Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 54°N 2°V

United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland1
Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Dieu et mon droit
(norsk: Gud og min rett)

Kart over United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland1

Innbyggernavn Brite, britisk
Hovedstad London
Tidssone UTC+0
Sommertid: +1
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 79
244 820[a] km²
1,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 22
61 284 806[b]
Bef.tetthet 250,33 innb./km²
HDI 0,892 (rangert som nr. 14)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Dronning Elisabeth II
Statsminister David Cameron
Offisielle språk
Engelsk de facto, men også skotsk gælisk og walisisk i henholdsvis Skottland og Wales
Valuta Britisk pund (GBP)
Nasjonaldag Ingen offisiell
Nasjonalsang God Save the Queen (de facto)
ISO 3166-kode GB
Toppnivådomene .uk
Kart over Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland
Kart over Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland

1Andre offisielle navn er:
Teyrnas Unedig Prydain Fawr a Gogledd Iwerddon (walisisk);

An Rìoghachd Aonaichte na Breatainn Mhòr agus Eirinn mu Thuath (skotsk gælisk);
Ríocht Aontaithe na Breataine Móire agus Thuaisceart Éireann (irsk);
Unitit Kinrick o Great Breetain an Northren Ireland (skotsk);

An Rywvaneth Unys a Vreten Veur hag Iwerdhon Glédh (kornisk)
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)
For det geografiske navnet på øya som omfatter England, Skottland og Wales, se Storbritannia (øy)

Storbritannia (engelsk: United Kingdom, «Det forente kongeriket»), offisielt Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland (engelsk: United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland) er et land i Vest-Europa. Storbritannia utgjør mesteparten av øygruppen De britiske øyer, og er et konstitusjonelt monarki som omfatter England, Skottland, Wales og Nord-Irland.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Storbritannias geografi

England består for det meste av lavland, med noe mer fjellterreng i nordvest (Cumbriafjellene i Lake District) og nord (Penninene), og kalksteinsåser i Peak District. Man finner også flere områder med lave kalksteinsåser, som Purbeck, Cotswolds, Lincolnshire med flere. Det finnes ingen topper over 1000 meter i England. De viktigste elvene er Themsen og Severn, og man regner gjerne også med fjorden Humber i denne gruppen. Det største byområdet er Stor-London, som også er hovedstad. Gjennom Kanaltunnelen er det landforbindelse til Frankrike.

Skottland har en variert geografi, med lavland i sør og øst og høyland i nord og vest. Det høyeste fjellet i Storbritannia ligger i det skotske høylandet; Ben Nevis rager 1344 moh. Det er mange lange og dype fjorder og innsjøer. Over 800 øyer tilhører Skottland, deriblant Hebridene, Orknøyene og Shetland. Største by er Glasgow, mens hovedstaden er Edinburgh.

Wales består for det meste av fjellterreng. Den høyeste toppen er Snowdon, på 1085 moh. Nord for fastlandet ligger øya Anglesey. Hovedstaden Cardiff er største by, og ligger i den sørlige delen av Wales.

Nord-Irland består for det meste av åslandskap. De største byene er hovedstaden Belfast og Derry (Londonderry). Storbritannias største innsjø, Lough Neagh, ligger i Nord-Irland og har et overflateareal på 388 km².

Det er anslått at det er i underkant av 1100 små øyer eller holmer som tilhører Storbritannia. Noen av disse er kunstige crannogs, som ble anlagt for å gjøre det lettere å forsvare hjemmet i urolige tider.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i april 2001 hadde Storbritannia et befolkningstall på 58 789 194. Dette var tredje høyest i EU etter Tyskland og Frankrike og 21. høyest i verden. I 2004 ble det anslått at tallet hadde økt til 59 834 300, ifølge Office for National Statistics. Befolkningstettheten er blant de høyeste i verden.

Omkring en fjerdedel av befolkningen bor i den sørøstlige delen av England, deriblant over 7 millioner i London.

Graden av analfabetisme er på i underkant av 1 %, hvilket tilskrives innføringen av allmenn grunnskole i 1870 og allmenn ungdomsskole i 1900. I Skottland ble allmenn grunnskole innført allerede i 1696. Skolegang er obligatorisk fra fem til seksten års alder.

De britiske øyer har gjennom historien blitt utsatt for flere invasjoner og migrasjonsbølger, spesielt fra Skandinavia og det europeiske kontinentet. Før romerne kom var øyene bosatt av keltere, samt at det fantes rester av pre-keltiske folk av ukjent opphav. Den romerske okkupasjonen varte i flere århundrer, og deretter tok angelsaksere og vikinger over som dominerende grupper. I 1066 kom normannerne. I nyere tid har mange innvandrere kommet til øyene, spesielt fra de tidligere britiske kolonier, men også fra de fleste andre land. Dagens briter kan sies å utgjøre en blanding av pre-keltisk, keltisk, romersk, angelsaksisk, norrønt, normannisk og skandinavisk opphav, med et betydelig innslag av ikke-europeiske folkeslag.

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Britisk engelsk og språk i Storbritannia

Det dominerende språket i Storbritannia er engelsk, som er et vestgermansk språk. Den eldste formen av et eget engelsk språk kalles gammelengelsk, deretter fulgte mellomengelsk og så dagens moderne engelsk. Det er betydelige dialektforskjeller innen det engelske språket. Disse deles gjerne i de overordnede gruppene hibernoengelsk (Nord-Irland), skotsk engelsk, walisisk engelsk og «Englandsengelsk».

Det finnes også flere keltiske språk som er hjemmehørende på øyene: walisisk, kornisk, irsk og skotsk gælisk.

Andre hjemmehørende språk er skotsk, som er nært beslektet med engelsk, romani og britisk tegnspråk (nordirsk tegnspråk regnes også ofte som et eget språk). I Cumbria holdt keltiske innflytelser seg lenge i dialekten, spesielt i form av et unikt tallsystem som ble brukt for å telle sauer.

De største innvandrerspråkene er gujarati, hindi, punjabi, urdu, bengali og kantonesisk.

Religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Religion i Storbritannia

Den største religionen i Storbritannia er kristendommen. Den ble innført av romerne, døde så mer eller mindre ut da den romerske overklassen forlot landet, og ble gjeninnført av Augustin av Canterbury og hans misjonærer fra 597 og utover.

Den anglikanske kirke er det største kirkesamfunnet. Den sporer sitt opphav til Augustins misjon, men oppstod i dagens form ved reformasjonen i 1534. Hver av de fire nasjonene har sitt eget kirkelige hierarki.

Den engelske kirke er en statskirke med den britiske monarken som overhode og erkebiskopen av Canterbury som øverste åndelige overhode.

Den skotske kirke er ikke en statskirke, da den er presbyteriansk og avviser statskirkeordninger. Den britiske monarken er i kraft av sitt embete medlem av kirken. Hun eller han har ingen spesiell maktposisjon, men må avlegge en ed om å «forsvare kirkens sikkerhet».

Kirken i Wales ble utskilt fra Den engelske kirke i 1920-årene. Erkebiskop Rowan Williams av Canterbury tilhører Kirken i Wales.

I Nord-Irland er Den irske kirke det nest største protestantiske kirkesamfunnet. Den er felles for republikken Irland og Nord-Irland. De presbyterianske kirkesamfunn er større.

Det nest største kirkesamfunnet er Den katolske kirke, som også har sine røtter i Augustins misjon. Ved reformasjonen ble det lagt store begrensninger på katolsk trosutøvelse, og disse ble stadig mer restriktive slik at det under Elizabeth I ble helt forbundet med dødsstraff for høyforræderi dersom en katolsk prest virket i England. I 1850 ble forbudet opphevet, og kirken opprettet separate hierarkier i de fire nasjonene (Nord-Irland og Irland er under samme hierarki).

Utover dette finnes en rekke andre protestantiske og ortodokse kirkesamfunn av varierende størrelse.

I andre del av det 20. århundre var det omfattende innvandring fra samveldenasjoner, og dette første til at en rekke andre religioner ble introdusert. De største er islam, hinduisme, sikhisme og buddhisme; en rekke andre er også representert i landet.

Religioner som hevder å stamme fra pre-keltiske briter, som wicca og ny-druidisme, har en del tilhengere.

Noe over tre fjerdedeler av befolkningen oppgav en religiøs tilhørighet i folketellingen i 2001. Tallet på personer som tilhører et trossamfunn er sannsynligvis noe høyere, da det var frivillig å svare på dette spørsmålet, og mange motsatte seg å gjøre det av prinsipielle grunner. På den annen side har undersøkelser vist at opptil 35 % av befolkningen anser seg for å være ateister. Det er således en betydelig gruppe som nominelt er medlem av et trossamfunn, men som ikke er troende. Mindre enn 20 % av befolkningen deltar regelmessig i religiøs aktivitet, noe som er blant det laveste i verden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Storbritannias historie

Tradisjonelt har historikere og arkeologer antatt at Storbritannias tidlige historie var preget av invasjoner og fortrengninger av tidligere befolkningsgrupper, men dette synet er nå mer omdiskutert. For eksempel møtte den romerske invasjonen i det første århundret f.Kr. utpreget keltisk samfunn og kultur, men det er uklart om dette skyldes tidligere erobring eller fredelig kulturpåvirkning. I det 5. århundre ble de britiske øyer invadert av germanske stammer, først og fremst anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, men også jyder fra dagens Danmark. Disse germanske stammene la grunnlaget for den engelske nasjonen, og bragte med seg sitt gammelsaksiske språk som utviklet seg til dagens engelsk. I 1066 ble angelsakserne erstattet av de skandinaviske normannerne fra det franske landskapet Normandie som den herskende klassen, etter Vilhelm Erobrerens erobring av England. Normannerne snakket fransk,slik at fransk for en lengre periode i middelalderen ble overklassespråket. Etter hvert smeltet angelsaksere, jyder og normannere sammen til ett folk, slik også språket smeltet sammen. Det engelske språk har i dag mange innslag av fransk (spesielt innenfor det engelske kjøkken), men der de folkelige germanske språk dominerer.

På 1800-tallet var Storbritannia den dominerende handels- og sjømakten i verden med et imperium som strakte seg over en tredjedel av kloden. Blant annet var India, Canada, Australia og større deler av Øst-Afrika og Sør-Afrika underlagt den britiske kronen. Imperiet ble avviklet etter 2. verdenskrig, der det britiske India fikk selvstendighet i 1947 som flere nye stater, mens de afrikanske koloniene fikk selvstendighet i løpet av 1950- og 60-tallet. Men fremdeles er den britiske monarken formelt statsoverhode i mange tidligere kolonier.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Storbritannias politiske system

David Cameron (Konservative) har vært Storbritannias statsminister siden mai 2010.

Storbritannia er et enhetlig monarki med parlamentarisk styringssett. Landet har ingen skreven konstitusjon, men bygger på tradisjon og landets lovverk. Det formelle statsoverhodet er den britiske monarken. I realiteten er monarken i hovedsak kun en seremoniell institusjon. Monarken fungerer som et symbol på statsmakten, og «utøver» sin makt gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament), som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Storbritannia har vært regjert av tyske fyrsteslekter siden 1714. Da arvet Hannovers kurfyrste Georg Ludwig tronen. Med dronning Victoria døde huset Hannover ut, og tronen gikk til hennes manns slekt, den albertinske linjen av det saksiske Wettin-dynastiet, Sachsen-Coburg-Gotha. Kongehuset i landet har siden 1917 (som følge av første verdenskrig) brukt navnet Windsor uavhengig av hvilket hus som sitter på tronen. Med dronning Elisabeth II vil huset Sachsen-Coburg-Gotha miste den britiske tronen, som vil passere til huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som tidligere regjerte Hellas, prins Philips fødeland. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg regjerer også i Danmark og Norge.

Skottlands regjering vil avholde en folkeavstemning om skotsk uavhengighet 18. september 2014.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Rikets fire ulike nasjoner, ofte kalt home nations, har noe forskjellige ordninger for lokalstyre:

Kart-
farge
Flagg Nasjon Befolkning Understatlige enheter Bilde

██ 

England England 3&507&49138000&49 138 000 Regioner
Administrativt grevskap
Seremonielt grevskap
Distrikt
Kart over Storbritannias deler

██ 

Skottland Skottland 3&506&5062000&5 062 000 Regioner
Stattholderskap

██ 

Wales Wales 3&506&2903000&2 903 000 Hovedområder
Bevart grevskap

██ 

Nord-Irland Nord-Irland 3&506&1685000&1 685 000 Distrikter

Historisk var alle de fire nasjonene delt inn i grevskaper. Disse brukes fortsatt som geografiske områder, men det er kun i England at de også er administrative enheter, og heller ikke der er de den eneste enheten som brukes.

Fordi England har en svært høy befolkningstetthet, har nasjonen blitt delt inn i ni regioner, som et nivå mellom stat og grevskap. Under disse ligger så grevskapene og enhetlige myndigheter. Grevskapene er i sin tur delt inn i distrikter (de enhetlige myndighetene er også distrikter, men er uavhengige av grevskapene).

Som i andre engelsktalende land bruker man to forskjellige typer bystatus, city og town . En town inngår som del av et distrikt, mens en city utgjør en egen administrativ enhet. Det er pr. 2006 66 steder i Storbritannia med status som city, derav femti i England, seks i Skottland, fem i Wales og 5 i Nord-Irland. Denne statusen gis i kongelig charter.

Britisk oversjøisk territorium[rediger | rediger kilde]

Et britisk oversjøisk territorium (engelsk: British overseas territory; tidligere kjent som biland, koloni eller kronkoloni) er et territorium som er underlagt britisk overhøyhet uten å være en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Britiske oversjøiske territorier må holdes adskilt fra kronbesittelser, som har et annet konstitusjonelt forhold til Storbritannia, og protektorater, som formelt ikke var underlagt britisk overhøyhet. De må heller ikke forveksles med samvelderiker, som er suverene stater med den britiske monarken som statssjef.

Tidligere ble kronkolonier administrert direkte fra tjenestemenn utpekt av den britiske regjeringen. Idag er imidlertid de fleste britiske oversjøiske territorier mer eller mindre selvstyrte, kun avhengig av Storbritannia med hensyn til forsvar, utenrikssaker og handel.

Oversjøiske territorier har aldri vært ansett som del av Storbritannia og har aldri hatt representasjon i det britiske parlamentet, med den begrunnelse at de er separate jurisdiksjoner. Dronning Elizabeth II er statssjef i de oversjøiske territoriene som dronning av Storbritannia, ikke som dronning av hvert territorium. Dette til forskjell fra samvelderikene, som Canada eller Australia, der dronningen har en uttrykkelig rolle i hvert kongerike som «dronning av Canada» eller «dronning av Australia».

Dronningen utnevner en guvernør for hvert territorium som handler på hennes vegne og er ansvarlig for territoriets interne sikkerhet, samt opptrer som en delegat mellom territoriet og den britiske regjeringen. Han har myndighet til å oppløse territoriets lovgivende forsamling og må sanksjonere alle nye lover. Guvernøren er vanligvis fra Storbritannia.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Storbritannias forsvar

Trident II-missil under oppskytning fra en Vanguard-klasse atomubåt. Storbritannia er en verdens atommakter, og landets fire Vanguard-klasse ubåter kan hver ha inntil 16 Trident II-missiler.

Storbritannias forsvar kalles offisielt Armed Forces of the Crown, men er også kjent som British Armed Forces eller Her Majesty's Armed Forces. Den britiske monarken er øverstkommanderende, mens Ministry of Defence har det politiske og administrative ansvar gjennom Defence Council of the United Kingdom. Lederen for Defence Council er Air Chief Marshall Sir Jock Stirrup.

Forsvarets hovedoppgaver er å beskytte riket og dets oversjøiske territorier, å fremme rikets sikkerhet og å støtte internasjonale fredsbevarende operasjoner. Storbritannia er en aktiv deltager i NATO og andre koalisjoner. Det britiske forsvaret regnes for å være et av de sterkeste i verden.

Per 2005 hadde British Army 102 440 soldater, Royal Air Force 49 210 og Royal Navy 36 320. Sistnevnte våpengren kontrollerer Storbritannias strategiske atomvåpen, som består av fire Trident-ubåter som fører atomraketter. Marineinfanteriet Royal Marines er også underlagt Royal Navy. Det totale antall soldater er omkring 190 000. Styrkene er per 2006 utplassert i over åtti land, de fleste av dem samveldenasjoner. 9 % av de regulære mannskapene er kvinner, og i reserven finner man noe høyere kvinneandel. Storbritannia har ikke hatt verneplikt siden avskaffelsen av National Service i 1960.

Det finnes flere spesialstyrker, hvorav Special Air Service under British Army og Special Boat Service under Royal Navy er de mest kjente. De britiske spesialstyrkene regnes for å være blant de fremste i verden.

Royal Navy er den nest største marine i verden etter tonnasje. Tradisjonelt er det marinen som har vært den viktigste garantist for Storbritannias sikkerhet.

Storbritannia er også et av de fem land i verden med et omfattende atomarsenal. De bruker missilsystemet Trident II fra ubåter av Vanguard-klassen.

Den siste krigen hvor britiske styrker møtte fienden alene var Falklandskrigen i 1982. I alle senere konflikter har Storbritannia inngått i koalisjoner.

Rettsvesen[rediger | rediger kilde]

Storbritannia har tre separate sett lovgivninger: Engelsk lov i England og Wales, nordirsk lov og skotsk lov. De to førstnevnte er basert på angloamerikansk rett (common law), mens Skottland har et system som er en hybrid mellom angloamerikansk rett og et system basert på romerretten. Årsaken til dette er at Act of Union 1707 garanterte fortsettelsen av egen lovgivning for Skottland, mens Nord-Irland fikk en separat ordning da provinsen ble opprettet.

House of Lords er høyeste domstol for alle straffe- og privatrettslige saker i England, Wales og Nord-Irland, og for privatrettslige saker i Skottland. I 2009 ble dette endret ved opprettelsen av en ny Høyesterett.

I England og Wales er høyeste regulære rettsinstans Supreme Court of Judicature of England and Wales, som er inndelt i Court of Justice, High Court of Justice (for privatrettslige saker) og Crown Court (for strafferettslige saker). På lavere nivå har man grevskapsdomstoler. I Skottland er de høyeste instansene Court of Sessions for privatrettslige saker og High Court of Justiciary. På lavere nivå finner man sheriffdomstoler.

Privy Councils juridiske komité er høyeste appellrett for flere uavhengige samveldeland, Storbritannias oversjøiske territorier og kronkoloniene.

Nasjonale symboler[rediger | rediger kilde]

Fil:John Bull with bulldog.jpg
John Bull, et mye brukt symbol på Storbritannia.

Unionsflagget, mest kjent som Union Jack, er Storbritannias flagg. Det kombinerer Englands flagg, Skottlands flagg og Irlands gamle flagg.

Britannia er en gudinne, eller strengt tatt en personifikasjon av øya, som stammer fra den romerske okkupasjonen. Hun fremstilles som en ung kvinne med korintisk hjelm, en trefork, et gresk hoplitskjold (som i moderne tid er dekorert med Union Jack) og hvite gevanter.

Storbritannia har formelt sett ingen nasjonalsang, men God Save the Queen er de facto nasjonalsang.

Et høyst uformelt symbol for Storbritannia er en bulldog, i noen tilfeller med en bowlerhatt på hodet.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

City of London, det største finanssenteret i Europa

Britisk økonomi er basert på kapitalisme etter angelsaksisk modell, fokusert på markedsliberalisering, lavt skattetrykk og regulering. Statlig kontroll over økonomien ligger hos Chancellor of the Exchequer, for tiden George Osborne. Storbritannia har den femte største økonomien i verden [1], den nest største i Europa etter Tyskland og den sjette største i henhold til kjøpekraftparitet.[2]

De britiske øyer har gått fra å være selvforsynte til å være avhengig av utenlandshandel etter hvert som folketettheten har økt. Storbritannia var det første landet i verden som gikk inn i den industrielle revolusjonen og konsentrerte seg om tungindustri som de fleste sammenlignbare nasjoner på den tiden. Dette var industrier som skipsbygging, kullutvinning, stålproduksjon og tekstiler. Imperiet laget et eksportmarked for britiske produkter, noe som gjorde at britene dominerte internasjonal handel på 1800-tallet. Etter hvert som andre nasjoner ble industrialisert og overskuddet av arbeidskraft fra landbruket gikk ned, mistet Storbritannia forspranget sitt. Som en følge av dette gikk det nedover for industrien på 1900-tallet. Den britiske tjenesteytende sektoren hadde dog i samme periode en betydelig vekst, og utgjør nå omtrent 73 % av BNP.[3]

Den tjenesteytende sektoren er dominert av finansnæringen, spesielt innen bank og forsikring. London er et av verdens ledende finanssentra, med London Stock Exchange, London International Financial Futures and Options Exchange og Lloyd's of Londons forsikringsbørs. De siste ti årene har et konkurrerende finanssenter vokst fram i havnestrøket i byen med HSBC, Citigroup og Barclays Bank som store aktører. Den skotske hovedstaden Edinburgh har også en utbygget finansnæring, den sjette største i Europa.[4]

Turisme er viktig for den britiske økonomien, og over 27 millioner turister er innom hvert år. Storbritannia er det sjette største turistmålet i verden.[5]

Den britiske industrien har hatt en nedtur siden andre verdenskrig. Den er fremdeles en betydelig del av økonomien, men sto bare for en sjettedel av nasjonal verdiskapning i 2003.[6] Den britiske bilindustrien er en betydelig del av denne sektoren, selv om all produksjon av et visst volum eies av utenlandske interesser. Flyindustrien er dominert av BAE Systems og det europeiske konsernet Airbus. Rolls-Royce er en stor internasjonal aktør innenfor flymotorer. Kjemisk og farmasøytisk industri er også sterk, med verdens andre og tredje største farmasøytiske firmaer (GlaxoSmithKline og AstraZeneca).

Den britiske landbrukssektoren er liten i europeisk målestokk, med bare 0,9 % av BNP. Storbritannia har fremdeles store reserver av kull, gass og olje. Primærproduksjon av energi står for omtrent 10 % av BNP, en av de største andelene i noen industrialisert stat.

Valutaen i Storbritannia er pound sterling, representert ved symbolet £. Bank of England er sentralbanken og utgir valutaen, selv om banker i Skottland og Nord-Irland har rett til å trykke egen valuta så lenge de har reserver av Bank of England-sedler. Storbritannia valgte å ikke gå inn i euro-samarbeidet.

Storbritannia ble relativt hardt rammet av finanskrisen 2007-2008, med 12,7 % nedgang i industriproduksjonen fra april 2008 til 2009. Men våren 2009 begynte industriproduksjonen å øke igjen etter 14 måneders sammenhengende nedgang.[7]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 2.345,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 3,3 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 0,7 %% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 2,3 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 1,8 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 4,85 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 6,22 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -3,0 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 5,4 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse -160,4 mrd $ Q3 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse -86,6 mrd $ -3,2 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -3,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 7,88 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innbygger 36.851 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Utdanning i Storbritannia

Radcliffe Camera, en av de mest kjente av Oxforduniversitetets bygninger

Storbritannia har noen av verdens ledende og mest kjente universiteter, deriblant University of Cambridge, University of Oxford, University of London og University of Glasgow.

Blant kjente britiske vitenskapsmenn finner man Isaac Newton, Charles Darwin, Stephen Hawking, Adam Smith, James Clark Maxwell, Lord Kelvin og Isambard Kingdom Brunel. Mange kjente oppfinnelser har også sitt opphav i Storbritannia, blant annet lokomotivet, vaksinering, fjernsyn, jernbane, intern forbrenningsmotor og jetmotor. Den første programmerbare datamaskinen var også britisk; ColossusBletchley Park ble bygget i 1944 og så holdt topphemmelig til 1970-årene.

I 2006 skal Storbritannia ha hatt det nest mest produktive forskermiljøet etter USA, med 9 % av verdens forskningsrapporter og 12 % av referansene.[8]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Britiske medier

Storbritannia har omfattende medievirksomhet med stor spennvidde. Ettersom engelsk er et internasjonal språk, er engelske medier også kjent over store deler av verden.

BBC er landets offentlige radio- og fjernsynsselskap, og er verdens eldste kringkastingsselskap. Det finansieres gjennom tvungen fjernsynslisens, og driver flere fjernsyns- og radiokanaler både i Storbritannia og i utlandet. BBC World Service sender på 33 språk over hele verden. BBC News er tilgjengelig i svært mange land, og regnes av mange som en av de sikrere nyhetskilder.

Blant private fjernsynskanaler med bakkesendinger finner man ITV, Channel 4 og five. Av satellittkanaler er Britisk Sky Broadcasting den største. Størsteparten av digitale kabeltjenester leveres av NTL:Telewest etter at NTL og Telewest ble slått sammen i mars 2006.

Britisk radio domineres av BBC Radio, som har ti nasjonale og 40 regionale kanaler. Den mest populære målt etter antall lyttere er BBC Radio Two, som først og fremst sender populærmusikk og er beregnet på det midtre aldersmessige segmentet av lyttere. BBC Radio One er rettet mot lyttere i alderen 15–24, og var tidligere markedsledende. Kommersielle kanaler er i de fleste tilfeller regionale, men Virgin Radio og Classic FM sender nasjonalt. Blant de mest populære regionale kanalene er Capital FM i London, Heart i London og Midlands, Galaxy i Birmingham, Magic i London og Nord-England og Radio Clyde i Glasgow.

Britiske aviser deles ofte i seriøse aviser og tabloider. Dette skillet går i mindre grad enn tidligere på fysisk format, ettersom flere av de seriøse avisene har skiftet til et mer kompakt format. The Sun har det største opplaget, med omkring en fjerdedal av antall solgte aviser, mens søsteravisen News of the World er den største søndagsavisen. Begge aviser bruker mye kjendis- og skandalestoff. Blant seriøse aviser er Daily Telegraph, som politisk befinner seg noe til høyre for sentrum, den mestselgende etter å ha gått forbi The Times og The Guardian. Den viktigste finansavisen er Financial Times, som er lett gjenkjennelig med sitt lakserosa papir.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Den britiske popgruppen The Beatles er den mest populære gruppen gjennom historien, med over 1 milliard solgte plater verden over.

Innen klassisk musikk finner man en rekke kjente britiske komponister, som William Byrd, John Taverner, William Lawes, John Dowland, Thomas Tallis og Henry Purcell fra 16. og 17. århundre, og i senere århundrer personer som sir Edward Elgar, sir Arthur Sullivan, Ralph Vaughan Williams og Benjamin Britten. Georg Friedrich Händel tilbrakte det meste av sitt aktive yrkesliv i England.

Storbritannia var sammen med USA et viktig sted for utviklingen av rock. Blant kjente artister og grupper innen denne og relaterte musikkstiler finner man The Beatles, David Bowie, Elton John, Ozzy Osbourne, Queen, Deep Purple, Led Zeppelin, Pink Floyd, Genesis, Rolling Stones, The Who, Duran Duran, The Smiths, Depeche Mode, The Cure og mange andre. Innen punk var Storbritannia lenge i første rekke, med band som Sex Pistols og The Clash. Det samme gjaldt i en periode heavy metal, med bl.a. Judas Priest, Black Sabbath, Motörhead og Iron Maiden.

I midten av 1990-årene begynte skjøt fenomenet britpop ny fart, med band som Oasis, Blur, Spice Girls, Radiohead og Coldplay. Storbritannia har også ligget langt fremme innen electronica, med for eksempel The Prodigy, Chemical Brothers, Faithless og Aphex Twin.

På grunn av de mange innvandrere fra Karibia har karibisk musikk, særlig i form av reggae og indie rock, også vært utbredt i Storbritannia. Blant utøvere finner man Kaiser Chiefs, Franz Ferdinand, The Libertines, Bloc Party, Arctic Monkeys og Keane.

Det britiske bandet One Direction er også verdens største boyband. Det er det eneste britiske bandet som har kommet på topp 10 på det amerikanske billboard topp 100.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

1500-tallsdramatikeren William Shakespeare er sannsynligvis den mest kjente engelske forfatter. Blant andre kjente forfattere og diktere som har bidratt til å forme bildet av det britiske, finner man søstrene Charlotte, Emily og Anne Brontë, Jane Austen, Virginia Woolf, J.K. Rowling, J.R.R. Tolkien, P.G. Wodehouse, C.S. Lewis, John Milton, Oscar Wilde, H.G. Wells, sir Walter Scott, Charles Dickens, J.M. Barrie, sir Arthur Conan Doyle, George Orwell, Geoffrey Chaucer, William Blake, Lord Byron, Robert Burns og Lord Tennyson.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Britisk idrett

En cricketkamp

Flere store idrettsgrener har sitt opphav i Storbritannia, blant annet fotball, rugby, golf, cricket, tennis, boksing, bandy og landhockey.

Fotball er den sport som tiltrekker flest deltagere og tilskuere. Storbritannia konkurrerer ikke som ett land i internasjonale turneringer, i stedet er det de fire nasjonene som stiller hvert sitt lag. På grunn av dette har Storbritannia aldri deltatt i fotball under de olympiske leker, men under sommer-OL 2012, som ble holdt i London, ble det satt sammen et britisk lag spesielt for anledningen. Englands og Nord-Irlands fotballforbund deltok i dette, mens det walisiske og det skotske forbundet takket nei.

Mange kjente fotballklubber er hjemmehørende i Storbritannia, som Manchester United,Arsenal FC og Liverpool FC i England og Celtic FC og Rangers FC i Skottland. De konkurrerer i nasjonale ligaer, og en del er med i europeiske tevlinger. Britiske lag har ofte gjort det svært godt i europeisk sammenheng. I mange europeiske land er det vanlig at fotballfans følger både sitt lokale lag og et engelsk lag, og mange reiser til England ens ærend for å gå på fotballkamp.

Snooker (en britisk biljardvariant) er Storbritannias mest populære innendørssport og nest mest populære TV-sport (etter fotball). Denne populariteten ble spesielt godt illustrert under VM-finalen i 1985, hvor det ble satt flere seerrekorder med 18.5 millioner seere under matchens klimaks: største britiske sportspublikum på TV, største publikum på BBC Two, og største publikum etter midnatt.

Fra Wimbledon Championships i 2004

Wimbledon Championships er en internasjonal tennisturnering som holdes i Wimbledon i London hver sommer. Den regnes som en av de mest prestisjefylte tennisturneringene.

Royal and Ancient Golf Club of St Andrews regnes som golfens fødested. Både Skottland og England har mange golfbaner, og for mange golfspillere er en rundtur på de skotske banene en drøm.

Hesteveddeløp er også en populær idrett. Under Karl II fikk den status som «Kongenes idrett», og har fortsatt en særstilling for kongefamilien. Blant de mest kjente løpene er Grand National og Epsom Derby.

Cricket fremstår for mange som den mest britiske av alle sporter. I internasjonale tevlinger stiller Wales og England sammen, Skottland stiller for seg selv, mens Nord-Irland stiller i et all-irsk lag. Idretten er desidert mer populær i England enn i de andre nasjonene.

I Nord-Irland er de tradisjonelle irske idrettene gælisk fotball og hurling populære. Særlig Tyrone og Armagh har hevdet seg innen gælisk fotball.

Motorsport er populært i Storbritannia, med en rekke lag og førere i Formel 1 og World Rally Championship. I tillegg til at flere løp innen internasjonale konkurranser arrangeres i Storbritannia, er det også et eget britisk Touring Car Racing-løp, BTCC. Blant kjente førere finner man Mike Hawthorn, Graham Hill, Jim Clark, John Surtees, Jackie Stewart, James Hunt, Nigel Mansell og Damon Hill innen Formel 1, og Colin McRae og Richard Burns innen rally.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Storbritannia.
  1. ^ "Report for Selected Countries and Subjects", International Monetary Fund, 2005. Retrieved 15 May 2006.
  2. ^ "Rank Order - GDP (purchasing power parity)", CIA - The World Factbook, 2005. Lest 15. mai 2006.
  3. ^ Index of Services (experimental), Office for National Statistics, lest 24. mai 2006
  4. ^ "Debate on Scottish financial services industry", Mark Lazarowicz Labour MP, 30. april 2003, lest 16. mai 2006
  5. ^ International Tourism Receipts (PDF), lest 24. mai 2006
  6. ^ TUC Manufacturing Conference, Patricia Hewitt speech, Department for Trade and Industry, 15. juni, lest 16. mai 2006
  7. ^ Financial Times - «UK industrial production returns to growth», 10.juni 2009.
  8. ^ "Britain second in world research rankings", Guardian, 21. mars 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]