Valg i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valg i Norge
Valgordning i Norge
Valg i Norge
Lovverk Norges Grunnlov, Valgloven
Valgsystem Proporsjonal representasjon i flermannskretser (lukket liste)
Sperregrense 4 %[n 1]
Utregningsmetode Sainte-Laguës metode (1,4)
Valgkretser (nasjonale) 19
Stemmerett Allmenn, 18 år (1913,[n 2] 1978)
Kvinnelig stemmerett 1913

Valg i Norge vedrører den demokratiske staten Norges valg og valgordning, samt nærliggende emners relasjon til dette. Norge er et demokratisk konstitusjonelt monarki og befolkningen velger tjenestemenn og kvinnerlokalt, regionalt og nasjonalt nivå samt verv i Statskirken og representanter til Sametinget. På nasjonalt nivå velges representanter for parlamentet gjennom proporsjonal representasjon i 19 valgkretser (fylkene) hvert fjerde år, som videre avgjør den utøvende makts sammensetning. Som konstitusjonelt monarki er Norges statsoverhode Kongen dog kun som symbolsk makt. Regjeringssjefen, kalt statsminister er som oftest lederen av det politiske partiet med størst oppslutning. Statsministeren er den utøvende makts høyeste autoritet og innehar i Norge størst myndighet og bestemmelsesrett. Regionale og lokale valg skjer parallelt to år etter stortingsvalgene hvilket gjør at Norge har valg hvert andre år.

Valgordningen er proporsjonal representasjon i flermannskretser etter St. Laguës modifiserte metode. Prinsippet er at andelen av mandatene skal være så nær som mulig den andelen av stemmene partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak ved stortingsvalg: utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et fylke til å vinne mandat. Partiet må ligge over sperregrensen på 4 % oppslutning på landsbasis for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene.

For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn får fylkene i spredtbebygde områder flere mandater i forhold til antall innbyggere enn mer tettbebygde områdene i byene. Dette for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.

Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norske statsborgere kan stemme ved stortingsvalg, mens utledninger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.

Norge er et monarki, og Kongen personlig har formelt sett øverste politiske myndighet, men han har ikke utøvet politisk makt siden parlamentarismen ble innført i 1884. Derimot har han utvilsomt hatt en viss innflytelse også etter 1884. Et prominent eksempel er kongens nei til de tyske kravene etter den tyske okkupasjonen i 1940. Stortinget, på sin side, godtok de tyske kravene.

Overblikk[rediger | rediger kilde]

I Norge skjer det valg på mange arenaer. Den demokratiske fremgangsmåten er lovfestet i flere råd, utvalg, på arbeidsplasser og i politikken. På hele fem forskjellige administrative områder velges det representanter i Norge i dag. De fem er: Stortingsvalg, kommunevalg, fylkestingsvalg, sametingsvalg og kirkevalg. Det førstnevnte velges nasjonalt og er Norges nasjonalparlament. De to neste bestyrer landets administrative ledelse på de to underliggende nivåene under det nasjonale, nemlig fylkeskommunen og kommunen. Hos disse to finnes tilsvarende folkevalgte og «regjering» på lavere nivå og disse to valgene holdes samtidig hvert 4. år. Stortingsvalget holdes også hvert 4. år, med to års avvik fra kommunestyre- og fylkestingsvalget.

I tillegg har Norge i nyere tid fått ytterligere to valg. I 1989 ble Sametinget offisielt åpnet av Kong Olav V, med det formål å tjene samenes sak gjennom etablerte institusjoner.[1] Sametingsvalg holdes samtidig som stortingsvalg hvert 4. år, men er helt uavhengige av hverandre. I 2008 fikk Norge sitt femte og hittil siste valgsystem. Valget av menighetsråd, bispedømmeråd og andre ledelsesposter i Den norske kirke (statskirken) ble opprettet av et samlet Storting og allerede året etter ble kirkevalget 2009 holdt samtidig som stortingsvalget.[2] Det har imidlertid vært holdt flere menighetsrådsvalg tidligere.[3]

Type Nivå Stemmeberettigede[n 3] Valgkretser Mandater[n 4] Termin (år) Neste valg
Stortingsvalg Nasjonalt Alle myndige (18 år) norske statsborgere fylker: 19 169[n 5] 4 2017
Kommune- og fylkestingsvalg Lokalt (kommune / fylkeskommune) Alle myndige (18 år) norske statsborgere kommuner: 428[n 6] 10 781[4] 4 2015
fylkeskommuner: 18[n 7] 728 4
Sametingsvalg Lokalt Alle myndige (18 år) registrerte i samemanntallet[n 8] 7 samiske valgkretser[n 9] 39[5][6] 4 2017
Kirkevalg Avgrenset nasjonalt Medlemmer av Den norske kirke og 15 år.[7] Menighetsråd: 1295 8287[8] 4 2015
Bispedømmeråd: 11 115[9] 4

Historie[rediger | rediger kilde]

Riksforsamlingen på Eidsvoll la grunnlaget for valgordningen i Norge, men den er siden 1814 endret mye.
Se også: Norges historie

Med Norges Grunnlov i 1814 innførte Norge indirekte flertallsvalg og denne ordningen bestod helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Ved indirekte representasjon valgte de stemmeberettigede (menn over 25 år av en viss økonomisk klasse) valgmenn som videre valgte stortingsrepresentantene. Denne totrinnsprosedyren ble begrunnet av Riksforsamlingen med at det krevdes en viss kompetanse for å gjøre det riktige politiske valget. Det var heller ikke like enkelt å vite hvem en skulle stemme på, da det før 1884 ikke fantes politiske partier i Norge.[10] Representantene i valgkollegiet var ikke forpliktet til å ha et politisk program å forsvare i forhold til velgerne, men formålet var å representere fellesskapet.[11]

I 1884 ble både Venstre og Høyre stiftet, og etterhvert som partiene fikk større innflytelse og skapte klare politiske skillelinjer ble det klart at flertallsvalget førte til urimelige skjevheter i mandatfordelingen. I teorien kunne et parti med knapt flertall i alle valgkretsene få samtlige mandater på tinget. I dag er denne ordningen mindre brukt enn direkte valg. Eksempelvis velger amerikanske velgere et valgmannskollegium som videre velger representanter. I 1905 ble valgordningen i Norge endret fra indirekte flertallsvalg til direkte flertallsvalg i enmannskretser. I første valgrunde var representanten nødt til å få rent flertall (< 50 %) for å vinne mandatet. Hvis dette ikke skjedde ble det holdt en andre valgrunde der vanlig flertall (flere stemmer enn noen annen representant) var nok for å vinne mandatet. Ettersom det nystiftede Arbeiderpartiet fikk økende oppslutning på begynnelsen av 1900-tallet, var denne ordningen fordelaktig for Venstre og Høyre da de kunne samarbeide mot Ap i den andre valgrunden. Dette gjorde ifølge enkelte at Arbeiderpartiet fikk mindre oppslutning enn de «burde».[12] Siden 1919 har Norge hatt direkte forholdstallsvalg i flermannskretser med lukket partiliste (listen partiet stiller kan ikke endres på av velgeren selv). Dermed har alle valgkretsene flere mandater å sende til tinget.[12]

System[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Valgordning i Norge

Norges valgsystem baseres på forholdstallsvalg i flermannskretser (også kalt proporsjonal representasjon) og en lukket partiliste. Utregningen gjøres gjennom Sainte-Laguës modifiserte metode, utformet av André Sainte-Laguë med første deletall som 1,4 og ikke 1 som metoden opprinnelig la til grunn.

Valgkretser[rediger | rediger kilde]

Type Antall
valgkretser
Kilde
Stortingsvalg 19
Fylkestingsvalg 18 [13]
Kommunevalg 428 [n 6]
Sametingsvalg 7 [n 9]
Kirkevalg 11 / 1295 [14]
Valgkretsene ved Sametingsvalg

██ Østre valgkrets

██ Ávjovári valgkrets

██ Nordre valgkrets

██ Gáisi valgkrets

██ Vesthavet valgkrets

██ Sørsamisk valgkrets

██ Sør-Norge valgkrets

Valgkretsene ved Stortingsvalg følger Norges generelle administrative inndeling ved bruk av fylkene som valgkretser. Ved kommune- og fylkestingsvalg brukes tilsvarende kommunene og fylkene som valgkretser valg av representanter.

Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall distriktsrepresentanter (150). Denne ordingen er for å sikre representasjonen til fylker med svakt befolkningsgrunnlag og gjør at det i 2009 var 19 007 stemmer bak hver Oslorepresentant, mens tilsvarende tall for Finnmark var 7419 stemmer.[15][16]

Dagens fordeling gjelder for stortingsvalget 2005 og 2009 og skal justeres hvert åttende år som følge av befolkningsendringer, neste gang i forkant av stortingsvalget 2013 basert på befolkningstallene fra 1. januar 2012. Det er forventet at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms kommer til å miste et mandat hver til fordel for Oslo (2), Akershus, Rogaland og Hordaland som følge av disse endringene.[17]

Mandatfordelingen ved stortingsvalgene i 2005 og 2009:

Østfold 9 mandater Rogaland 13 mandater
Akershus 16 mandater Hordaland 15 mandater
Oslo 17 mandater Sogn og Fjordane 5 mandater
Hedmark 8 mandater Møre og Romsdal 9 mandater
Oppland 7 mandater Sør-Trøndelag 10 mandater
Buskerud 9 mandater Nord-Trøndelag 6 mandater
Vestfold 7 mandater Nordland 10 mandater
Telemark 6 mandater Troms 7 mandater
Aust-Agder 4 mandater Finnmark 5 mandater
Vest-Agder 6 mandater Herav utjevningsmandater  19 mandater

Også valget av Sametinget og kirkerådene er inndelt i valgkretser. Det er 7 samiske valgkretser i Norge. Ved Kirkevalg velges det representanter til de 1295 menighetsrådene og de 11 bispedømmerådene.

Sperregrense[rediger | rediger kilde]

I Norge kalles «sperregrensen» det prosentnivået politiske partier på Stortinget trenger for å få tilgang til fordelingen av utjevningsmandater ved stortingsvalg. Vanligvis er sperregrensen det prosentnivået det kreves for å komme inn i parlamentet overhodet, men på Stortinget er det altså mulig å være representert uten å ha over det respektive prosentnivået. Sperregrensen i Norge er på 4 % som definert i Grunnloven.[18] Forskjellen på hvorvidt en kommer over eller under grensen kan være meget avgjørende, sist vist med Venstres fall fra Stortingsvalget 2005 til 2009 da Venstre falt under sperregrensen og gikk samtidig ned fra å ha 10 til å ha 2 stortingsrepresentanter.[19] Et annet eksempel er fra Stortingsvalget 2001 da Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget med bare 1,7 % på landsbasis, men 10,9 % av stemmene i Nordland.[20][21]

Sperregrensen gjelder ikke ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene.[n 10] I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette for å hindre et for fragmantert partistruktur som vanskeliggjør styringsdyktige regjeringsalternativer.[22][23]

Utjevningsmandater[rediger | rediger kilde]

Per Olaf Lundteigen (Sp) ble ved Stortingsvalget 2009 innvalgt som utjevningsmandat fra Buskerud.

Utdypende artikkel: Utjevningsmandat

Likt resten av Skandinavia har Norge de siste årene fordelt såkalte utjevningsmandater til forskjell fra distriktsmandatene på de politiske partiene representert på Stortinget.[24] I Norges offentlige utredning av 2001 forklares det at «formålet med utjevningsmandatene er å sikre en forholdsmessig fordeling av mandatene på de politiske partiene».[24] For å gi en tilnærmet proporsjonal fordeling av stemmenes tyngde regnes det ut hvor mange mandater hvert parti ville fått dersom hele landet var én valgkrets. De partiene som har fått flere mandater enn den nasjonale oppslutningen skulle tilsi beholder disse, mens de som har fått færre får tildelt utjevningsmandater etter samme prinsipp som for distriktsmandatene i et fylke. De 19 utjevningsmandatene fordeles først mellom partiene og deretter ett til hvert fylke.

Ordningen ble innført i 1989, da med åtte utjevningsmandater til forskjell fra dagens 19 (innført i 2005).[25][26] Det ble da også spesifisert i grunnlovens § 59 at utjevningsmandater kun skal tildeles de partiene som på landsbasis får over fire prosent av stemmene (populært kalt «sperregrensen»).[27] Det er imidlertid ingen sperregrense for utdelingen av distriktrepresentantene (de resterende 150 stortingsrepresentantene), hvilket gjør sperregrensen i Norge til noe litt ulikt andre lands sperregrenser der sperringen gjelder alle representanter.[n 10]

Ordningen med utjevningsmandater kan medføre at et parti som oppnår lav oppslutning i et fylke likevel mottar et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, hvor representanten Vera Lysklætt ble valgt inn selv om partiet i fylket kun mottok 826 stemmer, eller 2,2 % av stemmene. Med andre ord ble Lysklætt innvalgt av Venstres velgere i andre fylker enn Finnmark da partiet hadde et stort antall reststemmer i det sentrale østlandsområdet som virket inn her. Høyre mottok til sammenligning 3 439 stemmer i Finnmark, en oppslutning på 9,3 % og lå nærmest til å vinne et mandat (Sosialistisk Venstreparti lå nærmest til å tape sitt mandat, med 4 768 stemmer), men mistet likevel sitt ene finnmarksmandat.[28]

Utdelingen av utjevningsmandatene gjøres av Riksvalgstyret.[29][30]

Utregning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sainte-Laguës metode

Det finnes mange måter å regne ut hvor mange mandater hvert politisk parti skal få. I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode der den første divisoren er endret fra 1 til 1,4. Metoden fungerer slik at antall stemmer til hvert parti divideres på 1,4 for så å gi det første mandatet til det partiet som etter første dividering har høyest tall. Videre deles stemmetallet på 3, så 5, så 7 osv. Etter at stemmetallet er delt på 1,4 finner en ut hvilket tall som er høyest. Nedenfor er listet hvordan denne metoden ga mandater i valgkretsen Oslo ved stortingsvalget i 2009.[31] Det første mandatet gikk til Ap. Det neste mandatet utregnes ved å se hvilket parti har høyest tall, etter at det første mandatet er utdelt (og dermed er det øverste tallet til Ap ikke lenger med i beregningen). Da ser vi at det nest høyeste tallet er å finne hos Høyre (49 999,3), som er både høyere enn Aps neste tall (37 701) og de andre partienes tall.

Fordelingen av stortingsrepresentanter fra Oslo ved stortingsvalget i 2009
Deletall Ap SV R Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 113 103 33 205 12 917 3 126 8 786 20 784 69 999 56 953
1,4 80 787,9 (1) 23 717,9 (5) 9 226,4 2 232,9 6 275,7 (17u) 14 845,7 (10) 49 999,3 (2) 40 680,7 (3)
3 37 701,0 (4) 11 068,3 (14) 6 928,0 23 333,0 (6) 18 984,3 (8)
5 22 620,6 (7) 6 641,0 13 999,8 (11) 11 390,6 (13)
7 16 157,6 (9) 9 999,9 (16) 8 136,1
9 12 567,0 (12) 7 777,7
11 10 282,1 (15)
13 8 700,2
Sum (totalt 17 mandater) 6 mandater 2 mandater 0 mandater 0 mandater 1 mandat 1 mandat 4 mandater 3 mandater
Prosent av stemmene[n 11] 35,0 10,3 4,0 1,0 2,7 6,4 21,7 17,6
Prosent av mandatene[n 11] 35,3 11,8 0,0 0,0 5,9 5,9 23,5 17,6
  • Tallet i parentes og fet skrift er mandatnummeret.
  • Kristelig folkeparti fikk Oslos utjevningsmandat.Hadde utjevningsmandatet i stedet vært et vanlig distriktsmandat ville mandatet gått til Rødt som hadde den største restkvotienten (9 226,4). Siden Rødt hadde 1,3% av stemmene på landsbasis var de langt under sperregrensen på 4% og kunne heller ikke konkurrere om utjevningsmandatet.

Stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Stemmerett[rediger | rediger kilde]

Utvidelse av stemmeretten
1814 Embetsmenn, byborgerskap og bønder, 25 år
1860 antatt 7,5 % av alle menn over 25 år[trenger referanse][n 12][32]
1898 Alle menn, 25 år
1907 Alle menn, kvinner av høyere økonomisk klasse, 25 år
1910 Kvinner fikk stemme ved kommunevalg
1913 Allmenn, 25 år
kvinnelig stemmerett innført i Norge
1919 Personer støttet av fattigkassen får stemmerett.
1920 Allmenn, 23 år
1946 Allmenn, 21 år
1967 Allmenn, 20 år
1978 Allmenn, 18 år
2003 Allmenn, fylt/fyller 18 år i valgåret.[33]
Den første kvinne avlegger stemme i valglokalet på Akershus festning ved kommunevalget i 1910. Foto i Oslo Museums samlinger.[34]

Stemmerett i Norge er gitt alle myndige personer som oppfyller kravene i Valglovens § 2 som blant annet sier at personen skal «ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret» og ikke mistet retten i henhold til Grunnlovens § 53 som fratar personer som har gjort straffbare handlinger retten i soningstid samt personer som går i «fremmed Magts Tjeneste uden Regjeringens Samtykke».[35][36] Videre kan statsborgere i de andre nordiske landene (Sverige, Danmark, Island og Finland) også stemme i Norge hvis de er registrerte som bosatt i landet innen 30. juni i valgåret (valg skjer i september).[37] Andre utenlandske statsborgere må være registrert som bosatt i Norge i folkeregisteret i tre år.[37] Norges konge har ikke stemmerett. Dronningen og Kronprinsen har stemmerett, men det er tradisjon for at de ikke benytter seg av den.[38]

Da Norges Grunnlov ble skrevet i 1814 av RiksforsamlingenEidsvoll ble stemmerett gitt alle menn over 25 år og av en viss økonomisk klasse.[39] En kilde hevder at rundt 40 % av alle menn over 25 hadde stemmerett i 1814, men andre kilder hevder at så lite som 7-8 % av den mannlige befolkningen hadde stemmerett.[32][40] Den gruppen som fikk stemmerett i 1814 ble ifølge samme kilde også en mindre andel av resten av befolkningen da husmenn og eiendomsløse vokste.[32] Ved parlamentarismens innføring i 1884 vedtok Stortinget en utvidelse av stemmeretten, men fremdeles hadde kun personer av en viss økonomisk klasse retten. Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall (66,6 %) vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn over 25 år.[41] Fremdeles var kvinner og personer støttet av fattigkassen utelatt.[n 2][42] I 1907 fikk kvinner av høyere økonomisk klasse stemmerett og i 1910 fikk kvinner stemme ved kommunevalg.[n 13][41][43][44] Etter mye press fra feminisme-bevegelsen, Venstre og Arbeiderpartiet vedtok regjeringen i 1913 å gi kvinner stemmerett på lik linje som menn.[n 2][41][44][45] I 1919 fikk også personer med støtte fra fattigkassen stemmerett.[42] Utover 1900-tallet gikk stemmeretten til stadig yngre mennesker og i 1978 fikk 18-åringer stemmerett som også er dagens myndighetsalder.[41][46]

Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.

Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 vil det eksperimenteres med å gi stemmerett til 16-åringer ved forskrift av 18. mars 2011. Formålet «er å prøve ut hvordan nedsatt stemmerettsalder til 16 år påvirker ungdoms politiske deltakelse og engasjement i lokalsamfunnet.» og det skal forsøkes i 20 kommuner: Marker, Lørenskog, Hamar, Vågå, Sigdal, Re, Porsgrunn, Grimstad, Mandal, Gjesdal, Stavanger, Austevoll, Luster, Ålesund, Osen, Namdalseid, Tysfjord, Kåfjord, Hammerfest og Kautokeino ifølge § 1 av 18. mars 2011.[47]

Registrering[rediger | rediger kilde]

I Norge er ikke velgerne pålagt å registrere seg før valgdagen. I flere land, blant annet i USA er dette pålagt velgeren for at stemmen skal telle som gyldig. Alle myndige personer i Norge er automatisk registrert som stemmeberettigede i den kommunen de er folkeregisterert bosatt 30. juni i valgåret.[48] Imidlertid finnes det flere forhold et politisk parti må følge: Det må være registrert i Partiregisteret i Brønnøysundregisteret innen 2. januar i valgåret.[49] Alle partier som vil ha enerett til partinavn eller som ønsker å stille liste etter «forenklede regler», må la navnet sitt registrere.[50] Søknaden partiet sender må inneholde følgende: et stiftelsesdokument, opplysning om hvem som utgjør partiets utøvende organ med rett til å representere partiet sentralt i saker etter valgloven, vedtekt som fastsetter hvem som velger partiets utøvende organ og erklæring fra minst 5 000 personer med stemmerett ved stortingsvalg.[51]

Det er et vilkår for registrering av partiet at navnet ikke skal kunne forveksles med navnet på annet partinavn registrert i Partiregisteret eller samepolitisk enhet registrert hos Sametinget. Dersom særlige grunner foreligger, kan registreringsmyndigheten også ellers nekte å registrere et partinavn.

Tidlig- og forhåndsstemmegivning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forhåndsstemming

Stemmesedler i et valgavlukke.
En norsk stemmeurne

I 1892 ble det første gang åpnet adgang for en slags forhåndsstemming. Den som hadde «lovlig forfall» fra å møte på valgtinget, kunne da sende skriftlig stemmeseddel til valgstyret. I 1930 ble forhåndsstemming av dagens type innført. Det var imidlertid krav om å oppgi forfallsgrunn, og om denne ikke ble godkjent av valgstyret, ble stemmen å forkaste. I 1979 ble kravet om å oppgi grunn (og vurdering av denne) fjernet, men ordningen med forhåndsstemming var fortsatt beregnet på dem som ikke kunne møte til ordinært valgting. I dag har alle lov til å forhåndsstemme, selv uten å oppgi grunn.

Siden valget i 2009 er velgere i Norge gitt muligheten for såkalt tidligstemmegivning. Det betyr at velgerne kan stemme innenriks fra 1. juli og frem til 9. august. Fra 10. august begynner den ordinære forhåndsstemmingen som varer frem til valgdagen. Forhåndsstemmegivning kan gjøres i utland som i innland og det er gjerne på ambassader stemmegivningen foregår.[52] Begge ordningene er nedfelt i valgloven og valgforskriften med krav om universell utforming.[53] Retten til å stemme i forkant av valgdagen var tidligere forbeholdt de som ikke hadde mulighet til å stille på valgdagen, men retten er nå gitt alle som ønsker det. Over 700 000 forhåndsstemte ved Stortingsvalget i 2009.[54]

I kommunene er det valgstyret som oppnevner stemmemottakere og organiserer forhåndsstemminga. På Svalbard er det sysselmannen. Ved utenriksstasjoner med personell er det alltid forhåndsstemming; annen stemming skjer etter beslutning i Kommunal- og regionaldepartementet. Utenriks kan en også – etter nærmere regler – stemme ved å sende stemmeseddel i brev til stasjonen. Ved valg til Sametinget reguleres forhåndsstemming av forskrift om valg til Sametinget gitt med hjemmel i sameloven. Reglene er i det alt vesentlige de samme som for stortingsvalg. I kommuner med færre enn 30 manntallsførte samer er det imidlertid bare mulig å forhåndsstemme. Det kan ikke stemmes på valgdagen. Slike stemmer telles opp samla i valgkretsen for ikke å undergrave bestemmelsen om hemmelig valg.

Valgkort[rediger | rediger kilde]

Alle stemmeberettigede borgere i Norge skal motta et valgkort før valget. En er ikke pålagt å ha dette kortet med til valglokalet for å kunne stemme, men legitimasjon er obligatorisk. Valgkortet skal i henhold til valgforskriften inneholde opplysninger om blant annet hvilket valglokale velgeren skal benytte, manntallsnummeret og generelle opplysninger om velgeren selv.[55]

Elektronisk stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Elektronisk stemmegivning, å gi sin stemme ved valg via internett, er ikke forsøkt i Norge, men ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 vil E-valg 2011-prosjektet forsøkes i kommunene Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund.[56] Det er hittil få land som har forsøkt e-valg, men av land det er naturlig å sammenlignes med har både Sveits og Estland allerede forsøkt ordningen.[57] I forkant av det norske forsøket har det vært omfattende debatter om hvorvidt ordningen er en god idé. Sikkerhet og valgfusk er blant bekymringene og flere forskere har også advart mot at e-valg ikke nødvendigvis gjennomføres hemmelig og at påvirkning fra personene du omgås med vil få enda større innvirkning enn tidligere.[58][59] Også politikere har vært uenige og enkelte har til og med ønsket forsøket avbrutt.[60] Forsøket skal ifølge norske myndigheter hjelpe Stortinget til å ha et «godt grunnlag for å vurdere om det skal legges til rette for at velgerne i hele landet skal få anledning til å stemme elektronisk og eventuelt tidsperspektivet for dette».[56]

Klagerett[rediger | rediger kilde]

Alle med stemmerett har klagerett og kan klage på «forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen av valget», både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg.[61][62] Det er Riksvalgstyret som behandler klagene, men Stortinget er klageinstans når det gjelder «klager om stemmerett og retten til å avgi stemme».[61] Kommunal- og regionaldepartementet er klageinstans for klager vedrørende kommune- og fylkestingsvalg.[63] Her har departementet endelig bestemmelsesrett og dermed kan ikke klagene bringes inn for domstolene til overprøving.[64]

Typer[rediger | rediger kilde]

Norge er et konstitusjonelt monarki og har derfor en monark som statssjef. Denne rollen er serimoniell, hvilket vil si at Kongen ikke sitter med stor reell makt selv om grunnloven og lovverket tilsier det. Sedvanen er heller at makten ligger hos regjeringssjefen som innehas av Norges statsminister. Statsministeren velges ikke direkte slik en president ofte gjør, men er i Norge utpekt av det politiske parti eller koalisjon som skal danne regjering som følge av et godt valg. Velgerne har dermed bare én stemme på nasjonalt plan, stemmen til nasjonalparlamentet (Stortinget).

Parlament[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stortingsvalg

Mandatfordelingen fra stortingsvalget 2013.

██ Sosialistisk Venstreparti (7)

██ Arbeiderpartiet (55)

██ Senterpartiet (10)

██ Miljøpartiet De Grønne (1)

██ Venstre (9)

██ Kristelig Folkeparti (10)

██ Høyre (48)

██ Fremskrittspartiet (29)

Den myndige befolkningen i Norge velger sin nasjonalforsamling, Stortinget, hvert fjerde år. De 19 fylkene sender et ulikt antall mandater til parlamentet avhengig av befolkningsstørrelse. I tillegg deles det ut 19 utjevningsmandater fordelt likt på de 19 fylkene.[65]

Dagens stortingsrepresentanter representerer åtte politiske partier, Sosialistisk Venstreparti (SV), Arbeiderpartiet (A), Senterpartiet (Sp), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF), Høyre (H) og Fremskrittspartiet (Frp). De største partiene er Arbeiderpartiet og Høyre, med henholdsvis 55 og 48 representanter og Miljøpartiet De Grønne er minst med 1 representant.

I parlamentet sitter ikke representantene partivis slik det ofte illustreres, men fylkesvis.

Lokale valg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kommune- og fylkestingsvalg

Norge har to viktige administrative nivåer under det nasjonale: fylkeskommunen og kommunen. Til disse nivåene velges fylkesting og kommunestyre som representerer de regionale parlamentene. Valget av disse to er slått sammen slik at velgere stemmer på begge ved samme valgdato.

Sametingsvalg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sametingsvalg

Kirkevalg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kirkevalg

Folkeavstemninger og direkte demokrati[rediger | rediger kilde]

Norges lovverk legger ikke til grunn at folkeavstemninger skal være avgjørende i en politisk sak. Alle folkeavstemninger i Norge er såkalt rådgivende og myndighetene kan velge å følge eller ikke følge folkets ønske. Konstitusjonell sedvane i Norge er dog at folkeavstemningen blir vektlagt, og de fleste partier godtar folkets vilje.[66] På nasjonalt nivå har det vært holdt seks folkeavstemninger i Norge, to av dem om EF/EU-medlemskap, to om brennevin, en om uavhengighet og en om Norges konge. Det har også vært over 500 lokale folkeavstemninger, for det meste relatert til alkohol, målsak og kommunegrenser.[67] Stortinget har mulighet til å legge ut saker til rådgivende folkeavstemninger, men siden det ikke finnes et fast lovverk for folkeavstemninger har reglene endret seg for hver avstemning.[68]

I Norge har finnes det en del lovbestemmelser om velgernes muligheter for direkte innflytelse på lokalplan. Kommuneloven legger opp til at fylkene og kommunene i hovedsak skal styres etter representative prinsipper. Kommunelovens åpner likevel for innbyggerinitiativ på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Der innbyggerne har forslagsrett til kommune og fylkeskommune. Det kreves at minst 2% av innbyggerne skriver under, med minst 300 signaturer på kommunalt plan, eller 500 signaturer på fylkeskommunalt plan. Initiativer som klarer å samle det nødvendige antall underskrifter blir ikke lagt ut til folkeavstemning, men behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Obligatorisk rådgivende folkeavstemning er nødvendig etter opplæringsloven hvis en kommune eller skolekrets skal skifte hovedmål i grunnskolen. Folkeavstemningen kan bli utløst av et flertall av kommunestyret eller om en fjerdedel av innbyggerne i kommunen/skolekretsen krever det.[69][70]

Alkoholloven av 1927 ga mulighet for juridisk bindende folkeavstemninger om opprettelse av Vinmonopolutsalg og innvilgelse av skjenkebevilgninger. Reglene for avstemning ble endret flere ganger. Etter siste endring var reglene kunne 5% av velgerne utløse folkeavstemning, i tillegg til at en mindretall i kommunestyre kunne kreve folkeavstemning. I alkoholloven av 1894 var det obligatorisk folkeavstemning om opprettelse av samlag for salg av brennevin. I disse folkeavstemningene hadde både kvinner og menn over 25 år stemmerett.[71] Da alkoholloven ble revidert i 1989 forsvant alle bestemmelser om folkeavstemninger.

Samtidig med valget i 2011 vil fylkene Vest-Agder og Aust-Agder holde en regional folkeavstemning om sammenslåing av fylkene.[72]

Partipolitisk holdning[rediger | rediger kilde]

  • Arbeiderpartiet sier ingen ting om direkte demokrati i deres programmmer.[73]
  • Høyre sier ingen ting om direkte demokrati i deres programmer.[74]
  • Fremskrittspartiet skriver i sitt prinsipprogram: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett.».[75]
  • Rødt skriver i sitt prinsipprogram at «folkestyret må dels være representativt og dels direkte» og «ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene».[76] I arbeidsprogrammet står det at partiet vil gi innbyggere «mer direkte innflytelse på saksbehandlingsprosesser fram mot lokalpolitiske vedtak».[77]
  • Senterpartiet skriver i sitt prinsipp- og handlingsprogram for 2009-2013 ingenting om direkte demokrati eller innbyggerinitiativer, men at «alle beslutninger som krever politisk skjønn skal avgjøres av folkevalgte». Dette er ikke nødvendigvis en avvisning av direktedemokratiske elementer i politikken. Utsagnet kan tolkes i lys av et annet utsagn: «Avgjørelser skal tas av innbyggerne gjennom deres valgte representanter og ikke overlates til byråkrater eller markedskrefter».[78] I Lokalpolitisk manifest for Senterpartiet fra 1999 står det at partiet vil gi velgerne mulighet til å kreve rådgivende folkeavstemning.[79]
  • Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt arbeidsprogram for stortingsperioden 2009-2013 at de ønsker mer bruk av folkeavstemninger i kommunene, innføre innbyggerinitiativ på nasjonalt nivå, og mulighet for folket til å kreve nyvalg av valgte representative organer.[80]
  • Venstre har i sitt Stortingsvalgprogram 2009-2013 ikke noen punkter om direkte demokrati. På landsmøtet i 2003 ble det vedtatt at partiet ønsket at 5% av velgerne i en kommune kunne kreve lokale folkeavstemninger.[79] Under behandlingen av St.meld. nr. 33 (2007-2008) fremmet Venstre ett forslag om å senke den nødvendige prosentandelen underskrifter for dagsordeninitiativene fra 2 % til 1 %.[81]

Nasjonale folkeavstemninger[rediger | rediger kilde]

Resultat: Norge løsrives fra Sverige
Resultat: Prins Carl blir Norges konge
Resultat: Brennevin ble forbudt
Resultat: Brennevin ble tillatt
Resultat: Medlemskap nedstemt
Resultat: Medlemskap nedstemt

Forhold[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Partisystem[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Partisystemet i Norge

Innleveringsfristen for listeforslag er 31. mars, jf. § 6-1 (1). Fristen for å trekke tilbake et listeforslag er 20. april, jf. § 6-5.

Valgloven § 6-2 omhandler antall kandidater på listeforslaget. Ved stortingsvalg skal listeforslaget i henhold til første ledd være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges representanter til Stortinget fra fylket. Det er tillatt å føre opp inntil seks andre navn i tillegg.

For valg til kommunestyre og valg til fylkesting stiller valgloven § 6-2 annet ledd krav om at det er oppført minst sju kandidater på listen. Oppover er det en maksimumsgrense på like mange kandidater som det skal velges representanter i kretsen, med et tillegg på inntil seks andre kandidatnavn.

Listeforslagene skal inneholde kandidatenes fornavn, etternavn og fødselsår, jf. valgloven § 6-1 (2) bokstav c. Det er opp til forslagsstillerne om de i tillegg ønsker å påføre kandidatenes stilling eller bosted. Hvis det er nødvendig for å unngå forveksling av kandidatene på listen, skal stilling og / eller bostedsadresse oppgis.

Finansiering[rediger | rediger kilde]

I Statsbudsjettet for 2011 foreslo regjeringen å gi 72 millioner kroner til utførelse og utforming av kirkevalgene.[82]

Valgobservasjon[rediger | rediger kilde]

Norge er gjennom flere internasjonale avtaler og organisasjonsmedlemskap forpliktet til å invitere og ta imot, samt utsende valgobservatører.[83] Observatører av valg i Norge som er akkrediterte av Kommunal- og regionaldepartementet overvåker hvert trinn i valgprosessen. Deriblant overvåkning av, og tilstedeværelse i valglokaler både før og etter valgdagen, direkte tilgang til opptellingsprosessen og tilgang til fylkeskommunenes egen kontroll og opptelling.[84] Ifølge norske myndigheter er «rammeverket [for valgobservasjon] blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, Europarådets Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), og to dokumenter fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE): Københavndokument fra 1990[n 14] og Sikkerhetspakt for Europa fra 1999».[85]

Den mest konkrete avtalen Norge har inngått i forbindelse med valgobservasjon er OSSE-avtalen i København i 1990. Dokumentet ble vedtatt på en konferanse der alle utenriksministrene i OSSE møttes og det ble underskrevet på dokumenter som inneholdt «en rekke prinsipper om beskyttelse og styrking av menneskerettigheter og grunnlegende friheter» som ifølge utvalget er viktige mål for demokratiske stater.[86] I henhold til dokumentet er alle medlemsland forpliktet til å motta valgobservatører fra andre medlemsland, både private, nasjonale og internasjonale og forpliktet til å aktivt delta i observasjonen.[n 14][86] Disse forpliktelsene om valgobservasjon er senere gjentatt i ulike internasjonale dokumenter.[trenger referanse]

Liste over valg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over valg i Norge

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sperregrensen gjelder ikke de 150 distriktsmandatene på stortinget, kun utjevningsmandatene. Dermed er det som kalles «sperregrensen» i Norge noe utradisjonelt da flere andre land opererer med en sperregrense for alle sine folkevalgte.
  2. ^ a b c Kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913, men frem til 1919 hadde personer som mottok støtte av fattigkassen ikke stemmerett (Grunnlovsbestemmelser 31. mars 1821, 2. juli 1884, 21. april 1989, 14. juni 1907, 11. juni 1913 og 17. juli 1919).
  3. ^ Etter lov av 2003 (valgloven) trenger den stemmeberettigede kun å fylle året innen valgåret er over, ikke nødvendigvis være fylt år innen valgdagen.
  4. ^ I Norge er alltid alle mandater i parlamentene på valg. Til forskjell fra der representanter sitter mens andre byttes ut (eksempelvis Senatet i USA), er valgordningen slik at alle mandater stilles til valg ved hver valgdag.
  5. ^ Inklusive 19 utjevningsmandater
  6. ^ a b Det finnes 430 kommuner i Norge per 2011, men 1. januar 2012 vil Inderøy og Mosvik kommune i Nord-Trøndelag slå seg sammen til nye Inderøy og de to skal derfor holde samlet kommunestyrevalg i 2011 da styret skal være valgt innen 1. januar 2012. Se: Arnfinn Tangstad (18. august 2010). Kommunesammenslåing - ny nettside endelig åpnet ! (norsk). Besøkt 4. juli 2011 kl. 12:50.
  7. ^ Oslo har ikke et eget fylkesting, men kun et kommunestyre (bystyre).
  8. ^ Fra Sametinget.no - Hvem kan stemme?: Alle som er 18 år, eller som fyller 18 år det året valget finner sted, og som er registrert i samemanntallet, kan stemme ved sametingsvalg. - Dette involverer i praksis også finner, svensker og russere som er registrert i registeret og har vært det i en tid (mer info på ung.no)
  9. ^ a b Tidligere 13 valgkretser, men etter ny valgordning anno 2009 endret dette seg. Også antall mandater sank fra 43 til 39. Se Sametinget.no - ny valgordning for mer informasjon.
  10. ^ a b Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble avvist av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59 og forslag 10, side 33. Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, der det ble foreslått unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et fylke. Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007. Se også Stortingsdokumentet fra 2003 (PDF)
  11. ^ a b Summen av disse prosentpoengene er ikke 100 % da noen mindre partier fikk noe oppslutning.
  12. ^ Det er antatt at andelen av husmenn og eiendomsløse vokste kraftig utover 1800-tallet i Norge, mens grunnloven stod på samme prinsipp. Derfor gikk i praksis prosentandelen med stemmeberettigede ned i denne perioden.
  13. ^ Kvinner som fikk juridisk stemmerett i 1907 var dem av en viss økonomisk klasse. Herunder menes kvinner av en viss inntekt (middels/høy inntekt i datidens Norge), eide eiendom eller formue. Eller kvinner som var gift med menn av en lignende økonomisk klasse.
  14. ^ a b Detaljer vedrørende Københavndokumentet: Egentlig Document of the Copenhagen meeting of the Conference on the Human Dimension of the CSCE. Følgende deler av dokumentet avgjør mye av valgobservasjonens vilkår: I-(8) «The participating States consider that the presence of observers, both foreign and domestic, can enhance the electoral process for States in which elections are taking place. They therefore invite observers from any other CSCE participating States and any appropriate private institutions and organizations who may wish to do so to observe the course of their national election proceedings, to the extent permitted by law. They will also endeavour to facilitate similar access for election proceedings held below the national level. Such observers will undertake not to interfere in the electoral proceedings.»; II-(12) «The participating States, wishing to ensure greater transparency in the implementation of the commitments undertaken in the Vienna Concluding Document under the heading of the human dimension of the CSCE, decide to accept as a confidence-building measure the presence of observers sent by participating States and representatives of non-governmental organizations and other interested persons at proceedings before courts as provided for in national legislation and international law; it is understood that proceedings may only be held in camera in the circumstances prescribed by law and consistent with obligations under international law and international commitments.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roy Amundsen (25. februar 2011). Om Sametinget (norsk). Sametinget.no. Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:07.
  2. ^ Den norske kirke (10. april 2008). - Et skritt i riktig retning (norsk). Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:11.
  3. ^ Menighetsrådsvalget 2005 (norsk). Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:20.
  4. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (2011). Kommuneinfo[1] (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 26. september 2011 kl. 15:36.
  5. ^ Jan Roger Østby (2009). Sametinget i plenum (norsk). Samediggi.no. Besøkt 25. juni 2011 kl. 18:41.
  6. ^ Om de folkevalgte (norsk/samisk). Sametinget.no (2010). Besøkt 24. juni 2011 kl. 02:19.
  7. ^ Stemmerett for 15 åringer (norsk). Kirkevalget.no (2011). Besøkt 25. juni 2011 kl. 18:31.
  8. ^ Valg av menighetsråd (norsk). Kirken.no (2009). Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:27.
  9. ^ Her er medlemmene i bispedømmerådene 2010-2011 (norsk). Kirken.no (2009). Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:24.
  10. ^ De politiske partiene (norsk). Tinget.no. Besøkt 29. juni 2011 kl. 16:52.
  11. ^ Rønning, Rolf (2001), side 95
  12. ^ a b Rønning, Rolf (2001), side 96
  13. ^ Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) - Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde. Kommunal og fylkeskommunal planlegging. § 3-2 (norsk). Lovdata.no (1992). Besøkt 22. juni 2011 kl. 23:42.
  14. ^ I år er det mer enn ett valg! (norsk). Kirken.no (3. september 2001). Besøkt 25. juni 2011 kl. 19:25.
  15. ^ Stortingsvalg. Stortinget.no. Besøkt 4. juli 2011 kl. 01:46.
  16. ^ Stemmer bak mandater (norsk). Stortinget.no. Besøkt 4. juli 2011 kl. 01:46.
  17. ^ Storbyene tar makta. Trønder-Avisa. Besøkt 4. juli 2011 kl. 01:47.
  18. ^ Grunnloven § 59 ledd 4 (dansk). Lovdata.no.
  19. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (2011). Landsoversikt - Stortingsvalget 2009. Besøkt 28. juni 2011 kl. 01:03.
  20. ^ SSB (2001). Stortingsvalget 2001. Godkjente stemmer, etter parti/valgliste1 og kommune. Prosent1. Prosent. Kommune. (norsk). SSB.
  21. ^ Bastesen brukte 1,2 mill. i strid med reglene (norsk). Verdens Gang (10. februar 2003). Besøkt 28. juni 2011 kl. 00:51.
  22. ^ Arne Fliflet: Grunnloven med kommentarer (Universitetsforlaget, 2005) s. 265.
  23. ^ Individuell høringsuttalelse til maktutredningen. Besøkt 28. juni 2011 kl. 00:44.
  24. ^ a b NOU 2001: 03 - Velgere, valgordning, valgte: 6.9 Utjevningsmandater (norsk) (NOU). Kommunal- og regionaldepartementet (2001). Besøkt 27. juni 2011 kl. 21:37.
  25. ^ Se Dok. nr. 10 (1983-1984) forslag nr. 5 (side 8-10), Innst. S. nr. 175 (1987-1988)
  26. ^ Se http://www.stortinget.no/saker/dokumenter/1999-2000/Dok12-19992000.pdf Dokument nr. 12:7 (1999–2000) (side 17), Innst. S. nr. 209 (2002–2003)] og forslag fra Gunnar Skaug, Carl I. Hagen, Einar Steensnæs, Jan Petersen, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim om endringer av Grunnloven §§ 50, 53, 57, 58, 59, 61, 62, 63 og ny § 82. (Valgordningen).
  27. ^ Norges Grunnlov (2003). Besøkt 27. juni 2011 kl. 22:09. §59 ledd 5
  28. ^ Se Regjeringen.no: Valgresultatet for Finnmark og Dagbladet 13. september 2005.
  29. ^ Valgloven (2005). Fordelingen av utjevningsmandatene på partiene og valgdistriktene ved stortingsvalg. Lovdata.no. Besøkt 27. juni 2011 kl. 22:15. § 11-6
  30. ^ Kommunal- og regionaldepartementet. 18.4Riksvalgstyrets fordeling av utjevningsmandatene (norsk). Forfattere av Valghåndboken.
  31. ^ Resultater for Oslo av Stortingsvalget 2009. Regjeringen.no (2009). Besøkt 28. juni 2011 kl. 18:06.
  32. ^ a b c Demokrati og nasjonsbygging. Cappelen Damm (ukjent).
  33. ^ Lovdata (2002). Lovdata: Valgloven §2 - 1 (1)-(a). Besøkt 25. juni 2011 kl. 13:59.
  34. ^ DigitaltMuseum: Første kvinne legger stemmeseddelen i ur.... DigitaltMuseum. Besøkt 27. februar 2012.
  35. ^ LOV 2002-06-28 nr 57: Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) - Kapittel 2. Stemmerett og manntall (norsk) (28. juni 2002). Besøkt 22. juni 2011 kl. 20:00.
  36. ^ Riksforsamlingen på Eidsvoll (Sist endret 1954, først utgitt i 1814). C. Om Borgerret og den lovgivende Magt. - § 53 (norsk (english versjon)). Lovdata.no. Besøkt 22. juni 2011 kl. 19:52. «Stemmeret tabes: a)ved Domfældelse for strafbare Handlinger overensstemmende med, hvad derom i Lov bestemmes; b)ved at gaa i fremmed Magts Tjeneste uden Regjeringens Samtykke»
  37. ^ a b Den norske valgordningen i hovedtrekk: Stemmerettsvilkårene (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 28. juni 2011 kl. 23:56.
  38. ^ Laila Ø. Bakken (22. juni 2007). Kan Kongen stemme? (norsk). NRK. Besøkt 28. juni 2011 kl. 02:17.
  39. ^ I Norges Grunnlov av 1814siteres det av § 50 følgende:
    Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten
    a. ere, eller have været Embedsmænd,
    b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord,
    c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.''
  40. ^ Kvinneliv i endring (norsk). Stemmerett.no (2005). Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:39.
  41. ^ a b c d Stemmerett (norsk). Tinget.no (Ukjent). Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:15.
  42. ^ a b Liv Mykland (2005). Håndbok for brukere av statsarkivene. uten stedsangivelse. ISBN 9788215006864.
  43. ^ Beret Bråten (20. juni 2005). KAMP FOR NASJON OG STEMMERETT (norsk). Forskningsrådet. Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:23.
  44. ^ a b Stemmerett for kvinner i Norge.. Stovnerporten.no (ukjent). Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:08.
  45. ^ Fride Eeg-Henriksen (28. februar 2005). 1905 - året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd (norsk). SSB. Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:44.
  46. ^ Ola T. Berg (Ukjent). stemmerett (norsk). Store norske leksikon. Besøkt 25. juni 2011 kl. 15:27. Kildebruk: 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13)
  47. ^ FOR 2011-03-18 nr 354: Forskrift om forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget i 2011. Lovdata.no (2011). Besøkt 22. juni 2011 kl. 20:12.
  48. ^ Kommunal- og regionaldepartementet. Bosted 30. juni avgjør hvor du kan stemme.
  49. ^ Partiloven § 2 annet ledd. Besøkt 29. juni 2011 kl. 01:31.
  50. ^ Valgloven §6-3 første ledd. Besøkt 29. juni 2011 kl. 01:31.
  51. ^ Partiloven § 3 annet ledd. Besøkt 29. juni 2011 kl. 01:31.
  52. ^ Kommunal- og regionaldepartementet. Stemme i utlandet (norsk). Regjeringen. Besøkt 4. august 2011 kl. 17:58.
  53. ^ http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-042.html diskriminerings- og tilgjengelighetsloven] Besøkt 4. august 2011 kl. 17:53
  54. ^ Pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet av 11. september 2009. Besøkt 22. september 2009.
  55. ^ Forskrift om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgforskriften). Lovdata (2003). Besøkt 28. juni 2011 kl. 19:45. § 23
  56. ^ a b Presentasjon av prosjektet (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 29. juni 2011 kl. 13:09.
  57. ^ Estonia claims new e-voting first (engelsk). BBC (1. mars 2007). Besøkt 29. juni 2011 kl. 13:20.
  58. ^ E-valg 2011 - Sikkert og hemmelig? (norsk) (4. mai 2010). Besøkt 29. juni 2011 kl. 13:28.
  59. ^ E.valg eller p.valg? (18. juli 2007). Besøkt 29. juni 2011.
  60. ^ Espen Zachariassen (3. mai 2010). Dårlig magefølelse kan stoppe e-valget (norsk). Besøkt 29. juni 2011 kl. 13:32.
  61. ^ a b Regjeringen Bondevik II (26. april 2005). Den norske valgordningen i hovedtrekk (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 29. juni 2011 kl. 02:05.
  62. ^ Valgloven. Lovdata (2002). Besøkt 29. juni 2011 kl. 02:06. § 13-1 og § 13-2: Klage ved stortingsvalg og Klage ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg'
  63. ^ Valgloven § 13-2 fjerde ledd.
  64. ^ Den norske valgordningen i hovedtrekk - Klage. Besøkt 29. juni 2011.
  65. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (2009). Den norske valgordningen i hovedtrekk – sammendrag (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 26. juni 2011 kl. 16:18.
  66. ^ Adelheid Huuse: Bør bindende folkeavstemninger innføres i det norske politiske system?. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 2005 – Nedlasting: Digitale Utgivelser ved UiO
  67. ^ Ot.prp. nr. 45 (2001-2002): Om lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet (2005).
  68. ^ Ot.prp. nr. 45 (2001-2002): Om lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) (norsk). Kommunal og regionaldepartementet (2002). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:31.
  69. ^ Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) (norsk). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:36. Kapittel 2: §2 - 5: Målformer i grunnskolen
  70. ^ Forskrift til opplæringslova: Vidaregåande trinn 2 og 3: Inntaksrekkjefølgje, poengutrekning for søkjarar med lovfesta rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1 (norsk). Lovdata (2006). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:38.
  71. ^ Knag, 1991
  72. ^ Folkeavstemning 2011 (norsk). Aust-Agder fylkeskommune. Besøkt 5. september 2011 kl. 15:34.
  73. ^ Skape og dele - Arbeiderpartiets program 2009-2013 (norsk). Arbeiderpartiet (2009). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:58.
  74. ^ Program 2005-2009 (norsk). Høyre (2005). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:57.
  75. ^ Fremskritspartiets Prinsipprogram 2009-2013 (norsk). Fremskrittspartiet (2009). Besøkt 28. september 2012 kl. 23:20.
  76. ^ Prinsipprogram (norsk). Rødt (27. - 30. mai 2010). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:42.
  77. ^ Arbeidsprogram: Kapittel 7: Lokaldemokrati (norsk). Rødt (2010). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:44.
  78. ^ Handlingsprogram Senterpartiet (norsk) (pdf). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:52.
  79. ^ a b Lynne, 2004
  80. ^ Arbeidsprogram (nynorsk) (25. mai 2009 kl. 11:14). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:47.
  81. ^ Stortinget - Møte tirsdag den 17. mars 2009 kl. 10 (norsk). Stortinget (2008). Besøkt 4. juli 2011 kl. 16:55.
  82. ^ Det kongelige Finansdepartement (2010-2011). Prop. 1 S (norsk). Besøkt 26. juni 2011 kl. 17:08.
  83. ^ Kommunal og regionaldepartementet (2011). Valgobservasjon (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 26. juni 2011 kl. 17:34.
  84. ^ [http://www.regjeringen.no/upload/KRD/Kampanjer/valgportal/valgobservatorer/Valgveileder_oppslag_H-2235.pdf Veileder for valgobservatører i Norge] (norsk) (pdf). Kommunal- og regionaldepartementet (august 2009). Besøkt 26. juni 2011 kl. 17:35. side 8
  85. ^ Om valgobservasjon (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet (Ukjent). Besøkt 26. juni 2011 kl. 17:58.
  86. ^ a b Valghåndbok (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet (19. august 2009). Besøkt 27. juni 2011 kl. 02:59. Kapittel 25: Valgobservasjon - del 1 (side 98)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sigmund Knag (1991). All Makt Til Velgerne. Fremskrittspartiets utrednings-institutt (norsk).
  • Kommunal og regionaldepartementet (19. august 2009). Valghåndbok. Oslo (norsk).
  • Even Lynne (2004). Direkte Demokrati. Pax (norsk).
  • Rolf Rønning (2001). Vårt politiske Norge - En innføring i stats- og kommunalkunnskap, 2. utg.. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen (norsk). ISBN 8276747132.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Constitution for Kongeriget Norge – originaltekst