Denne artikkelen er semibeskyttet på grunn av gjentatt hærverk.

Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Noreg)
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 64°N 12°Ø

Norge
Kongeriket Norge
Kongeriket Noreg

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Intet1
Kongens valgspråk: Alt for Norge

Kart over

InnbyggernavnNordmann, norsk
HovedstadOslo
Tidssone
 – Sommertid
CET (UTC+1)
CEST (UTC+2)
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 67
385 180[a] km²
6 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 120
5 265 158[b]
Bef.tetthet13,67 innb./km²
HDI0,944 (rangert som nr. 1)
StyreformKonstitusjonelt monarki, parlamentarisk demokrati
MonarkHarald V
StatsministerErna Solberg
Offisielle språkNorsk og samisk2
Uavhengighet fraSverige3
7. juni 1905
ValutaNorsk krone (NOK)
Nasjonaldag17. mai
Nasjonalsang«Ja, vi elsker dette landet» (de facto)[1]
ISO 3166-kodeNO
Toppnivådomene.no, (.sj for Svalbard og Jan Mayen og .bv for Bouvetøya)

1Eidsvolleden anno 1814: Enige og tro til Dovre faller

2Norsk og samisk er offisielt likestilte språk i Norge. Bokmål og nynorsk er likestilte målformer av norsk. Det gjelder særskilte bestemmelser i forvaltningsområdet for samisk språk. I tillegg er kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk. Nordsamisk er administrasjonsspråk i sju kommuner, sørsamisk i tre, lulesamisk i én og kvensk i én.
3Oppløsning av personalunion

Landarealet omfatter Omfatter Norges hovedland, Svalbard (inkl. Bjørnøya) og Jan-Mayen.
a^ Statens kartverk (16. juli 2010)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Kongeriket Norge (nynorsk: Kongeriket Noreg, nordsamisk: Norgga gonagasriika) er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter i tillegg til fastlandet, Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på drøyt fem millioner (2016). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.

Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Erna Solberg (H) er siden 2013 statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.

Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har pr 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP pr innbygger.[2] Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt pr 2018.[3] Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antal sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232.000 i 2013 til 207.000 i 2015.[4]

I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50% av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd.[5] Siden 2001[6] har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks.[7][8]

Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, norsk-svensker, norsk-pakistanere, norsk-kurdistanere, norsk-irakere og norsk-somaliere.

Navn

Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk.[9]bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Landet heter Norganordsamisk, VuodnaFjord») på lulesamisk, Nöörjesørsamisk og Norjakvensk.

«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».[10][11] Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.[12]

Etymologi

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Norge – ordbokoppføring
Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds Orosius

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg (sammen med norðmanna land, nordmennenes land). I noen franske og danske tekster på latin fra 900-tallet finnes i skrivemåter som Nortwegia, Northwegia, ved siden av Norwegia / Noruegia, som etter hvert ble enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak (akkusativ, representerer trolig uttalen Norwæg med de knappe uttrykksmidlene runerekka på den tiden hadde), på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (dativ, representerer trolig uttalen í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen – da særlig i islandske tekster, men også i norske, siste gang i et brev fra Ås i Follo så seint som i 1357.[13] I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer (også med tre stavelser) blant annet Noreges, Noreghis, Noræghis, Norighis, Noreghzs, Norrex, Noric. Etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig; Nore og Noris forekommer sjeldnere i skrift. På 1600-tallet blir Norge dominerende, Norrige eller Norige brukes sjeldnere. Ifølge Seip ble «rg» i skrif uttalt «rj». Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.[14]

Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.[11][15] Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør (gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Det er flere grunner til at første ledd i navnet antas å angi himmelretningen nord: Former som Norðweg er de eldste kjente, en person fra dette landet ble kalt norðmaðr, og nor(ð)rǿnn var adjektivet som var knyttet til landet. Nor(ð)rǿnn er det samme ordet som engelsk northern. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).[16])[17] Dersom denne forklaringen holder, har former som Norveg(h)r og Noreg(h)r oppstått med slitasje av *Norðrvegr.[17] Didrik A. Seip er blant dem som har lagt denne forklaringen til grunn.[9]

Klaus Johan Myrvoll[18] og Michael Schulte[19] trekker i tvil forklaringen om at navnet Norge skriver seg fra Norðrvegr. De slutter seg isteden til en teori framsatt av Niels H. Trønnes i 1847 og som oppfatter forleddet i navnet som intetkjønnsordet nór i betydningen «smalt vassdrag, sund». Dette forleddet er kjent i Norheimsund og Noresund (ved Norefjell). De mener da at navnet betyr «veien langsmed de trange sundene og de smale, bratte fjordene» [19] Den svenske språkforskeren Adolf Noreen støttet Trønnes' forklaring i 1897.[9] Forklaringen er omstridt og blir avvist i blant annet Eldar Heides studie.[17][20]

Den yngre formen Norge blir forklart på to måter som ikke utelukker hverandre. Sammentrekking av dativformen Norege ser ut til å ha spilt en rolle, og det ser ut til at andreleddet i navnet i seinmiddelalderen ble assosiert med ordet rike, danske rige. Norrig(h)e er den danske forløperen for formen Norge, som vi har fra dansk. (Uttalen med g er opprinnelig skriftuttale av den danske formen.) I de tradisjonelle dialektene het det Nåri, Nøri, Nørje, Nårje osv.[13][21]

Geografi

Utdypende artikkel: Norges geografi. Se også: Liste over nasjonalparker i Norge

Satelittfoto av Sør-Norge i februar viser den forrevne kystlinjen og fjordene, de store dalene og innsjøene på Østlandet og høyfjellet mellom. Den ytre kysten med øyene er snøfri.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,[22] og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet.[22] Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.[23] Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).[24]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.[25]

Naturgeografi

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.[26][27] Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya.[22] Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.[28] Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[29]

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst.[30] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.[31] Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk.[32] Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.[33] Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.[34]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[22][35]

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland.

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[36] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Øst for vannskillet (Østlandet) er elvene lange og relativt slakke, på Vestlandet er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp. I Trøndelag og Nord-Norge har elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. Glommavassdraget har største nedbørsfelt og er landets lengste elv. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland.[22] Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høy på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere men mer større vannføring.[37] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.[38]

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.[26][27] Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.[39] Over 6o % av Svalbard er dekket av isbre.[40][41]

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2.[42] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salsvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i utstrekning og i volum.[43]

Planteliv

Se også: Norges skoger
Fjellbjørk vokser over hele landet og danner de fleste steder tregrensen mot snaufjellet.

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind, kristtorn, bergflette, revebjelle og purpurlyng, mens klåved, mogop og tysbast bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. De norske setrene har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av vier. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.[44] Andre nåletrær enn furu og gran, blant annet einer og barlind, finnes men danner ikke skog av betydning.[32] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.[28]

Dyreliv

Elg er Norges største hjortedyr og er vanlig i barskogsområder, med unntak av Vestlandet der den forekommer mest som streifdyr. Det drives utstrakt jakt. I 2009 ble det for første gang felt flere hjort enn elg.[45]

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som reinsdyr, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og reinsdyr på snaufjellet. Omkring 1900 var det få rådyr i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes nå i stort antall i skogsområder over store deler av landet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens fjellreven er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet, mink har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. Bever var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.[22][46][47] Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.[48]

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.[22] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.[49][50] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter frosk (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), padde og to lite utbredte arter vannsalamandre. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.[51]

Fisk

Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.[22] Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.[52]

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.[53] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.[22] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.[54]

Fugler

Løvsanger er Norges mest tallrike fugl. Foto fra Adana, Tyrkia.

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen, ellers finnes blant annet snøugle, perleugle og spurveugle. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.[22] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.[55] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.[28] Dette er særlig tydelig på fuglefjellene i Nord-Norge (for eksempel Lovunden og Røst) samt Runde på Vestlandet.[56]

Klima

Gjennomsnittlig årsnedbør 1961-1990 viser forskjellene mellom de nedbørsrike områdene på Vestlandet og i Nordland, og de nedbørsfattige områdene øverst i dalene på Østlandet og på Finnmarksvidda. De mest nedbørsfattige områdene har også kalde vintre.

Utdypende artikkel: Norges klima

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Ingen steder på jorden har helt likt klima, det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.[57]

Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper.[57] Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller mellom klima ved kysten og inne i landet. Vest for vannskillet ved Jotunheimen kan det være en årsnedbør på 3000 mm, mens det noen kilometer øst for vannskillet kan være så lite som 300 mm. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Om vinteren er det ofte fralandsvind, mens om sommeren blåser det ofte inn fra havet. På kysten er vindstyrkene langt større enn i innlandet der det svært skjelden når storm styrke.[22] Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2-3 %.[35]

Daglig makstemperatur
Storby
(tettsted)
Vinter
(des-feb)
Vår
(mar-mai)
Sommer
(jun-aug)
Høst
(sep-nov)
Nedbør
(per år)
Oslo 1 °C 14 °C 21 °C 12 °C 877 mm
Bergen 4 °C 11 °C 19 °C 12 °C 2300 mm
Stavanger/Sandnes 3 °C 11 °C 18 °C 12 °C 1280 mm
Trondheim 0 °C 9 °C 18 °C 9 °C 902 mm
Fredrikstad/Sarpsborg 0 °C 11 °C 21 °C 11 °C 815 mm
Drammen –1 °C 12 °C 21 °C 11 °C 965 mm

Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009-2013 for målestasjoner i Norges seks største tettsteder.

Biland og territorialgrenser

Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.

Demografi

Utdypende artikkel: Norges demografi

Norges innbyggertall 1735-2014

Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822.[58] Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner.[59] Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.[60] Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-fylkene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal.[61]

Bosetningshistorie

Forhistorisk tid

Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Navneforskerne har ordnet forskjellige typer gårdsnavn kronologisk noe som gir holdepunkt for å fastslå når stedet ble tatt i bruk av mennesker eller fikk fast bosetning. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor tyder på noen områder har vært bosatt tidligere enn antatt utfra gårdsnavnet. Gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». Navn som By (eller Bø) viser at det er et gammelt bosted. Fra eldre jernalder forteller navn på -heim (et fellesgermansk ord som betyr bosted) og -stad om bosetning, mens -vin og -land forteller om bruken av stedet. Gårdsnavn på -heim finnes ofte som -um, -eim eller -em som i Lerum og Seim, det er ofte store gårder sentralt i bygden. Ny gårdsnavn med -stad og -land ble også etablert i vikingtiden.[62]:159 De første bøndene tok trolig i bruk de beste områdene. De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.[63]

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Blant annet er det vanskelig å påvise hvor i Europa innvandrerne har kommet fra. De fastboende hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. I folkevandringstiden ser det også ut til at det i deler av landet ble vanlig med klyngetun eller en form for landsbybebyggelse.[62]:163, 167

Middelalderen

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder høyere i lendet og lenger mot nord. Østlandet hadde størst arealer å ta av og fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fiske. Den islandske Rimbegla forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved Malangen mens grensen helt ute ved kysten gikk ved Kvaløya. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[64]

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på same nivå som før svartedauden.[65][66] Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter Svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[67] Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.[68]:262-268

Byene

De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. Hamar og Stavanger ble nye bispeseter og omtales sent på 1100-tallet som byer sammen med handelsstedene Veøy i Romsdal og Kaupanger i Sogn. I senmiddelalderen ble Borgund på Sunnmøre, Veøy og Vågan i Lofoten omtalt som småkjøpsteder. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.[69] Stavanger ble bispesete rundt 1120-1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by. Det grøderike Jæren og ytre Ryfylke var trolig relativt tett befolket på den tiden. I Stavanger og Nord-Jæren er det funnet en særlig stor konsentrasjon av irske gjenstander fra vikingtiden.[70]

Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området Bryggen til Norges klart største by.

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Oscar Albert Johnsen anslo bybefolkningen før svartedauden til 20 000 hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.[68]:319-325 Knut Helle antyder 20 000 bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.[71]

Bjarkøyretten regulerte forholdene i byer (særlig Bergen og Nidaros) og på handelsplasser, og hadde for Nidaros mange av de samme bestemmelsene som Frostatingsloven.[72] Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen samt med tilsvarende lover utarbeidet også for Oslo, Nidaros og Tunsberg. Byloven gjaldt innenfor byens takmark. Byloven bestemte at byens offentlige gater besto av brede allmenninger (vinkelrett på strandlinjen) og streter parallelt med strandlinjen, tilsvarende i Nidaros og Oslo. Veitene var smågater på opp til 3 alen (1,4 meter) og knyttet til den enkelte eiendom. Fra middelalderen var de norske byene som regel omgitt av plankegjerder. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.[73][74][72][68]:319-325

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes, I Bergen kunne for eksempel naut og sauer bare omsettes på Torget, og fisk bare på Torget eller direkte fra båtene ved bryggekanten.[75] I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.[72] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I Oslo var det fra 1200-tallet eller tidligere vanlig med bygårder bestående av enkeltbygninger på et par etasjer omkring en gårdsplass med adgang fra gaten gjennom et portrom. Oslos middelalderske bygårder var bosted for en til fire husstander. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. I bygårdene kunne det være flere uthus som forlager, fjøs og stall. Arkeologiske utgravinger viser at mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.[76]

Folkegrupper

Utdypende artikler: NordmennSamer og Innvandrere i Norge

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 12 % (600 900 mennesker) pr 1. januar 2011. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre (som blant annet inkluderer Norges konge, Harald V). De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia.[77] Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran[78], og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.[79]

Språk

Målformer etter kommune

██ Nynorsk

██ Bokmål

Utdypende artikler: NorskSamiske språk og Norsk språkhistorie

Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte etterhvert dansk skriftspråk det opprinnelige norske middelalderspråket som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etterhvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Knud Knudsen var en viktig pådrivere. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ubedervede norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket dansk, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk ansees[av hvem?] som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk.

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til omkring 15%. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag[når?] er det ca 12% av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.

Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er offisielt likestilte språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk.[80][81]

Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare.[82][83] Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse.[84] Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.

Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoved-dialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.[85][86]

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion

Den norske kirkes våpen bygger på merket for erkebiskoper1500-tallet, og har et kløverbladskors og to Olavsøkser.

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud[87] Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Pr 01.01.2014 er 74,9 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 121 130 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.

Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med 120 882 medlemmer (2,4 %). Human-Etisk Forbund har ca. 1,6 % av befolkningen som medlemmer.

Den 21. mai 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven.[88] Den norske kirke velger nå selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten, men er fremdeles avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.

Største tettsteder

Oslo rådhus og Akershus festning ligger i landets største by.
Fotografi av Bergen by tatt fra Fløyfjellet kveldstid 2010.

Norge er i dag et urbant land, og nærmere 80 % av befolkningen bor i tettsteder.[89] Norges 20 største tettsteder per 2018[90] ifølge Statistisk sentralbyrå er:

Tettsted Folkemengde Areal, km²
1 av 995 Oslo 1 000 467 268.24
2 av 995 Bergen 255 464 87.55
3 av 995 Stavanger/Sandnes 222 697 79.02
4 av 995 Trondheim 183 378 57.49
5 av 995 Drammen 117 510 51.38
6 av 995 Fredrikstad/Sarpsborg 112 464 57.95
7 av 995 Porsgrunn/Skien 93 065 53.88
8 av 995 Kristiansand 63 441 24.97
10 av 995 Tønsberg 51 887 26.75
9 av 995 Ålesund 52 626 28.22
11 av 995 Moss 47 008 21.75
13 av 995 Sandefjord 44 046 24.07
14 av 995 Arendal 43 396 31.01
12 av 995 Haugesund 44 873 20.74
15 av 995 Bodø 41 215 14.16
16 av 995 Tromsø 39 762 13.34
17 av 995 Hamar 27 665 13.85
18 av 995 Halden 25 551 14.04
19 av 995 Larvik 24 357 13.3
20 av 995 Askøy 23 438 14.79

Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.

I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 25 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 169 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 976 tettsteder i Norge.[91]

Politisk historie

Utdypende artikkel: Norges historie

Vikingtid til middelalder

Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.[10][11] Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn.[11] Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.[12]

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på AvaldsnesKarmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

En samlet rett for Norge ble etablert med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra Frostatinget, Eidsivatinget, Borgartinget og Gulatinget). Landsloven bygget særlig Gulatingsloven som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687.[22]

Nedgang og dansketid

Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350[92], og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.

Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.

Demokratisk forfatning i 1814

Det berømte maleriet Eidsvold 1814 viser grunnlovsforsamlingen det året. Bildet ble malt av Oscar Arnold Wergeland 70 år seinere og gitt som gave til Stortinget i 1885.

Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det RiksforsamlingenEidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Stortingsbygningen i Oslo.
Kong Harald V av Norge

Statsoverhode og regjering

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.

Parlament

Utdypende artikkel: Stortinget

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at fylkene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede fylkene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert fylke beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr fylke, totalt 19.

Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen.[93] Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.

Administrativ inndeling

Norges fylker

Norge er delt inn i 18 fylker samt Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 422 kommuner.[94] Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Fylkesmannen er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. Oslo og Akershus har felles fylkesmann, det samme har Aust- og Vest-Agder. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmannen statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner.

Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.

Rettsvesen

Utdypende artikkel: Norges domstoler

De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.

Utenrikspolitikk

Norges relasjoner til utlandet, vist med hvilke land Norge har en ambassade i. Kilde: Regjeringen.no

██ Land med norsk ambassade

██ Land der Norge representeres av en ambassadør med sideakkreditering (klikk på bildet for mer informasjon)

Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.[95][96]

Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som ansees for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette tilsammen omkring 7000 rettsakter.[97] Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.[98]

Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.

Norges forhold til EU

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[99]

Medlemskap

Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.[100]

Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5% av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2%.[trenger referanse]

Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. 88,6% av Norges stemmeberettigede møtte opp, og bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2% flertall for å avvise medlemskap.[101] EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved Stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt på slutten av 1980-tallet, Carl I. Hagen gikk etterhvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å annonsere sitt syn og anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap og la fram sin begrunnelse. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.[100]

EØS og Schengen-avtalen

Norge har et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen som ble signert i Porto i 1992 sikret Norge seg tilgang til EUs indre marked. I tillegg omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder.[102] EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.

Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge,[trenger referanse] noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør.[103] Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

Næringsliv

Se også: Energi i Norge
Fiskerier har alltid vært en viktig næring i Norge, her fra Bodø på slutten av 1800-tallet
Vannkraft har lenge blitt utnyttet, først direkte i vannmøller og oppgangssager, men senere til produksjon av elektrisitet.
Petroleumsvirksomhet har skapt store inntekter siden starten av 1970-tallet.
I det postindustrielle Norge har virksomhet som turisme (her Flåmsbanen) fått et stadig større fokus.

Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa[104], og med en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt pr. innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri).[trenger referanse] Gjennom det norske oljefondet er velstanden til kommende generasjoner også sikret.[trenger referanse] Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring.

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Statoil, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling.[trenger referanse]

Olje og mineraler

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen.[105][106] I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca 350 milliarder kroner, og utgjorde 47% av eksportinntektene. Norge dekker ca 2 % av verdens oljeetterspørsel.[107] Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.[108] Bergfriheten innført i 1539 ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting. Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1000 mann i arbeidet på 1800-tallet.[109] Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12-15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. Gull har blitt utvunnet fra gruver ved Eidsvoll, på Bømlo og i Bindal, og Finnmark fra elvesand. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte.[110]

Fisk

Rundt 1860 var det rundt 90.000 fiskere i Norge, etter et fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100.000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35.000 i 1970 og er nå (2016) omkring 11.000.[111] Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 94,5 milliarder i 2017. Av den samlede eksportverdien kom 72% fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28% kom fra fiskeriene.[112]

Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.

Norsk økonomi

Norges BNP var i 2017 på 3.299 milliarder kroner, opp 2% fra 2016.[5] Dette gir en BNP pr innbygger på 626.200 kroner, som er ca 50% høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959.[113]

Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7.040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver.

Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt.[114][115] Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden.[116] Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst.[117] Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier.

Økonomiske nøkkeltall [118][119][120][121] 2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP, mrd US$ [122] 345,4 386,4 509,7 386,6 Verdensbanken
BNP, mrd kr [123][124] 2215,3 2429,7 2965,2 3118,1 SSB
BNP/innb US$ [125] 74.114,7 80.017,8 101.563,7 74.505.2 Verdensbanken
BNP realvekst 2,4 -1,6 2,7 1,6 IMF
Konsumpriser, endring 2,3 2,2 0,7 2,2 IMF
Renter, 3 mnd 3,1 2,5 2,2 1,3 IMF
Investering, mrd US$ [126] 72,3 20,9 89,3 23,1 113,4 22,2 90,5 23,4 Verdensbanken
Investering, mrd kr [123][124] 535,5 24,2 602,1 24,8 786,6 26,5 741,4 23,4 SSB, IMF
Arbeidsløshet 3,4 3,2 3,2 4,4 IMF
Eksport, mrd US$ [127] 154,3 44,7 151,5 39,2 207,0 40,6 144,5 37,4 Verdensbanken
Eksport, mrd kr [128][129] 989,5 44,7 952,8 39,2 1204,4 40,6 1165,5 37,4 SSB
- Sverige 50,3 43,1 78,9 79,1 SSB
- Danmark 27,5 29,9 51,3 51,2 SSB
- Finland 12,2 8,9 13,6 SSB
- Tyskland 96,4 99,0 130,6 182,5 SSB
- Storbritannia 209,5 175,9 277,8 214,4 SSB
- Nederland 80,4 86,2 127,3 113,6 SSB
- Frankrike 64,6 61,4 63,7 66,8 SSB
- USA 44,8 36,1 66,2 60,6 SSB
- Kina 10,9 15,2 19,1 32,7 SSB
Import, mrd US$ [130] 95,8 27,7 107,9 27,9 141,1 27,7 123,6 32,0 Verdensbanken
Import, mrd kr [131] 614,2 27,7 678,3 27,9 821,0 27,7 996,3 32,0 SSB
- Sverige 61,7 59,3 107,0 113,9 SSB
- Danmark 28,4 29,0 51,1 60,6 SSB
- Finland 13,2 12,5 16,5 SSB
- Tyskland 55,3 55,0 77,0 90,2 SSB
- Storbritannia 26,2 25,7 65,7 88,0 SSB
- USA 21,9 26,4 50,4 75,3 SSB
- Kina 23,1 33,4 51,8 73,5 SSB
Handelsbalanse, mrd US$ [132] 58,5 16,9 43,7 11,3 65,9 12,9 21,0 5,4 Verdensbanken
Handelsbalanse, mrd kr [133] 374,0 16,9 274,5 11,3 383,3 12,9 169,1 5,4 SSB, IMF
Betalingsbalanse 23,5 11,7 16,1 10,3 IMF
Budsjettbalanse, totalt 18,2 10,6 13,5 6,5 IMF
Budsjettbalanse, ekskl olje -2,9 -5,3 -4,9 -6,5 IMF
Oljefondet 112,8 140,8 166,6 284,8 IMF

Samfunn og levekår

Husholdninger og arbeid

38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere.[134] Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990.[135] og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca 4600 homofile ekteskap eller partnerskap.

I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15 - 74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520.000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.[135]

Antallet elever og studenter var ca 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16 - 18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.

Sivilsamfunn

I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som tilsammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5%. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca 80 %, mens den i privat sektor er ca 38 %.[136] Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.[137]

Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Sju prosent av befolkningen er medlem av et politisk parti.[138]

Helse

Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca 325.000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85% var kvinner.[139] Cirka 70% av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.[140]

En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2.[141] Dette er en markant økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarsdødeligheten er ca 3 av 1000, dvs ca 200 dødsfall i året pr 2015.[142]

Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene på 2000-tallet. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.[143]

Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.

Antall dagligrøykere i Norge har sunket fra 29 % i 2002 til 12 % i 2016. Antallet som bruker snus daglig lå på 10 % i 2016.[144] Omsetningen av alkohol har ligget på 25 - 26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.[145]

Kriminalitet

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år, først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, et av de laveste nivåene i verden.

Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.

Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Kultur

Maleri av ekkoet

Musikk

Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.

Litteratur og skriftkultur

Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte.

I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa.

Billedkunst

Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Idrett

Som i mange andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater, både samlet sett og beregnet pr innbygger (Per Capita Cup). Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og igjen i 2017. Mye av årsaken til dette tillegges den satsingen Norge gjorde etter sommer- og vinter-OL i 1984, der Norges medaljefangst ble beskjeden. Norges idrettsforbund og Norges Olympiske Komité etablerte i 1985 «Prosjekt 88», for å bedre resultatene fram mot sommer-OL 1988, og et av tiltakene var etableringen av Olympiatoppen i 1988. Olympiatoppen har til hensikt å etablere samarbeid på tvers av de ulike idrettsmiljøene, og å gi økonomisk støtte til utøvere.[146][147]

Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Jon Rønningen, Andreas Thorkildsen, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.

UNESCOs verdensarvliste

Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.[148]

Referanser

  1. ^ Anne Grete Nilsen. «Sønner af Norge». Besøkt 30. januar 2012. «Sønner af Norge, dikt av Henrik Anker Bjerregaard, som 1820 vant konkurransen utlyst av Selskabet for Norges Vel om den beste nasjonalsang. Christian Blom satte musikk til, og sangen var den alminnelige nasjonalsang til 1864, da den ble avløst av Ja, vi elsker.» 
  2. ^ FN-Sambandet - BNP per innbygger, besøkt 27. september 2018.
  3. ^ Norsk Petroleum - Statens inntekter, besøkt 27. september 2018.
  4. ^ SSB.no - Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi, besøkt 27. september 2018.
  5. ^ a b SSB.no - Dette er Norge 2018, besøkt 27. september 2018.
  6. ^ http://hdr.undp.org/en/media/HDI_2008_EN_Tables.pdf Human Development Report, hdr.undp.org. Besøkt 30. desember 2012 (en)
  7. ^ «The Democracy Index 2011: Democracy under stress», eiu.com (krever innlogging). Besøkt 30. desember 2012 (en)
  8. ^ «Democracy Index 2015 Democracy in an age of anxiety» (PDF). The Economist Intelligence Unit. Besøkt 25. desember 2016. 
  9. ^ a b c Schulte, Michael (8. juli 2017). «Norge og Noreg – etymologi». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. oktober 2017. 
  10. ^ a b Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
  11. ^ a b c d Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  12. ^ a b Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» Klassekampen, 18. februar 2013.
  13. ^ a b Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1-7.
  14. ^ Seip, Didrik Arup (1923). Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av. Kristiania: Steenske forlag. 
  15. ^ Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
  16. ^ Fritzner, Johan, 1883-96: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.
  17. ^ a b c Heide, Eldar, 2017: "Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel".Namn og nemne, 2016. Vol 33, 13-37.
  18. ^ Myrvoll, Klaus Johan, 2011: "Skaldedikt som kjelda til etymologi og ljodleg vokster av norske namn." I Tom Schmidt og Ole-Jørgen Johannessen (red.): Etymologiens plass i navneforskningen. Rapport fra NORNAs 39. symposium i Halden 11.-13. mai 2010. Norna-rapporter 87. Uppsala: Norna-förlaget Arkivert 22. februar 2017 hos Wayback Machine..
  19. ^ a b Schulte, Michael, 2015: "Hvor kom "Norge" fra?". Klassekampen 17.12.2015. 22-23.
  20. ^ Heide, Eldar, 2017: Noreg - ein festbrem. Klassekampen, 13.02.2017, s. 16-17.
  21. ^ Sandøy, Helge, 1997: "Norvegr eller Noríki?". I Arnold Dalen (red.): Gransking av norsk mål i hundre år etter Ivar Aasen.Rapport frå faghistorisk seminar i Trondheim 3. og 4. oktober 1996. Skrifter. Det kongelige norske viderskabers selskab 3, 1997. Trondheim: Tapir. 91-104.
  22. ^ a b c d e f g h i j k l Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  23. ^ Imsen, Steinar; Winge, Harald, red. (1999). Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 82-456-0552-2. 
  24. ^ Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982. 
  25. ^ https://www.ssb.no/arealvern
  26. ^ a b «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017. 
  27. ^ a b «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  28. ^ a b c Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
  29. ^ Barr, Susan (4. september 2017). «Beerenberg». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  30. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 8.
  31. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 12.
  32. ^ a b Norsk naturleksikon (1978), s. 24.
  33. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 208.
  34. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 274.
  35. ^ a b Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
  36. ^ «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 14. november 2018. 
  37. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  38. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 82.
  39. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
  40. ^ Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0. 
  41. ^ Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  42. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  43. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  44. ^ Norge (1971), s. 18.
  45. ^ «Rekordstor hjortejakt». SSB. 20. mars 2018. Besøkt 10. mai 2018. 
  46. ^ Frafjord, Karl (14. november 2017). «bever». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  47. ^ Østbye, Eivind (14. mars 2018). «rådyr». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  48. ^ «– Grunn til å bekymre seg over villsvin i Noreg». forskning.no. 28. februar 2013. Besøkt 10. mai 2018. 
  49. ^ «spekkhogger». Store norske leksikon (norsk). 28. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  50. ^ «steinkobbe». Store norske leksikon (norsk). 19. september 2014. Besøkt 10. mai 2018. 
  51. ^ Norge (1971), s. 32.
  52. ^ Pethon, Per (15. juni 2018). «makrell». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 14. november 2018. 
  53. ^ Vøllestad, Asbjørn (25. april 2018). «torsk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. mai 2018. 
  54. ^ «sildefiske». Store norske leksikon (norsk). 9. mars 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  55. ^ «Norsk Ornitologisk Forening - Bestandsovervåking av fugler ved Falsterbo». www.birdlife.no. Besøkt 14. november 2018. 
  56. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 144.
  57. ^ a b Norsk naturleksikon (1978), s. 482.
  58. ^ SSB temaside om befolkning http://www.ssb.no/befolkning/ lest på nett 18.1.2013
  59. ^ http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2012-03-14-30.html
  60. ^ http://www.ssb.no/befolkning/
  61. ^ kilde: http://www.ssb.no/folkemengde/arkiv/tab-2011-02-24-01.html
  62. ^ a b Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  63. ^ Hagen, Anders (1921-2005) (1962). Forhistorisk tid og vikingtid. Oslo: Aschehoug. s. 228. 
  64. ^ Helle mfl (2013), s. 64-65
  65. ^ «Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  66. ^ «Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  67. ^ Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350-1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
  68. ^ a b c Lunden, Kåre (1995). Norge under Sverreætten: 1177-1319 : høymiddelalder. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
  69. ^ Helle mfl (2013), s. 65
  70. ^ Helle, Knut (1975). Stavanger: fra våg til by. [Stavanger]: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893. 
  71. ^ Helle mfl (2013), s. 65
  72. ^ a b c Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428. 
  73. ^ Keller, Karl-Fredrik (1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007. 
  74. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360. 
  75. ^ Kjøpstad og rikssentrum. [Bergen]: Bryggens museum. 1986. ISBN 8290289200. 
  76. ^ Schia, Erik (1991). Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203165125. 
  77. ^ SSB: Rekordstor vekst i innvandrerbefolkningen
  78. ^ «Fakta om Iran». www.iran.no. Besøkt 14. november 2018. 
  79. ^ SSB: Innvandring og utvandring 2006
  80. ^ Sameloven kap. 3 trådte i kraft 01.01.1992
  81. ^ «NOU 1995: 18 – Ny lovgivning om opplæring». Kunnskapsdepartementet. 
  82. ^ «Minoritetsspråkpakten». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. 
  83. ^ «St.meld. nr. 35 (2007-2008) – Mål og meining». Kulturdepartementet. 
  84. ^ «Når språk skal reise seg» Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine., Språknytt, 1, 2015. Besøkt 15. november 2015. Sitat: «Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, norsk romani (språket til taterne/romanifolket) og romanes (språket til romfolket), som alle regnes som truede og har fått et særskilt folkerettslig vern.».
  85. ^ «St.meld. nr. 35. Mål og meining : Ein heilskapleg norsk språkpolitikk». Kultur- og kirkedepartementet. 27. juni 2008. 
  86. ^ «Tegnspråk blir offisielt språk». NRK. 26. juni 2008. 
  87. ^ fritanke.no Stadig flere nordmenn oppgir at de ikke tror på Gud 18.03.2016
  88. ^ TV2: Her vedtar Stortinget å avvikle statskirken, 2012
  89. ^ SSB
  90. ^ «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Statistisk sentralbyrå. 3. desember 2018. Besøkt 3. desember 2018. 
  91. ^ «Storbyveksten fortsetter». ssb.no. Besøkt 6. september 2017. 
  92. ^ Steinar Imsen Noregs Nedgang s.77 ISBN 82-521-5938-9
  93. ^ Stortinget - Fagkomiteene, besøkt 8. august 2017.
  94. ^ «Startskudd for nye Sandefjord kommune». regjeringen.no. 31. desember 2016. Besøkt 1. januar 2017. 
  95. ^ Norges ambassadører, regjeringen.no. Besøkt 8. august 2017.
  96. ^ Diplomatic Missions accredited to Norway, Utenriksdepartementet, 14. august 2012. Besøkt 6. september 2012.
  97. ^ «Refleksjoner fra Brussel - Hospitering ved Sørlandets Europakontor - Vest-Agder fylkeskommune». Intportal.vaf.no. Arkivert fra originalen 6. juni 2013. Besøkt 29. august 2010. 
  98. ^ «EU-programmer». Eu-norge.org. 30. juni 2009. Arkivert fra originalen 1. mai 2011. Besøkt 29. august 2010. 
  99. ^ Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  100. ^ a b Saglie, Jo (2000). Standpunkter og strategi: EU-saken i norsk partipolitikk, 1989-1994 (dr.avhandling). Oslo: Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. ISBN 8257045489. 
  101. ^ ssb.no: Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU, besøkt 1. april 2012
  102. ^ NOU 2012:2, kapittel 26.2.2, besøkt 1. april 2012
  103. ^ Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  104. ^ Sverre Knutsen: Hvorfor ble Norge rikt?
  105. ^ Norgeshistorie.no - Oljen i norsk økonomi, besøkt 8. august 2017.
  106. ^ SSB - Virkninger på norsk økonomi av et kraftig fall i oljeprisen, besøkt 8. august 2017.
  107. ^ Norsk Petroleum - Eksport av olje og gass, besøkt 8. august 2017.
  108. ^ KPMG - Petroleumsbeskatning, besøkt 27. september 2018.
  109. ^ Norge (1971), s. 80-81.
  110. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 30.
  111. ^ Fiskeridirektoratet - Flere fiskere og fiskefartøy, besøkt 27. september 2018.
  112. ^ Seafood.no - Sjømateksport for rekordhøye 94,5 milliarder i 2017, besøkt 27. september 2018.
  113. ^ SSB.no - Fakta om norsk økonomi, besøkt 27. september 2018.
  114. ^ Trknologirådet - Norge etter oljen, besøkt 8. august 2017.
  115. ^ Innovasjon og Forskning - Norge 2.0 - Hva skal vi leve av etter oljen?, besøkt 8. august 2017.
  116. ^ NRK.no - Oljefondet når 8.000.000.000.000, besøkt 8. august 2017.
  117. ^ Globalis - Norge - Økonomisk vekst Arkivert 2017-07-05, hos Wayback Machine., besøkt 8. august 2017.
  118. ^ IMF CH IV Report 2009
  119. ^ IMF Ch IV Report 2012
  120. ^ IMF Ch IV Report 2015
  121. ^ IMF Ch IV Report 2017
  122. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  123. ^ a b SSB Årlig nasjonalregnskap
  124. ^ a b SSB - Makroøkonomiske hovedstørrelser - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  125. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  126. ^ Brutto investeringer i % av BNP, og i USD - Data, Verdensbanken. Gross Capital Formation. Besøkt september 2017.
  127. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  128. ^ SSB Statistisk årbok 2007
  129. ^ Eksport av varer og tjenester - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  130. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
  131. ^ Import av varer og tjenester - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  132. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  133. ^ Driftsregnskapet overfor utlandet - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  134. ^ SSB.no - Familier og husholdninger, 1. januar 2016, besøkt 9. august 2017.
  135. ^ a b SSB.no - Dette er Norge i 2016, besøkt 9. august 2017.
  136. ^ Arbeidslivet.no - Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge, besøkt 8. august 2017.
  137. ^ Arbeidslivet.no - Hvem er organisert – og hvor?, besøkt 8. august 2017.
  138. ^ SSB.no - Organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk, levekårsundersøkelsen, 2014, besøkt 8. august 2017.
  139. ^ SSB.no - Helse- og sosialpersonell, besøkt 8. august 2017.
  140. ^ SSB.no - Allmennlegetjenesten, besøkt 8. august 2017.
  141. ^ Folkehelseinstituttet - Levealderen i Norge, besøkt 8. august 2017.
  142. ^ Folkehelseinstituttet - Spedbarnsdødelighet - faktaark med helsestatistikk, besøkt 8. august 2017.
  143. ^ Folkehelseinstituttet - Dødsårsaker for 2014: Kreft stabilt, demens øker, besøkt 8. august 2017.
  144. ^ SSB.no - Røykevaner, besøkt 8. august 2017.
  145. ^ SSB.no - Omsetning av brennevin, vin, øl og rusbrus. 1 000 liter, besøkt 8. august 2017.
  146. ^ Greatest Sporting Nation - Why do Norway continue to top Per Capita rankings?, besøkt 8. august 2017.
  147. ^ Olympiatoppen - Historikk, besøkt 8. august 2017.
  148. ^ «West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord». UNESCO.org. Besøkt 18. juni 2016. 

Litteratur

Eksterne lenker