Magnus Lagabøtes landslov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Utsnitt av miniatyrmaleri fra lovskriftet Codex Hardenbergianus, et illuminert håndskrift fra 1300-tallet, som viser kong Magnus Lagabøte som gir fra seg Landsloven 1274–1276. Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i denne og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».

Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene.

Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år, den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, oppkalt etter kong Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov.

Det fantes minst 41 kopier eller manuskript av landsloven i omløp og var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det er synlig i form av notater i margen. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde ble ikke ordlyden fulgt slavisk, i stedet ble den avveket ettersom den ble ansett for streng eller for mild. I tillegg ble lovtomme rom fylt av dommerne. Ifølge Sunde utgjorde loven langt på vei et rammeverk som ble tilpasset hver enkelt sak.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jørn Øyrehagen Sunde: Stordomen til Landslova. Dag og Tid, 15. januar 2016.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]