Aleksandr Skrjabin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksandr Skrjabin rundt år 1900

Aleksandr Nikolajevitsj Skrjabin (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Скря́бин, født 25. desember 1871jul./ 6. januar 1872greg. i Moskva, død 14. apriljul./ 27. april 1915greg. samme sted) var en russisk pianist og innovativ og kontroversiell tidligmoderne komponist.

Skrjabins tidlige verk er lyriske og i holdt en personlig stil påvirket av Chopin og Liszt. Senere ble han influert av Wagner og hans ideer om Gesamtkunstwerk. Med tiden utviklet Skrjabin ekspresjonistiske og etterhvert modernistiske verk inspirert av teosofisk mystisisme. Skrjabin hadde megalomane personlighetstrekk og plasserte seg selv i en frelserrolle.

Skrjabin påvirket samtidige komponister, som Sergej Prokofjev og Igor Stravinskij,[1] men ble fort glemt etter sin død. De senere årene har interessen for Skrjabins musikk tatt seg opp igjen.

Liv[rediger | rediger kilde]

Skrjabin som barn
Skrjabin

Skrjabin var sønn av en russisk jurist og diplomat av landets militæradel. Moren, en konsertpianist, døde av tuberkulose et år etter at hun fødte Aleksandr. Faren studerte til diplomat etter konas død og sønnen vokste hovedsakelig opp hos sin fars ugifte søster, Ljubov Skrjabina, som gav ham den første klaverundervisningen. I 1882 begynte han på Moskva kadettskole, men så snart han var uteksaminert besluttet han seg for å konsentrere seg om musikken.

For å forberede seg til konservatoriet studerte han hos Moskvas mest velrenommerte private musikklærer, den strikte Nikolaj Zverev. Fra 1888 til 1892 studerte Skrjabin ved Moskvakonservatoriet: komposisjon hos Anton Arenskij og Sergej Tanejev, klavér hos Vassilij Safonov, men avbrøt komposisjonstudiet på grunn av problemer med å forholde seg til Arenskij og en utstrakt uvilje mot å skrive verk i former han ikke interesserte seg for.[2] Skrjabin ble uteksaminert fra konservatoriet i 1892. Han ble tildelt den lille gullmedaljen – medstudenten Sergej Rakhmaninov fikk den store.

Skrjabin drømte om å bli en berømt pianist og øvde så mye at han i 1891 overanstrengte høyre hånd. Han fikk et tilbakefall i 1893, men med tålmodighet og viljestyrke lyktes han til slutt å få tilbake det meste av sine tidligere tekniske ferdigheter. Opplevelsene gjorde at Skrjabin begynte å tvile på Gud og religionen. Få år senere tok han avstand fra den ortodokse tro og knyttet snart tette kontakter med teosofiske kretser.[3] [4]

Skrjabin fikk i 1894 kontakt med musikkforleggeren Mitrofan Beljajev. Han ble Skrjabins mesén og organiserte de første utenlandskonsertene (1895/96). Denne konsertserien gjorde Skrjabin internasjonalt kjent.

I 1897 giftet Skrjabin seg med konsertpianisten Vera Issakovitsj, sammen fikk de fire barn. Fra 1898 til 1903 var han klaverprofessor ved Moskvakonservatoriet. De økonomiske forpliktelsene som fulgte med familien gjorde at han også tok arbeid som musikkinspektør ved St.-Katharina-Instituttet i Moskva.

Skrjabin reiste i Sveits, Belgia, Italia og Frankrike i 1904. Han var blitt kjent med Tatjana de Schloezer, søsteren til musikkviteren og Skrjabin-forskeren Boris de Schloezer, i november 1902, og i 1905 skilte han seg fra Vera Issakovitsj for å gifte seg med Tatjana, som han fikk to barn med. Den yngste, Julian, var et musikalsk vidunderbarn som druknet i Dnepr bare elleve år gammel. Til tross for sin beskjedne alder etterlot han seg enkelte komposisjoner som viser at han var i ferd med å utvikle en egen klangverden.

Skrjabins stjerne steg både hjemme og ute, særlig etter uroppføringen av den 3. symfonien 29. mai 1905 i Paris. Uroppføringen av Pianosonate nr. 5, op. 53 i Moskva 18. november 1908 og av Le Poème de l’Extase (op. 54) i New York i 10. desember 1908 var begynnelsen på en lengre triumfferd.

Få dager etter at orkesterverket Promethée – LePoème du Feu, op. 60 hadde premiere i New York med lyseffekter ble Skrjabin syk av blodforgiftning og døde av dette ikke lenge etter. Familien satt igjen uten midler til livsopphold og overlevde takket være støtte fra venner og musikere.

Musikk[rediger | rediger kilde]

«Mystisk» akkord

Skrjabin skrev til å begynne med musikk for piano, men fikk etter hvert større interesse for orkesterverk.

De første verkene for klaver var sterkt påvirket av Chopin og Liszt, senere lærte han Richard Wagners musikk å kjenne, og inspirert av kjennskapet utviklet han et eget eget tonespråk som snart gikk ut over kromatikken i Wagners Tristan und Isolde.

Fra og med orkesterverket Promethée. Le Poème du feu op. 60 bygde Skrjabin på såkalte «mystiske akkorder» eller «prometheus-akkorder». Dette er seksstemmige akkorder som på ulik måte er oppbygd av rene forstørrede og forminskede kvarter. Ved å utvikle dette harmoniske systemet ble Skrjabin en av de komponistene som i årtiene rundt år 1900 bidro til å oppløse dur/moll-tonaliteten. Musikkviteren Zofia Lissa beskrev Skrjabins atonale klangsentrumsteknikk som en forgjenger til tolvtoneteknikken.

Skrjabin videreutviklet klaversonaten ved å innføre ensatsighet. Allerede de fire satsene i Klaversonate nr. 1 er tett forbundet med hverandre, og fra den femte sonaten er ensatsighet regelen. Den samme endringen mot ensatsige verk finner en hos Skrjabins orkesterverk.

I motsetning til de fleste russiske komponistene knyttet ikke Skrjabin an til landets nasjonaltradisjon, men var internasjonalist og antitradisjonell. Han planla et Mysterium som skulle forene alle kunstarter, som musikk, dans, diktning, fargevirkninger og duft med det for øye å sette menneskene i en ekstatisk tilstand. Han rakk ikke virkeliggjøre sine planer, men i sine to siste verk, Det guddommelige diktet, Ekstasens dikt og Prometeus (Ildens dikt), siktet han mot dette målet. I sistnevnte anvendte han et selvkonstruert fargepiano som projiserte farger på en skjerm.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Orkesterverk
  • Symfonier
    • Symfoni nr.1 E-dur, op.26
    • Symfoni nr. 2 i c-moll, op. 29
    • Symfoni nr. 3 i c-moll, op. 43 «Le Divin Poème»
  • Symfoniske dikt
    • Rêverie op. 24 (1898)
    • Le Poème de l'extase op.54
    • Promethée – LePoème du Feu op. 60, skrevet for fargeklaver med tanke på et planlagt mysterium. Hele konsertsalen skulle bli opplyst av lys fra dette instrumentet som i partituret er notert tostemmig og kalt «Luce» (italiensk: lys).
  • Andre klaververk, de fleste samlinger miniatyrer og sykluser.
    • Flere serier Préludes, deriblant 24 Préludes op. 11 som er sterkt influert av Chopin
    • Poèmes (en genre utviklet av Skrjabin)
    • 24 etyder

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

  • Håkon Austbø: Alexander Skryabin. The Piano Sonatas, vol 1 Simax PSC 1055, vol 2 PSC 1056 (1989–1990)
  • Håkon Austbø: Skryabin: Complete poems for piano, 1982, Saravah/RCA SHL 1094 (1982)
  • Gunilla Süssmann: Tockà NMA 4 (2005)
  • Hanna-Marie Weydahl: Aleksandr Skrjabin Klaververker, Hanna-Marie Weydal (1999)

Musikkeksempler[rediger | rediger kilde]

I januar 1910 spilte Skrjabin inn 9 egne verk for Welte-Mignon:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bowers, Faubion (1966). «Scriabin Again and Again». Aspen Magazine (New York: Roaring Fork Press) (2). OCLC 50534422. Besøkt 23. desember 2012. 
  2. ^ Bowers, Faubion (1996). Scriabin, a Biography. New York: Dover Publications. ISBN 978-0-486-28897-0. OCLC 33405309. 
  3. ^ Fashionable Occultism: The World of Russian Composer Aleksandr Scriabin
  4. ^ Theosophical Society in America

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manfred Angerer: Musikalischer Ästhetizismus : analytische Studien zu Skrjabins Spätwerk (= Wiener Veröffentlichungen zur Musikwissenschaft, 23), Tutzing : Schneider 1984. 124 s. med noteeksempler. ISBN 3-7952-0412-7
  • Sigfried Schibli: Alexander Skrjabin und seine Musik. Piper, München/Zürich, 1983. ISBN 3-492-02759-8.
  • Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. Mysterium und Musik. I Das Orchester 5/1996, 2–7.
  • Stanley Sadie (red.): The New Grove – Dictionary of Music and Musicians, volume 23, 2nd edition, Oxford University Press, Oxford, 2001
  • Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. I MGG – Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2. omarbeidede opplag. Red. L. Finscher. Persondel bind. 15. Bärenreiter, Kassel/Basel, s. 883–899
  • Hanns-Werner Heister und Walter-Wolfgang Sparrer (red.): Komponisten der Gegenwart, edition text+kritik
  • Marina Lobanova: Magier und Theurg. Die musikalischen Vorstellungen des Komponisten Alexander Skrjabins. I NZfM 6/2004, 28–33
  • Marina Lobanova: Mystiker • Magier • Theosoph • Theurg. Alexander Skrjabin und seine Zeit. Hamburg, von Bockel Verlag, 2004. ISBN 3-932696-58-1
  • Igor Fjodorowitsch Belsa: Alexander Nikolajewitsch Skrjabin. Verlag Neue Musik, Berlin 1986
  • Leonid Sabanejev: Erinnerungen an Alexander Skrjabin. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2005. ISBN 3-928864-21-1
  • Leonid Sabanejev: Alexander Skrjabin. Werk und Gedankenwelt. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2006. ISBN 3-936637-06-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Alexander Scriabin – bilder, video eller lyd