Republikken Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
中華民國
Zhōnghuá Mínguó
Republikken Kina (Taiwan)

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over 中華民國Zhōnghuá Mínguó

Innbyggernavn Taiwaner/kineser, taiwansk/kinesisk
Hovedstad Taipei[c]
Tidssone UTC+8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 138
35 980[a] km²
10,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 49
23 024 956[b]
Bef.tetthet 639,94 innb./km²
Styreform Semipresidentiell republikk
President Ma Ying-jeou (KMT)
Premierminister Jiang Yi-huah (KMT)
Offisielt språk Mandarinkinesisk, taiwansk, hakka og formosiske språk
Valuta Taiwansk dollar (TWD)
Nasjonaldag 10. oktober
Nasjonalsang «Zhōnghuá Míngúo gúogē»
ISO 3166-kode TW
Toppnivådomene .tw
Kart over Republikken Kina (Taiwan)
Kart over Republikken Kina (Taiwan)

c^ Nanjing på fastlandet var hovedstad fra 1928 til 1949, da Republikken Kinas regjering flyttet til Taipei.
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, forenklet kinesisk: 中华民国, pinyin: Zhōnghuá Mínguó), oftest kalt Taiwan (tradisjonell kinesisk: 臺灣, forenklet kinesisk: 台灣, pinyin: Táiwān), er en stat i Øst-Asia. Staten omfattet opprinnelig det kinesiske fastlandet, men kontrollerer nå øya Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu og andre små øyer. Republikken Kina grenser til Folkerepublikken Kina i vest, Japan i øst og nordøst samt Filippinene i sør. Taipei er det politisk-administrative sentrum.

Øya Taiwan, tidligere kjent som Formosa, var i all hovedsak bosatt av taiwanske urfolk frem til den nederlandske koloniseringen i oppdagelsestiden på 1600-tallet. På samme tid immigrerte etniske kinesere, og Qing-dynastiet erobret Taiwan i 1683. Da Taiwan ble avstått til Japan i 1895, var flertallet i Taiwans befolkning Han-kinesere gjennom herkomst eller assimilering. Den 2 000 år lange periode med kinesisk keiserdømme tok slutt ved Qing-dynastiets fall i 1911, og Republikken Kina ble etablert året etter. På slutten av den andre verdenskrig oppgav japanerne Taiwan til Kina. I løpet av den kinesiske borgerkrigen tok kommunistene kontroll over fastlandet og proklamerte Folkerepublikken Kina i 1949. Det nasjonalistiske Kuomintang videreførte sitt styre på Taiwan, men hevdet å være hele Kinas lovlige regjering.

Det offisielle målet om å gjenerobre fastlandet ble forlatt i 1992. Republikken Kina var med på å grunnlegge FN, og satt som fast medlem av FNs sikkerhetsråd frem til 1971, da staten ble utvist til fordel for folkerepublikken. De fleste stater har gått over til å anerkjenne folkerepublikken, og Republikken Kinas internasjonale anerkjennelse har derfor minket. Kun 21 av FNs medlemsland samt Vatikanstaten har fortsatt formell diplomatisk kontakt. Diplomatisk kontakt med andre stater skjer uformelt.

I den siste halvdelen av 1900-tallet opplevde Taiwan en rask økonomisk vekst og industrialisering. Landet fremstår på 2000-tallet som en avansert, industrialisert økonomi. I 1980- og 1990-årene utviklet Republikken Kina seg fra en ettpartistat til et demokrati med et flerpartisystem og allmenn stemmerett. Taiwan er en av de fire tigerøkonomiene og medlem av WTO og APEC. Taiwan er den 19. største økonomien i verden, og kjennetegnes spesielt av høyteknologisk industri. Taiwan har et høyt utviklet, offentlig skole- og helsevesen.[1]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Taiwan er fjellendt i øst og flat i vest.
Dabajian, et av de høyeste fjellene på Taiwan.
Elven San Guang på det nordvestlige Taiwan.

Den 35 883 km² store øya Taiwan ligger utenfor den sørøstlige kysten av det kinesiske fastlandet.[2] Øya er 394 km lang og 144 km på det bredeste. Øya skilles fra fastlandet med det anslagsvis 180 km brede Taiwanstredet. Stredet er 220 km på sitt bredeste og 130 km på sitt smaleste,[3] og aldri dypere enn 100 m.[4] Omkransende hav er Østkinahavet i nord, Filippinerhavet i øst, Luzonstredet rett sør samt Sørkinahavet i sørvest, som alle er deler av Stillehavet. Taiwan har en kystlinje på 1 566,3 km.[3] Republikken Kina hevder i tillegg et territorialfarvann på 12 nm (22,2 km) og en økonomisk sone på 200 nm (370,4 km).[5]

Formen på øya Taiwan kan minne om en søtpotet. Derfor har spesielt minnantalende taiwanere iblant omtalt seg selv som «barn av søtpoteten».[6]

Taiwan er på størrelse med Belgia. Øya karakteriseres av kontrasten mellom de østlige og de vestlige delene. De to tredjedelene av øyas areal som utgjør den østlige delen, består for det meste av ulendt terreng med fem fjellkjeder fra nord til sør. Mesteparten av befolkningen er bosatt på den vestlige tredjedelen av øya, som er preget av slettelandskap, Chianan. Taiwans høyeste punkt er Yu Shan (3 952 moh.), og fem andre fjelltopper ligger høyere enn 3 500 moh.[3] Med dette er Taiwan verdens fjerde høyeste øy.[7] Fjellene er kilder til de lengste elvene på Taiwan, heriblant Zhuoshui (186 km), Gaoping (171 km), Dadu (116 km) og Xiuguluan (104 km).

Mineralressurser på Taiwan omfatter små forekomster av gull, kobber, kalkstein, marmor og asbest. Mesteparten av mineralressursene er allerede utnyttet. Mens Taiwan har store kullfelt, er forekomstene av naturgass og olje ubetydelige. Anslagsvis 55 % av øya, spesielt de kuperte terrengene, er skogkledd, mens 24 % er dyrkbar mark. 15 % av arealet disponeres til andre formål, herav 5 % til beiteland og 1 % til permanente avlinger.

Øygruppen Penghu, eller Pescadores, måler til sammen 126,9 km² og ligger 50 km vest for Taiwan. Mer fjerntliggende øyer som kontrolleres av Republikken Kina, er Kinmen, Wuchiu og Matsuøyene utenfor kysten av Fujian på fastlandet, med et samlet areal på 180,5 km². Dongshaøyene og Taiping, den største av Spratlyøyene, i Sørkinahavet måler til sammen 2,9 km² og har ingen permanent bosetning.[2] Øyene i Sørkinahavet blir administrert sammen med Kaohsiung.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Taiwan ligger på kontinentalsokkelen til den eurasiske kontinentalplaten. Øya befinner seg likevel i et komplekst tektonisk område mellom Yangtzeplaten i vest og nord, Okinawaplaten i nordøst og Filippinerplaten i øst og sør. Mye av det kuperte terrenget på øya er skapt gjennom kollisjoner mellom den eurasiske platen og den filippinske havbunnsplaten.[8] Likeledes er østlige og sørlige deler av Taiwan mye formet av vulkansk aktivitet. En kjede av vulkaner strekker seg fra Taiwan til Luzon.[9]

De store forkastningene på Taiwan samsvarer med sutursonene mellom terranene. Som følge av dette har øya vært utsatt for en rekke store jordskjelv. USAs geologiske undersøkelse rangerer Taiwan som et høyrisikoområde med en score på 9/10 poeng.[10]

Klima[rediger | rediger kilde]

Taiwan ligger på krepsens vendekrets og har et tropisk til subtropisk monsunklima, påvirket av havet.[11] Den nordlige delen av øya har en regnsesong som varer fra januar til slutten av mars, som en del av den asiatisk vintermonsunen. Den østasiatiske regnperioden, méiyǔ, inntreffer i mai.[12] Hele øya har varme og fuktige somre fra juni til september. De midtre og sørlige delene av øya har ikke den forlengede monsunperioden i vintermånedene. Tyfoner er vanlige mellom juli og oktober.[3] Gjennomsnittlig årlig nedbør er 2 500 mm, men varierer fra 1 300 mm langs vestkysten til mer enn 6 000 mm i fjellskråningene i øst.


Klimadata for Taipei (1981–2010)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 19.1 19.6 22.1 25.7 29.2 32.0 34.3 33.8 31.1 27.5 24.2 20.7 26,6
Døgnmiddeltemp. °C 16.1 16.5 18.5 21.9 25.2 27.7 29.6 29.2 27.4 24.5 21.5 17.9 23,00
Normal min. temp. °C 13.9 14.2 15.8 19.0 22.3 24.6 26.3 26.1 24.8 22.3 19.3 15.6 20,4
Regnmengde (mm) 83.2 170.3 180.4 177.8 234.5 325.9 245.1 322.1 360.5 148.9 83.1 73.3
Relativ fuktighet 78.5 80.6 79.5 77.8 76.6 77.3 73.0 74.1 75.8 75.3 75.4 75.4 76,6
Normal antall regndager {{{1}}} 14.1 14.6 15.5 14.9 14.8 15.5 12.3 14.0 13.8 11.9 12.4 11.7 165,5
Normal månedlige solskinnstimer 80.6 71.3 89.6 92.6 113.7 121.7 179.0 188.9 153.7 124.0 99.4 90.7 1 405,2


Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Svartbjørnunge klatrer i et løvtre.

Før Taiwan ble særlig påvirket av menneskelig bosetting, varierte vegetasjonen på øya fra tropisk regnskog i lavlandet, via tempererte skoger til boreal barskog og alpine vekster.[14] Siden har mesteparten av slettelandet og de lave åsene i vest og nord blitt ryddet til jordbrukformål. Skogene i fjellområdene er fremdeles veldig sammensatte, med flere endemiske arter, slik som formosasypress (Chamaecyparis formosensis) og formosagran (Abies kawakamii). Tidligere fantes også kamfertre (Cinnamomum camphora) i lavereliggende terrenger. Disse artene er alle truede. Av 4 077 plantearter er 1 067 enedemiske arter.[15]

Det finnes flere enedemiske dyrearter, slik som geitedyret formosaserov (Capricornis swinhoei), formosisk sikahjort (Cervus nippon taiouanus) og formosisk innlandslaks (Oncorhynchus masou formosanus). Noen av disse er sterkt utrydningstruet. Taiwan har få rovpattedyr, i alt elleve arter, og oteren og en enedemisk leopardart (Neofelis nebulosa brachyura) er ansett som utryddet på øya. Det største rovpattedyret, formosisk svartbjørn (Ursus thibetanus formosanus), er en sjelden og truet art.[16] Av de mange enedemiske fugleartene kan nevnes taiwanblåskjære (Urocissa caerulea) og swinhoefasan (Lophura swinhoii).

Republikken Kina har siden 1972 opprettet syv nasjonalparker, hvorav seks på Taiwan. Den marine nasjonalparken på Dongshaøyene omfatter i all hovedsak atoller. Nasjonalparkene har et samlet landareal på ca. 3 124 km², og tilsvarer 8,6 % av Republikken Kinas landareal.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.

De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (keija). Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte taiwanske kinesere for å skille dem fra de mange kinesere (kalt fastlandskinesere) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.

Språk[rediger | rediger kilde]

Offisielt språk i Republikken Kina er mandarinkinesisk, men mange snakker også taiwansk, som er en variant av hokkien, og kanskje hakka. I likhet med Hongkong og Macao bruker Republikken Kina tradisjonell kinesisk til å skrive språket, men noen av tegnene er ikke de samme.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Republikken Kinas historie. Se også: Kinas historie

Under Kairoavtalen av 1943 ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde det i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.)

Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10 000 og 30 000 døde.

Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon.

Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper» (三民主義, Sānmínzhǔyì). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlandskina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfucianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971.

Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder fortsatt suverenitet over Taiwan.

Statsrettslig stilling[rediger | rediger kilde]

Dette flagget ble brukt fra 1912 til 1928

Henvisninger til Republikken Kina som gjelder perioden 1912 til 1949, dreier seg om hele datidens Kina – for det meste av perioden eksklusive øya Taiwan, som var japansk frem til 1945, og eksklusive Macao og Hongkong.

Etter 1949 ble republikken redusert til Taiwan og noen øyer nærmere det kinesiske fastland. Dermed er Republikken Kina i dag den stat som administrerer Taiwan, Penghu og en rekke øyer utenfor Fujian, som Quemoy og Matsu. På norsk brukes ofte navnet Taiwan synonymt med Republikken Kina, mens betegnelsen «Kina» vanligvis viser til Folkerepublikken Kina, som kontrollerer Fastlandskina, Hongkong og Macao.

Republikken Kina ble opprettet etter at keiserdømmet falt i 1911, og dets nasjonalistregjering, Kuomintang-styret, beholdt kontrollen over størstedelen av Kina frem til 1949, da kommunistene under den kinesiske borgerkrigen hadde erobret det meste av landet. Kuomintang-regjeringen flyktet da til øyen Taiwan, hvor den har holdt til siden. Republikken Kina, som var en av grunnleggerne av FN, hevder aktivt å representere Kinas eneste lovlige regjering, og var internasjonalt anerkjent som sådan frem til 1971, da de mistet Kinas plass i FN og det permanente setet i FNs sikkerhetsråd til fordel for Folkerepublikken Kina.

Den demokratiske Kuomintangregjeringen holder en relativt stor hærstyrke, og har tradisjonelt vært støttet av bl.a. USA. Frem til 1991 var det deres offisielle politikk å gjenerobre Kinas fastland, herunder også Tibet. I dag ansees dette ikke lenger som noe reelt mål, og forsvaret mot en invasjon fra Folkerepublikken Kina, som stadig fremsetter nye trusler mot republikken, har kommet i forgrunnen. Enkelte taiwanere innen den såkalte pan-grønne koalisjonen krever også en egen taiwansk stat (noe som ikke må forveksles med den kinesiske staten som allerede eksisterer), dette er både Republikken Kinas regjering og støttespillere, den pan-blå koalisjonen og Folkerepublikken Kina, som ønsker gjenforening, imot.

Republikken Kinas hovedstad var Nanjing (eller Nanking) som ligger i Fastlandskina fra 1928 til 1949. Republikken Kinas Grunnlov spesifiserer ikke en offisiell hovedstad, og dermed hovedstaden i ROC har alltid vært regjerings sete etter 1947, da grunnloven trådte i kraft. Hovedstaden i dag er Taipei på Taiwan.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Republikken Kinas regjering ble etablert på Republikken Kinas Grunnlov og «Folkets tre prinsipper». Presidenten er statsoverhode og øverstkommanderende. Regjeringen består styresmakten av fem uavhengige myndigheter (yuan): utøvende yuan, lovgivende yuan, dømmende yuan, kontrollyuan (lik EUs Revisjonsretten), og undersøkelsesyuan. Presidenten utnevner utøvende yuans medlemmer som hans kabinett, inkludert en premierminister, som er president til Utøvende yuan. Parlamentet, eller lovgivende yuan, har 113 medlemmer, som velges for fire år.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina har for tiden fulle diplomatiske forbindelser med 23 stater: Belize, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Nauru, Nicaragua, Panama, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Burkina Faso, Gambia, São Tomé og Príncipe, Senegal, Swaziland, Kiribati, Salomonøyene, Marshalløyene, Palau, Tuvalu og Vatikanet.

Landet hadde inntil nylig også diplomatisk forbindelse med Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (til 2001), Liberia (til 2003), Dominica (til 2004), Grenada (til 2005) og Malawi til januar 2008.

Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina. Men land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former og gjennom dekkorganisasjoner.

Det er 21 ambassader i Taipei.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

I dag er områder i praksis styrt av Republikken Kina inndelt i 2 provinser, 5 bykommuner, og 14 fylker og 3 provinsielle byer på provinsnivå. De 2 provinser blitt strømlinjeformet i 1997 for å øke effektiviteten, og i dag i praksis er alle bykommuner, fylker, og provinsielle byer under direkte kontroll av staten.

Bykommuner (直轄市)

Fylker (縣 xiàn) i Taiwan Provins (臺灣省) Fylker (縣 xiàn) i Fujian Provins (福建省)


Provinsielle Byer (省轄市) i Taiwan Provins (臺灣省)

Alle 3 provinsielle byer og 12 av 14 fylker består Taiwan Provins (臺灣省 eller 台灣省), Kinmen og Lienchiang fylker består Fujian Provins (福建省). Bykommuner og provinsielle byer er inndelt i distrikter (區 ), og fylker er inndelt i fylkebyer (縣轄市 xiànxiáshì eller 鎮 zhèn eller 鄉 xiāng).

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 474,1 mrd US$ 2012, CIA world factbook mai 2013
BNP (vekst) 4,0% 2013, The Heritage Foundation mai 2013
Industriprod 8,1% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 3,1% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 0.94% apr 2013, The Economist mai 2013
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 +4,9% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 4,2% apr 2013, The Economist mai 2013
Handelsbalanse 12 mnd 14,6 mrd $ apr 2013, The Economist mai 2013
Betalingsbalanse 12 mnd 28,3 mrd $ 6,4% Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -1,8% 2013, The Economist mai 2013
BNP per capita 38,500 US$ 2012, "CIA world factbook" mai 2013

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yao, Grace, Cheng Yen-pi og Cheng Chiao-pi (2009). «The Quality of Life in Taiwan». Social Indicators Research (2), s. 377–404. 
  2. ^ a b «Number of Villages, Neighborhoods, Households and Resident Population». MOI Statistical Information Service. Besøkt 2. januar 2013. 
  3. ^ a b c d The Republic of China Yearbook. Government Information Office, Republic of China (Taiwan). 2011. s. 13–25. 
  4. ^ Chang Kwang-chih (1989). «The Neolithic Taiwan Strait». Kaogu (6), s. 541–550. 
  5. ^ «Law on the Exclusive Economic Zone and the Continental Shelf of the Republic of China». Laws & Regulations Database of the Republic of China. 1998. Besøkt 9. desember 2013. 
  6. ^ Chao, Kang og Johnson, Marshall (2000). «Nationalist Social Sciences and the Fabrication of Subimperial Subjects in Taiwan». Positions (1), s. 167. 
  7. ^ «Tallest Islands of the World — World Island Info web site». worldislandinfo.com. Besøkt 1. august 2010. 
  8. ^ «Geology of Taiwan — University of Arizona». Geo.arizona.edu. Besøkt 1. august 2010. 
  9. ^ Clift, Schouten og Draut (2003). «A general model of arc-continent collision and subduction polarity reversal from Taiwan and the Irish Caledonides». I Larter, Robert D. og Leat, ‎Philip T. Intra-Oceanic Subduction Systems: Tectonic and Magmatic Processes. London: Geological Society. s. 84–86. 
  10. ^ «USGS seismic hazard map of Eastern Asia». seismo.ethz.ch. Besøkt 30. mai 2011. 
  11. ^ «Field Listing — Climate». The World Factbook. Central Intelligence Agency. Besøkt 8. mars 2006. 
  12. ^ «Monthly Mean Days of Precipitation». Central Weather Bureau. Arkivert fra originalen 3. desember 2005. Besøkt 8. mars 2006. 
  13. ^ «Climate Statistics. Monthly Mean». Central Weather Bureau. Besøkt 9. desember 2013. 
  14. ^ Tsukada, Matsuo (1966). «Late Pleistocene vegetation and climate of Taiwan (Formosa)». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (3), s. 543–548. 
  15. ^ Hsieh, C.F. (2002). «Composition, endemism and phytogeographical affinities of the Taiwan Flora». Taiwania (4), s. 298–310. 
  16. ^ Chiang Po-jen; Kurtis, Jai-Chyi Pei; Vaughan, Michael R. og Li Ching-feng (2012). «Niche relationships of carnivores in a subtropical primary forest in southern Taiwan». Zoological Studies, s. 500–511. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Taiwan.