Tidlig middelalder i Norge

Tidlig middelalder i Norge regnes vanligvis som perioden fra 1066 til 1130. Noen norske historikere velger likevel å se på vikingtida som et fenomen i tidlig europeisk middelalder, og ikke en egen historisk periode.^[1] Dette utvider perioden for tidlig middelalder i Norge med omtrent 300 år, fra 750 til 1130.

Denne tiden var preget av intern fred og sterk økonomisk vekst. Mye på grunn av en styrket kirke og kongemakt, og innføringen av et stabilt rettssystem. Men mangelen på et system for arveretten til kongedømmet førte til splittelse og til slutt, etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, full borgerkrig.

Olav Kyrre[rediger | rediger kilde]

Etter kong Haralds død ble hans to sønner, Magnus og Olav innsatt som konger. Magnus døde allerede i 1069 og Olav ble da enekonge. Han fikk tilnavnet Kyrre, som betyr «fredelig».

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdeskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig tettere, og det ble samtidig etablert faste bispeseter flere steder i Norge. De første hirdbiskopene hadde etterhvert slått seg til i Nidaros (som senere ble erkebispedømme), og etterhvert tilkom Selja i 1070-årene (bispestolen ble flyttet til Bjørgvin før 1090, og før 1095 hadde også Oslo fått biskop. Til slutt kom foreløpig Stavanger (utskilt fra Bjørgvin), omkring 1125.

Regenter i perioden:

1066–1069: Magnus II

1067–1093: Olav III Kyrre

1093–1095: Håkon Magnusson Toresfostre

1093–1103: Magnus III Berrføtt

1103–1115: Olav Magnusson

1103–1123: Øystein I

1103–1130: Sigurd I Jorsalfare

se også:
liste over norske regenter

Også i kong Magnus Berrføtts regjeringstid hersket det intern fred i Norge, kong Magnus brukte det meste av sin tid på å ordne opp i stridigheter mellom norske og keltiske høvdinger i Irland, på Orknøyene og på Hebridene. Hans handlinger endte med at mange øyer ble lagt til kongedømmet. Leidangen ble etterhvert omdannet fra et løst forsvarsvåpen til et ordentlig kongelig militærapparat, Magnus benyttet seg flittig av den på sine tokt utenlands, noe som vakte misnøye hos bøndene.

Magnussønnene[rediger | rediger kilde]

Etter kong Magnus' død delte de tre sønnene hans landet mellom seg. De klarte å unngå innbyrdes konflikter og fortsatte reformasjonen av kongedømmet og rettsapparatet som var påbegynt av Olav Kyrre. Spesielt var kong Øystein I opptatt av utbyggingen av kongedømmet, han reiste rundt i landet og grunnla kirker og kaupanger. Han skaffet seg nye rikdommer ved å øke utenlandshandelen, samtidig som hans yngre bror, kong Sigurd I, brakte skatter hjem fra korstog til Jorsal (Jerusalem).

Gjennom fredstiden ble kontakten med det kristne Vest-Europa styrket. Virkningene av den nye troen begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet, ettersom de kristne troskrav ikke lot seg forene med det gamle samfunns tanker om tilværelsen.

Før 1130 var kirken fortsatt sterkt økonomisk avhengig av bøndene, og politisk av beskyttelse fra kongemakten, men den begynte etterhvert å bygge seg en egen økonomisk plattform, på grunn av de mange jordgodsgaver og tienden. Kirkens voksende styrke åpnet muligheter for en sterkere kirkelig samfunnspolitisk innflytelse. Dette gjorde seg synlig på midten av 1100-tallet i borgerkrigstiden.

Kong Sigurd levde de siste syv årene av sitt liv som enehersker over Norge. Etter hans død gjorde både Sigurds sønn, Magnus, og Sigurds yngre bror, Harald Gille, (hans slektskap til Magnus Berrføtt er omstridt), krav på kongstittelen. Denne feiden utviklet seg etterhvert til åpen borgerkrig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Moseng, Ole Georg; m.fl. (2015). «1». Norsk historie 750-1537. Oslo: Universitetsforlaget. s. 25. ISBN 978-82-15-00415-0.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

P. A. Munch: Det norske Folks Historie. Christiania: Chr. Tønsberg, 1852–1863.

Heimskringla – originaltekst fra Wikikilden

Gunnes, Erik (1976): «Rikssamling og kristning» i Norges historie 2: ca.800 – 1177, J. W. Cappelens forlag, Oslo.
Mykland, Knut (1976): «Norge under sverreætten» i Norges historie 3: 1177 – 1319, J. W. Cappelens forlag, Oslo.
Moseng, Ole Georg; m.fl. (2015): «Norsk historie 750-1537». Universitetsforlaget, Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

norgeshistorie.no 1050–1350: høymiddelalder

[1] Moseng, Ole Georg; m.fl. (2015). «1». Norsk historie 750-1537. Oslo: Universitetsforlaget. s. 25. ISBN 978-82-15-00415-0.

[1]