Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 46°N 2°Ø

République française
Republikken Frankrike

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Frihet, likhet, brorskap
(fransk: Liberté, égalité, fraternité)

Kart over République française

Innbyggernavn Franskmann, fransk
Hovedstad Paris
Tidssone UTC+12
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 42
643 427[a] km²
0,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 21
64 057 792[b]
Bef.tetthet 99,56 innb./km²
HDI 0,884 (rangert som nr. 14)
Styreform Demokratisk republikk
President François Hollande
Statsminister Manuel Valls
Offisielt språk Fransk1
Valuta Euro3, CFP-franc4
Nasjonaldag 14. juli
Nasjonalsang «Marseillaisen»
ISO 3166-kode FR
Toppnivådomene .fr
Kart over Republikken Frankrike
Kart over Republikken Frankrike

1Flere uoffisielle språk og dialekter snakkes, les Språk
2Gjelder bare fastlands-Frankrike og Korsika
3Gjelder hele Republikken Frankrike unntatt de oversjøiske territoriene i Stillehavet
4Brukes kun i de oversjøiske territoriene i Stillehavet
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Frankrike (fransk: France), offisielt Republikken Frankrike (fransk: République française) er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike i Europa strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland. Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Nederlandene deler grense på Saint Martin.

Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var en av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner. Landet er medlem av La Francophonie og G8. Landet er arealmessig det største i EU, og er fellesskapets andre største økonomi etter Tyskland. Det er også et av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet France kommer fra latin Francia, «frankernes land». Det norske Frankrike har samme opprinnelige betydning, og ligger tett oppimot den tyske formen Frankreich og nederlandsk Frankrijk. For å skille mellom det historiske riket til frankerne og det moderne Frankrike benyttes uttrykket «Frankerriket» om førstnevnte på norsk.

I tillegg til å bety hele landet Frankrike kan France også vise spesifikt til landskapet Pays de France i regionen Île-de-France i Paris-området. France i denne betydningen brukes blant annet i stadionnavnet Stade de France, der «France» ikke viser til landet, men til landskapet med samme navn.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankrikes geografi

Satellittbilde av Frankrike.

Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiske hav, Stillehavet og Antarktis

France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet; det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland.

Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper, fra kystsletter i nord og vest, hvor landet grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet, til fjellkjeder i sør (Pyreneene) og sørøst (Alpene). I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh.).

I området mellom finnes andre hevede regioner som Massif Central eller Vogesene, og omfangsrike elvebasseng rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen.

Klima[rediger | rediger kilde]

Frankrike har en lang kystlinje: mot Den engelske kanal og Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Store deler av Frankrike har derfor et kystklima: mildt og vått, og med mindre forskjell på sommer og vinter enn i innlandet. Varme luftstrømmer fra tropene gir Sør-Frankrike et tørt og varmt klima, samtidig som sammenstøt mellom disse og kalde luftstrømmer fra Arktis, presset inn fra Atlanterhavet, kan forårsake svært omskiftelig vær. Varmerekorden for Vest-Europa er registrert sør i Frankrike.

Klimatisk variasjon, store nedbørmengder og varm luft har gitt landet grønne løvskoger med eik, bøk, platan, ask, lind og agnbøk. Sør-Frankrike har mest furusteineik- og korkeikskoger. De tørrere områdene er tynt bevokst av lave busker og tornebusker som kan bli opp til to meter høye.

Alpene preger de østlige deler av Frankrike. Denne fjellkjeden er ca. 70 millioner år gammel, et resultat av kollisjon mellom to av jordens tektoniske plater. Prosessen forårsaket en lang periode med vulkansk aktivitet, og det oppsto høye topper både i Frankrike og andre vesteuropeiske land, blant annet Puy de Sancy, som er den høyeste toppen i det sentrale Frankrike.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Språk[rediger | rediger kilde]

Tospråklige skilter i Quimper, bretonsk Kemper, Bretagne.

Det eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Det offisielle franske språket baserer seg på dialekten i Île-de-France. Alle dialektene i nord inngår i begrepet la langue d'oïl, avledet av det gamle ordet for «ja». De ulike dialektene i nord, eksempelvis normannisk og picard, snakkes i dag i liten grad, og da helst av eldre mennesker.

Sør for en linje fra Bordeaux til Lyon snakkes det imidlertid la langue d'oc (som også betyr «ja»), som minner mer om språk som katalansk, spansk og italiensk. Langue d'oc snakkes i flere dialekter, blant annet gascon, provençalsk og francoprovençalsk. La langue d'oc har vært motarbeidet av den franske stat i nær 200 år, slik at de fleste i sør snakker standardisert fransk med en uttale influert av la langue d'oc. Imidlertid er det i dag fornyet interesse for la langue d'oc.

Fransken som snakkes i de oversjøiske departementene Martinique og Guadeloupe i Karibien og på øya Réunion i det indiske hav, kalles kreolsk. Kreolsk har forenklede former, en spesiell uttale og et ordforråd farget av nabospråkene i regionen.

I Roussillon ved Middelhavet snakkes det katalansk, i Pays Basque (Baskerland) helt i sørvest snakkes det baskisk, lengst i nord ved byen Dunkerque snakkes det nederlandsk. I det nordøstre hjørnet snakkes det tyske dialekter, rhinfrankisk i Lorraine og alsacien i Alsace. I noen fjelldaler i sørøst snakkes det italiensk, mens språket på Korsika er et eget språk som minner om italiensk. Bretonsk er et keltisk språk i nær slekt med walisisk som snakkes av mange i den vestre halvdelen av Bretagne.

Undervisning i offentlige skoler foregår i dag hovedsakelig på standardisert fransk.

Religion[rediger | rediger kilde]

Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene.

Dermed føres det ikke statistikk over religiøs tilknytning i befolkningen. Den katolske kirke er imidlertid den tradisjonelle religionen for det store flertallet, og man regner med at over 75% av befolkningen er døpt katolikker, men bare 55% sier at de er katolsk. Spesielt står den katolske religionen sterkt i Bretagne, Normandie og andre områder i vest. Protestantene utgjør 2-3% av befolkningen, og det finnes lommer av tradisjonelt protestantiske områder i mange deler av Frankrike, spesielt i deler av Sør-Frankrike og i Alsace. To tredjedeler av protestantene er reformerte, en tredjedel lutheranere. Frankrike har også en av de største jødiske befolkninger i Vest-Europa, og de utgjør ca. 1% av befolkningen.

Frankrikes nest største religion er imidlertid islam, og ca. 5-7% av befolkningen er muslimer. Muslimene er konsentrert i immigrantmiljø i de største byene.

Agnostikere eller ateister utgjør 26-31% av befolkningen.[1][2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankrikes historie

Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoleon Bonaparte.

Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.

I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidentialisme, og har siden 1995 blitt styrt av høyreorienterte presidenter.

Fra Romerriket til revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Ludvig XIV var kjent som «solkongen», og regjerte med eneveldig makt. Hans mest kjente sitat er L'état, c'est moi! – «Staten, det er meg!».

Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til Gallia, som var bebodd av de keltiske gallerne. Gallia ble erobret av Julius Cæsar og underlagt Romerriket i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der det franske språket etterhvert oppstod fra vulgærlatin) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus, og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre.

I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av germanske stammer, deriblant Frankerne. Sistnevnte skulle etterhvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong Klodvig I lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket la fille aînée de l'Église catholique («den katolske kirkes eldste datter»), noe som i fransk selvbevissthet symboliserte Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa.

I 843 ble Karl den stores Frankerrike delt gjennom Traktaten i Verdun. Av de tre nye rikene ble det vestligste (Vestfranken) kimen til det som skulle bli Frankrike. Karolingerne kom til å styre vestriket frem til 987 da Hugo Capet ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene Capet, Valois og Bourbon, kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom Albigenserkorstoget utryddet de hedenske katarene og utvidet riket til å omfatte Oksitania. I 1337, like før svartedauden kom til landet, begynte den såkalte hundreårskrigen mot England. I andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med Bartolomeusnatten i 1572 da hugenottene ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet nådde det franske monarkiet sin største makt, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land, og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel, og franske filosofer og forfattere var de mest sentrale figurene i opplysningstiden. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia.

Revolusjonen, Napoleon og republikken[rediger | rediger kilde]

Eugène Delacroixs berømte maleri La Liberté guidant le peuple viser en stilisert scene fra julirevolusjonen i 1830.
Fra byggingen av Eiffeltårnet, 1888. Eiffeltårnet ble bygget i forbindelse med Verdensutstillingen i Paris, som markerte hundreårsdagen for den franske revolusjon.

Frankrike var et monarki frem til den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette henrettet, og i skrekkveldet som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for giljotinen. Etter en serie kortlivde regjeringer tok Napoleon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte Det første franske keiserdømme (1804–1814). I løpet av Napoleonskrigene tok Napoleon kontroll over mesteparten av kontinentaleuropa, mens han satte slektninger på tronen ved en rekke nyetablerte franske klientstater.

Etter Napoleons endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med julirevolusjonen i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte julimonarkiet varte frem til 1848, da februarrevolusjonen førte til opprettelsen av Den andre franske republikk. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø Louis Napoléon lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i den tysk-franske krig i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av Den tredje republikk.

Frankrike begynte oppbyggingen av Det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter Det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største, og omfattet da et landareal på 12 347 000 kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6% av verdens landareal.

Frankrike deltok både i første og andre verdenskrig. Første verdenskrig ble en hard bør for landet, og Frankrike mistet hele 1,4 millioner mann i krigshandlingene. Likevel greide man å holde tyskerne tilbake, og kun en mindre del av landet ble okkupert. Krigsinnsatsen var mindre imponerende i neste krig, da Tyskland i løpet av seks uker i 1940 knuste de allierte styrkene og erobret Frankrike. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime – Vichy-Frankrike – i sør.

Etter krigen ble Den fjerde republikk etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tredve årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over Fransk Indokina førte til den første indokinesiske krig, der det franske nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte frigjøringskrigen i Algerie, noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika.

I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som Den femte republikk. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt, og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte euroen i 1999.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankrikes politiske system

Frankrike er en sekulær republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Landets politiske system fra 1958, da en ny grunnlov ble vedtatt, kalles den femte franske republikk. Charles de Gaulle var den første president i den femte republikk. Overgangen fra den fjerde til den femte republikk kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsskifter og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

President, regjering og parlament[rediger | rediger kilde]

Frankrike har et såkalt semipresidentsystem der presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket. I mai 2012 avløste François Hollande fra Parti socialiste Nicolas Sarkozy (UMP) som Frankrikes president. Presidenten er øverstkommanderende for landets væpnede styrker, og styrer mesteparten av utenrikspolitikken. Presidenten har også ansvaret for å utpeke statsministeren. Statsministeren velger så regjeringen, og har det daglige ansvaret for denne. Frankrike har parlamentarisme, noe som tvinger presidenten til å utpeke en statsminister med støtte i nasjonalforsamlingen. Manuel Valls (PS) har vært statsminister siden 31. mars 2014.

Frankrike har et tokammersystem der parlamentet er delt i to. Underhuset heter Assemblée nationale française, og består av 577 delegater valgt for femårsperioder. Valgene foregår i enkeltmannskretser, i to omganger. Frankrikes senat er overhus, og er det minst viktige av de to husene. Senatet har 321 senatorer, som velges i indirekte valg.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Frankrike har et flerpartisystem der enkeltpartier i liten grad har oppnådd flertall alene, og landet har derfor stort sett hatt koalisjonsregjeringer. Siden 1980-tallet har det vært to hovedalternativer i fransk rikspolitikk, med en venstre- og en høyreorientert blokk.

Venstresiden har vært dominert av Parti Socialiste, og består også av en rekke småpartier som Parti communiste français, Les Verts og Parti Radical de Gauche. Den moderate høyresiden er dominert av Union pour un Mouvement Populaire. I tillegg til disse finnes sentrumspartiet Mouvement démocrate, som spiller en mer uavhengig rolle. På den radikale høyresiden finnes Front national, som profilerer seg på EU-motstand og en streng innvandringspolitikk.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Frankrike (fastland) består av 21 regioner, som igjen er delt inn i 95 departementer.

Frankrike er delt inn i 22 regioner, hvorav 21 ligger i France métropolitaine, i tillegg til Korsika. De 21 fastlandsregionene er videre delt inn i departementer alfabetisk nummerert fra 1 til 95, og i tillegg kommer to korsikanske departementer som følger egne nummerbenevnelser, 2A og 2B. Frankrike regner også de fire franske koloniene, de såkalte département d'outre-mer (les DOMs): Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Mayotte og La Réunion administrativt som egne franske departementer. Departementene er videre delt inn i arrondissement, kantoner og kommuner.

Foruten de 22 regionene består den franske republikken av et antall oversjøiske territorier, de såkalte territoire d'outre-mer (les TOMs), hvorav Fransk Polynesia, Saint Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon, Wallis- og Futunaøyene og Ny-Caledonia er bebodd.

Region Departementer Departementshovedstad
Alsace Alsace Bas-Rhin (67)

Haut-Rhin (68)

Strasbourg

Colmar

Aquitaine Aquitaine Dordogne (24)

Gironde (33)

Landes (40)

Lot-et-Garonne (47)

Pyrénées-Atlantiques (64)

Périgueux

Bordeaux

Mont-de-Marsan

Agen

Pau

Auvergne Auvergne Allier (03)

Cantal (15)

Haute-Loire (43)

Puy-de-Dôme (63)

Moulins

Aurillac

Le-Puy-en-Velay

Clermont-Ferrand

Basse-Normandie Basse-Normandie Calvados (14)

Manche (50)

Orne (61)

Caen

Saint-Lô

Alencon

Bourgogne Bourgogne Côte-d'Or (21)

Nièvre (58)

Saône-et-Loire (71)

Yonne (89)

Dijon

Nevers

Mâcon

Auxerre

Bretagne Bretagne Côtes-d'Armor (22)

Finistère (29)

Ille-et-Vilaine (35)

Morbihan (56)

Saint-Brieuc

Quimper

Rennes

Vannes

Centre Centre Cher (18)

Eure-et-Loir (28)

Indre (36)

Indre-et-Loire (37)

Loir-et-Cher (41)

Loiret (45)

Bourges

Chartres

Châteauroux

Tours

Blois

Orléans

Champagne-Ardenne Champagne-Ardenne Ardennes (08)

Aube (10)

Marne (51)

Haute-Marne (52)

Charleville-Mézières

Troyes

Châlons-en-Champagne

Chaumont

Franche-Comté Franche-Comté Doubs (25)

Jura (39)

Haute-Saône (70)

Territoire de Belfort (90)

Besançon

Lons-le-Saunier

Vesoul

Belfort

Haute-Normandie Haute-Normandie Eure (27)

Seine-Maritime (76)

Évreux

Rouen

Île-de-France Île-de-France Paris (75)

Seine-et-Marne (77)

Yvelines (78)

Essonne (91)

Hauts-de-Seine (92)

Seine-Saint-Denis (93)

Val-de-Marne (94)

Val-d'Oise (95)

Paris

Melun

Versailles

Évry

Nanterre

Bobigny

Créteil

Pontoise

Korsika Korsika Corse-du-Sud (2A)

Haute-Corse (2B)

Ajaccio

Bastia

Languedoc-Roussillon Languedoc-Roussillon Aude (11)

Gard (30)

Hérault (34)

Lozère (48)

Pyrénées-Orientales (66)

Carcassonne

Nîmes

Montpellier

Mende

Perpignan

Limousin Limousin Corrèze (19)

Creuse (23)

Haute-Vienne (87)

Tulle

Guéret

Limoges

Lorraine Lorraine Meurthe-et-Moselle (54)

Meuse (55)

Moselle (57)

Vosges (88)

Nancy

Bar-le-Duc

Metz

Épinal

Midi-Pyrénées Midi-Pyrénées Ariège (09)

Aveyron (12)

Haute-Garonne (31)

Gers (32)

Lot (46)

Hautes-Pyrénées (65)

Tarn (81)

Tarn-et-Garonne (82)

Foix

Rodez

Toulouse

Auch

Cahors

Tarbes

Albi

Montauban

Nord-Pas-de-Calais Nord-Pas-de-Calais Nord (59)

Pas-de-Calais (62)

Lille

Arras

Pays de la Loire Pays de la Loire Loire-Atlantique (44)

Maine-et-Loire (49)

Mayenne (53)

Sarthe (72)

Vendée (85)

Nantes

Angers

Laval

Le Mans

La Roche-sur-Yon

Picardie Picardie Aisne (02)

Oise (60)

Somme (80)

Laon

Beauvais

Amiens

Poitou-Charentes Poitou-Charentes Charente (16)

Charente-Maritime (17)

Deux-Sèvres (79)

Vienne (86)

Angoulême

La Rochelle

Niort

Poitiers

Provence-Alpes-Côte d'Azur Provence-Alpes-Côte d'Azur Alpes-de-Haute-Provence (04)

Hautes-Alpes (05)

Alpes-Maritimes (06)

Bouches-du-Rhône (13)

Var (83)

Vaucluse (84)

Digne

Gap

Nice

Marseille

Toulon

Avignon

Rhône-Alpes Rhône-Alpes Ain (01)

Ardèche (07)

Drôme (26)

Isère (38)

Loire (42)

Rhône (69)

Savoie (73)

Haute-Savoie (74)

Bourg-en-Bresse

Privas

Valence

Grenoble

Saint-Étienne

Lyon

Chambéry

Annecy

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Fremmedlegionen er en av de mest kjente franske militæravdelingene, og består av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter.

Frankrikes forsvar er inndelt i Hæren, Marinen, Luftforsvaret og Gendarmeriet. Landet har også kjernefysiske våpen, med presidenten som øverste myndighet både for de konvensjonelle styrkene og for det kjernefysiske arsenalet. Øverste fagmilitære leder er sjefen for forsvarsstaben, som pr. 2009 er Jean-Louis Georgelin. Frankrike har ikke verneplikt. Det franske forsvaret er også kjent for Fremmedlegionen, en militær enhet kun bestående av utenlandske soldater. Frankrike er med i NATO.

Frankrike var et av landene som grunnla De forente nasjoner, og har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Landet var også en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har helt siden Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og Romatraktaten i 1957 spilt en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. Frankrike har også vært initiativtager for et tettere samarbeid i Middelhavsområdet, og var en pådriver for Unionen for Middelhavet. Frankrike har også en ledende rolle i La Francophonie, en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning.

Som tidligere kolonimakt har Frankrike fortsatt tette bånd til en rekke av de tidligere koloniene. Dette gjelder spesielt i det tidligere Fransk Vest-Afrika, der Frankrike også etter avkolonialiseringen har intervenert militært i flere land.

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

Allerede i tiden like etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Frankrike og Norge bra, og Frankrike åpnet et konsulat i Kristiania i 1905. Opprettelsen av Norsk Hydro samme år bidro til det gode forholdet, og franskmenn var tungt inne på eiersiden og i ledelsen av det nye industriselskapet. I 1907 ble det signert en vennskapsavtale hvor Frankrike anerkjente Norges grenser, og i årene frem mot første verdenskrig var Frankrike en av de fremste investorene i norsk industri som vannkraft, kjemi og elektrometallurgi. Brennevinsforbudet i Norge i 1919 førte imidlertid til et anstrengt forhold mellom de to landene, da Frankrike og andre vinproduserende land mistet tilgangen til det norske markedet. De franske protestene ble tatt seriøst i Norge da Frankrike var et viktig eksportland for norsk fisk, og konflikten endte med at Frankrike fikk selge svakvin i Norge. Denne avtalen ble igjen opptakten til Vinmonopolet.[3]

Frankrike er en av Norges største handelspartnere, og utgjør Norges tredje største eksportmarked. 78% av den norske eksporten til Frankrike består av olje- og gass, og andre viktige norske eksportvarer til Frankrike er aluminium og fisk. De viktigste franske eksportvarene til Norge er industrimaskiner/datamaskiner, biler, og elektriske apparater.[4] I 2008 var den totale norske importen fra Frankrike på ca. 18 milliarder kroner, mens eksporten til Frankrike på samme tid var på ca. 87 milliarder kroner.[5]

Den franske ambassaden i Oslo ligger i Drammensveien 69, og fransk ambassadør er Brigitte Collet. Norges ambassade i Paris ligger i 28 rue Bayard like ved Champs-Élysées, og norsk ambassadør er Tarald Brautaset.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Den første ferdigstilte Airbus A380 på «A380 avdukningen» i Toulouse den 18. januar 2005. Airbus er et symbol på globaliseringen av den franske og europeiske økonomien.

Frankrike er medlem av G8-gruppen av ledende industrialiserte land. Det er rangert som verdens femte største og Europas nest største økonomi etter BNP.[6] Med 39 av de 500 største selskapene i verden i 2010 rangeres Frankrike som verdens 4. og Europas 1. i Fortune Global 500, foran Tyskland og Storbritannia. Frankrike, sammen med 11 andre medlemsland i EU, lanserte euro den 1. januar 1999, med euromynter og -sedler som helt erstattet fransk franc (₣) tidlig i 2002.[7]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 2.230,7 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 1,3% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 2,6% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 1,9% 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 1,5% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 3,38% 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 4,60% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7. mai 2008 -9,6 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 8,0% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd -40,8 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd -25,8 mrd $ -1,2 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -2,4 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 8,47 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 34.128 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Største byer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over byer i Frankrike

Satellittfoto av Paris med omgivelser. Hovedstadsområdet er landets tettest befolkede, og med forsteder har Paris nesten ti millioner innbyggere.
# Kommune Department Region Folketall 2008
1 Paris Paris Île-de-France 3&506&2211297&2 211 297
2 Marseille Bouches-du-Rhône Provence-Alpes-Côte d'Azur 3&505&851420&851 420
3 Lyon Rhône Rhône-Alpes 3&505&483181&483 181
4 Toulouse Haute-Garonne Midi-Pyrénées 3&505&439553&439 553
5 Nice Alpes-Maritimes Provence-Alpes-Côte d'Azur 3&505&344875&344 875
6 Nantes Loire-Atlantique Pays de la Loire 3&505&283025&283 025
7 Strasbourg Bas-Rhin Alsace 3&505&272975&272 975
8 Montpellier Hérault Languedoc-Roussillon 3&505&265634&265 634
9 Bordeaux Gironde Aquitaine 3&505&235891&235 891
10 Lille Nord Nord-Pas-de-Calais 3&505&226014&226 014

Kultur[rediger | rediger kilde]

Frankrike har vært et kulturelt senter i århundrer. Mange franske kunstnere er blant de mest anerkjente i sin tidsepoke og Frankrike er fortsatt på verdensbasis vel ansett for sin rike kulturelle tradisjon.

De forskjellige politiske regimer har alltid støttet kunstneriske aktiviteter, og etableringen av kulturministeriet i 1959 har hjulpet til å bevare landets kulturarv og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Kulturdepartementet har vært svært aktiv siden oppstarten. Det har gitt støtte til kunstnere, fremmet fransk kultur på verdensbasis, er støttespiller for festivaler og kulturarrangementer, samt beskytter av historiske monumenter. Den franske regjeringen har også klart å få til et kulturelt unntak i GATT, for å forsvare audiovisuelle produkter laget i landet.

Se: Liste over franske malere

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ La Vie, n°3209, du 1×10{{{1}}} mars 2007
  2. ^ Le Monde des religions, januar 2007
  3. ^ FNHKs 90 år. Fransk-Norsk Handelskammer (2009). Besøkt 11. januar 2010.
  4. ^ Frankrike-strategi. Det norske utenriksdepartementet (20. februar 2003). Besøkt 11. januar 2010.
  5. ^ Minifakta om Norge 2009 : Utenrikshandel, etter utvalgte områder og land. 2008. Statistisk Sentralbyrå (2009). Besøkt 11. januar 2010.
  6. ^ Gross domestic product 2009 (PDF). World Bank. Besøkt 7. oktober 2010.
  7. ^ «History of the Euro», BBC News. Besøkt 30. oktober 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]