Norsk Ornitologisk Forening. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]