Leo Tolstoj

Leo Tolstoj

Lev Tolstojs kone Sofia Andreevna Tolstaja og datter Alexandra Tolstaja.

Grev Lev Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Лев Николаевич Толстой, IPA: [lʲɛv nʲɪkʌˈlajɪvʲɪtɕ tʌlˈstoj] lytt ; født 28. august^jul./ 9. september 1828^greg. i Tula, død 7. november^jul./ 20. november 1910^greg. i Astapovo i det nåværende Lipetsk oblast), på norsk vanligvis kalt Leo Tolstoj, var en russisk forfatter av romaner og essayer, han var dramatiker og filosof - så vel som pasifist, kristen anarkist og utdannelsesreformator. Han er det kanskje mest innflytelsesrike medlemmet av den aristokratiske Tolstojfamilien.

Som forfatter er Tolstoj viden anerkjent som en av de største romanforfattere, især er han kjent for sine mesterverker Krig og fred (1865–69) og Anna Karenina (1875–77). I deres omfang, bredde og realistisk fremstilling av det russiske liv i det 19. århundre, er de to romaner ansett som det fremste av realistisk fiksjon. Som moralfilosof var Tolstoj kjent for sine idéer om ikke-voldelig motstand, som påvirket skikkelser fra det 20. århundre, så som Mahatma Gandhi og Martin Luther King Jr.

Oppvekst

Han ble født på familiens gods i Jasnaja Poljana, som er stedet der han skrev mange av sine bøker og politiske essayer. Moren døde kort tid etter fødselen, uten å etterlate seg noe bilde av seg selv. Tolstoj visste aldri hvordan hun så ut. Han hadde tre eldre brødre, Nikolaj, Sergej og Dmitrij, og en yngre søster, Marja.

Som liten gutt fortalte Nikolaj ham at han hadde skrevet hemmeligheten om hvordan en kan gjøre alle mennesker lykkelige på en grønn pinne som han hadde gjemt ved veien i Zakaz-skogen. Senere bad Leo om å få bli begravet der pinnen skulle være begravet.

Da han var ni, leide familien et hus i Moskva og flyttet dit. I rask rekkefølge døde faren og bestemoren hans. Inntrykkene fra to dødsfall i så nær familie rett etter hverandre gjorde at han begynte å formulere seriøse idéer om store temaer som «døden» og «lykken». Han konkluderte med at døden kan komme når som helst og at en kan bli lykkelig ved å nyte øyeblikket. Han hadde et dårlig selvbilde og bad daglig til Gud om at Han måtte gjøre ham like flott å se på som broren Nikolaj.

Han var nå foreldreløs og flyttet med sin tante til Kazan, der han var i fire år uten å gjøre stort. Tanten overtalte ham til slutt til å begynne på Universitetet i Kazan, noe han gjorde i 1844. I 1847 drog han tilbake til Jasnaja Poljana fra universitetet, og i ytterligere fire år gjorde han ikke noe særlig. Han flyttet til St. Petersburg i 1849 og forelsket seg i byen.

Karriere

I St. Petersburg begynte han å skrive, men ingenting spesielt kom ut av det. I 1850 flyttet han igjen til Moskva.

I 1859 grunnla han en skole basert på hans egne pedagogiske idéer, og han innledet et forhold til en gift kvinne. Sammen fikk de en sønn, Timothy. I 1862 giftet han seg med 18-årige Sophia Behrs. Leo og Sophia fikk 12 barn; 8 sønner og 4 døtre.

I 1869 gav han ut Krig og fred. I 1873 begynte han å skrive Anna Karenina, som ble utgitt i 1877. Disse bøkene blir regnet som Tolstojs mesterverker, og ga han et internasjonalt gjennombrudd.

Rundt 1880 gjennomgikk Tolstoj en slags religiøs krise eller omvendelse. Han søkte kontakt med asketer og andre som forfektet en alternativ livsoppfatning og ga seg mer og mer over til religiøse grublerier. Han forandret sin forståelse av kristendommen ved å forkaste det meste av det overnaturlige i evangeliet og blande det moralske aspekt i kristendommen med elementer fra blant annet buddhismen. Han klarte ikke å tro på dogmene, ikke en gang på oppstandelsen – den mest sentrale læresetning i den ortodokse kirkes tro. Dette resulterte i et brudd med den russiske kirken.

Tolstoj tok nå et oppgjør med mange av sine tidligere meninger og forkastet alt han hadde skrevet før 1880. De bøkene han nå skriver, er mer og mer preget av hans religiøse syn, og han opptrer mer og mer som en predikant. Den mest kjente fortellingen fra denne perioden, er Ivan Iljitsj' død som kom ut i 1886.

Måten Tolstoj tok avstand fra det normale liv i samtiden, kommer blant annet til syne på den måten han kjempet med nebb og klør for å unngå å få Nobelprisen i litteratur. Tolstoj var foreslått både til denne prisen og Nobels fredspris – det siste på grunn av sitt ikkevold engasjement. I et svarbrev til et 40–talls kunstnere som hadde kjempet for hans kandidatur, uttrykte han sin glede over at han ikke var tildelt prisen. En av hans begrunnelser var at «alle slags penger etter min overbevisning bare er et onde».

I 1910 døde Tolstoj, og han ble som ønsket begravet ved «den grønne pinnen» som broren hadde fortalt ham om i barndommen.

Tolstojs etterkommere emigrerte fra Russland under revolusjonen i 1917. Grener av familien bor i Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA. Tolstojs barnebarn Tatjana Tolstoj var inngiftet i den norske familien Paus; etterkommerne bor i dag i Sverige og eier herregården Herresta.

Bibliografi

• Barndommen (1852)
• Gutteårene (1854)
• Ungdommen (1857)
• Sevastopolfortellingene (1-3, 1855-56)
• Kosakkene (1863)
• Polikusjka (1863)
• Krig og fred (1-4, 1867-69)
• Anna Karenina (1873-77)
• En bekjennelse (1879-82)
• Historien om en hest (1885)
• Ivan Iljitsj' død (1886)
• Mørkets makt (1886)
• Kreutzersonaten (1890)
• Hva er kunsten? (1897-98)
• Oppstandelse (1899)
• Det levende liket (1900)
• Hadji Murat (utgitt posthumt i 1910)
• Guds rike finnes hos deg (først utgitt på tysk i 1894)

Eksterne lenker

Wikikilden: Leo Tolstoj – originaltekster av og om forfatteren