Aleksandr Skrjabin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksandr Skrjabin rundt år 1900

Aleksandr Nikolajevitsj Skrjabin (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Скря́бин, født 25. desember 1871jul./ 6. januar 1872greg. i Moskva, død 14. apriljul./ 27. april 1915greg. i Moskva) var en russisk komponist og pianist.

De tidlige verkene kjennetegnes av et lyrisk og personlig tonespråk påvirket av Chopin og Liszt, senere av Wagner og utviklet litt om senn en ekspresjonistisk og modernistisk stil inspirert av teosofisk mystisisme.

Skrjabin var en innovativ og kontroversiell komponist som påvirket eksempelvis Sergej Prokofjev and Igor Stravinskij,[1] men ble fort glemt etter sin død. De senere årene har imidlertid interessen for Skrjabins musikk tatt seg opp igjen.

Innhold

Liv [rediger]

Skrjabin som barn

Skrjabin var sønn av en russisk jurist og diplomat av landets militæradel. Moren, en konsertpianist, døde et år etter hun fødte Aleksandr. Faren studerte til diplomat etter konas død og sønnen vokste hovedsakelig opp hos sin fars ugifte søster, Ljubov Skrjabina, som gav ham den første klaverundervisningen. I tiårsalderen ble han etter eget ønske tatt opp ved Moskva kadettskole, noe både faren og tanta var mot.

Fra 1888 til 1892 studerte Skrjabin ved Moskvakonservatoriet: komposisjon hos Anton Arenskij og Sergej Tanejev, klavér hos Vassilij Safonov. For å forberede seg til konservatoriet studerte han hos Moskvas mest velrenommerte private pianolærer, Nikolaj Zverev. Skrjabin avbrøt studiet i komposisjon, da det kom i konflikt med klaverstudiet hos Zverev. I 1892 ble Skrjabin uteksaminert fra konservatoriet med den lille gullmedaljen – medstudenten Sergej Rachmaninov fikk den store.

I 1894 ble Skrjabin kjent med Mitrofan Beljajev som ble Skrjabins forlegger og mesén og som organiserte de første konsertene i utlandet (1895/96). Disse gjorde Skrjabin internasjonalt kjent. På konsertene spilte han nesten utelukkende egne verk.

Skrjabin giftet seg med konsertpianisten Vera Issakovitsj i 1897 som han fikk fire barn med. Fra 1898 til 1903 var Skrjabin klaverprofessor ved Moskvakonservatoriet. De økonomiske forpliktelsene som fulgte med å ha en familie gjorde at han også tok arbeid som musikkinspektør ved St.-Katharina-Instituttet i Moskva.

I 1904 reiste Skrjabin i Sveits, Belgia, Italia og Frankrike. Han var blitt kjent med Tatjana de Schloezer, søsteren til musikkviteren og Skrjabin-forskeren Boris de Schloezer, i november 1902, og i 1905 skilte han seg fra Vera Issakovitsj for å gifte seg med Tatjana. De fikk to barn, den yngste, Julian var et musikalsk vidunderbarn som druknet i Dnepr bare elleve år gammel. Han etterlot seg enkelte komposisjoner som viser at han tross sin beskjedne alder hadde utviklet en egen klangverden.

Skrjabins stjerne steg i både hjemme og ute, særlig etter uroppføringen av den 3. symfonien 29. mai 1905 i Paris. Uroppføringen av den 5. klaversonaten i Moskva og av Poème de l’extase i New York i 1906 var begynnelsen på en triumfferd med en lang rekke gjesteopptredener. Av spesiell betydning fikk et besøk i England 1911 der han kom i kontakt med engelske teosofer.

Få dager etter premieren på Promethée – LePoème du Feu, op. 60 i New York ble Skrjabin syk av blodforgiftning og døde av dette ikke lenge etter. Hans andre familie satt igjen uten midler til livsopphold og overlevde takket være støtte fra venner og musikere.

Musikk [rediger]

Skrjabin

Skrjabin skrev pianomusikk og noen romantiske orkesterverk. De første verkene for klaver vart sterk påvirket av Chopin og Liszt, men senere fortsatte han i et leie som i høy grad var hans eget. Med sin mystiske akkord for eksempel var han en av de komponistene, som i årtiene rundt 1900 bidro til å opløse den vante dur/moll-tonaliteten.

Noen mennesker opplever fargevisjoner når de hører musikk. Skrjabin er antakelig det mest typiske eksempel på en komponist som bevisst og systematisk har arbeidet med forbindelsen mellom toner og farger. Se også synestesi.

Til tross for sitt åpenbare musikalske talent måtte Skrjabin i sine unge år finne seg i å bli satt på krigsskole, fordi hans formyndere hadde bestemt at han skulle bli offisér. Men så snart han hadde blitt uteksaminert fra krigsskolen, besluttet han seg for å hengi seg til musikken. Han drømte om å bli en berømt pianist og øvde så voldsomt at han til slutt overanstrengte den ene hånden, som en tid var helt lam. Men med beundringsverdig tålmodighet og stor viljestyrke lyktes han til slutt atter å oppnå det meste av sine tidligere tekniske ferdigheter.

Ved musikkonservatoriet i Moskva ble han prisbelønt for sitt pianospill, men studiene i komposisjon synes han var ubeskrivelig kjedelige. Det sluttet med at han forlot konservatoriet uten diplom og gav seg i kast med å skrive musikk «etter sitt eget sinn», som han selv sa.

Ikke mange år etterpå ble Skrjabin professor ved det samme konservatoriumet som han hadde vist seg som en problematisk elev på.

Skrjabin skrev til å begynne med musikk for piano, men fikk etter hvert større interesse for orkesteret. I motsetning til de fleste andre russiske komponistene knyttet han seg ikke til nasjonaltradisjonen, men var internasjonalist og antitradisjonell. Dette gjelder – som D. M. Calvocoressi sier – særlig «fra det øyeblikk da han begynte å drømme om å nå frem til noe helt utenfor det vanlige, noe enestående, som ingen hadde drømt om – en syntese av alle kunstarter, der musikken ikke skulle være et mål i seg selv, men bare et middel til å få menneskene over i en ekstatisk, kanskje hysterisk tilstand. Det endelige målet skulle være mysteriet, der musikk, dans, diktning, fargevirkninger og duft skulle samarbeide.»

To av hans store orkesterverker, Det guddommelige diktet, Ekstasens dikt og Prometeus (Ildens dikt), siktet mot dette målet. For å nå det, anvendte han i det sistnevnte verket også et fargepiano som han oppfant.

Han bygget sine senere komposisjoner på en såkalt syntetisk akkord av seks valgte toner.

Kilde: Musiklexikon; Kulturhistoriska Förlagen

Verkfortegnelse [rediger]

Orkesterverk
  • Symfonier
    • Symfoni nr.1 E-dur, op.26
    • Symfoni nr. 2 i c-moll, op. 29
    • Symfoni nr. 3 i c-moll, op. 43 «Le Divin Poème»
  • Symfoniske dikt
    • Rêverie op. 24 (1898)
    • Le Poème de l'extase op.54
    • Promethée – LePoème du Feu op. 60, skrevet for fargeklaver med tanke på et planlagt mysterium. Hele konsertsalen skulle bli opplyst av lys fra dette instrumentet som i partituret er notert tostemmig og kalt «Luce» (italiensk: lys).
  • Andre klaververk, de fleste samlinger miniatyrer og sykluser.
    • Flere serier Préludes, deriblant 24 Préludes op. 11 som er sterkt influert av Chopin
    • Poèmes (en genre utviklet av Skrjabin)
    • 24 etyder

Innspillinger [rediger]

Musikkeksempler [rediger]

I januar 1910 spilte Skrjabin inn 9 egne verk for Welte-Mignon:

Litteratur [rediger]

  • Manfred Angerer: Musikalischer Ästhetizismus : analytische Studien zu Skrjabins Spätwerk (= Wiener Veröffentlichungen zur Musikwissenschaft, 23), Tutzing : Schneider 1984. 124 s. med noteeksempler. ISBN 3-7952-0412-7
  • Sigfried Schibli: Alexander Skrjabin und seine Musik. Piper, München/Zürich, 1983. ISBN 3-492-02759-8.
  • Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. Mysterium und Musik. I Das Orchester 5/1996, 2–7.
  • Stanley Sadie (red.): The New Grove – Dictionary of Music and Musicians, volume 23, 2nd edition, Oxford University Press, Oxford, 2001
  • Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. I MGG – Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2. omarbeidede opplag. Red. L. Finscher. Persondel bind. 15. Bärenreiter, Kassel/Basel, s. 883–899
  • Hanns-Werner Heister und Walter-Wolfgang Sparrer (red.): Komponisten der Gegenwart, edition text+kritik
  • Marina Lobanova: Magier und Theurg. Die musikalischen Vorstellungen des Komponisten Alexander Skrjabins. I NZfM 6/2004, 28–33
  • Marina Lobanova: Mystiker • Magier • Theosoph • Theurg. Alexander Skrjabin und seine Zeit. Hamburg, von Bockel Verlag, 2004. ISBN 3-932696-58-1
  • Igor Fjodorowitsch Belsa: Alexander Nikolajewitsch Skrjabin. Verlag Neue Musik, Berlin 1986
  • Leonid Sabanejev: Erinnerungen an Alexander Skrjabin. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2005. ISBN 3-928864-21-1
  • Leonid Sabanejev: Alexander Skrjabin. Werk und Gedankenwelt. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2006. ISBN 3-936637-06-7

Referanser [rediger]

  1. ^ Bowers, Faubion (1966). «Scriabin Again and Again». Aspen Magazine (2). Besøkt 23. desember 2012.

Eksterne lenker [rediger]

Commons Commons: Alexander Scriabin – bilder, video eller lyd

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aleksandr_Skrjabin&oldid=11946126»