Madagaskar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2

Koordinater: 19°26′08″S 46°37′34″Ø

Repoblikan'i Madagasikara
République de Madagascar
Republikken Madagaskar

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Fitiavana, Tanindrazana, Fandrosoana,
(gassisk: Kjærlighet, fedreland, fremgang) (Gjelder fra 4. republikk 2010)

Kart over Repoblikan'i MadagasikaraRépublique de Madagascar

Innbyggernavn Madagasser, gasser
Hovedstad Antananarivo
Tidssone UTC+3
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 47
587 040[a] km²
0,9 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 56
21 281 844[b]
Bef.tetthet 36,25 innb./km²
HDI 0,480 (rangert som nr. 135)
Styreform Republikk
President Hery Rajaonarimampianina
Statsminister Roger Kolo
Offisielle språk Fransk og gassisk
Uavhengighet fra Frankrike
26. juni 1960
Valuta Madagassisk ariary (MGA)
Nasjonaldag 26. juni
Nasjonalsang «Ry Tanindrazanay malala ô»
ISO 3166-kode MG
Toppnivådomene .mg
Kart over Republikken Madagaskar
Kart over Republikken Madagaskar

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Madagaskar er en afrikansk øyrepublikk i det Indiske hav. Den er verdens fjerde største øy. Folket kalles madagassere eller gassere. Øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Språket, madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien.

Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.

Madagaskar har et unikt biologisk mangfold. Ca. åtti prosent av flora og fauna er endemiske, det vil si at de finnes kun på Madagaskar. Den mest kjente arten er lemuren.

Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk misjon siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 – 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 – 2011 da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Madagaskars topografi. Kartet til venstre viser vegetasjonen i landet, mens kartet til høyre viser høydeforskjellene

Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene.

Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til.

Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder.

Natur[rediger | rediger kilde]

En baobab-allé ved Morondava
Utdypende artikkel: Madagaskars natur

Madagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima.

Ser man bort fra flaggermus som kom via luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte bladhalegekkoene.

Omtrent 150 000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80 %, finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet.

Den østlige kysten[rediger | rediger kilde]

Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene.

Klimaet er subtropisk, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500 mm nedbør i året.

Tsaratanana-massivet[rediger | rediger kilde]

Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2880 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område.

Det sentrale høylandet[rediger | rediger kilde]

Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt.

Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området.

Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet under tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden.

Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt.

Den vestlige kysten[rediger | rediger kilde]

Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen.

Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget.

De sørvestlige områdene[rediger | rediger kilde]

De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til.

Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330 mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden Antananarivo
Hovedstaden Antananarivo

Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere.

Langs kystene har det lenge vært kontakt med det afrikanske kontinent, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også arabisk, indisk og europeisk innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava.

Språk[rediger | rediger kilde]

Det gassiske språket hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med indonesiere, deler det gassiske språket omtrent 90 % av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia.

Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitenene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull.

Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk.

I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk) er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Fort Dauphin, Tolagnaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt.

Religion[rediger | rediger kilde]

Omtrent 45 % av landets innbyggere er kristne, og det er nesten helt likt fordelt på katolikker og protestanter. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst.

Tradisjonelle religioner (48 %) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende.

Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven under spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for de døde anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse.

Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse.

Eksorsime – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid.

Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av muslimer. (På landsbasis 7 %). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe).

Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er sunni-muslimer.

Misjonsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese.

Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste til tross for 30 års forfølgelse.

Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også spedalskearbeid og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. Gassiske kristne opprettet sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar i 1950. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakoto Endor Modeste.

Historie[rediger | rediger kilde]

Innvandringen[rediger | rediger kilde]

Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i BorobudurJava fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene.

De mange kongedømmer[rediger | rediger kilde]

Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner.

Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo.

Europeerne kommer[rediger | rediger kilde]

Kart fra 1888 over Madagaskar

15. august 1500 oppdaget portugiseren Diégo Diaz (Diogo Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserene startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tolagnaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I Britsh Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.)

Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater.

Kolonitiden[rediger | rediger kilde]

I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 18951896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet.

Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943.

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under Loi Cadre, loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Den første republikk[rediger | rediger kilde]

Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsangrep etter bare 6 dager.

Den annen republikk[rediger | rediger kilde]

I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tilot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter.

Den tredje republikk[rediger | rediger kilde]

Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke riskerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon.

Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002.

Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur.

Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.

Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, Haute Autorité de l'Etat (HAE) og ble innsatt av grunnlovsdomstolen HCC. Han er i fortsatt i 2011 Madagaskars de facto president, men er ikke valgt av folket.

Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrer ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU har forsøkt å megle i konflikten. Partene undertegnet avtaler om felles og inkluderende løsning i Maputo i august 2009 og i Addis Abeba i november. Men Rajoelina har ikke fulgt opp avtalene og styrer egenrådig.

Den fjerde republikk[rediger | rediger kilde]

Den 17. november 2010 arrangerte Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre har ikke fått internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen vedvarer. Mange har mistet jobbene sine, turismen har kollapset og økonomien stagnert. Nesten alle vestlige land, også Norge, har frosset sine bistandsbudsjetter til staten, men kanaliserer hjelp via FN-organer og frivillige organisasjoner.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Mellom 1975 og 1991 var Madagaskar delt opp i fem administrasjonsnivåer:

  1. Faritany (provins)
  2. Fivondronana (eller fivondronampokontany)
  3. Firaisana (eller firaisampokontany)
  4. Fokontany
  5. Fokonolona

I dag er det fire administrasjonsnivåer:

  1. Faritany mizakatena (autonom provins)
  2. Faritra (region)
  3. Departemanta (distrikt)
  4. Kaominina (kommune)

I følge konstitusjonen fra 1992 skulle landet bli desentralisert i mindre områder. Navnet, antallet og begrensningene til disse områdenes administrasjon skulle bli satt ved lov. Loven som ble godkjent i 1994 av nasjonalforsamlingen i 1994 definerte tre slike administrative områder: region (faritra), distrikt (departemanta) og kommune (kaominina). Kommunene ble dannet i 1996.

Da Didier Ratsiraka kom til makten, ble konstitusjonen endret i 1998 slik at landet også skulle ha seks autonome provinser, som igjen skulle bli delt opp i regioner, distrikter og kommuner. De autonome provinsene, som hadde de samme navnene og områdene som de eksisterende provinsene, ble opprettet i 2000.

Under maktkampene etter valgene i 2001, erklærte fire av provinsene der guvernørene støttet Ratsiraka, seg uavhengige fra republikken. Den nye presidenten, Marc Ravalomanana, erstattet dermed administreringen av provinsene med egne delegasjoner, utnevnt av presidenten. Dette betyr at de autonome provinsene har sluttet å eksistere slik de var. I 2004 ble de 22 regionene endelig opprettet av nasjonalforsamlingen. Selv om de er underinndelinger av provinsene, er de representanter for republikken, og ikke provinsen. Fordelen er at forvaltningen kommer nærmere befolkningen.

Provinser og regioner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Madagaskars provinser og regioner
Madegaskars provinser
Madagaskar er inndelt i seks provinser (faritany):
  1. Antananarivo
  2. Antsiranana
  3. Fianarantsoa
  4. Mahajanga
  5. Toamasina
  6. Toliara

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Strukturelle reformer begynte på slutten av 1980-tallet, hovedsakelig på grunn av press fra internasjonale finansielle organisasjoner, spesielt Verdensbanken. Et nytt privatiseringsprogram ble startet i 1988 og fram til 1993 var utviklingen av en frihandelssone en viktig milestein. En periode med en vesentlig stillstand i økonomien mellom 1991 og 1996 ble etterfulgt av fem år med sterk økonomisk vekst og utenlandsinvestering, drevet av en ny bølge av privatiseringer og utvikling av frihandelssoner.

Selv om det etter hvert ble fremskritt i de strukturelle reformene, forble regjeringen svak, og det var ekstremt høy korrupsjon. Under perioden med sterk økonomisk vekst mellom 1997 og 2001 var fattigdommen fortsatt høy, spesielt utenfor byene.

En seks måneder lang politisk krise utløst ved en debatt over utfallet av presidentvalgene holdt i desember 2001 stanset økonomisk aktivitet i store deler av landet i den første halvdelen av 2002. Bruttonasjonalproduktet falt i 2002 med 12,7 %, den utenlandske investeringen falt brått, og krisen gjorde at Madagaskars rykte som et lovende sted å investere fikk en knekk. Etter en løsning på krisen, kom økonomien raskt på fote da bruttonasjonalproduktet steg med over 10 % i 2003. Verdiforringelse og økende inflasjon i 2004 har hindret økonomisk utvikling, men BNP-en for samme år nådde 5,3 %, med en inflasjon som nådde omkring 25 % på slutten av året. I 2005 ble inflasjonen ført under kontroll av en tilstrammet økonomisk politikk. Etter krisen i 2009 falt BNP, som hadde vært 7 % i 2008, til -1,0 % i 2009.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 5,5 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 4,60 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 20,0 % 2004, UNDP Database
Arbeidsløshet 5,0 % 2002, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse -0,24 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -0,21 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,96 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 266 US$ 2005, UNDP Database

Korrupsjon[rediger | rediger kilde]

Disse tallene er fra Transparency International

År 2006 2007 2008 2009 2010
Corruption Perception Index (1-10) 3,1 3,2 3,4 3,0 2,6

Vi ser at den politiske krisen har bidratt til negativ utvikling. I 2010 var rankingen nr 123 av 178 land.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bakke, Jon Erik. 1992. Madagaskar. Et levende museum. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap.
  • Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental. No. 35-36. Paris: Institut national des langues et civilisations orientales. (INALCO). 59-147.
  • Birkeli, Fridtjov m.fl. 1949. Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år. Stavanger: Dreyer.
  • Birkeli, Fridtjov. 1952. Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875. Oslo: Egede-Instituttet.
  • Bloch, Maurice. 1971. Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar. London: Seminar Press.
  • Dahl, Otto Chr. 1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950. Norske misjonærer som bibeloversettere Oslo: Egede-Instituttet. 128-173.
  • Dahl, Otto Chr. 1951 Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique. Oslo: Egede-Instituttet.
  • Dahl, Otto Chr. 1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.). Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Dahl, Otto Chr. 1991.Migration from Kalimantan to Madagascar.The institute
  • Dahl, Øyvind. (red.) 1993. Language – a Doorway Between Human Cultures. Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus.
  • Dahl, Øyvind. 2008. Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0420-7.
  • Deschamps, Hubert. 1972. Les pirates à Madagascar. Paris: Editions Berger-Levrault.
  • Dick-Read, Robert. 2005. The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times. Winchester: Thurlton.
  • Edland, Sigmund. 2006. Evangelists or Envoys ? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis. Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag.
  • Fuglestad, Finn og Jarle Simensen. (red.). 1986. Norwegian Missions in African History. Vol 2: Madagascar. Oslo: Norwegian University Press.
  • Gueunier, Noël J. 1994. Les chemins de l’Islam à Madagascar. Paris: L’Harmattan.
  • Jørgensen, Torstein (red.) 1992. I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen.
  • Mack, John. 1986. Madagascar. Island of the Ancestors. London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd.
  • Munthe, Ludvig. 1985. Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar. Oslo: Luther Forlag.
  • Ruud, Jørgen. 1960. Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs. Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana.
  • Sharp, Leslie A. 1993. The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town. Berkely: Univ. of California Press.
  • Skeie, Karina Hestad. 2005. Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903. Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo.
  • Vérin, Pierre. 1990. Madagascar. Paris: Editions Karthala.
  • Vig, Lars. 1969. Charmes – Spécimens de magie malgache. Oslo: Universitetsforlaget.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]