Jens Stoltenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg i juni 2009.
Foto: Kjetil Ree
Født 16. mars 1959 (50 år)
Oslo, Norge
Ektefelle Ingrid Schulerud
Yrke Sosialøkonom
Parti Arbeiderpartiet
Norges statsminister
Regjering Stoltenberg II
Periode(r) 2005–
Forgjenger Kjell Magne Bondevik
Arbeiderpartiets leder
Periode(r) 2002–
Forgjenger Thorbjørn Jagland
Norges statsminister
Regjering Stoltenberg I
Periode(r) 2000–2001
Forgjenger Kjell Magne Bondevik
Etterfølger Kjell Magne Bondevik
Norges finansminister
Regjering Jagland I
Periode(r) 1996–1997
Forgjenger Sigbjørn Johnsen
Etterfølger Gudmund Restad
Norges nærings- og energiminister
Regjering Brundtland III
Periode(r) 1993–1996
Forgjenger Finn Christensen
Etterfølger Grete Faremo
Signatur
Jens Stoltenberg sin signatur

Jens Stoltenberg (født 16. mars 1959 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Han har vært Norges statsminister siden 2005, og var også statsminister fra 2000 til 2001. Han har vært leder i Arbeiderpartiet siden 2002, og stortingsrepresentant for Oslo siden 1993. Da han tiltrådte som statsminister i 2000 var han Norges yngste statsminister noensinne med sine 41 år, men hadde allerede da en tung, politisk karrière bak seg. Stoltenberg var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 1985 til 1989, og statssekretær i Miljøverndepartementet fra 1990 til 1991. Han var næringsminister fra 1993 til 1996, og finansminister fra 1996 til 1997.

Innhold

Bakgrunn

Slekten Stoltenberg immigrerte til Norge på 1600-tallet, fra den tyske landsbyen Stoltenberg i Schleswig-Holstein. Disse traktene var på dette tidspunktet underlagt kongeriket Danmark-Norge. Jens Stoltenberg vokste opp i en politisk familie. Hans far, Thorvald Stoltenberg, var en fremtreden Arbeiderparti-politiker som var forsvarsminister 1979–1981 og utenriksminister 1987–1989 og 1990–1993. Jens Stoltenbergs mor er tidligere statssekretær Karin Stoltenberg, søster av Marianne Heiberg, og Stoltenberg har dessuten søstrene Camilla Stoltenberg og Nini Stoltenberg. Jens Stoltenbergs onkel var Johan Jørgen Holst, som var gift med Heiberg. Jens Stoltenberg er gift med Ingrid Schulerud, som han har to barn med.[1]

Stoltenberg gikk grunnskole ved Rudolf Steinerskolen i Oslo, og fullførte senere videregående skole ved Oslo katedralskole i 1978. Han slet med spesielt matematikk på skolen, og gir gjerne Steinerskolen æren for at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig.[2] Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, hvor han ble uteksaminert som cand.oecon. i 1987. Stoltenbergs hovedoppgave, Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet, handlet om strategier for optimal utvinning og bruk av oljepenger.[3]

Stoltenberg jobbet som deltidsjournalist i Arbeiderbladet 1979–1981, som konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990, og som timelærer i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo 1989–1990.

Politisk karrière

Ungdomspolitikk og statsråd

Stoltenberg var sentralstyremedlem i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 1979, og var dens leder fra 1985 til 1989. Samtidig som han var AUF-leder var han også visepresident i Den sosialistiske ungdomsinternasjonale (International Union of Socialist Youth). Han var senere leder i Oslo Arbeiderparti fra 1990 til 1992, da han ble valgt til 1. nestleder i partiet. Stoltenberg var dessuten leder i Mannsrolleutvalget 1986–1987, og medlem 1987–1990. Medlem av Forsvarskommisjonen av 1990 inntil 1992, og leder av Arbeidsgruppe for å motvirke skader av sur nedbør 1990–1992. Nestleder i Forum for verdiskaping 1993–1996.

Han var 3. vararepresentant til Stortinget fra 1989, og møtte fast for Bjørn Tore Godal 1991–1993. I 1993 ble Stoltenberg valgt inn på eget mandat, og har siden blitt gjenvalgt, men har overlatt sitt sete til en vararepresentant i periodene 1993–1997, 2000–2001 og fra 2005 grunnet oppgaver i regjeringen. Først som statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 under Thorbjørn Berntsen, siden som nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland 1993–1996. I Thorbjørn Jaglands regjering var han finansminister fra tiltredelsen i 1996 til dens avgang etter valget i 1997. Han var leder i Stortingets energi- og miljøkomité fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.

AUF-skandalen

Medlemstallsskandalen i AUF tidlig i 1998 omfattet politietterforskning, og etterhvert også rettsprøvelse, av fire AUF-medlemmer. Anklagene fikk ut på forfalskning av medlemstall for å få høyere statstilskudd.[4] De ble til slutt funnet skyldig i bedrageri og dømt til fengselsstraffer.[4] Den ulovlige praksisen med å rapportere høyere medlemstall enn det som var tilfelle hadde med tiden blitt en akseptert kultur blant enkelte politiske ungdomsorganisasjoner, og det er hevdet at lederskapet i partiene involvert, også i Arbeiderpartiet, var klar over dette.[4] Selv om bare fire AUF-medlemmer ble dømt, ble også tidligere medlemmer av AUF, som Stoltenberg og Jagland, gått etter i sømmene.[4]

Den 2. mars 1995 ble saken kjent gjennom Verdens Gang (VG), og tolv dager senere innrømte Stoltenberg og den tidligere AUF-lederen Turid Birkeland at dette praksisen var vanlig og akseptert på den tiden de var aktive i organisasjonen.[5] 17. mars ble Stoltenberg bedt om å avgi sin forklaring om saken, og sa under ed i Oslo tingrett at han ikke var kjent med denne praksisen i AUF, også under hans lederskap.[5]

Stoltenberg ble også kryssforhørt av forsvarsadvokaten Tor Erling Staff, som pekte på at medlemstallene for AUF under Stoltenbergs lederskap – 11 000 – var for høye.[5] Ifølge Staffs utregninger ville et så høyt medlemstall bety at AUF hadde måttet rekruttere flere tusen medlemmer hvert år.[5] Dagen etter, 18. mars, sa Stoltenberg i retten at staten hadde godtatt ikke-betalende medlemmer i ungdomsorganisasjoner som vanlige medlemmer i mange år, såfremt medlemskapet var godkjent av medlemmet muntlig.[5]

Maktkampen med Jagland

Vladimir Putin og Stoltenberg i New York i 2000
Jens Stoltenberg ved tiltredelsen som statsminister i 2005.
Foto: Chris Nyborg
Stoltenberg hylles som valgvinner av Arbeiderpartiets valgvake, 14. september 2009.
Foto: Erlend Bjørtvedt

Etter Gro Harlem Brundtlands overraskende avgang som partileder i 1992 ble både Stoltenberg og Thorbjørn Jagland lansert som lederkandidater. Partiet var delt i synet på hvem som skulle overta vervet, og mens Oslo Arbeiderparti og AUF støttet Stoltenberg hadde også Jagland mektige støttespillere, spesielt i LO. Det gikk lenge mot en kampvotering mellom de to kronprinsene, men da Stoltenberg av «familiære grunner» trakk sitt kandidatur like før landsmøtet endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet.[6] I etterkant kom det frem at Yngve Hågensen hadde vært sentral i ledervalget, da Hågensen hadde vurdert det til at Stoltenberg langt fra var moden nok til et så tungt verv.[7]

Jagland gikk av som statsminister etter valget i 1997 etter å ha satt en minimumsgrense på 36,9 % av stemmene for å forsette. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget etter lå Ap stabilt på sterke 40 % på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og navn som Hill-Marta Solberg og Trond Giske ble stadig oftere nevnt som partiets neste ledere.[8]

Med 28,2 % gjorde Arbeiderpartiet et elendig kommunestyre- og fylkestingsvalg i 1999. Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen innad i partiet. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkeledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg.[9] Etter flere uker med store spekulasjoner i media og et enormt press valgte Jagland å trekke seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat i februar. Jagland beholdt det formelle vervet som partileder, men som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen var det Stoltenberg som nå ble Arbeiderpartiets frontfigur.[10]

Jens Stoltenbergs første regjering

Utdypende artikkel: Jens Stoltenbergs første regjering

Stoltenbergs inntreden som parlamentarisk leder og statsministerkandidat førte til økende oppslutning på meningsmålinger. Vel én måned etter tiltredelsen som parlamentarisk leder, falt Kjell Magne Bondeviks første regjering på et kabinettspørsmål om utbyggning av gasskraftverk.[11] Jens Stoltenbergs første regjering ble sittende fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001, og var en ren Arbeiderparti-regjering. Denne mindretallsregjeringen fikk like store problemer i forhold til Stortinget som den foregående mindretallsregjeringen, muligens større fordi Stoltenberg hadde mindre muligheter enn Kjell Magne Bondevik til å velge mellom støtte fra høyre- eller venstresiden. Regjeringen fikk allikevel gjennomført noen betydelige, strukturelle reformer, som man ikke nødvendigvis fikk se virkningen av mens regjeringen satt. Særlig gjaldt dette reformene innenfor sykehusene, politiet og forsvaret.

Stoltenbergs regjering måtte vike for Kjell Magne Bondeviks andre regjering da valgresultatet viste klar borgerlig seier. Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget som parlamentarisk leder og medlem i Utenrikskomiteen, Valgkomiteen og Den utvidede utenrikskomiteen ut stortingsperioden.

Partileder

Stortingsvalget 2001 var et stort tap for Arbeiderpartiet, med et fall fra 35 til 24 prosent av stemmene, og skyldtes formodentlig at partiet overtok regjeringsmakten uten å ha et fastsatt program, samt uten å ha noe særlig handlingsrom med hensyn til Stortinget. Valget ble partiets dårligste siden de indre stridighetene i 1920-årene og stortingsvalget 1924, og personkonflikten på øverste nivå tilspisset seg. I 2002 ble til slutt Jagland erstattet som partileder av Stoltenberg, uten at dette kom som noen overraskelse for mange i partiet.[12] Det ble først sagt at striden skulle avgjøres ved partiets landsmøte i 2004, men i 2002 trakk Jagland seg fra vervet uten noen avstemning grunnet helseplager.[13][14] Jagland hadde også følt et uttalt ansvar for å avslutte den destruktive personstriden.[13]

Jens Stoltenbergs andre regjering

Utdypende artikkel: Jens Stoltenbergs andre regjering

Etter stortingsvalget den 12. september 2005, hvor Arbeiderpartiet gikk betydelig frem, annonserte Jens Stoltenberg at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet tok sikte på å danne regjering. Jens Stoltenbergs andre regjering, kalt «Den rødgrønne regjeringen», tiltrådte 17. oktober under Stoltenbergs ledelse og etterfulgte Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Siden tiltredelsen har regjeringen vært gjenstand for flere skandaler og utskiftninger, og regjeringen har ligget langt etter opposisjonen på de fleste meningsmålinger. Under finanskrisen fra 2007 til 2009 har gapet allikevel minsket, og det var lenge dødt løp. Ved stortingsvalget 2009 gikk Arbeiderpartiet ytterligere frem under Stoltenbergs ledelse, og fikk 35,3 prosent av stemmene. Tross tilbakegang for Sosialistisk Venstreparti, fikk flertallsregjeringen fornyet tillitt, og fortsetter i den nye stortingsperioden, formodentlig med visse endringer av mannskap.

Hjertesaker

Jens Stoltenberg er opptatt av at alle verdens barn skal bli vaksinert mot smittsomme sykdommer. Det første foredraget han holdt i sin andre periode som statsminister var på Farmasidagene 2005 under tittelen «Vaksinasjon mot fattigdom».[15] Stoltenberg var styremedlem i Det internasjonale vaksinefondet (GAVI) 2002–2005.

Referanser

  1. ^ Helljesen, Vilde (14. mars 2009(2009-03-14 )). «Hopalong Cassidy» fyller 50 år. NRK. Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  2. ^ Jens Stoltenberg. Norsk biografisk leksikon (2005). Besøkt 18. oktober 2009(2009-10-18 ).
  3. ^ Reinertsen, Maria (22. mai 2009) «Oljefondets utspring». Morgenbladet
  4. ^ a b c d Arneseth, Andreas (5. januar 1998(1998-01-05 )). Alvorlig tiltale om grovt bedrageri. Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  5. ^ a b c d e Westengen, Kari (18. mars 1998(1998-03-18 )). Stoltenberg: staten godtok «juks». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  6. ^ «Mange spekulasjoner om maktkampen før ledervalget». NTBtekst. (9. novemeber 1992)
  7. ^ Spence, Thomas (25. oktober 1996). «Statsministerskiftet - Veien mot toppen : Tvilte seg frem til makten». Aftenposten.
  8. ^ Saure, Kjell Erik og Bonde, Aslak (12. november 1998). «Tåkefyrste eller redningsmann - eller begge deler?». Aftenposten.
  9. ^ Nygaard, Oslo. (14. januar 2000) «Arbeiderpartiet i kraftig fall». Aftenposten.
  10. ^ «Jagland-Stoltenberg: Sammen kan de være dynamitt». NTBtekst (10. februar 2000)
  11. ^ Norway's new cabinet named. BBC (17. mars 2000(2000-03-17 )). Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  12. ^ Karlsen, Kirsten (25. mars 2001(2001-03-25 )). Deler makta til 2004. Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  13. ^ a b Narum, Håvard (6. april 2002(2002-04-06 )). Ville kjempet mot Jagland. Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  14. ^ Ingen tegn til sykdom. NRK (15. januar 2002(2002-01-15 )). Besøkt 17. oktober 2009(2009-10-17 ).
  15. ^ Statsministeren åpnet Farmasidagene 2005. Norges Apotekerforening. Arkivert fra originalen 9. august 2009(2009-08-09 ). Besøkt 9. august 2009(2009-08-09 ).

Se også

Eksterne lenker

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jens Stoltenberg – bilder, video eller lyd


Riksvåpen
Norges sittende regjering

Statsminister
Finansminister | Kommunal- og regionalminister | Utenriksminister | Forsvarsminister | Miljøvernminister | Olje- og energiminister | Utviklingsminister | Nærings- og handelsminister | Samferdselsminister | Forsknings- og høyere utdanningsminister | Kunnskapsminister | Arbeidsminister | Justisminister | Barne-, likestillings- og inkluderingsminister | Kulturminister | Helse- og omsorgsminister | Fornyings- og kirkeminister | Landbruks- og matminister | Fiskeri- og kystminister | Samordningsminister

Norges statsministre etter 1945
Johan Nygaardsvold (1945) | Einar Gerhardsen (1945–51) | Oscar Torp (1951–55) | Einar Gerhardsen (1955–63) | John Lyng (1963) | Einar Gerhardsen (1963–65) | Per Borten (1965–71) | Trygve Bratteli (1971–72) | Lars Korvald (1972–73) | Trygve Bratteli (1973–76) | Odvar Nordli (1976–81) | Gro Harlem Brundtland (1981) | Kåre Willoch (1981–86) | Gro Harlem Brundtland (1986–89) | Jan P. Syse (1989–90) | Gro Harlem Brundtland (1990–96) | Thorbjørn Jagland (1996-97) | Kjell Magne Bondevik (1997–2000) | Jens Stoltenberg (2000–01) | Kjell Magne Bondevik (2001–05) | Jens Stoltenberg (2005–)
Norges finansministre etter 1945
Gunnar Jahn (1945) | Erik Brofoss (1945–47) | Olav Meisdalshagen (1947–51) | Trygve Bratteli (1951–55) | Mons Lid (1955–56) | Trygve Bratteli (1956–60) | Petter Jakob Bjerve (1960–63) | Andreas Cappelen (1963) | Dagfinn Vårvik (1963) | Andreas Cappelen (1963–65) | Ole Myrvoll (1965–71) | Ragnar Christiansen (1971–72) | Jon Ola Norbom (1972–73) | Per Kleppe (1973–79) | Ulf Sand (1979–81) | Rolf Presthus (1981–86) | Arne Skauge (1986) | Gunnar Berge (1986–89) | Arne Skauge (1989–90) | Sigbjørn Johnsen (1990–96) | Jens Stoltenberg (1996–97) | Gudmund Restad (1997–2000) | Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (2000–01) | Per-Kristian Foss (2001–05) | Kristin Halvorsen (2005–2009) | Sigbjørn Johnsen (2009–)
Norges olje- og energiminister (nærings- og energiminister 1993-1996)

Bjartmar Gjerde (1978-80) | Arvid Johanson (1980-81) | Vidkunn Hveding (1981-83) | Kåre Kristiansen (1983-86) | Arne Øien (1986-89) | Eivind Reiten (1989-90) | Finn Kristensen (1990-93) | Jens Stoltenberg (1993-96) | Grete Faremo (1996) | Ranveig Frøiland (1996-97) | Marit Arnstad (1997-2000) | Anne Enger Lahnstein (1999) | Olav Akselsen (2000-01) | Einar Steensnæs (2001-04) | Thorhild Widvey (2004-05) | Odd Roger Enoksen (2005-07) | Åslaug Haga (2007-08) | Terje Riis-Johansen (2008-)

Riksvåpen
Stortingsrepresentanter 2009–2013

Akershus: Huitfeldt (Helseth) • Høglund • Sanner • Myrli • Kjos • Sjøli • Aasen • Asmyhr • Eldegard • Graham • Solhjell • Kjernli • Tenden • Thomsen • Dahl • Hareide • Aust-Agder: de Ruiter • Godskesen • Harberg • Ropstad • Buskerud: Kolberg • Knudsen • T. Helleland • Christoffersen • Rytman • Micaelsen • Werp • Gustavsen • Lundteigen • Finnmark: Pedersen • Fredriksen • Simensen • I. Olsen • F.B. Jensen • Hedmark: Storberget • Trettebergstuen • Bredvold • Breen • Vedum • Gundersen • Sønsterud • K. Andersen • Hordaland: Strøm-Erichsen (Brandvik) • Sortevik • Solberg • L. Henriksen • Hagesæter • Halleraker • Lydvo • Dåvøy • Woldseth • Teigen • Warloe • Toppe • Lysbakken (Barstad) • Rommetveit • Reiertsen • Møre og Romsdal: Botten • Nesvik • Nørve • Gjelseth • Grimstad • Torve • Klinge • Eide • Hanekamhaug • Nord-Trøndelag: Kristoffersen • Stokkan-Grande • Eriksson • Brekk (Ramsøy) • Bratli • Myraune • Nordland: Strøm • Svendsen • Ljunggren • Kristiansen • Ellingsen • Sivertsen • Nordås • L. Hansen • G.K. Hansen • Trældal • Oppland: Rudihagen • Aasrud (Håheim) • M.Ø. Johansen • Hagebakken • Wøien • Thommessen • Hagen • Oslo: Stoltenberg (Haugli) • Foss • S. Jensen • Nybakk • Halvorsen (Sørensen) • Søreide • Bøhler • Tybring-Gjedde • Støre (Wickholm) • Grande • Tetzschner • Marthinsen • Myhre • Holmås • Tajik • Astrup • Syversen • Rogaland: Solvik-Olsen • Nordtun • Høie • Horne • Sund • Høybråten • Meling • Vaksdal • Opheim • Kleppa (Pollestad) • Kambe • Thorsen • Langeland • Sogn og Fjordane: Heggø • Navarsete (Sande) • Starheim • Bremer • Lødemel • Sør-Trøndelag: Giske (Haugen) • Sandberg • Gjul • L.C.H. Helleland • Asphjell • Lien • E.K. Hansen • Valen • Moe • Håbrekke • Telemark: Aasland • Hoksrud • G. Olsen • Isaksen • S.O. Hansen • Bekkevold • Troms: Arnesen • Korsberg • Bjørnflaten • Aspaker • Amundsen • Knutsen • Nordahl • Vest-Agder: Michaelsen • K. Henriksen • Gitmark • Eriksen • Skumsvoll • Holmelid • Vestfold: D.T. Andersen • Anundsen • Flåtten • Mandt-Bartholsen • P.A. Olsen • Gullvåg • Thorkildsen • Østfold: S.R. Hansen • Leirstein • I. Johansen • Schou • Gåsvatn • Forsberg • W. Olsen • Giltun • Hjemdal

Arbeiderpartiets ledere
Anders Andersen (1887–88) | Hans G. Jensen (1888–89) | Christian Holtermann Knudsen (1889–90) | Carl Jeppesen (1890–92) | Ole Georg Gjøsteen (1892–93) | Gustav Olsen-Berg (1893–94) | Carl Jeppesen (1894–97) | Ludvig Meyer (1897–1900) | Christian Holtermann Knudsen (1900–03) | Christopher Hornsrud (1903–06) | Oscar Nissen (1906–11) | Christian Holtermann Knudsen (1911–18) | Kyrre Grepp (1918–22) | Emil Stang d.y. (1922–23) | Oscar Torp (1923–45) | Einar Gerhardsen (1945–65) | Trygve Bratteli (1965–75) | Reiulf Steen (1975–81) | Gro Harlem Brundtland (1981–92) | Thorbjørn Jagland (1992–2002) | Jens Stoltenberg (2002–)
AUFs ledere etter 1945
Trygve Bratteli (1945-46) | Rolf Åkervik (1946-49) | Frank Andersen (1949-52) | Ivar Mathisen (1952-55) | Reidar Hirsti (1955-58) | Bjartmar Gjerde (1958-61) | Reiulf Steen (1961-64) | Ola Teigen (1964-69) | Hans Raastad (1969-71) | Bjørn Tore Godal (1971-73) | Rune Gerhardsen (1973-75) | Sissel Rønbeck (1975-77) | Thorbjørn Jagland (1977-81) | Egil Knudsen (1981-85) | Jens Stoltenberg (1985-89) | Turid Birkeland (1989-92) | Trond Giske (1992-96) | Anniken Huitfeldt (1996-2000) | Eva Kristin Hansen (2000-02) | Gry Larsen (2002-06) | Martin Henriksen (2006-)
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Stoltenberg»