Innsjø

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bessvatnet, en næringsfattig innsjø i Vågå i Oppland fylke.

En innsjø eller et vann er en fordypning i jordens overflate som inneholder flytende vann. Vanligvis er fordypningen fylt, slik at det dannes ett eller flere utløp. Tilsiget til en innsjø skjer hovedsakelig via nedbør og innløp. Utsig skjer via fordampning, sig ned i grunnen under innsjøen og normalt også via utløp. Studiet av innsjøer heter limnologi.

Store og små innsjøer[rediger | rediger kilde]

I hele verden er det estimert at det finnes 12 millioner innsjøer med et samlet overflateareal på 2,7 km2, og at samlet volum er 166 000 km3. Av dette utgjør de ti største innsjøenr tilsammen 33 % av det totale overflatearealet, mens de ti største i volum utgjør 90 % av det samlede volumet. I Europa utgjør det samlede overflatearealet av innsjøer 300 000 km2. Av dette er over 10 000 innsjøer reservoarer[1].

Enkelte store innsjøer med saltvann kalles hav, som for eksempel Kaspihavet og Dødehavet.

En stor innsjø kalles gjerne sjø, for eksempel Vansjø i Østfold, Selbusjøen i Sør-Trøndelag og Aralsjøen i Kasakhstan og Usbekistan. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal større enn fem kvadratkilometer er en sjø.

Som med saltvann, kan også en stor mengde ferskvann kalles fjord når innsjøen er lang og smal, som for eksempel Randsfjorden], Tunhovdfjorden, Norefjorden og Byglandsfjorden. En fjord kan òg være en del av en innsjø, som for eksempel Vestfjorden i Tinn. Et unntak er Tyrifjorden, som består av flere smale fjordarmer, men i seg selv (Storfjorden) er forholdsvis vid.

Mange innsjøer kalles vann (eller vatn), som Snåsavatnet, Lesjaskogsvatnet og Maridalsvannet. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal mellom en halv og fem kvadratkilometer er et vann.

En mindre vannsamling kan kalles tjern (eller tjenn, tjønn og tjørn), som Blåtjønn og Kroktjenn (finnes flere steder i Norge). Vannområder med areal mindre enn en halv kvadratkilometer kalles som regel for tjern.

Mindre vann og tjern beskrives ofte under samlebegrepet småvann, men dette begrepet er sjelden eller aldri en del av navnet på innsjøen. Det brukes helst til å referere til flere mindre innsjøer i samtidig, for eksempel når en skal beskrive et område. Et eksempel er «området består av småvann og...».

En enda mindre innsjø kalles gjerne dam, som Litldammen (finnes flere steder i Norge). De minste innsjøene kalles pytt (også putt), som Svartputt (finnes flere steder i Norge). Det finnes også kombinasjoner av disse, som for eksempel Damtjern i Lier.

Det samiske ordet for vann eller innsjø er jávrinordsamisk, jávrrelulesamisk, jávrrieumesamisk og jaevriesørsamisk.[2] Eksempler på navn med slike etterledd er Álddesjávri (Altevatnet), Hierggejávrre (Reinoksvatnet) og Maajehjaevrie (Majavatnet).

Naturlige og kunstige innsjøer[rediger | rediger kilde]

En kunstig innsjø er en innsjø som har blitt til, eller fått sin nåværende størrelse, ved hjelp av menneskelig inngripen. Det motsatte er en naturlig innsjø. De fleste nye kunstige innsjøer er oppdemmede elver som tjener som vannmagasin for vannkraftverk. Tidligere ble også mindre elver og bekker demmet opp og tjente som vannmagasin for vanndrevne sager og pumper, for eksempel i forbindelse med gruvedrift.

Lokka i Finland er Nord-Europas største kunstige innsjø, med et areal på 417 km² (161 mi²).

Definisjon – Hva er en innsjø?[rediger | rediger kilde]

Fjellvatne i Hamarøy kommune, Nordland fylke med utallige små og store vann og innsjøer innover i landskapet. Her kan definisjon av en innsjø komme til hjelp, selv om navnene som er gitt er ofte er inkonsekvente og sier noe om at dette ikke er noen eksakt vitenskap.

Det er ingen vitenskapelig enighet om definisjonen av en innsjø[1]. Alle kan være enige om at en innsjø kjennetegnes av en større ansamling av vann i en fordypning i jordskorpen. Imidlertid kan en elv kan være utvidet slik at den begynner å ligne på en innsjø. Da kommer spørsmålet om hvor bred vann ansamlingen må være for at det skal kunne kalles en innsjø. Et annet problem er flere innsjøer forbundet av et eller flere korte sund. Er dette da én eller flere innsjøer? En lærebok i hydrologi har kommet med disse fire beskrivelsen[1]:

  • En innsjø fyller en eller flere fordypninger (eller bekken som er den geologiske betegnelsen) og kan være sammenbundet med et eller flere sund.
  • Samme vannivå over det hele, bortsett fra kortvarige endringer på grunn av store ismengder, vind eller store innkommende elver (flom).
  • Det må ikke være konstant innslag av sjøvann, selv om vannet ligger ved kysten.
  • Forholdet mellom innsjøens volum og vanntilsig fra elver må være så stort at den overveiende delen av tilførte sedimenter legger seg på bunnen.
  • Arealet må være så stort at det overskrider en viss verdi, for eksempel 1 hektar ved middelvannstand.

Dannelse av innsjøer[rediger | rediger kilde]

Flere av verdens største innsjøer er skapt ved at forkastninger i jordskorpa danner nedbulinger som er fylt med vann. Dette er tilfelle for Tanganyikasjøen og Malawisjøen i Øst-Afrika. Bajkalsjøen i Sibir er verdens dypeste innsjø og skapt på samme vis. Vulkaner, meteornedslag, skred, vinderosjon og kontinentalplatebevegelse er mekanismer for dannelse av verdens innsjøer.[3]

Norge og andre nordlige deler av jorden har mange innsjøer som ble dannet under siste istid. Svake soner har blitt gravd ut av innlandsisen, og desto større gropa ble, jo tykkere islag ble dannet og dermed oppstod enda større virkning av tyngde og erosjon. Dette virker også til at fordypningene ble lange og dype med bratte kanter rundt. Eksempler på innsjøer dannet på denne måten er Mjøsa i Hedmark, Oppland og Akershus fylker, Sperillen og Krøderen i Buskerud fylke og Snåsavatnet og Salsvatnet i Nord-Trøndelag fylke. Disse vannene er endog dypere enn havoverflaten utenfor kysten. I Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane fylke er bunnen hele 462 m lavere enn havoverflaten og Mjøsas bunn er 327 m lavere. Disse innsjøene er dannet på samme måte som fjorder, og ofte finnes både én fjord og én eller flere innsjøer på linje i den samme svakhetssonen.

En annen type som er gravd ut av is, er botnsjøer. De er sirkelformede tjern som er gravd ut av en botnbre og ligger oppe i fjellsider. Vansjø i Østfold og Tyrifjorden i Buskerud er eksempler på innsjøer med en noe annen tilblivelse. Her er det randavsetninger etter innlandsisen som har laget store naturlige demninger. En fjerde mekanisme er dannelse av tjern i dødisgroper der store isklumper har blitt liggende igjen i løsmassene etter at innlandsisen trakk seg tilbake.[3]

Generelt kan dannelse av innsjøene deles inn følgende geologiske klassifiseringer:[3]

  • Endogene prosesser (som virker innenfra), disse har sammenheng med tektoniske plater:
  • Innsynkninger
  • Differensialbevegelser uten bevegelse av lagene
Calderasjøer og Kratersjøer er betegnelse på slike innsjøer.
  • Eksogene prosesser (som virker utenpå) og som skyldes utgravninger:
  • Vinderosjon.
  • Elveerosjon som har følgende årsaker:
  • Under vannfall.
  • I trykktunneler under isbreer.
  • Avsnørte meander. Altså i elveløp som renner i løsmasser.
  • Utgravninger under isbreer:
  • Ved sterk iserosjon som gir botnsjøer, sammensatte botnsjøer og fjordsjøer.
  • Svak iserosjon
  • På underlag med lite struktur, dette gir skålsjøer.
  • På berggrunn med forkastninger og sprekker som gir dyprennesjøer, sprekksjøer og dypgravningssjøer.

Vannbalanse[rediger | rediger kilde]

Om ikke innsjøens vannvolum skal øke må innløp til enhver tid være lik innsjøens utløp. Følgende ligning gjelder for innsjøens vannbalanse:

\Delta R=Q_t+Q_g+P-Q_a-Q_g-E

Der:

  • \Delta R er endring av innsjøens volum.
  • Qt er innsjøens overflatetilsig.
  • Qg er innsjøens grunnsvanntilsig.
  • P er nedbøren på overflaten.
  • Qa er overflateavløp.
  • Ql er lekkasje ned i grunnen.
  • E er fordunstning fra overflaten.

Det at innsjøens volum kan endres (\Delta R) gjør at en økning av tilsiget (Qt, Qg og P) ikke nødvendigvis fører til en like stor økning av avløpet (Qa og Ql). Ved store nedbørmengder og tilsvarende stort tilsig vil vannstanden og avløp øke i en typisk innsjø, men avløpet kan være mindre enn tilsiget. Derimot vil avløpet vare i lengre tid enn tilsiget[4].

Et stort arbeid må legges ned for å få oversikt over disse parametrene. Det lages matematiske modeller av innsjøen for å studere forskjellige forhold. Grunnen til at en ønsker å gjøre dette kan være at innsjøen skal reguleres for vannkraftformål, det kan være forurensning eller vannforsyning. Dermed oppstår et behov for å studere hvordan slike påvirkinger endrer de naturlige forholdene[3].

Ferskvann og saltvann[rediger | rediger kilde]

Innsjøer inneholder normalt ferskvann. Enkelte innsjøer har intet utløp og kalles endorheiske innsjøer. Fra disse innsjøene fordamper det like mye vann som som det renner inn. Oppløste salter i tilsiget vil etter hvert som tiden går konsentreres i vannet i innsjøen. Konsentrasjonen vil avhenge av berggrunnen og hvor lenge sjøen har manglet utløp. Endorheiske innsjøer med høyt saltinnhold kalles saltsjøer.

Innsjøer med innsig av saltvann fra havet kalles brakkvannsjøer. Det finnes også innsjøer – for eksempel Rørholtfjord-delen av Toke – uten innsig fra havet som likevel har et bunnlag av saltvann. Dette skyldes at innsjøen rett etter siste istid var en fjord eller poll med direkte kontakt med havet. Landhevning har i ettertid skilt innsjøen fra havet, men det ligger igjen et lag med saltvann som på grunn av større tyngde ikke blander seg med ferskvannet over.

Temperatur og strømninger[rediger | rediger kilde]

Cerro chato nord vest for San José, province of Alajuela, Costa Rica, er et eksempel på en tropisk kraterinnsjø
Semelbreatjønne i Vågå i Oppland fylke, et eksempel på en subpolar innsjø. Legg merke til isflak i vannet selv om det er august. Dette er også eksempel på en næringsfattig botnsjø

Klassifisering etter temperaturforholdene i innsjøen kan generelt settes inn i disse fem kategoriene[3]:

  1. Tropisk innsjø: Temperaturer mellom 20 og 30 °C i store deler av innsjøen. Små årstidsvariasjoner.
  2. Subtropisk innsjø der temperaturen aldri er under 4 °C.
  3. Temperert innsjø der overflatetemperaturen er over 4 °C om sommeren og under om vinteren. Store temperaturforskjeller.
  4. Subpolare innsjøer der temperaturen i overfaten bare er over 4 °C en kort tid om sommeren. Små temperaturforskjeller.
  5. Polar innsjø der temperaturen aldri er over 4 °C og der overflaten er isfri bare kortvarig.

De fleste norske innsjøer kommer i kategorien temperert innsjø. Bare innsjøer i høyfjellet kommer i den subpolare kategorien og innsjøer inntil isbreer kommer i kategorien polar innsjø. De tempererte innsjøene har vannstrømninger som er sykliske og bestemt av årstidene. Vannets største tetthet ved 4 °C er årsak til dette[3].

Innsjøer der alt vann i perioder blandes kalles holomiktiske. De deles i undergruppene monomiktiske (én årlig omblanding), dimiktiske (to omblandinger i året) og polymiktiske (konstant omblanding). Innsjøer med vannlag som aldri blander seg med hverandre kalles meromiktiske.[5]

Tilførsel og avgivelse av varmeenergi[rediger | rediger kilde]

De viktigste kildene for varmetilførsel i en moderat dyp temperert innsjø er[3]:

Dette gir varmesykluser som varier både på døgn- og årsbasis og som meteorologiske forhold bestemmer. Den største kilden til oppvarming er kortbølget solstråling og størst kilde til avgivelse av varme er kortbølget utstråling. Sol med kortbølget stråling representerer det største bidraget til oppvarming på den varme årstiden. Kortbølget utstråling representerer den største varmeavgivelsen i den kalde årstiden. Fordunstning har et stort bidrag i varmebalansen i den varme årstiden og fører til varmeavgivelse, mens kondensasjon spiller mindre rolle. De andre faktorene spiller ofte en mindre rolle i norske innsjøer, selv om lokale forhold kan variere. En elv som går i stryk ned mot vannet har kinetisk energi som omgjøres til varmeenergi, dette er grunnen til at det kan være råk i isen der en elv har sitt utløp i innsjøen. Grunnvann kan ha samme effekt[3][1].

Temperaturpåvirkede strømninger[rediger | rediger kilde]

Mønster for årlige vannsirkulasjoner i en innsjø. Temperaturene som er påført er nødvendigvis ikke typiske for enhver innsjø. I en meromiktisk innsjø inntreffer ikke disse sirkulasjonene.

Vann har størst tetthet ved 4 °C, og i følge Arkimedes’ lov vil tyngre vannmasser synke og lettere få oppdrift og stige. Dette gir karakteristiske strømninger i tempererte innsjøer dypere enn 10 m. I løpet av en årssyklus vil det bli fire karakteristiske tilstander[3][4].

  • Vårfullsirkulasjonsperioden – Ved solinnstråling og varmere luft om våren vil vannet i overflaten av innsjøen få høyere temperatur enn 4 °C. Dette vannet blir lettere og stiger opp. Oppvarmingen øverst vil føre til temperaturøkning lenger ned i vannmassene, først og fremst fordi vind rører om på vannet. Kalt vann fra dypet vil komme til overflaten og det varmere overflatevannet røres ned. Strålingsabsorpsjon i de øverste lagene er også med på å lage strømninger. Omrøring av vannmassene går nødvendigvis ikke dypt ned i innsjøen. Størrelse og dybde, samt eksponering for vind spiller inn.
  • Sommerstagnasjonsperioden – sirkulasjonen stopper opp og i løpet av sommeren dannes et skarpt temperaturgrensesjikt. Dette sjiktet kalles termoklinen eller sprangsjiktet, og over og under dette sjiktet er det en betydelig temperaturforskjell. Det kan bli opp mot 10 °C differanse i en avstand på 4–6 m vertikal retning. Termoklinen virker som en sperre mellom overflatevannet, som kalles epilimnion, og de dypere vannmassene som kalles hypolimnion. Epilimnion vil få jevn høy temperatur i løpet av sommeren, mens vann lenger ned enn 100 m vil bli lite oppvarmet. En sier at det skjer en lagdeling av vennet i innsjøen.
  • Høstfullsirkulasjonsperioden – Når været blir kaldere og solinnstrålingen avtar på sommeren avkjøles epilimnion. Termoklinen er ikke lenger noe hindring for blanding av vannmassene, og omrøring på grunn av vinden kan igjen skje. I oktober-november vil etter hvert alle vannmassene få en temperatur på 4 °C.
  • Vinterstagnasjonsperioden – Etter hvert som temperaturen blir lav når vinteren setter inn, vil overflatevannet få en temperatur nærmere 0 °C. Vinteren gir igjen stabile sjikt der store deler unntatt de øverste sjiktene har en temperatur rundt 4 °C. Når det dannes is på overflaten av innsjøen hindres både videre avkjøing og omrøring på grunn av vind.

Når våren kommer smelter isen når temperaturen stiger, overflatevannet oppvarmes og utpå sommeren blir det igjen jevn temperatur i vannmassene ved sirkulasjon. Våren og høsten setter altså i gang sirkulasjon helt ned til dypet av innsjøen. Dette er en viktig prosess for å bringe oksygenrikt vann ned i dypet, noe som er viktig for levende organismer[4].

Andre mekanismer for vannsirkulasjon[rediger | rediger kilde]

Når totalt vannvolum i innsjøen er kalkulert og vannmengden som renner ut per år er kjent, kan vannets oppholdstid beregnes. Dette vil også være et mål for gjennomstrømninghastigheten. Mjøsa med et volum på 55,3 km3 og det er beregnet at oppholdstiden for vannmassene er 5,5 år[4]. På et enda mer overordnet nivå er gjennomsnittlig tid til utskifting av alt vann i alle norske innsjøer estimert på samme måte. Det er antatt at innsjøene i Norge har et samlet volum på 1200 km3 og med en årlig avrenning fra landarealet på 383 km3, det er da funnet at fornyelse av alt vann i innsjøene skjer hvert tredje år[3].

Imidlertid er dette en teoretisk størrelse fordi ikke alle deler av vannmassene deltar i sirkulasjonen. Som beskrevet over vil lagdeling sommer og høst begrense strømningene, spesielt i dype innsjøer. Om sommeren når det er utviklet et sprangsjikt ned i vannmassene, vil denne virke som et glatt gulv der tilført vann fra elver strømmer over. Vannet lenger ned blir dermed lite påvirket av en vanntransporten i overflatelagene. Noen innsjøer har heller ikke sirkulasjon av vannmassene. Uansett er denne teoretiske størrelsen nyttig å vurdere når det for eksempel er spørsmål om tilførsel av forurensning. Dermed kan vurderinger av innsjøen som resipient være avhengig av denne typen beregninger for å si noe om konsekvensene av forskjellige utslipp[3].

Elver som strømmer ut i en innsjø vil kunne ha en annen temperatur enn overflatetemperaturen og dermed komme til å gå mer eller mindre dypt ned i vannmassene. Denne strømmen av tilført vann vil gå ned til de møter vannmasser med samme temperatur og tetthet. Her vil vannmassene gå sammen og danner strømninger med samme tetthet. Slike strømninger er derfor kalt tetthetsstrømmer[3].

Jordrotasjonen skaper også strømninger om innsjøen er stor nok. På den nordlige halvkule vil dette gi seg utslag i vannstrømninger mot høyre ved breddene. Dette gir opphav til en spesiell strømning i Storsjøen i Hedemark fylke kjent som Råken. Tømmerfløterne forsøkte å unngå denne ved å få tømmeret over på vestsiden av innsjøen. De forskjellige mekanismene for strømninger kan gi kompliserte og sammensatte forhold[3]

Seiche[rediger | rediger kilde]

I det øverste bildet dannes det oppstuving av vann ved sterk vind. Strømninger ned mot innsjøen oppstår, I det midterste bildet har påvirkningene fra strømmen fått sprangskiktet (termoklinen) til å trykkes ned. Nederst har vinden løyet, og på veg mot likevekt blir det en periode med bølgebevegelser både i overflaten og i vanndypet. Der fenomenet seiche oppstår på grunn av interferens.

Det er nevnt at det i en temperert innsjø utvikles et sprangsjikt nede i vannmassene om sommeren. Sprangsjiktet danner et stabilt sjikt, men under spesielle forhold kan spesielle dynamiske fenomener oppstå. Ved vind kan vann stuves opp i den ene enden av innsjøen. Den delen av innsjøen som får pålandsvind vil få en noe høyere vannstand. Dette oppstuvede vannet blir satt i sirkulasjon og i neste omgang presses sprangsjiktet ned. I tilfeller med langvarig vind presses sprangsjiktet opp mot overflaten i den delen av innsjøen hvor vinden kommer fra. Når vinden så stopper vil i tredje omgang både vannoverflaten og sprangsjiktet gå tilbake til sin likevektsstilling, imidlertid er dette en prosess som tar lang tid.

På veg mot likevekt kan vannet i innsjøen settes i stående svinger, som kalles seiche. Svingningene som sprangsjiktet danner kalles indre seiche og svingningene på overflaten kalles øvre seiche. Amplituden på svingningene i overflaten er i norske innsjøer ikke mer enn 5 cm, mens den indre seiche kan få en amplitude på flere meter. Dette fører til stor omrøring av vannmassene i en innsjø[3][4].

Dette fenomenet ble første gang oppdaget i Genfersjøen ved begynnelsen av 1700-tallet. Som ved alle svingninger kan det oppstå fastliggende (også kalt stående) knuter og buker. Dette bølgefenomenet oppstår ved interferens mellom like bølgetog som går mot hverandre fra hver ende av innsjøen[6]. Svingningene i innsjøen kan ha forskjellige antall knuter. Og ved en knute kalles dette uninodal seiche, med to bionodal seiche og ved flere, multinodale seiche. En formel for svingetiden er:

 T={2L\over k\sqrt{gD}}

der:

T er svingetiden
k er antall knuter i svingningen
L er lengden av innsjøen
g er tyngdens akselerasjon 9,81 m/s2
D er middeldybden av innsjøen.

Denne formelen er testet på Storsjøen i Rendalen i Hedmark fylke der svingetiden er funnet til å være 33 minutter og 20 sekunder for den uniodale seiche[3].

Isdannelse[rediger | rediger kilde]

Isdannelse med snø som fryser til. Isen er gjerne hvit
Islagt innsjø med stålis. Denne kjennetegnes ved at den er mørk og speilblank. Dannes der vannet fryser til før snøen kommer.

Islegging av innsjøen skjer ved strendene. Her blir vannet blir hurtigst nedkjølt og det er liten strømning. Det dannes først isnåler som ligger på overflaten, mellom disse dannes det skiver av is. Iskrystallene vokser etterhvert nedover og det dannes tykk is. Om det på høsten kommer vind, vil isen breke opp. Dermed skjer det sammenblanding av kaldt overflatevann med vann fra dypere lag med høyere temperatur. Vind forsinker isleggingen og det må komme perioder med kulde og mer rolige vindforhold for at isleggingen skal skje hurtig. Med kulde og stille vær vil isdannelsen skje brått, men det vil kunne være høy temperatur i de øvre lag av vannmassene. Motsatt vil kulde og vind gi nedkjølende effekt av de dypere vannmassene. Ved isdannelse vokser tykkelsen stadig saktere fordi is ikke er en særlig god varmeleder[3].

Om det kommer snø på et islagt vann vil videre isdannelse stoppe opp fordi snøen virker isolerende. Det kan skje at isen tæres under fra når snøen hindrer videre isdanning. Ved kraftutbygging kan det skapes strømninger som danner råk i isen[7]. Endringer av vannstanden kan også fører til sprekker i isen og at vann strømmer opp og gjør snøen våt. Snøsørpen vil imidlertid snart fryse[4].

Livsbetingelser for organisk liv[rediger | rediger kilde]

Klassifisering av innsjøer ut fra livsbetingelser[rediger | rediger kilde]

For norske forhold har Johannes Kjensmo klassifisert innsjøene i tre kategorier[3]:

  • De næringsfattige innsjøene eller Oligotrofe, finnes vanligvis på fjellet. De inneholder få næringssalter, og derfor også få organismer. Vannet er i tillegg klart og har et stort siktedyp. Liten planktonproduksjon og oksygenrik. Bunnfaunaen er kvantitativ rik, men liten variasjon.
  • De næringsrike innsjøene eller eutrofe, ligger som oftest på lavlandet. De har mange næringssalter, og et rikt dyre- og planteliv. Vannet kan få et gulgrønt preg, og siktedypet er relativt begrenset. Velutviklet og brett vegetasjonsbelte.
  • Myrsjøene eller dystrofe, finnes blant annet i store barskoger, og ligger i midten av myrer. Vannet har få næringssalter og plante- og dyrearter, men har mye humus. Vannet er gulbrunt og surt, samt at det er oksygenfattig. De er kjennetegnet ved at de har lite planteplankton, men kan ha mye dyreplankton.

Noen kjennetegn med fysiske og kjemiske forhold for livsbetingelsene[rediger | rediger kilde]

Strømninger i vannmassene transporterer oppløste gasser og salter fra luft, jord og berggrunn. Viktige stoffer for fotosyntese er karbom (C), nitrogen (N) og fosfor (P). For plantene er i tillegg disse stoffene viktige: kalium (K), svovel (S), kalsium (Ca), magnesium (Mg), jern (Fe), mangan (Mn), sink (Zn) og molyben (Mo). Oksygen er viktig for fisker og dyr i innsjøene, og dette løses fra vannoverflaten og ned i vannet. Noe oksygen kommer også fra planteplanktonets fotosyntese. Disse oppløste stoffene, sammen med sollys er avgjørende for livsbetingelsene.

Sollyset vil imidlertid ikke nå særlig langt ned i vannet, og svevende partikler i vannet har stor betydning for absorpsjonen. Dermed vil et klart fjellvann gjerne ha lys langt ned, mens et vann med mye humus demper lyset mest. Organisk liv er mest intenst i de øverste vannmassen, og når organismer dør faller de mot bunnen av innsjøene. De blir med andre ord til sedimenter, men på grunn av sjiktene i innsjøen er det ikke slik at alt når bunnen. På bunnen er det spesialiserte dyr som har tilpasset seg et liv med lite lys og stadig tilførsel av organisk materielle. I noen innsjøer er det så stor felling av sedimenter og tilsvarende stor nedbryting av dette organiske materialet, at dette fører til oksygenmangel. I forurensede innsjøer kan stor bioproduksjon føre til at bunnen blir oksygenløs i perioder[4].

Innsjøene virker som et dempende element på flere forhold i et vassdrag. At vannføringen dempes er nevnt, men også temperaturen i vassdraget og kjemisk sammensetning jevnes ut[4].

Rekord-innsjøer[rediger | rediger kilde]

Verdens største innsjø er Kaspihavet, mellom Europa og Asia, som for tiden har et areal på 371 000 km². Den dypeste er Bajkalsjøen, som er 1637 m dyp.

Norges største innsjø er Mjøsa, med et areal på 368 km². Den dypeste er Hornindalsvatnet, som er 514 m dyp og blant Europas dypeste.

Verdens elleve største innsjøer[rediger | rediger kilde]

  1. Kaspihavet (saltvannssjø) omgitt av Turkmenistan, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Iran og Russland
  2. Michigan-Huronsjøen i Nord-Amerika (Hvis de regnes som separate sjøer, er Huronsjøen femte størst og Michigansjøen sjette størst.)
  3. Vostoksjøen i Antarktis
  4. Øvresjøen (Lake Superior) på grensa mellom USA og Canada
  5. Victoriasjøen omgitt av Uganda, Kenya og Tanzania i Afrika
  6. Tanganyikasjøen i Afrika
  7. Bajkalsjøen i Russland
  8. Store Bjørnesjø i Canada
  9. Malawisjøen i Afrika
  10. Store Slavesjø i Canada
  11. Eriesjøen i Nord-Amerika

Kjente innsjøer[rediger | rediger kilde]

  • Den største innsjøen i verden i areal er Det kaspiske hav. Den har et areal på 371 000 km².
  • Den dypeste innsjøen i verden er Bajkalsjøen i Sibir med 1 637 m. Gjennomsnittsdybden er 749 m som også er dypest i verden.
    I volum er Baikalsjøen også størst med 23 000 km³. Lengden på innsjøen er omtrent 630 km som er nest lengst.
  • Den lengste innsjøen er Tanganyikasjøen i sentral-Afrika. Den er omtrent 660 km lang og 1 470 m dyp og dermed den nest dypeste i verden.
  • Den eldste innsjøen i verden er Bajkalsjøen fulgt av Tanganyikasjøen.
  • Verdens høyeste innsjø er et basseng uten navn på Ojos del Salado (Argentina/Chile) på 6 390 meter (20 965 ft).[8] The Lhagba Pool i Tibet på 6 368 m (20 892 ft) kommer på andreplass.[9]
  • Verdens lavest beliggende innsjø er Dødehavet, på grensen mellom Israel, Jordan, og Vestbredden på 418 m (1371 ft) under havet. Den er en av innsjøene med høyest saltkonsentrasjon i vannet.
  • Michigan-Huronsjøen er den største ferskvannsinnsjøen etter areal (117 600 km²) og har verdens lengste strandlinje, 8792 km, ikke medregnet øyene.
  • Enriquillosjøen i Den dominikanske republikk er den eneste saltvannsinnsjø i verden med krokodiller.

Størst på hvert kontinent[rediger | rediger kilde]

Største innsjø (overflate) på hvert kontinent er:

Merk: Maracaibosjøen kan regnes som største innsjø i Sør-Amerika. Men den ligger ved havnivå med en relativt vid åpning til havet, så den er bedre beskrevet som en bukt.

Innsjøer i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det registrert 450 000 innsjøer hvorav 18 er større enn 50 km². Våtmarkene er i hovedsak dannet av isbreer.[10]

Finnmarksvidda og Hardangervidda er innsjøene grunne slik som det flate landskapet omkring. På Østlandet er innsjøene ofte erodert av isbreer til fjordsjøer, slik som Randsfjorden, Krøderen Sperillen, Bygdin og Gjende. Lavlandet på Vestlandet har også mange fjordsjøer som Hornindalsvatnet, Strynevatnet, Lovatnet og Jølstervatn. Det alpine landskapet i Lofoten har små, dype innsjøer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Perti Heinonen: Hydrological and Limnological Aspects of Lake Monitoring John Wiley & Sons Ltd, England 2000. ISBN 0-471-89988-7
  2. ^ Namn och namforskning, versjon 1, redigert av Staffan Nyström, Eva Brylla, Märit Frändén, Mats Wahlberg og Per Vikstrand. Uppsala universitetsbibliotek, 2013, sidene 93–94
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Jakob Otnes og Erik Ræstad: Hydrologi i praksis, Ingeniørforlaget 1978. ISBN 82 524 0036 1
  4. ^ a b c d e f g h Arne Tollan: Vannressurser. Universitetsforlaget, 2002. ISBN 82-15-00097-5
  5. ^ W.M. Lewis (1983). «A revised classification of lakes based on mixing». Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, 40 (10), s. 1779–1787. doi:10.1139/f83-207. ISSN 1205-7533. 
  6. ^ [1] Store norske leksinkon – Bølge
  7. ^ Jan Økland og Karen Anna Økland: Vann og vassdrag 1. - Ressurser og problemer Vett og viten AS, 1995. ISBN 82-412-0151-6
  8. ^ http://www.andes.org.uk/peak-info-6000/ojos-info.htm
  9. ^ http://www.highestlake.com/
  10. ^ Jon Arne Eie, Per Einar Faugli og Jens Aabel: Elver og vann. Vern av norske vassdrag. Grøndahl Dreyer 1996. ISBN 82 504 2241 4

Se også[rediger | rediger kilde]