Fjodor Dostojevskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fjodor Dostojevskij. Portrett av Vasilij Perov, 1872.
Dostojevskijs signatur.

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født 30. oktoberjul./ 11. november 1821greg. i Moskva, død 28. januarjul./ 9. februar 1881greg. i Sankt Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»

Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskikde.[1] Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme,[2] eksistensialsme,[3] ekspresjonisme[4] og psykoanalyse.[5]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Fjodor Dostojevskij som ung.

Dostojevskij var den andre av Mikhail og Maria Dostojevskijs syv barn. Til forskjell fra sine samtidige, Tolstoj og Turgenev, ble Dostojevskij født inn en forarmet adelsfamilie, og var fra barnsben vant til å leve med en anstrengt økonomi.

Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de Fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landemerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse for og medlidenhet for de fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid med dem og å høre deres historier.

Begynnelse på en litterær karriere[rediger | rediger kilde]

23. april 1849 blir Dostojevskij fengslet for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I, og 16. november samme år blir han dømt til døden. Henrettelsen blir imidlertid ikke gjennomført. Foran eksekusjonspelotongen med bind for øynene får Dostojevskij beskjed om at han er blitt benådet og i stedet skal sendes ti år i straffarbeid. Samme beskjed får de andre dømte. Alt har vært en skinnmanøvre fra tsaren for avskrekkelsens skyld. Episoden fikk stor betydning for Dostojevskij, og få har skildret tankene til en dødsdømt troverdig som ham.

Også årene i Sibir fikk stor betydning for Dostojevskij. I straffeleiren møtte han alle samfunnets verste utskudd, både blant fangene og blant vokterne, og han gjør mange observasjoner han senere bearbeider og gir en kunstnerisk form i romanene. I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktningen hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk inspirert av epileptiske anfall.

Da han kommer ut fra straffeleiren i 1854 må han først tilbringe noen år deportert i sentralrussland, i Kasakhstan, hvor han gjør militærtjenste som korporal. Her skriver han noen middelmådige romaner, som Onkels drøm og noen småfortellinger. Disse gjenspeiler ikke påkjenningene han har gått gjennom.

Da han omsider får flytte til storbyen igjen, har han svært dårlig økonomi og pådrar seg så stor gjeld at han må flykte fra landet på grunn av trussel om gjeldsfengsel. I utlandet utvikler han spillegalskap, noe som forskyver muligheten for å komme tilbake til sitt elskede Russland. Det er under denne svært tøffe perioden han skriver de fleste av sine største romaner, alle sammen under et stort tidspress for å innfri løftene han har gitt forleggerne som har innvilget ham forskudd.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Første side av Brødrene Karamazov, førsteutgaven, november 1880.

Forfatterskapet til Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten Fattige folk fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren Dobbeltgjengeren vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter.

Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet.

Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er Forbrytelse og straff, som han på grunn av sin akutte pengenød og tidsfrister skriver samtidig som Spilleren. Spilleren omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det Knut Hamsun blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen Hazard. Forbrytelse og straff er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn.

Idioten og Brødrene Karamasov er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. Idioten er en bok med paralleller til beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet, en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok.

I De besatte behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som grisene i Bibelen (Lukasevangeliet kapittel 8, vers 32-36).

En ung manns historie er på ny og ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang.

Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok, og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i 1881.

Dostojevskij som teolog[rediger | rediger kilde]

Dostojevskijs grav ved Aleksandr Nevskij-klosteret. På steinen er de første linjene fra Brødrene Karamasov gravert inn.

Dostojevskijs verker har hatt stor betydning for moderne ortodoks teologi. Den russiske filosofen Nikolaj Berdjaev og andre ortodokse teologer i det tyvende århundre har blitt ved å vende tilbake til Dostojevskij. Også kristne i andre kirkesamfunn har vist stor interesse for hans skjønnlitterære teologi.

I siste del av det nittende og første del av det tyvende århundre opplevde Russland en religiøs renessanse. Betydelige skikkelser innen kultur og samfunnsliv – som komponisten Sergej Rakhmaninov, filosofen Vladimir Solovjev og forfatteren Leo Tolstoj – vendte oppmerksomheten mot kirken eller kristendommen. I motsetning til sistnevnte forble Dostojevskij tro mot Den ortodokse kirke og satte varig preg på dens diskurs i nyere tid.

At en skjønnlitterær forfatter kan oppfattes som teolog, er kanskje ikke så utenkelig i Russland, hvor mye av teologien tradisjonelt er blitt formidlet gjennom hagiografi og hymner. Som skjønnlitterær forfatter slapp Dostojevskij lettere unna den strenge statlige sensuren enn fagteologene gjorde.

Viktige teologiske temaer hos Dostojevskij er omvendelse, skyld og forsoning. I Forbrytelse og straff blir for eksempel den hovmodige rasjonalitetens Raskolnikov (navnet betyr ’’skismatiker’’) omvendt og forsonet med kirken og verden gjennom møtet med den ydmyke Sonja. Sonja er en russisk navneform av Sofia, den guddommelige Visdommen som spiller så viktig en rolle i russisk åndelighet. Dostojevskij var også opptatt av lidelsen og ondskapens problem. Både Idioten og Brødrene Karamazov er sentrale verker i hans teologiske forfatterskap.

Sitater[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Fyodor Dostoevsky – sitater
  • «Mennesket er et vesen som venner seg til alt, det tror jeg er den beste definisjonen på det.»
  • «Hemmeligheten ved menneskeliver er ikke bare å leve, men å ha noe å leve for.»[6]

Verk[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Бедные люди (Bednye ljudi), 1846. Norsk oversettelse 1930 ved M. Grundt, 1975 ved Geir Kjetsaa: Fattige folk
  • Униженные и оскорблённые (Unizjennye i oskorbljonnye), 1861. Norsk oversettelse 1993 ved Erik H. Egeberg: De fornedrede og krenkede
  • Записки из мёртвого дома (Zapiski iz mjortvogo doma), 1862. Norsk oversettelse 1948: I dødens hus (seinere: Opptegnelser fra det døde hus)
  • Преступление и наказание (Prestuplenie i nakazanie), 1866. Norsk oversettelse 1883: Raskolnikow (seinere: Forbrytelse og straff)
  • Игрок (Igrok), 1866. Norsk oversettelse 1889: Spilleren
  • Идиот (Idiot), 1868. Norsk oversettelse 1947: Idioten
  • Бесы (Besy), 1872. Norsk oversettelse 1946: De besatte
  • Подросток (Podrostok), 1874. Norsk oversettelse 1945: En ung manns historie
  • Братья Карамазовы (Bratja Karamazovy), 1880. Norsk oversettelse 1888: Brødrene Karamazov

Kortromaner og noveller[rediger | rediger kilde]

  • Двойник: Петербургская поэма (Dvojnik: Peterburgskaja poema), 1846. Norsk oversettelse 1931: Dobbeltgjengeren
  • Господин Прохарчин (Gospodin Prokhartsjin), 1846. Norsk oversettelse: Herr Prokhartsjin.
  • Хозяйка (Khozjajka), 1847. Norsk oversettelse 1885: Krotkaja
  • Слабое сердце (Slaboe serdtse), 1848. Norsk oversettelse: Et svakt hjerte
  • Белые ночи (Belyje notsji), novelle, 1848. Norsk oversettelse 1888: Lyse Nætter, seinere også: Hvite netter.
  • Неточка Незванова (Netotsjka Nezvanova), 1849. Norsk oversettelse 1925: Lille Netta Njesvanov
  • Маленький герой (En liten helt), 1849. Norsk oversettelse 1931
  • Дядюшкин сон (Onkels drøm), 1859
  • Село Степанчиково и его обитатели (Selo Stepantsjikovo i ego obitateli), 1859. Norsk oversettelse: Landsbyen Stepantsjikovo
  • Записки из подполья (Zapiski iz podpolja) 1864. Norsk oversettelse 1955 ved Ejnar Thomassen: Kjellermennesket, 1973 ved Gunnar Opeide:Kjellermennesket/Opptegnelser fra et kjellerdyp
  • Вечный муж (Vetsjnyj muzj), 1870. Norsk oversettelse 1976 ved Marit Bjerkeng (Nielsen): Den evige ektemann

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harold Bloom (2004). Fyodor Dostoevsky. Infobase Publishing. ISBN 978-0-7910-8117-4.
  • Maria R. Bloshteyn (2007). The Making of a Counter-Culture Icon: Henry Miller's Dostoevsky. University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-9228-1.
  • Geir Kjetsaa, Dostojevskij : et dikterliv Oslo, Gyldendal 2003 3. utg. 422 s., 1. utg. 1985 ISBN 82-05-31341-5 8205313415
  • Geir Kjetsaa, Lutring gjennom lidelse: om Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", i serien Tankekors, 14. Oslo, Universitetsforlaget 1980, 102 s. ISBN 82-00-05335-0
  • Geir Kjetsaa (red), Dostojevskijs roman om Raskolnikov : en artikkelsamling om Forbrytelse og straff Oslo, Aschehoug 1973, 177 s., ISBN 82-03-05862-0
  • Janko Lavrin (2005), Dostoevsky: A Study Kessinger Publishing. ISBN 978-1-4179-8844-0.
  • Janko Lavrin (1947), Dostoevksy New York: New York The Macmillan Company. OCLC 646160256.
  • Alfred Rammelmeyer, Aufsätze zur russischen Literatur und Geistesgeschichte 11 essays om Dostojevskijs verk, Google Books

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bloshteyn s. 5
  2. ^ Lavrin 2005, s 38
  3. ^ Bloom 2004 s. 108
  4. ^ Burry 2011 s. 57
  5. ^ Breger 2008 s. 270
  6. ^ Sitert i Kjetsaa, Dostojevskij : et dikterliv, 1985

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fjodor Dostojevskij – bilder, video eller lyd