Laks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Atlanterhavslaks)
Gå til: navigasjon, søk
Laks
Laks
Vitenskapelig(e)
navn
:
Salmo salar
Linnæus, 1758
Norsk(e) navn: laks,
atlanterhavslaks
Hører til: atlanterhavslakser,
laksefamilien,
strålefinnede fisker
IUCNs rødliste: [1]
ver 2.3
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet Livskraftig Avhengig av lokale tiltakStatus iucn2.3 LC-no.svg

LR/lc — Livskraftig

Habitat: akvatisk
Utbredelse: Nordatlanteren og tilstøtende elver

Laks (Salmo salar), eller mer nøyaktig atlanterhavslaks, forekommer i Nordatlanteren og gyter i tilstøtende elver.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie mer enn 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den uoffisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 35,89 kg. Den ble tatt i elva Tana i Finnmark. I Devon River i Sør-England ble det i 1901 fanget et laks på hele 46,78 kg, men ikke på stang.[2]

Atlanterhavslaksen skiller seg fra Stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Atlanterhavslaksen er endemisk for Nordatlanteren, fra Boston til polarsirkelen i nord på Atlanterhavets vestside og fra Portugal i sør til Karaporten i Russland på Atlanterhavets østside.

Forskning på laksens gener tyder på at hver elv har populasjon som er genetisk distinkt fra andre elver, og i store vassdrag kan det være ulike populasjoner (stammer) i samme elv.[3]

Atferd og utvikling[rediger | rediger kilde]

En nyklekket lakselarve med den karakteristiske plommesekken.
Havlaks
Lakseoppdrett i Nesseby

Laksen er anadrom, noe som betyr at den vandrer opp i elvene for å gyte. Selv om laksen lever i havet kan lakseeggene bare klekkes og utvikles i ferskvann. Den gyter som regel i den samme elva den ble født, men ikke alltid. Det forekommer at enkeltindivider går opp i feil elv — (av merket norsk villsmolt som ble gjenfanget i elv hadde omkring 14 % gått til feil elv).[4] Laks gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet der den livnærer seg til den blir gyteklar etter cirka 1–4 år.

Gyting[rediger | rediger kilde]

Tilbakevandring til elvene skjer enkelte steder fordelt over hele året, men i Norge i fra tidlig mai og frem til november. Gyteperioden er i hovedsak i november. I enkelte elver kan gytingen foregå helt frem til februar. I motsetning til stillehavslaks og de fleste andre atlanterhavstammene har den nordatlantiske, og dermed den norske varianten, beholdt evnen til å gyte flere ganger (3-4 er ikke uvanlig). Allikevel regner en med at også her dør 60-70% av førstegangsgyterene. Jensen viser til undersøkelse i elven Imsa der nesten 70 % av laksen overlevde gytingen og gikk tilbake til sjøen.[4] Hunnen renser ei gytegrop med sporden, der befruktet rogn havner etter leken mellom hunnen og hannen. Det er ikke uvanlig at hunnen doserer dette ut i 7-9 omganger med forskjellige partnere. En tommelfingerregel er at hunnen legger ca. 1300 egg pr. kg vekt. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984.[5]

Larve/yngel[rediger | rediger kilde]

Den aller første tiden lever lakseyngelen av plommesekken, en pose full av næring på larvens mage. Lakseyngelen blir i elva i noen år før den smoltifiseres.

Smolt[rediger | rediger kilde]

Smoltifisering er en metamorfose der laksen skal forberede seg til livet i havet både på utsiden (skifter farge) og på innsiden (tilpasses saltvann). Det er først når den er 2-5 år gammel at den smoltifiserer seg og vandrer ut i havet. Dette skjer i det vanntemperaturen stiger over ca. 8 grader. Oftest i fra begynnelsen av mai (Sør/Norge) og utover videre nordover etter hvert som temperaturen stiger utover våren.

Voksen laks[rediger | rediger kilde]

Ved utvandringen er smolten mellom ca. 13cm og 15cm. stor. Atlanterhavslaksen sitt opphold i Norskehavet og Barentshavet varer gjerne mellom ett og tre år. Etter en vinter i havet veier laksen mellom 1 og 3 kg, og kalles for smålaks. Etter to vintre veier den ofte mellom 3 og 7 kg og kalles mellomlaks. Etter tre vintre veier den gjerne over 7 kg (opp til 18 kg) og kalles storlaks. Forskjell i vekst i havet er i stor grad genetisk betinget.[4] Laksen "velger" selv når den vil bli kjønnsmoden og returnere til elven for å gyte. Det forskes i om dette trigges av tilgang på føde da den i "gode" år ser ut til å velge å bli flere år i havet. Dette ser ut til å ha vært tilfellet i de siste årene (2010-2012).

Enkelte hanner blir kjønnsmodne uten å ha vært i sjøen og disse parrhannene på 15–20 cm deltar i gytingen sammen med laks som kommer inn fra havet. Parrhannene kan senere smoltifiseres, gå til sjøen og utvikle seg normalt videre.[4]

Vandring[rediger | rediger kilde]

Laksen har flere oppvekstområder i havet. Ved Sørvest Grønnland er et viktig oppvekstområde både for europeisk og amerikansk laks, og disse har vært i havet minst ett år. Norskehavet og nordover inn i Barentshavet er også viktige områder. Nord i Norskehavet er det nesten bare laks fra norsk elver, mens aller lengst nord finnes det også laks fra russiske elver. I Finnmark går oppvekstområdet helt inn til kysten og innover i fjordene. Den gyter som regel i den samme elva den ble født, men ikke alltid. Det forekommer at enkeltindivider går opp i feil elv — av merket norsk villsmolt som ble gjenfanget i elv hadde omkring 14 % gått til feil elv. Smolt som er flyttet og sluppet ut i munningen av en annen elv vender tilbake til denne.[4] Laksens vandring skiller seg fra sjørøye og sjøørret ved at disse vandrer fra elv til kystomraadene og tilbake hver sommer. Hos laksen ender hver sesongvandring med at smolten i ferskvann og gytelaksen i sjøen har byttet plass.[3]

Det er satt frem mange hypoteser om hvordan laksen er i stand til å finne tilbake til sin fødeelv. Laksen må navigere både over store avstander i åpent hav (fjernorientering) og laksen må ved kysten velge rett fjord og rett elv (nærorientering(. Allerede i 1599 lanserte Peder Claussøn Friis en teori som inkludere en lederfisk med guddommelige evner. Nyere teorier inkluderer fjernorientering ved hjelp av solen, havstrømmene og elektriske felt, og nærorientering ved hjelp av lukt eller lyd av fødeelven. Det er videre lansert en teori om at smoltens utvandring er basert på feromoner (luktstoffer) spesifikke for en laksestamme (laks fra en bestemt elv). I henhold til denne siste hypotesene danner smoltens utvandring og den voksne laksen vandring tilbake for å gyte et toveissystem, en korridor av lukt, i elv, fjord og hav. Forskningen viser at kjemisk kommunikasjon spiller en rolle for laksefisk.[3]

Fiske[rediger | rediger kilde]

Sportsfiske[rediger | rediger kilde]

Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, men den er på langt nær så populær som ørret. Dette kan skyldes at laks ikke er like tilgjengelig for fiskeren, fordi lakselvene og laksefiske ofte er belagt med restriksjoner og betalingsordninger. Laksefiske i elver er mest populært, og foregår stort sett med flue, sluk og mark som agn. I Norge er nå reke tillatt som agn i bare noen få elver/vassdrag. Både hav- og elvefiske etter laks er regulert ved lov.

Laksefiske gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne. De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge, er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Altaelva.

Redskaper[rediger | rediger kilde]

Redskaper som brukes til laksefiske[6]

  • Kilenot – et flytende bunder redskap som fanger laks etter ruseprinsippet, overtok på 1800 tallet for settenot de fleste steder i Norge[7]
  • Lakseverp, sittenot, aktenot, flakenot, rykkenot – kan lokalt ha flere utforminger, men er i prinsippet et kammer som kan stenges etter at fisken har gått inn, redskapet må derfor betjenes av person som holder vakt (derav navnet sittenot)
  • Settegarn – et garn som er satt i rett eller svakt buet linje og begge ender er festet til bunnen eller land
  • Bunngarn – et bundet, fasttstående redskap som fanger etter ruseprinsippet, sammensatt av et landgarn og selve bunngarnet (ringen), ringen har bunn (gulv) og kileformet inngang (kalv, kjeft, led). Blir mest brukt på grunne steder med lite tidevann (Oslofjorden, Drammensfjorden, Vestfold, Skagerakkysten).
  • Gilje
  • Drivgarn – et bundet redskap som brukes enkeltvis eller knyttes sammen til en garnlenke, ofte over flere kilometer, driften i vannet holdet garnet utstrakt og loddrett
  • Krokgarn – utviklet fra settegarn og fanger etter snareprinsippet ved hjelp av et ledegarn og en fangstdel, utviklet i Troendelag og på Moere omkring 1760

I Numedalslågen benyttes også flåtefiske.

Laks i Norge[rediger | rediger kilde]

Fiskerett[rediger | rediger kilde]

Retten til laksefiske i sjø og ferskvann var et tema allerede i vikingtid eller middelalder. Ved elva Figgjo ved gården Sele sto en runestein fra omkring 1100 med teksten «De maa hugsa at halvparten i elvi med laksevarpi skal høyra til garden Sele til eiedom og til odel.» Både Gulatingsloven og Frostatingslova hadde bestemmelser om eiendomsrett til vann, fiske og jakt. Regelen om «hver manns rett til fiske ved egen jordeiendom slik det hadde vert fra gammelt», ble tatt inn Magnus Lagabøtes landslov i 1274 og i Christian Vs norske lov fra 1687. Gulatingsloven nevner at ingen må fiske i annen manns elv og ved fiske fra begge elvebredder eier hver mann frem til elvens midtpunkt — samtidig måtte ingen sperre elven med fiskeredskap slik at fiske ikke kunne vandre fritt fra fjell til fjære. Da munkene i Lysekloster sperret Oselven tvers over ble det rettssak og biskop Audfinn i Bergen bestemte i 1328 at sperringen skulle brytes ned slik at fisken kunne gå fritt mellom fjell og fjære. Biskopen sendte væpnede menn for å bryte ned den ulovlige fiskegarden. Elvens midtpunkt som grense mellom eiendommene ble senere endret til elvens dypeste sted (djupålen). Ved overdragelse av gårdseiendommer var det vanlig å regne opp alt som fulgte med, typisk ble da vann, jaktterreng og fiskeplasser nevnt. Laks ble samtidig fanget i sjøen før kilenota ble tatt i bruk. Hele eller parter av lakseverper ble omsatt, utleid eller pantsatt som selvstendige eiendommer. For eksempel ble det i Olav Engelbrektssons jordebok (ca 1530) listet opp lakseverp eid av erkestolen eller Nidarosdomen, noen av disse var bortleid separat, andre sammen med jord. Retten til laksefiske i sjø har hørt grunneieren til og laksefiske i sjøen har vært verdifulle, til dels like verdifulle som gården de var knyttet til. Noen lakseretter i saltvann er særskilt matrikulerte, andre er tatt hensyn til ved verdsetting av gården.[7]

Oppdrett[rediger | rediger kilde]

Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste eksportnæringer, og Norge er en verdensledende produsent og eksportør av fersk og frossen laks. Forholdene for lakseoppdrett er svært gode i Norge fordi temperaturen i havet ikke blir for høy, noe som gjør lakseoppdrett vanskelig lenger sør. Samtidig blir ikke temperaturene alt for lave, noe som gir lite tilvekst siden laksen er vekselvarm. Det ligger oppdrettsanlegg langs hele norskekysten.

Regulering av vassdrag[rediger | rediger kilde]

Reguleringen av Orkla for kraftproduksjon har endret vassdraget fra å være sterkt flompreget til å ha mer jevn vannføring. Dette har i følge NINA gitt større vanndekte arealer og større smoltproduksjon. Samtidig har ikke reguleringen endret smoltens utvandring fra Orkla som skjer i mai. Omtrent 20.000 smolt drepes i Svorkmo kraftverk hvert år, dette er omkring 10 % av Orklas smoltproduksjon. Orkla er lakseførende 92 km opp til Stoenfossen i Rennebu. Før reguleringen ble det tatt omkring 15 tonn laks og sjøørrett i Orkla, etter reguleringen ligger fangsten paa opp mot 28 tonn i følge NINA.[8]

Laks i heraldikk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ World Conservation Monitoring Centre 1996. Salmo salar. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 15 August 2007.
  2. ^ Salmo salar. World Record Freshwater Fishing. Besøkt 19. mai 2010
  3. ^ a b c Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (1983). Kulturbetinget fiske etter anadrome laksefisk.
  4. ^ a b c d e Jensen, Kjell W. (1983). Om laks og laksefiske. Notat til Lakse og innlandsfiskelovutvalget, 26. mai 1983
  5. ^ http://www.aquabiotechnology.com/index.php?id=3 besøkt 18. mars 2009
  6. ^ Direktoratet for naturforvaltning. Definisjoner og beskrivelse av lakseredskaper. DN–rapport nr 1, 1989. Trondheim.
  7. ^ a b Robberstad, Knut (1949). Retten til laksefisket. Notat etter foredrag 14. oktober 1949 i Trondheim.
  8. ^ NINA fakta nr 12, 1990, Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Salmo salar – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Salmo salar – detaljert artsinformasjon