Permafrost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den finske filmen Permafrost, se Frozen Land.
Fordeling av permafrost, tele og snø på den nordlige halvkula. Lilla: Område med permafrost. Blått: Område med tele mer enn 15 dager per år. Rosa: Område med tele, men bare i mindre enn 15 dager per år. Tjukk linje: Grense for område med snø.

Permafrost er definert som område der MAGT, gjennomsnittlig årlig bakketemperatur (mean annual ground temperature) ligger under trykksmeltepunktet i minst to år på rad. Dette tilsvarer som oftest områder der MAAT, gjennomsnittlig årlig lufttemperatur (mean annual air temperature), er −2°C eller kaldere. I Norge er det typisk permafrost i høyfjellet og på Svalbard.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

På den nordlige halvkule består omkring 25 % – 23 000 000 km² av landområdene av permafrost. På den sørlige halvkule er det derimot kun 174 000 km². Vi finnes også permafrost på større fjell i hele verden som f.eks. Mount Kenya, Kilimanjaro, Ruwenzori og på høyslettene i Tibet. Videre er mesteparten av det nordlige Alaska, Sibir og Canada dekket av permafrost.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Det finnes tre hovedtyper permafrost, egentlig bare definert etter hvor mye permafrost det er i et område:

Sporadisk permafrost[rediger | rediger kilde]

Sporadisk permafrost finnes i områder som egentlig er for varme for å ha permafrost. Men lokale forhold gjør at det likevel er isolerte flekker med permafrost. Typisk er dette i myrområder, som palsmyrer. Dette finner vi mange steder i Norge, f.eks. på Dovre eller i Jotunheimen, rundt 300 til 400 meter lavere enn der vi finner diskontinuerlig permafrost. Massene hvor vi finner den sporadiske permafrosten har en temperatur fra -2 til 0 grader celsius.

Diskontinuerlig permafrost[rediger | rediger kilde]

Diskontinuerlig permafrost finner vi i Jotunheimen, på Dovre, i Sølen og andre steder i Sør- og Nord-Norge. Dette er områder med mye permafrost, men som ofte vil være avbrutt av områder uten. Områdene med diskontinuerlig permafrost har en typisk massetemperatur mellom -2 og -6 grader celsius.

Kontinuerlig permafrost[rediger | rediger kilde]

Kontinuerlig permafrost finner vi bl.a. høyt i Jotunheimen og på Svalbard. Dette er steder der permafrosten er over alt bortsett fra enkelte steder. På Svalbard f.eks. er det bare under de store isbreene det ikke er permafrost. Her er permafrosten 100 meter tykk ved kysten mens den er 400 til 500 meter tykk i fjellområdene. De tykkeste lagene med permafrost finner vi i Sibir, hvor frosten går ned mot 1,5 km. Årsaken til at ikke permafrosten går dypere er den geotermiske oppvarmingen, kjent som geotermi. Varme fra jordas indre gjør at permafrosten tiner når den kommer dypt nok. Temperaturen i Norge stiger med omkring 1 til 3 grader celsius pr. hundre meter man går ned i bakken. Temperaturen for massen som har kontinuerlig permafrost er typisk lavere enn -6 grader celsius.

Aktivt lag[rediger | rediger kilde]

Hver sommer smelter det øverste laget i permafrosten. Dette kalles det aktive laget og vil ha forskjellig tykkelse avhengig av hvordan det lokale klimaet er. Tykkelsen kan variere kraftig. Under det aktive laget går grensen hvor jorden ikke påvirkes av overflate temperaturen. Denne dybden kalles gjerne den kritiske dybden.

Landformer[rediger | rediger kilde]

Eksempel på iskilepolygon

Permafrosten gir opphav til en mengde landformer. De kan være:

Infrastruktur i permafrostområder[rediger | rediger kilde]

Bygging i permafrostområde kan være ei utfordring, f.eks. må alt av kabler og vannrør gå over bakkenivå for ikke å bli pressa opp av permafrosten og alle oppvarma bygg må plasseres på peler over bakkenivå så varmestråling ikke smelter permafrosten i løsmassene under. Og pelene må være lengre ned i grunnen enn det aktive laget er tykt. På Grønland løser de problemet på en annen måte, ved å sette opp bygg på berggrunn.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]