Langrenn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Langrenn er en konkurranseidrett på ski med utøvere i mange land med snø gjennom vinteren. Idretten er mest populær i Norge og Finland, men utøves i de fleste land i Europa, i Russland med randstater, i Canada og USA, og de seneste år også i Japan og Kina. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to greinene langrenn og skihopping). Også skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, kan regnes inn her.
Langrenn er utviklet fra skigåing, fra gammelt av en måte å komme seg rimelig effektivt frem i snødekt terreng, senere i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etterhvert med lange tradisjoner. Ofte preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle.
Innhold |
[rediger] Historie
Skigåing har vært utøvd i Norden og i Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflyttelser. Arkeologiske funn tyder på at ski har vært en "transportteknologi" vesentlig lenger enn hjulet.
Opp mot nyere tid har de fleste polfarere brukt ski for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land øver fortsatt infanteristyrker fra hele verden i å gå på ski for vinteroperasjoner. Ski benyttes nå også i stor utstrekning til rekreasjon, trening og konkurranse.
Tradisjonelt ble ski laget av tre, gjerne hickory, og stavene ble laget av bambus med lærhåndtak og -reimer. Skotøyet var kraftige lærsko, gjerne betegnet skistøvler (betegnelsen brukes fortsatt), som hadde kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over risten og bak hælen. Senere kom Kandahar-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte Rottefella som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens bindinger.
[rediger] Arrangementer
Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på distanser, felles- eller intervall-start, klassisk stil eller fristil samt kombinasjonen av disse stilartene.
En spesiell konkurranseform er jaktstart (engelsk: pursuit) hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag.
En ny konkurranseform kalles dobbeltjakt(-start) (engelsk: skiathlon). Her skifter en ski, staver og stilart midtveis i løpet i en pit stop. En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært skisprint som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi skimaraton-distansene. De mest tradisjonelle er det ni mil lange Vasaloppet i Sverige (første gang i 1922), Birkebeinerrennet i Norge (1932) og Marcia Longa i Italia (1971).
De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komite (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. I verdensmesterskapet i nordiske grener annet hvert år, arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS), er selvsagt langrenn med.
FIS arrangerer hvert år verdenscupen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere.
Fra 2006/2007-sesongen er Tour de Ski arrangert, etter modell av flerdagers arrangementer som Tour de France og hoppuka. Dette er 8 renn av ulike lengder og stilarter i løpet av 10 dager rundt nyttår. Tidene fra alle løpene legges sammen. I tillegg gis fratrekk av bonussekunder ved passasje som nummer 1, 2 eller 3 underveis i enkelte av løpene. Flere av løpene foregår som jaktstart basert på samlet tid. Arrangementet inngår i verdenscupen og vinneren får 400 verdenscuppoeng (det normale fra ett renn er 100 poeng). I tillegg får de beste en større pengepremie.
I tillegg til verdenscupen finnes det en kontinentalcup og en skandinavisk cup.
Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt Norgesmesterskap (NM). Det arrangeres også en egen Norgescup. For yngre løpere arrangeres Hovedlandsrennet (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser).
[rediger] Utstyr
Langrennski er typisk 2 meter lange, 5-6 cm brede og 0,5-2 cm tykke, og har et spenn, dvs. er krummet oppover på midten. Spennet er for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og derved få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø.
I tillegg til ski har langrennsløperen to staver som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep. Skiskoene festes til skiene med bindinger. Det finnes flere typer ski, bindinger og sko. Her skilles det først og fremst mellom klassisk stil og skiskøyting.
[rediger] Bindinger
Innenfor langrennsbindinger er det nå fire hovedtyper:
- NN (Nordic Norm) - Den opprinnelige varianten fra Rottefella
- NNN (New Nordic Norm) - Videreutviklet variant
- NIS (Nordic Integrated System) - Den mest moderne varianten
- SNS (Salomon Nordic System) - Konkurrerende variant fra Salomon som er smalere enn NNN
Hver av disse bindingstypene kreves spesialtilpassete sko. Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC ("Back Country") som er kraftigere bygd og egnet til turski.
[rediger] Smurning
Det finnes en rekke smurninger for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: glidvoks og festesmurning. Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i festesonen midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø.
Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen.
[rediger] Sliping
Det er blitt vanlig å slipe skisålene før det legges på glidvoks. Strukturen (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres i forhold til om skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid.
[rediger] Stilarter
Det er to hovedstilarter i langrenn, klassisk og fristil (alt. friteknikk eller skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene.
[rediger] Klassisk stil
Stilarten inneholder tre teknikker, dialonalgang, staking (dobbeltak) og fiskebein. Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark ("dobbeltak med fraspark"). Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I svært bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang.
Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving.
Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen.
[rediger] Fristil
Fristil, også kalt friteknikk eller (ski-)skøyting, foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper) samtidig som begge stavene skyves bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er fire underteknikker innenfor fristil, padling, enkeldans, dobbeldans og friskøyting. I padling holder man den ene staven høyere (kalt hengarmen) enn den andre. Man setter stavene i snøen samtidig med at man setter skien i snøen på samme side som hengarmen. Denne teknikken brukes mest i bratte oppoverbakker. I enkeldans setter man stavene i snøen mens man står i balanse på den ene skien, og så skyver man mens man bytter tyngdepunkt til den andre skien. Denne teknikken brukes mest i flatt terreng. I dobbeldans brukes stavene i skyvet på begge skiene. Teknikken brukes på flatene og i motbakker. Friskøyting brukes i moderate unnabakker. Her er beinteknikken som i dobbeldans mens armene holdes inntil kroppen omtrent som i utforstilling eller eventuelt ut til sidene (med fritthengende staver) for å holde balansen.
Traséene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp løype! for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etterhvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser.
[rediger] Løp
 |
Commons: Cross-country skiing – bilder, video eller lyd |
