Månen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Månen
Månen, fotografert av romsonden Galileo. Bildet er tatt på ca. 560 000 km (350 000 miles) avstand.
Baneparametre
Eksentrisitet		0,0549
Omløpstid		27 d 7 t 43,7 min
Inklinasjon		5,1454°
Fysiske egenskaper:
Diameter ved ekvator		3 474,8 km
Overflatens areal		38 × 106 km2
Masse		7,347673 × 1022 kg
Middeltetthet		3,344 g/cm3
Gravitasjon ved ekvator		1,622 m/s2
Rotasjonsperiode		27 d 7 t 43,7 min
Aksehelning		1,5424°
Overflaterefleksjon		0,12
Overflatetemperatur –minst –gjennomsnitt –maks		−230 °C −20 °C 123 °C
Atmosfæriske egenskaper:
Atmosfærisk trykk		3 × 10−10 Pascal

Månen er jordens eneste naturlige satellitt. Den har ikke noe annet formelt navn enn månen, selv om den noen ganger betegnes som Luna (latin for måne) for å skille den fra typebetegnelsen måne. Ordet måned kommer av måne.

Middelavstand fra månen til jorden er 384 403 kilometer. Månens diameter er 3476 kilometer.

21. juli 1969 (norsk tid) var Neil Armstrong og Edwin (Buzz) Aldrin de første menneskene på månen etter den første suksessfulle bemannede månelanding.

Den 24. september 2009 rapporterte India at landets første månefartøy, Chandrayaan-1, hadde påvist store mengder vann på månens overflate, og at vann fortsatt blir dannet. ^{[1] [2] [3]}

Innhold 1 Månens to sider 2 Månen og himmelkulen 3 Formørkelser 4 Månens opprinnelse 5 Atmosfære og skorpe 6 Hva vi vet om månen 7 Fakta om månen 8 Myter 9 Se også 10 Referanser 11 Eksterne lenker

[rediger] Månens to sider

Månen har bundet rotasjon og vender alltid samme side mot jorden. Den siden som kan ses fra jorden kalles «forsiden», mens den siden som vender bort kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden vil månen likevel vri seg litt frem og tilbake; dette kalles månens librasjon. Derfor kan ca. 59 % av månens overflate ses fra jorden. Den resterende delen av månens bakside var ikke sett før den ble fotografert første gang av en russisk satellitt i 1959.

Et iøynefallende trekk på månens forside er de store mørke slettene. De kalles mare, som er latin og betyr «hav», siden man en gang tenkte seg at de virkelig var hav. Den dag i dag omtaler man dem gjerne som «havene» på månen. Disse slettene utgjør den viktigste delen av måneoverflatens utseende sett med det blotte øyet. Månehavene har gjennom århundrer blitt navngitt på latin.

Forsiden er dekket av omkring 30 000 kratere med en diameter på over 1 kilometer. Månens største krater, og det største kjente krater i hele solsystemet er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær Månens sydpol, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt.

Mange av kraterne ble navngitt på 1600-tallet av jesuitten Giovanni Battista Riccioli. Mange er oppkalt etter astronomer og andre vitenskapsmenn.

[rediger] Månen og himmelkulen

I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°.

Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptikken. Månen krysser ekliptikken omtrent annenhver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to påfølgende passasjer av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakoniske omløpstid.

[rediger] Formørkelser

Formørkelser kan bare skje når solen, jorden og månen står på rett linje. Solformørkelser inntreffer nær en nymåne, når månen er mellom solen og jorden. Måneformørkelser inntreffer nær en fullmåne, når jorden er mellom solen og månen.

Fordi månens bane rundt jorden heller omtrent 5° i forhold til jordens bane rundt solen, oppstår det ikke formørkelser ved hver fullmåne og nymåne. For at en formørkelse skal oppstå, må månen være nær skjæringen mellom de to baneplanene.^[4] Ved de nymånene det ikke oppstår solformørkelse, passerer månen sett fra jorden over eller under solen. På samme måte blir det ikke måneformørkelse ved hver fullmåne fordi månen kan passere over eller under jordskyggen.

Periodisiteten og gjentagelsen av solformørkelser og måneformørkelser beskrives av saros-syklusen, som har en periode på omtrent 6 585,3 dager (18 år 11 dager 8 timer).^[5]

Månen og solens vinkeldiametre sett fra jorden varierer, og variasjonsområdene deres overlapper hverandre, så både totale og ringformede solformørkelser er mulige.^[6] Under en total formørkelse dekker månen solskiven fullstendig, og koronaen blir synlig for det blotte øye. Siden avstanden mellom månen og jorden øker meget svakt over tid, er månens vinkeldiameter avtagende. Dette betyr at for hundrevis av millioner av år siden kunne månen alltid dekke solen fullstendig ved formørkelser slik at ingen ringformede formørkelser var mulige. På samme måte vil månen om omtrent 600 millioner år fra nå (under forutsetning av at solens vinkeldiameter ikke endrer seg) ikke lenger dekke solen fullstendig, og bare ringformede formørkelser vil oppstå.^[4]

En begivenhet som er beslektet med formørkelse, er okkultasjon. Månen blokkerer utsikten vår mot himmelen med et 1/2 grad stort sirkelformet område. Når en klar stjerne eller planet passerer bak månen, blir den okkultert eller skjult. En solformørkelse er en okkultasjon av solen. Fordi månen er nær jorden er ikke okkultasjoner av stjerner synlige overalt, og fra forskjellige steder er de heller ikke synlige til samme tid. På grunn av månebanens presesjon blir forskjellige stjerner okkultert hvert år.^[7]

[rediger] Månens opprinnelse

En rekke teorier om månens opprinnelse er blitt fremkastet gjennom årenes løp, men den som for øyeblikket virker mest troverdig er teorien om en kollisjon mellom to planeter i solsystemets barndom for rundt 4,5 milliarder år siden. Den ene var jorden og den andre en hypotetisk planet ikke mindre enn Mars kalt Theia (denne planeten omtales også iblant som Orpheus). Ved sammenstøtet smeltet de to planetene sammen til en enkelt mens store mengder flytende materie sprutet ut fra jorden og ut i rommet. Noe ble trukket tilbake av gravitasjonen, men det meste endte opp i bane rundt jorden som en glødende ring av lava. Det tok imidlertid ikke lang tid før denne materien begynte å samle seg i en større enhet som ble det som i dag er månen.

[rediger] Atmosfære og skorpe

Atmosfærens sammensetning Helium 25 % Neon 25 % Hydrogen 23 % Argon 20 % Metan, ammoniakk, karbondioksid sporstoffer

Skorpens sammensetning Oksygen 43 % Silisium 21 % Aluminium 10 % Kalsium 9 % Jern 9 % Magnesium 5 % Titan 2 % Nikkel 0,6 % Natrium 0,3 % Krom 0,2 % Kalium 0,1 % Mangan 0,1 % Svovel 0,1 % Fosfor 500 ppm Karbon 100 ppm Nitrogen 100 ppm Hydrogen 50 ppm Helium 20 ppm

[rediger] Hva vi vet om månen

I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction-fortellinger.

Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen).

[rediger] Fakta om månen

• Månen er faktisk ikke rund, men er formet som et egg med en av endene pekende mot jorden. Månen oppfattes allikevel som rund, ettersom den bestandig har samme side mot jorden.
• Månen fjerner seg med en fart på 3,8 centimeter i året fra jorden. Da månen ble skapt skal avstanden til jorden ha vært bare 22 530 kilometer, mens i dag er gjennomsnittlig avstand 384 400 kilometer.
• Tidevannet skyldes at månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg.
• På grunn av månens lavere gravitasjon, ca. en sjettedel av jordens, vil objekter falle langsommere på månen enn på jorden.
• Argon og helium er to av bestanddelene i månens ytterst tynne atmosfære. Tettheten i atmosfæren er så lav at enkelte "vakuumer" på jorden inneholder flere partikler pr. romenhet.
• Apollo-ferdene førte med til Jorden i alt 2196 prøver fra Månen med en samlet vekt på 382 kg.
• Den kinesiske muren er ikke synlig fra Månen.
• Alan Sheppard slo flere golfslag på Månen. Men romdrakten var så stiv at astronauten måtte slå med én hånd.
• Månen har 500 000 kratre med en diameter på over 1 kilometer.
• Hvis man tenkte seg Månen lagt på Europa, ville den strukket seg fra Madrid til Moskva.
• Hubble-teleskopet kan se detaljer på Månen ned til en størrelse på cirka 85 meter – og dermed verken flagg eller månekjøretøyer.
• De mørke skyggene vi ser som et ansikt, blir av kineserne oppfattet som en padde. Andre kulturer ser en kanin.

[rediger] Myter

• Tidligere trodde man at fullmånen kunne forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kunne tippe over i denne perioden (jevnfør engelsk «lunacy», «lunatic»).
• En stund var man overbevist om at månens bakside var befolket av måneboere.

Kilder: SPACE.com, NASA og Illustrert Vitenskap

[rediger] Se også

• Månelanding
• Måne (andre betydninger)
• Tidevann
• Luna 2
• Apollo-programmet

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Friluftsliv på månen.

Wikinytt: Amerikansk base på månen – relatert nyhetssak

• Google: Astronomy.
• Google: School time: Astronomy and Space.
• 22 April, 1999, BBC News: Prehistoric Moon map unearthed.
• NASA The Moon.
• Månefasekalkulator (NASA).