Magnus Lagabøtes landslov
Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».
Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene.
Lovsamlingen er inndelt i ni områder (bolker)[1] inkludert:
- rettsvesenet
- kongemakten
- forsvaret
- vern av eiendom og liv
- ekteskap og arv
- odelsjord, rettsforhold til jordeiendom
- lov og gjeld
- pant og handel
- tyveri og edsavleggelse
Landsloven bestemte blant annet at det var generell almisseplikt: Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han pryles og deretter settes i arbeid.[1]
Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.
Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år, den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, oppkalt etter kong Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov.
Landsloven er kjent fra åtti bevarte avskrifter. De norrøne betegnelsene falt vanskelige for utlendinger, og bøndenes klager gjaldt nettopp innholdet, slik som delingen av tiendens bondelut, eller adelens forslag om å oppheve odelsretten. Stattholderen skrev i 1590 som begrunnelse for å få i stand en oversettelse av Landsloven: «...saa kunne òg de danske og tyske Lensmænd, Fogder og Præster ikke vel læse og forstaa dette Norske, besynderlig hvad dennem er imod [spesielt det de er imot]». Lovtolkninger var basert på hevd, tradisjon og nye kongebrev. Gamle skinnbrev med avsagte dommer lå rundt om på gårdene og kunne konsulteres. Stod lagretten likevel fast, henvendte den seg til den lovkyndige lagmannen og ba om orskurd («utskjæring») tilsvarende våre dagers rettsbelæring.[2]
Landsloven var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det fremkommer av notater i margen. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde ble ikke ordlyden fulgt slavisk, i stedet ble den fraveket om den ble ansett som for streng eller for mild. I tillegg ble lovtomme rom utfylt av dommerne. Ifølge Sunde utgjorde loven langt på vei et rammeverk som deretter ble tilpasset hver enkelt sak.[3]
Fra åpningen av landevernsbolken i Magnus Lagabøtes landslov, fra håndskriftet AM 305 fol, bl. 10v ført i pennen av Torgeir Håkonsson rundt år 1300.
Side fra Landsloven i en avskrift fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gro Steinsland: Loven som samlet Norge. Klassekampen, 8. oktober 2018
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 197-98), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
- ^ Jørn Øyrehagen Sunde: «Stordomen til Landslova». Dag og Tid, 15. januar 2016.
Se også[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- «Magnus Lagabøtes landslov», fra Store norske leksikon
- «Magnus Lagabøtes landslov», artikkel hos Norgeshistorie.no
- «Forbrytelse og straff», om Magnus Lagabøtes landslov, artikkel hos Norgeshistorie.no