Forbrytelse og straff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Forbrytelse og Straff
Преступление и наказание
Forfatter		Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij
Sjanger		Filosofisk Roman
Originalutgave		1866

Forbrytelse og straff (russisk: Преступление и наказание) er en roman av den russiske forfatteren Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij, som først ble publisert i den litterære journalen Russkij Vestnik i de tolv månedlige utgavene i 1866,^[1] og ble senere publisert som en hel utgave. ^[2]

Forbrytelse og straff er den første av Dostojevskijs større romaner, og regnes sammen med romanene De besatte, Idioten og Brødrene Karamasov for å være en av hans fire fremste romaner.

Innhold 1 Struktur 1.1 Ordspill 2 Handling 3 Bakgrunn 4 Resume 5 Figurer 5.1 Rodion Romanovitsj Raskolnikov 5.2 Sonja Semjonovna Marmeladova 5.3 Andre skikkelser 6 Referanser

[rediger] Struktur

Forbrytelse og Straff er inndelt i seks deler, med en epilog. Dualiteten i boken har blitt kommentert, med en antydning om at det er en grad av symmetri i boken. Boken har 6 deler, og visse nøkkelepisoder, er distribuert i en halvdel av romanen og på samme måte i den andre. Edward Wasiolek har sammenlignet strukturen til "Forbrytelse og Straff" med en flat X og sier:

– Del I-III [av Forbrytelse og straff] presenterer den hovedsakelig rasjonelle og stolte Raskolnikov: Del IV-VI, den begynnende "irrasjonelle og den ydmyke Raskolnikov. Den første delen av romanen viser den progressive døden av det første styrende prinsipp for hans figur, den andre delen den progressive fødselen av et nytt styrende prinsipp. Punktet for skiftet kommer midt i romanen.[3]

Forbrytelse og Straff er skrevet i tredje persons allvitende synsvinkel.^[4] Det fortelles hovedsakelig fra Raskolnikovs synsvinkel, selv om det også skifter til synspunktene til Svidrigailov, Razumikhin, and Dunja gjennom romanen.

[rediger] Ordspill

Flere av navnene i Forbrytelse og Straff har dobbel betydning.

[rediger] Handling

Forbrytelse og straff fokuserer på angsten og de etiske dilemmaene til Rodian Romanovitj Raskolnikov en fattig student i St. Petersburg som tenker ut og gjennomfører en plan om å ta livet av en hatet skruppeløs pantelånerske for å stjele pengene hennes og dermed løse sine finansielle problemer, samtidig som han ressonerer at han også gjør slutt på hennes ondskap. Den ene onde handlingen vil veies opp for alle de gode handlingene han kan gjøre for pengene hennes. Raskolnikov streber også etter å bli et ekstraordinært menneske, lik Napoleon, som kan ta livet av mennesker uten anger.

[rediger] Bakgrunn

Dostojevskij begynte på "Forbrytelse og Straff" sommeren 1865. Han var i alvorlige økonomiske problemer grunnet spill og måtte også hjelpe familien til broren Mikhail, som hadde dødd i 1864, forfatteren skyldte store summer til sine kreditorer. Han signerte en avtale med forleggeren Katkov, etter å ha fortalt ham at romanen skulle handle om en ung mann som dreper en pantelånerske med kaldt blod og forsøker deretter både rømme og å forsvare sin handling, men til slutt tilstår.

Dostojevskij hadde på ett punkt to ideer for romaner, den ene skulle bli kalt "Fyllikene". Den andre var basert på tanken om en "psykologisk beskrivelse av en forbrytelse". Imidlertid ble de to verkene slått sammen til en, faktisk var Marmeladovfamilien i Forbrytelse og Straff først tenkt å være skikkelser i Fyllikene.^[5]

[rediger] Resume

Romanen beskriver mordet på en ond gammel pantelånerske og hennes yngre søster av en fattig student i Sankt Petersburg ved navn Raskolnikov, og depåfølgende emosjonelle, mentale og fysiske effekter dette medfører.

Etter å bli febersyk og sengeliggende for noen dager er, blir Raskolnikov paranoid og begynner å innbille seg at alle han møter mistenker ham for mordet, kunnskapen om mordet gjør han nesten gal.

Før mordet møter han på et vertshus den alkoholiserte Marmeladov, som forteller sin tragiske livssituasjon, inkludert en episode hvor forholdene tvang datteren Sonja til å bli prostituert for å skaffe mat til familien. Raskolnikov hjelper familien økonomisk etter Marmeladovs død og blir fascinert av Sonja. Dette forholdet kan tolkes som en allegori på Guds kjærlighet for den falne menneskeheten, og kraften i angeren i den kjærligeten- men bare etter at Raskolnikov har tilstått mordet og blitt sendt i fangenskap i Sibir. Det er der han skjønner at han er i stand til å elske, og at han elsker Sonja. I tillegg til Raskolnikovs skjebne, er romanen, med dens lange liste over skikkelser, omhandler familieliv, veldedighet, ateisme, alkoholisme og revolusjonær aktivitet, med Dostojevskij som svært kritisk til til datidens russiske samfunn.

Raskolnikov tenker ut en teori om at det eksisterer to typer mennesker, ordinære og ekstraordinære. Han tenker at siden han tilhører de sistnevnte, eller "supermenneskene", at han kunne forsvare å utføre en handling som samfunnet anså som forkastelig, å ta livet av en pantelånerske, dersom dette førte til at kunne gjøre mye godt grunnet denne handlingen. Gjennom boken nevnes flere eksempler, Napoleon nevnes mange ganger, som forøvrig var et vanlig bilde i datidens litteratur. Han benyttet dette igjen i De besatte, og Gogol brukte også dette bildet i Døde Sjeler i beskrivelsen av Tsjitsjikov.

Napoelons drap var, hevder Raskolnikov, ikke moralsk forkastlige, siden han befant seg over samfunnets konvensjoner. Dersom Raskolnikov dreper pantelånersken, tar pengene hennes og bruker disse på mange gode handlinger, vil disse veie opp for den ene litt onde handlingen. Han argumenterer også at dersom Kepler eller Newton måtte ta livet av enten en eller hundre for å opplyse menneskene med sine ideer, så hadde de ikke bare rett, men også plikt til å utføre dette. Mordet går etter planen inntil Raskolnikov også blir tvunget til å ta livet av pantelånerskens søster. Aldri på noe sted i romanen står det at han angrer på mordet på pantelånersken.

Raskonikovs virkelige straff er ikke arbeidsleiren han blir dømt til, men lidelsene han gjennomgår gjennom romanen. Han begynner å bli paranoid, og han er ute av stand til vanlige menneskelige forhold, og det er kun i det han er fanget og borte fra St.Petersburg at han er i stand til å innse at han er i stand til å elske en annen, Sonja, og deretter er i stand til å møte verden på nytt. Det er løsningen mellom den indre kamp, mellom hans inhumane filosofi og hans distinkte menneskelige figur, som muliggjør frelsen.

[rediger] Figurer

[rediger] Rodion Romanovitsj Raskolnikov

Rodion Romanovitsj Raskolnikov, (Russisk: Родион Романович Раскольников) av og til kalt Rodje og Rodka, er protagonisten hvis perspektiv fortellingen hovedsakelig er fortalt. Han var en student, men grunnet svak økonomi måtte han forlate universitetet. Han bor i en liten loftsleilighet i slummen i St. Petersburg. På tross av navnet handler ikke romanen så mye om forbrytelsen og dens formelle straff, som om Raskolnikovs indre kamp. Hovedsakelig kommer straffen fra hans samvittighet i større grad enn fra loven. Han gjennomfører mordet i troen på at han er i stand til å gjennomføre dette uten anger, basert på hans artikkel, "Om Kriminalitet"], at han er en Napoleon, men hans paranoia og skyld tar snart overhånd. Det er til slutt i epilogen at hans formelle straff er realisert, etter å ha bestemt seg for å tilstå og gjøre slutt på sin fremmedgjorthet. Navnet hans kommer fra det russiske ordet raskolnik, som betyr “skismatiker” eller “delt”, en allusjon til Raskolnikovs selvpåtvungne skisma fra det russiske samfunnet, like mye som hans splittede personlighet og konstante skiftende emosjoner.

[rediger] Sonja Semjonovna Marmeladova

Sofia Semjonovna Marmeladova, (russisk: Софья Семёновна Мармеладова) av og til kalt Sonja eller Sonetsjka, er datteren til den alkoholiserte Semjon Zakharovitikov Marmeladov, som Raskolnikov møter på et vertshus i begynnelsen av romanen. Det er først etter Semjons død at Raskolnikov møter Sonja. Hun har blitt tvunget ut i prostitusjon grunnet farens drikking, men er likevel sterkt religiøs. Raskolnikov blir så tiltrukket av henne at hun blir den første som han innrømmer sin forbrytelse for. Hun støtter ham, selv om et av ofrene hans var hennes venninne (Lizaveta). Under størsteparten av romanen fungerer Sonja som Raskolnikovs sjelesørger, hun oppfordrer ham til å ta til seg troen og tilstå. Han gjør dette og etter hans tilståelse følger hun ham til Sibir hvor hun bor i samme by som fengselet, det er der Raskolnikov begynner sin spirituelle gjenfødelse.

Navnet Sofia kommer av det greske ordet "sopheia", som betyr visdommen. Sonja kan dermed henvise til Visdommen, slik den blir beskrevet i Salomos ordspråk i Bibelen.

[rediger] Andre skikkelser

• Porfirij Petrovitsj (Порфирий Петрович) -Detektiven som har ansvaret for å løse Raskolnikovs mord, som, sammen med Sonja leder Raskolnikov mot tilståelsen. På tross av manglende bevis blir han overbevist om at Raskolnikov er morderen etter flere samtaler med ham, men gir Raskolnikov muligheten til å tilstå frivillig. Han er svært interessert i psykologien bak kriminelles motiv.

• Avdotja Romanovna Raskolnikova (Авдотья Романовна Раскольникова) - Raskolnikovs egenrådige og selvoppofrende søster, også kalt Dunja. Hun planlegger i begynnelsen å gifte seg med den selvopptatte Luzjin for å redde familien fra økonomisk ruin, men følges etter av den forstyrrede Svidrigailov, som forsøker å vinne henne tilbake gjennom utpressing. Hun forkaster begge menn til fordel for Raskolnikovs venn Razumikhin.

[rediger] Referanser