Det russiske alfabetet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det russiske alfabetet er en variant av det kyrilliske alfabetet som i dag blir brukt til å skrive russisk. Alfabetet fikk sin nåværende form i 1918 da enkelte unødvendige tegn ble sløyfet, bruken av det harde tegnet ble sterkt redusert og bokstaven i fikk ny utforming.

Det finnes i hovedsak to tradisjoner for translitterasjon eller transkripsjon av russisk kyrillisk til norsk. Den mest vanlige metoden vedlikeholdes av Språkrådet, som vedtok sine nåværende retningslinjer i 1995. Disse bygger på fellesnordiske regler vedtatt i 1970.[1] Dessuten finnes ISO 9-systemet, som har den fordelen over Språkrådets system at antallet bokstaver i den oversatte teksten forblir det samme som i originalteksten, og at man enkelt kan translitterere tilbake til russisk ved behov. ISO 9 kalles ofte «vitenskapelig transkripsjon» og er mer utbredt blant fagpersoner, men tar ikke på samme måte som Språkrådets retningslinjer hensyn til uttalen på norsk.[2] Disse to parallelle systemene gjør at samme russiske navn kan skrives på to forskjellige måter i to forskjellige norske bøker, for eksempel vil navnet som vanligvis blir skrevet «Gorbatsjov» skrives «Gorbačëv» om det blir translitterert med ISO 9. Transkripsjon av russisk til norsk vil også ofte arte seg forskjellig sammenlignet med transkripsjoner fra russisk til andre europeiske språk; mens navnet «Пушкин» blir til «Pusjkin» på norsk (etter Språkrådets retningslinjer) blir det «Poesjkin» på nederlandsk, «Pushkin» på engelsk og spansk, «Pouchkine» på fransk og portugisisk, «Puschkin» på tysk og så videre.[2]

I tabellen nedenfor viser norsk transkripsjon, som er Språkrådets tilrådte norske transkripsjon. Uttale viser den vanligste uttalen av bokstaven i Moskva-russisk, med norsk skrivemåte. For vokaler viser kolonnen uttalen i trykksterk posisjon.

bokstav norsk transkripsjon uttale
А,а a < a >
Б,б b < b >
В,в v < v >
Г,г g < g >
Д,д d < d >
Е,е e (etter konsonant)
je (etter vokal eller ь eller ъ)
ie (dersom forrige regel ville ført til bokstavkombinasjonen sj eller zj)
< je >
Ё,ё jo (som regel)
io (dersom forrige regel ville ført til bokstavkombinasjonen sj eller zj)
< jo > (som i norsk pjokk)
Ж,ж zj stemt < sj >-lyd (som fransk < j >)
З,з z stemt < s >-lyd (som engelsk < z >)
И,и i < i >
Й,й j < j >
К,к k < k >
Л,л l < l >
М,м m < m >
Н,н n < n >
О,о o < o > (som i norsk flott)
П,п p < p >
Р,р r < r >
С,с s < s >
Т,т t < t >
У,у u < u > (som i norsk pung)
Ф,ф f < f >
Х,х kh som tysk < ch > i Bach
Ц,ц ts < ts >
Ч,ч tsj < tsj >
Ш,ш sj < sj >
Щ,щ sjtsj lik < sj > men med tunga lenger fram i munnen
Ъ,ъ "hardt tegn" - blir ikke transkribert ingen lydverdi, angir at foregående bokstav ikke er palatalisert
Ы,ы y ligner mest på norsk < i >, men uttalt med tunga lenger bak i munnen. En annen tilnærming: Leppene som for en < i > og tungen som for en < o >.
Ь,ь "mykt tegn" - blir ikke transkribert ingen lydverdi, angir at foregående bokstav er palatalisert
Э,э e < e >
Ю,ю ju (som regel)
iu (dersom forrige regel ville ført til bokstavkombinasjonen sj eller zj)
< ju > (som i norsk juks)
Я,я ja (som regel)
ia (dersom forrige regel ville ført til bokstavkombinasjonen sj eller zj)
< ja >

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Transkripsjon av russisk» (PDF). Språkrådet. 30. oktober 2006. Besøkt 4. oktober 2009. 
  2. ^ a b Leira, Vigleik (2007). «Stockmann – Штокман – Sjtokman». Språknytt 4/2007. Språkrådet. Besøkt 4. oktober 2009. 
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.