Vladimir Putin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vladimir Putin
Владимир Путин
Vladimir Putin
Født 7. oktober 1952 (61 år)
Leningrad, Sovjetunionen
Ektefelle Ljudmila Putina 1983-2013
Parti Formelt uavhengig, men støtter Forent Russland
Russlands president
7. mai 2012–
Forgjenger Dmitrij Medvedev
7. mai 2000–7. mai 2008
Forgjenger Boris Jeltsin
Etterfølger Dmitrij Medvedev
Russlands statsminister
8. mai 2008–7. mai 2012
Forgjenger Viktor Zubkov
Etterfølger Dmitrij Medvedev
16. august 1999–7. mai 2000
Forgjenger Sergej Stepasjin
Etterfølger Mikhail Kasianov
Forent Russlands formann
1. januar 2008–30. mai 2012
Forgjenger Boris Gryzlov
Etterfølger Dmitrij Medvedev
Signatur
Vladimir Putin sin signatur

Vladimir Vladimirovitsj Putin (russisk: Владимир Владимирович Путин; født 7. oktober 1952 i Leningrad) er en russisk politiker. Han kom til makten som landets president i 1999, og etter å ha sittet den maksimale tiden som president som grunnloven tillater ble han statsminister i 2008, og ble av mange oppfattet som landets reelle leder også som statsminister. I 2012 ble han valgt til president på nytt.

I sin første presidentperiode startet Putin en krig mot Tsjetsjenia, Den andre Tsjetsjenia-krigen. I den økonomiske politikken har Putin satset sterkt på oljesektoren og som følge av utnyttelsen av landets naturressurser har Russland opplevd stor økonomisk vekst. Putin har blitt kritisert av vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner for å undergrave demokrati og menneskerettigheter i Russland. I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime» under Putins styre,[1] og amerikanske diplomater og statsvitere har beskrevet landet som en «mafiastat».[2][3] Utenfor Russland oppfattes Putin av mange, i likhet med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, som en diktator.[4][5][6]

Oppvekst og skolegang[rediger | rediger kilde]

Putin og hans mor Maria Ivanovna i juli 1958

Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (nå St.Petersburg). Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Maria Ivanovna Sjelomova (1911–1998). Faren var vernepliktig i den sovjetiske marine og moren jobbet på fabrikk. Han hadde to eldre brødre, som begge døde tidlig. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.

Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.[7]

I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol. I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.

Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad i 1975, med hovedfagsoppgave i folkerett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.

Karrieren i KGB[rediger | rediger kilde]

Putin i KGB-uniform

Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen.

Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland.[8] Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad.[9]

Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promotere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen fram til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom fram til noe konkret.

I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St.Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde fram til 1998.

Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.

Statsminister (1999)[rediger | rediger kilde]

Putin ankommer Groznyj i en Su-27. Putin var kjent for en hard linje i Tsjetsjenia i sin første periode som statsminister.

Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin.[10] Sistnevnte uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.

Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent med 223 stemmer for, 84 mot og 17 som avsto fra å stemme.[11] Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.

Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.

Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999.[12] Ved valget ble dette partiet det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.

Presidentskap[rediger | rediger kilde]

Første periode (2000–2004)[rediger | rediger kilde]

Til alle sin overraskelse oppnådde han presidentrollen allerede 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Putins første embetshandling som president var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familie.[13][14]

Putin overtar presidentembetet. Boris Jeltsin i bakgrunnen.

Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til mars. Putin vant i første valgrunden. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjonens president.

Putins første periode ble preget av store endringer i den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av 7 regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.

Putin innførte store reformer innen rettsvesenet i landet, og særlig i eiendomsskatt og skattelovene. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand.

Den første seriøse utfordringen Putin stod overfor, var Kursk-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.

I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket av terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville bli ødelagt av hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke, snarere tvert imot.

Andre periode (2004–2008)[rediger | rediger kilde]

Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. I likhet med det som skjedde etter angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig skylden for blodbadet.[15]

I mai 2006 annonserte Putin i sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse- og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.

Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOSs president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.[16][17]

I 2008 invaderte Russland under Putins ledelse Georgia[18] og i 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina.[19][20][21][22]

Statsminister (2008-2012)[rediger | rediger kilde]

I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.

Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008.[23] Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland.[23] Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.[24]

Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister.[25] Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.[25]

I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og istedet startet uavhengige forhandlinger med Hviterussland og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.

Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser.

Tredje periode som president (2012–2016)[rediger | rediger kilde]

I mars 2012 ble Putin gjenvalgt som president. Valget ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.[26]

Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerede før utvelgelsen av presidentkandidat for det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale dem i mellom allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et "mykt diktatur", der Putin-opposisjonelle blir rettslig forfulgt pga. alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for "hat mot kirken" (jfr. dommen mot Pussy Riot pga. deres politiske ytringer fra alteret i Moskvas største kirke). Det politiske budskap blir dermed omgått, og myndighetene kan hevde at en ikke blir forfulgt pga. politisk uenighet.

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Ambox rewrite.svgKritikk: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»- eller «kontroverser»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter)

Putin har også vært gjenstand for mye kritikk. Flere avgjørelser tatt av Putin har blitt betegnet som udemokratiske av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer.[27][28][29] Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten å samle seg fredelig og å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.[30] Han er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk Putinkritiker og hennes død skapte internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet frie russiske medier.[31][32] Putin svarte med at Anna Politkovskaja sin død var mye mer ødeleggende for Putin en hva hennes bøker var.[33] Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller har vært regimekritiske har blitt drept siden Putin overtok makten.[34][35]

Internasjonal politikk[rediger | rediger kilde]

Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.[36]Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge."[37]

Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid til å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.

Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.[38]Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentral-Asia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister som var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.[39]

4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.[40]

Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig, var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig.[41] Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig.[42] I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.[43]

Putin og George W.Bush under G8 møte i 2007

Storbritannia-Russland krisen[rediger | rediger kilde]

På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i saken, Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet.[44] Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant».[45] I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia snart ville gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.

Privatliv og familie[rediger | rediger kilde]

Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad. Hun hadde tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.

Vladimir Putin og Ljudmila Putina

Paret har to døtre. Marija Putina (født 28. april 1985 i St. Petersburg) og Jekaterina Putina (født 31. august 1986 i Dresden.) Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister.[46] Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva.

Putin har en svart labrador retriever ved navn Koni. Hunden har ofte fulgt ham på internasjonale reiser og besøk.

Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president.[47] Han holdt en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014.[48]

Kampsport[rediger | rediger kilde]

Putin har drevet med judo fra ungdomsårene og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med sambo men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St. Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.[49]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Democracy Index 2011, http://www.sida.se/Global/About%20Sida/Så%20arbetar%20vi/EIU_Democracy_Index_Dec2011.pdf
  2. ^ Harding, Luke (1. desember 2010). «WikiLeaks cables condemn Russia as 'mafia state'». The Guardian (London). 
  3. ^ Stephen Holmes, Fragments of a Defunct State, London Review of Books
  4. ^ Andrew Osborn (25. september 2011). «Fears Vladimir Putin will turn Russia into outright dictatorship». The Daily Telegraph. Besøkt 25. september 2011. 
  5. ^ Stephen Romei (18. mai 2012). «Putin the elected dictator is doomed, biographer claims». The Australian. Besøkt 18. mai 2012. 
  6. ^ «David Miliband: Vladimir Putin Is A 'Ruthless Dictator'». Huffington Post. 4. mars 2012. Besøkt 4. mars 2012. 
  7. ^ Sakwa, Richard (2008). Putin: Russia’s choice (2 utg.). Abingdon: Routledge. ISBN 0203931939. 
  8. ^ «Putin set to visit Dresden, the place of his work as a KGB spy, to tend relations with Germany». International Herald Tribune. 9. oktober 2006. 
  9. ^ Hoffman, David (30. januar 2000). «Putin's Career Rooted in Russia's KGB». Washington Post. Besøkt 8. juni 2010. 
  10. ^ «Text of Yeltsin's speech in English». BBC News. 9. august 1999. Besøkt 31. mai 2007. 
  11. ^ «Yeltsin's man wins approval». BBC. 16. august 1999. Besøkt 8. juni 2010. 
  12. ^ «Political groups and parties: Unity». Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Besøkt 8. juni 2010. 
  13. ^ УКАЗ от 31 декабря 1999 г. № 1763 О ГАРАНТИЯХ ПРЕЗИДЕНТУ РОССИЙСКОЙ ФЕДЕРАЦИИ, ПРЕКРАТИВШЕМУ ИСПОЛНЕНИЕ СВОИХ ПОЛНОМОЧИЙ, И ЧЛЕНАМ ЕГО СЕМЬИ. Rossiyskaya Gazeta
  14. ^ «Развращение» первого лица. Госдума не решилась покуситься на неприкосновенность экс-президента. www.newizv.ru 18 March 2004.
  15. ^ Moscow siege leaves dark memories, BBC News, 16. desember 2002
  16. ^ Page, Jeremy (16. mai 2005). «Analysis: punished for his political ambitions». The Times (London). Besøkt 27. desember 2007. 
  17. ^ How to Steal Legally by Tim Osborne, The Moscow Times, 15. februar 2008 (issue 3843, page 8).
  18. ^ Georgia 'overrun' by Russian troops as full-scale ground invasion begins, Daily Mail
  19. ^ Ukrainas statsminister: Russland har erklært krig: NATOs generalsekretær: - Russland truer fred og sikkerhet i Europa
  20. ^ Ukraine denounces ‘armed invasion’ as suspected Russian forces raid Crimea airports, Euronews
  21. ^ Ukraine Tells Russia Invasion Means War, Bloomberg
  22. ^ - Vi er alle i sjokk. Det er mange her som har familie på Krim og i Kiev: Søndag samlet om lag 60 mennesker seg foran Stortinget for å demonstrere mot russisk militær invasjon i Ukraina, Aftenposten
  23. ^ a b (en) BBC News: Medvedev becomes Russia's leader, 7. mai 2008
  24. ^ (en) BBC News: Putin confirmed as new Russian PM , 8. mai 2008
  25. ^ a b (no) Dagbladet: «Stabilt i Russland», 12. mai 2008
  26. ^ After Election, Putin Faces Challenges to Legitimacy, New York Times
  27. ^ From Those Putin Would Weaken, Praise
  28. ^ 50% Good News Is the Bad News in Russian Radio
  29. ^ Masha Lipman, Anders Aslund (2. desember 2004). «Russian Media Criticism of Vladimir Putin: Evidence and Significance». Carnegieendowment.org. Besøkt 2. mars 2010. 
  30. ^ Rights Group Calls Putin a 'Brutal' Leader. The Moscow Times 4 February 2008. Issue 3834. Page 5.
  31. ^ CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe - Committee to Protect Journalists
  32. ^ http://www.cpj.org/Killed.database.FINAL.03.29.07.xls
  33. ^ Answers on questions asked during interview to ARD TV channel (Germany), Dresden, 10. oktober 2006
  34. ^ CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe - Committee to Protect Journalists
  35. ^ http://www.cpj.org/Killed.database.FINAL.03.29.07.xls
  36. ^ Liquid Courage, The American, by Charlie Szrom and Thomas Brugato. [1], 22 February 2008. See also Brugato, Thomas. (2008). Drunk On Oil: Russian Foreign Policy 2000-2007. Berkeley Undergraduate Journal, 21(2). Retrieved from: http://escholarship.org/uc/item/26d7t54f
  37. ^ 43rd Munich Conference on Security Policy. Putin's speech in English, 10. februar 2007.
  38. ^ Interview for Indian Television Channel Doordarshan and Press Trust of India News Agency, 18. januar 2007.
  39. ^ Press Conference following the end of the G8 Summit, 8. juni 2007
  40. ^ Asymmetrical Iskander missile systems, RIA Novosti, 15. november 2007
  41. ^ Merkel cools Berlin Moscow ties BBC News 16. januar 2006
  42. ^ «Putin: supports for Kosovo unilateral independence "immoral, illegal"». Xinhua. 14. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  43. ^ «Putin: Kosovo case terrible precedent». Press TV. 22. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  44. ^ Gonzalo Vina and Sebastian Alison (20. juli 2007). «Brown Defends Russian Expulsions, Decries Killings». Bloomberg News. 
  45. ^ David Miliband's oral statement to the Commons on the Litvinenko case, 16 July 2007
  46. ^ Yablokova, Oksana (9. august 2002). «Putin's Girls Having La Dolce Vita Break». The St. Petersburg Times. Besøkt 13. februar 2009. 
  47. ^ Wagner, Hans (30. juni 2006). «Das Konfliktpotential mit den USA wächst (German)». Besøkt 29. mars 2007. 
  48. ^ http://media.kremlin.ru/2007_07_04_01_01.wmv
  49. ^ Putin, Vladimir V.; Vasilii Shestakov, Alexey Levitsky, Aleksei Levitskii (2004). Judo: History, Theory, Practice. North Atlantic Books. ISBN 1-55643-445-6. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Vladimir Putin – sitater
Commons Commons: Vladimir Putin – bilder, video eller lyd