Laos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 18°48′46″N 103°45′18″Ø

ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ
Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao
Laofolkets demokratiske republikk

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
ສັນຕິພາບ ເອກະລາດ ປະຊາທິປະໄຕ ເອກະພາບ ວັດທະນາຖາວອນ
Samtiphab ekalat paxathipatai ekapap vatthanathavon
«Fred, uavhengighet, demokrati, enhet og rikdom»

Kart over ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວSathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao

Innbyggernavn Laot, laotisk
Hovedstad Vientiane
Tidssone UTC+7
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 82
236 800[a] km²
2 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 100
6 993 767[b]
Bef.tetthet 29,53 innb./km²
HDI 0,524 (rangert som nr. 122)
Styreform Folkerepublikk
President Choummaly Sayasone
Statsminister Thongsing Thammavong
Offisielt språk Laotisk
Uavhengighet fra Frankrike
26. juli 1949
Valuta Laotisk kip (LAK)
Nasjonaldag 2. desember
Nasjonalsang «Pheng Xat Lao»
ISO 3166-kode LA
Toppnivådomene .la

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Laos (laotisk: ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ, Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao), offisielt Laofolkets demokratiske folkerepublikk, er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Burma og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Befolkningen ble estimert til nærmere 7 millioner i 2010. En tredjedel av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen, altså mindre enn 1,25 amerikanske dollar om dagen.

Landet er godt definert av utallige elver, og er kjent for sine mange store fosser og vassdrag. Mekong renner gjennom landet, fra nord til sør, og størstedelen av landets befolkning bor i lavlandet langs elven. Elvene er en viktig del av infrastrukturen i landet som ferdselsårer, ettersom veiutbygging er krevende og kostbar i en topografi preget av åser og fjell. Hovedstaden er Vientiane, mens andre store byer er Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle templer. Befolkningen er i all hovedsak buddhister, og sammensatt av flere etnisk-språklige grupper, der laoter i lavlandet utgjør et flertall. Noen grupper lever temmelig avskåret fra hovedstaden. Det har vært flere konflikter mellom etniske minoriteter, deriblant hmong, og regjeringen.

Laos sporer sin historie tilbake til kongedømmet Lan Xang, som eksisterte fra 1300- til 1700-tallet. Lan Xang ble deretter delt i de tre kongedømmene Luang Prabang, Vientiane og Champasak. I 1893 ble de tre kongedømmene underlagt Frankrike som protektorater, Fransk Indokina. Etter den japanske okkupasjonen under den andre verdenskrig ble Laos uavhengig i en kort periode i 1945. Laos gjenvant sin autonomi i 1953, som følge av den første indokinesiske krig, og etablerte et konstitusjonelt monarki under Sisavang Vong. Den påfølgende borgerkrigen i Laos endte i 1975 med at den kommunistiske bevegelsen Pathet Lao tok makten i landet. Laos har siden vært en ettpartistat, hvis politbyrå er dominert av militære ledere. Politbyrået er sterkt påvirket av Vietnam.

Til tross for det uttalt kommunistiske styret i landet, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi. Laos har betydelige mineralforekomster og vannkraftressurser. Laos er medlem av det økonomiske fellesskapet ASEAN, handelsavtalen APTA, Øst-Asia-møtet, Verdens handelsorganisasjon og La Francophonie.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Laos' geografi

Kart over Laos

Laos har et areal på 236 800 km², noe som til sammenligning er litt større enn Storbritannia. Landet grenser ikke til havet, men krysses derimot av mange elver, blant annet den veldige Mekong, som fungerer som en viktig transportkorridor. I de sørlige delene av landet utgjør elva grensen mot Thailand. I øst danner den annamittiske fjellkjeden mesteparten av grensen mot Vietnam. Laos’ topografi preges av fjell og høylandsplatåer, som tilsammen utgjør rundt 70 % av landets areal. Dette gjør store deler av landet vanskelig tilgjengelige, da veinettet er dårlig utbygd. Det høyeste fjellet er Phou Bia på 2817 moh. De sørlige delene av landet ligger lavere i terrenget og har store sletter.

Klima[rediger | rediger kilde]

Monsunen gir en god del nedbør i landet mellom mai og september/oktober. Resten av året er tørt med en god del sol. Temperaturane er høye stort sett året rundt, men i de nordlige fjellområdene kan det være kjøligere dager om vinteren, i sammenheng med den nordøstlige monsunen, og det kan komme perioder med kald luft fra Kina.

Demografi[rediger | rediger kilde]

De siste offisielle innbyggertallet i Lao PDR kommer fra folketellingen i mai 2005 med et innbyggertall på 5,6 millioner hvorav 50.1% menn og 49.9% kvinner. 50% av befolkningen er yngre enn 20 år og befolkningstilveksten ligger på 2.1 %.[1]

Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-linguistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman).[1]

Andre bruker et langt høyere tall av etniske grupper enn det offisielle, Joachim Schliesinger bruker i en bok om etniske grupper i Laos et tall på 94 grupper. Det store problemet ligger i å skille mellom etniske grupper og underkategorier.[2]

Fra 1975 inntil ratifikasjonen av den nye grunnloven i 1991 ble det offisielt brukt en tredelt inndeling på etnisitet. Lao Loum, Lao Teung og Lao Soung (Lavlandslao, høyere-lao, og høylandslao). Denne inndelingen var en grov klassifisering basert på tradisjonelt bosettingsmønster etter elevasjon over havet. Selv om denne tredelingen ikke lenger gjelder som offisiell klassifikasjon, finnes den ofte i dagligtale.

Den dominerende religionen i landet er buddhisme, men i minoritetsbefolkningene er spiritisme og sjamanisme mye praktisert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Laos' tidlige historie domineres av det store kongeriket Nanzhao, som i det 14. århundre ble etterfulgt av det lokale kongeriket Lan Xang. Dette varte til det 18. århundre, da Thailand tok kontroll over de separate rikene som var tilbake. Disse kom under fransk innflytelse i løpet av det 19. århundre og ble en del av Fransk Indokina i 1893. Etter den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig ble landet uavhengig i 1949 som Kongeriket Laos, under kong Sisavang Vongs ledelse.

Helt fra 1950-tallet hadde krigene i nabolandet Vietnam ringvirkninger i Laos. Dette bidro til borgerkrig og flere statskupp. På 1970-tallet brukte nordvietnamesiske styrker laotisk område som forsyningnslinje (Ho Chi Minh-stien) under kampene i Sør-Vietnam, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombeangrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. Udetonerte bomber finnes fortsatt i stort antall.

1975 hadde kommunistgeriljaen Pathet Lao tatt makta i det meste av landet, med hjelp fra Sovjetunionen og Nord-Vietnam. Samme år ble det dannet koalisjonsregjering mellom kommunistpartiet LPRP og royalistene som hadde støtte fra USA og Frankrike. Etter flere regjeringskonflikter tok LPRP all makt og tvang kong Savang Vatthana til å abdisere 2. desember 1975. Landet, ble døpt om til Det laotiske folks demokratiske republikk (Lao PDR).

Båndene til Vietnam og Kina var i begynnelsen tette, men fra 1986 ble statssosialismen gradvis avløst av friere økonomiske forhold i slutten av 1980-årene. Laos ble medlem av ASEAN i 1997.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Laos er en sosialistisk republikk med nære bånd til Vietnam og Kambodsja. Laos har ofte blitt beskyldt[av hvem?] for menneskerettighetsbrudd. Laos Folkelige Revolusjonære Parti er det styrende partiet i landet, og siden Laos er en de facto ettpartistat, er lederen av partiet også vanligvis Republikkens leder.

Før slutten av borgerkrigen i 1975, var Laos et USA-støttet absolutt monarki. Dagens lederskap stammer fra den gamle Pathet Lao-bevegelsen, som sloss mot kongedømmet. Laos' flagg var opprinnelig Pathet Laos' flagg.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Laos er inndelt i 16 provinser (khoueng), én kommune (kampheng nakhon), og én spesialssone (khetphiset).

Nr. Provins Hovedstad Areal (km²)
1 Attapeu Attapeu 10 320
2 Bokeo Ban Houayxay 6 196
3 Bolikhamsai Paksan 14 863
4 Champasack Pakse 15 415
5 Hua Phan Xamneua 16 500
6 Khammuan Thakhek 16 315
7 Louang Nam Tha Louang Namtha 9 325
8 Luang Prabang Luang Prabang 16 875
9 Udomxai Muang Xay 15 370
10 Phongsali Phôngsali 16 270
11 Sainyabuli Sainyabuli 16 389
12 Saravane Salavan 10 691
13 Savannakhet Kaysone Phomvihane 21 774
14 Sekong Sekong 7 665
15 Vientiane Prefektur
og Vientiane
Vientiane 3 920
16 Vientiane Muang Phôn-Hông 15 927
17 Xieng Khouang Phonsavan 15 880
Nummerert kart som viser provinsinndelingen av Laos

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Fra risåker i Champasack. Rundt 80 % av den laotiske befolkningen bor på landsbygden og lever av selvbergingsjordbruk.
Kaffehøsting i Laos.
Gateliv og markedsplass i Luang Prabang våren 2011.

Laos er blant de minst utviklede landene i verden. På FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) for 2011 er Laos nummer 138 av totalt 187 land.[3] Laos er også opptatt på FNs lister over minst utviklede land, LDC og LLDC.[4][5] Siden 1990-årene har befolkningens levestandard blitt forbedret. Fra 1993 til 2003 falt den estimerte andelen fattige fra rundt 45 % til 30 %. Andelen fattige sank i samtlige av landets inntektsgrupper og regioner.[6]

Rundt 80 % av landets befolkning er sysselsatt i familiebasert selvbergingsjordbruk, fiske og skogbruk. Dette inngår for de fleste i en naturalhusholdning, og bare et mindretall av arbeidsstyrken utfører lønnsarbeid.[7] Jordbruket avhenger ikke bare av risdyrking, men holder seg med en variert produksjon av blant annet søtpoteter, peanøtter, mais, grønnsaker, kaffe, te, tobakk, sukkerbeter og bomull. Husdyrhold har også noe betydning.[8]

Til tross for at styret i Laos er sosialistisk, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi. Laos gjennomførte de første økononomiske reformene i denne retningen i midten av 1980-årene, samtidig som Vietnam.[6][7]

Utenlandske investeringer[rediger | rediger kilde]

Etter oppmykninger i kvoter og produksjonsstyring i 1980-årene, ble statseide foretak privatisert og økonomien gradvis åpnet for private aktører fra 1990. De første virkelige åpningene for utenlandske direkteinvesteringer kom inn i lovverket i 1988, og 1994-lovgivningen introduserte et temmelig liberalt regime for fellesforetak, heleide utenlandske selskaper og investeringer i de fleste sektorer. Likevel var deler av lovverket motstridende på noen områder.[7] Med støtte fra utlandet fikk man revitalisert det tidligere statseide handelskammeret. Mottatte utenlandske direkteinvesteringer i Laos steg jevnt fra 2 millioner amerikanske dollar i 1988 til et høydepunkt med 128 millioner i 1996, men sank deretter til 20–30 millioner årlig, ifølge Den asiatiske utviklingsbanken.[7]

Ser man på fordelingen mellom sektorer, har den største andelen av utenlandske investeringer vært knyttet til foredlingsindustri, etterfulgt av tjenesteytende næringer. I sistnevnte kategori inngår reiselivsnæringen, som har blitt viktig etter liberaliseringen av innreisereglene i 1990-årene. I primærnæringene er det i første rekke investert i bergverk.[9] Tinnindustrien var den eneste bransjen i Laos av interesse for utenlandske investeringer under det franske kolonistyret frem til krigshandlingene i Indokina fra 1940- til 1970-årene.[10] Av hensyn til utnyttelsen av jordbruksareal innførte laotiske myndigheter flere restriksjoner rundt investeringer i bergverk i midten av 2012, men investeringstakten i sektoren har per høsten 2013 vært stabil.[11]

Investeringstakten i Laos falt kraftig i forbindelse med Asia-krisen i slutten av 1990-årene. Sammen med en svak statlig håndtering av økonomiske virkemidler, medførte krisen et fall i laotiske kips vekslingskurs på 87 % i samme periode. Finanskrisen gav en stigende inflasjon og en økonomisk depresjon, og de makroøkonomiske forholdene stabiliserte seg først i 2000.[9] I slutten av 1990-årene startet man også forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, hvor Laos først ble opptatt i 2013. Laos har også signalisert et ønske om internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom medlemskap i APTA og ASEAN. Likeledes har myndighetene forsøkt å dra veksler på handelskorridorer som knytter regioner i Laos sammen med nabostatene.[8]

Gjennom 2000-tallet har mottatte investeringer stabilisert seg på et nivå som er blant de laveste i verden, og halvparten av de utenlandske direkteinvesteringer har rettet seg mot tjenesteytende næringer.[12] Det eksisterer 9 økonomiske spesialsoner for ulike sektorer i Laos per 2012.[8] Ser man på involveringene i prosjekter og samlet verdi, var investorer fra Vietnam, Thailand og Kina, i den rekkefølgen, de klart største investorene i Laos i 2010/2011.[8]

Energiforsyning[rediger | rediger kilde]

Vannkraftverk i Nam Ngum.
Børsen i Vientiane.

I perioden 2002–2008 ble forbruket av elektrisk kraft i landet mer enn doblet, fra 767 til 1 578 GWh. Året etter hadde mer enn 60 % av husholdningene i landet tilgang til elektrisitet, en økning fra 17 % i 1995. Med støtte fra Den asiatiske utviklingsbanken og Verdensbanken har myndighetene som mål å øke andelen til 95 % av husholdningene innen 2020.[13] Statsforetaket Electricite du Laos (EDL) står for all produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet.

Laos har store vannkraftressurser, særlig i tilknytning til elven Mekong. Myndighetene ønsker salg av vannkraft til nabostatene som en drivende kraft i økonomien i fremtiden. Mye av totalverdien av utenlandske investeringer i Laos i 1990-årene var knyttet til vannkraft, men få prosjekter ble påbegynt i løpet av 2000-tallet.[10][14] Med thailandsk kapital blir byggingen av det første store damprosjektet i Mekong igangsatt, etter at myndighetene gav sin tillatelse i slutten av 2012. Regulering av Mekong er omstridt i nabostatene, som frykter varig innvirkning på fiskebestanden som følge av redusert vannføring.[14]

Nøkkeltall[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 3,4 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 6,97 % 2005, UNDP
Industriproduksjon 4,0 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 12,0 % 2006, UN Statistics
Handelsbalanse -0,08 mrd US$ 2001, UNDP
Betalingsbalanse -0,08 mrd US$ 2001, UNDP
Utviklingshjelp 0,30 mrd US$ 2005, UNDP
Emigrantoverføringer 1,20 mrd US$ 35,0 % 2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb 485 US$ 2005, UNDP

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Største byer[rediger | rediger kilde]

Vientiane er hovedstaden og den største byen i landet. Andre viktige byer er Thakhek, Luang Prabang, Savannakhet og Pakse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Socio-Economic ATLAS of the Lao PDR». Swiss National Centre of Competence in Research (NCCR) North-South, Switzerland and Geographica Bernensia; Department of Statistics of the Ministry of Planning and Investment; Lao National Mekong Committee Secretariat of the Water Resources and Environmental Administration of the Office of the Prime Minister of the Lao PDR. 2008. 
  2. ^ Joachim Schliesinger (2003). «Ethnic Groups of Laos : Volume 1. Introduction and Overview». White Lotus Prress. Besøkt 27.07.2010. 
  3. ^ «Sammendrag Human Development Report 2011. Bærekraft og sosial rettferdighet: En bedre fremtid for alle». FNs utviklingsprogram (UNDP). 2011. Besøkt 4. desember 2013. 
  4. ^ Fujita, Masataka (2003). «FDI in Landlocked Developing Countries at a Glance». FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD). 
  5. ^ Stone, Jack I. (28. juni 2001). «Infrastructure Development in Landlocked and Transit Developing Countries: Foreign Aid, Private Investment and the Transport Cost Burden of Landlocked Developing Countries». FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD). 
  6. ^ a b Fane, George (2006). «Trade Liberalization, Economic Reform and Poverty Reduction in Lao PDR». Journal of the Asia Pacific Economy (2), s. 213–226. 
  7. ^ a b c d Freeman, Nick (2001). «The Rise and Fall of Foreign Direct Investment in Laos, 1988-2000». Post-Communist Economies (1), s. 101–119. 
  8. ^ a b c d Singhalath, Phonethavong (2012). «Current Investment Regime of the Lao PDR». OECD. Besøkt 18. november 2013. 
  9. ^ a b Bird, Kelly og Hill, Hal (2010). «Tiny, Poor, Land-locked, Indebted, but Growing: Lessons for Late Reforming Transition Economies from Laos». Oxford Development Studies (2), s. 117–143. 
  10. ^ a b Freeman, Nick (2002). «Foreign Direct Investment in Cambodia, Laos and Vietnam: A Regional Overview». IMF. Besøkt 3. desember 2013.   Upublisert paper presentert på Conference on Foreign Direct Investment: Opportunities and Challenges for Cambodia, Laos and Vietnam
  11. ^ «Investment in Laos remains stable despite mining halt». Vientiane Times. 2. september 2013. Besøkt 18. november 2013. 
  12. ^ «Foreign Direct Investment Data». International Trade Center. 2013. Besøkt 18. november 2013. 
  13. ^ «Sector Assistance Program Evaluation for the Energy Sector in the Lao People's Democratic Republic». Den asiatiske utviklingsbanken. 2010. Besøkt 4. desember 2013. 
  14. ^ a b Fischer, Jonah (2012). «Laos approves Xayaburi ‘mega’ dam on Mekong». BBC News. Besøkt 18. november 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]