Republikken Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

中華民國
JhongHuá MínGuó

Republikken Kina (Taiwan)


Riksvåpen	Flagg

Basisdata

Innbyggernavn

Taiwaner/taiwaneser, taiwansk/taiwanesisk

Hovedstad

Taipei¹

Beliggenhet

Tidssone

(UTC+8)

Karakteristikker

Areal
– Totalt:
– Vann:

Rangert som nr. 138
35 980^[a] km²
10,3 %

Befolkning
– Totalt:

Rangert som nr. 49
22 974 347^[b]

Bef.tetthet

638,53 innb./km²

Styre

Styreform

republikk

president

Ma Ying-jeou

statsminister

Liu Chao-shiuan

Nasjonale egenskaper

Offisielle språk

Kinesisk (Mandarin-kinesisk)

Valuta

New Taiwan dollar

Toppnivådomene

.tw

Kart over Republikken Kina (Taiwan)

¹Provisorisk; Republikken Kinas offisielle hovedstad er Nanking på fastlands-Kina
^a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
^b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, forenklet kinesisk: 中华民国, også kalt Nasjonal-Kina eller Nasjonalist-Kina, men som regel Taiwan) er dels den kinesiske stat som ble etablert etter at den over 2 000 år lange periode med keiserdømmer i Kina ble avsluttet i 1911, da det keiserlige Qing-dynastiet falt, dels denne samme stat som fortsatte sin eksistens på øya Taiwan etter 1949. Republikken Kina mistet kontrollen over det kinesiske fastland under Den kinesiske borgerkrig, men dens regjering fortsatte å gjøre krav på å være hele Kinas lovlige regjering. I dagligtale blir landet nå ofte omtalt som Taiwan, for å skille det fra Folkerepublikken Kina, som kontrollerer fastlandet.

Republikken Kina var blant grunnleggerne av FN, men ble utvist til fordel for Folkerepublikken Kina i 1971.

[rediger] Avgrensningsproblematikk

Dette flagget ble brukt fra 1912 til 1928

Henvisninger til Republikken Kina som gjelder perioden 1912 til 1949, dreier seg om hele datidens Kina - for det meste av perioden eksklusive øya Taiwan, som var japansk frem til 1945, og eksklusive Macao og Hongkong.

Etter 1949 ble republikken redusert til Taiwan og noen øyer nærmere det kinesiske fastland. Dermed er Republikken Kina i dag den stat som administrerer Taiwan, Penghu og en rekke øyer utenfor Fujian, som Quemoy og Matsu. På norsk brukes ofte navnet Taiwan synonymt med Republikken Kina, mens betegnelsen «Kina» vanligvis viser til Folkerepublikken Kina, som kontrollerer fastlands-Kina, Hongkong og Macau.

Republikken Kina ble opprettet etter at keiserdømmet falt i 1911, og dets nasjonalistregjering, Kuomintang-styret, beholdt kontrollen over størstedelen av Kina frem til 1949, da kommunistene under den kinesiske borgerkrigen hadde erobret det meste av landet. Kuomintang-regjeringen flyktet da til øyen Taiwan, hvor den har holdt til siden. Republikken Kina, som var en av grunnleggerne av FN, hevder aktivt å representere Kinas eneste lovlige regjering, og var internasjonalt anerkjent som sådan frem til 1971, da de mistet Kinas plass i FN og det permanente setet i FNs sikkerhetsråd til fordel for Folkerepublikken Kina.

Den demokratiske Kuomintangregjeringen holder en relativt stor hærstyrke, og har tradisjonelt vært støttet av bl.a. USA. Frem til 1991 var det deres offisielle politikk å gjenerobre Kinas fastland, herunder også Tibet. Idag ansees dette ikke lenger som noe reelt mål, og forsvaret mot en invasjon fra Folkerepublikken Kina, som stadig fremsetter nye trusler mot republikken, har kommet i forgrunnen. Enkelte taiwanesere innen den såkalte pan-grønne koalisjonen krever også en egen taiwansk stat (noe som ikke må forveksles med den kinesiske staten som allerede eksisterer), dette er både Republikken Kinas regjering og støttespillere, den pan-blå koalisjonen, og Folkerepublikken Kina, som ønsker gjenforening, imot.

Republikken Kinas offisielle hovedstad er Nanjing (eller Nanking) som ligger i Fastlandskina. Den provisoriske hovedstaden er Taipei på Taiwan.

[rediger] Befolkning

Befolkningen er på over 22 millioner, hvorav rundt 600.000 er taiwanesisk urbefolkning. Omlag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.

De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (keija). Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnan, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte taiwanesiske kinesere for å skille dem fra de mange kinesere (kalt fastlandskinesere) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert deg der. Også Kinas nasjonalistregering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.

[rediger] Historie etter 1945

Under Kairoavtalen av 1943 ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde det i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.)

Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10.000 og 30.000 døde.

Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanesiske opposisjon.

Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper» (三民主義, Sānmínzhǔyì). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk enspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlandskina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfucianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971.

Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder fortsatt suverenitet over Taiwan. (For mer om Kinas historie, se Kina.)

[rediger] Økonomi

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	364,5 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	5,1%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod	8,1%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser	3,1%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd	2,60%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008	+4,9%		The Economist mai 2008
Arbeidsløshet	3,9%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd	14,6 mrd $		Sep 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd	28,3 mrd $	6,4%	Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse		-2,0%	Q3 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb

[rediger] Diplomatiske forbindelser

Republikken Kina har for tiden fulle diplomatiske forbindelser med 23 stater: Belize, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Nauru, Nicaragua, Panama, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Burkina Faso, Gambia, São Tomé og Príncipe, Senegal,Swaziland, Kiribati, Salomonøyene, Marshalløyene, Palau, Tuvalu og Vatikanet.

Landet hadde inntil nylig også diplomatisk forbindelse med Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (til 2001), Liberia (til 2003), Dominica (til 2004), Grenada (til 2005) og Malawi til januar 2008.

Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina. Men land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former og gjennom dekkorganisasjoner.

Det er 21 ambassader i Taipei.