Litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Litteratur er skrifter som tradisjonelt har blitt samlet i trykte bøker, men i moderne tid også på digitale medier og Internett.
Litteratur betraktes som viktig for et samfunn og en av de fremste prisene er Nobelprisen i litteratur, her fra utdelingen i Stockholm, 2008

Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av littera, det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende.

En mer begrenset forståelse av begrepet litteratur betrakter det som en samlebetegnelse for tekster, både nedskrevne og muntlige, som oppfyller visse estetiske kriterier. Ordet litteratur har sin opprinnelse i det latinske litteratura som ble benyttet i tre betydninger: noe skrevet; filologi; eller lærdom. En detaljert definisjon er vilkårlig og kontroversiell. I en ytterligere snever forståelse av begrepet er det en kanon bestående av litterære verker i et språk som et samfunn har definert selv gjennom tiden og historien til å bestå av særlige kvaliteter som betraktes som viktige.

Litteratur kan i henhold til ulike språk og tradisjoner bli

  • gruppert som sentrale sjangrer slik Aristoteles definerte det i Poetikken
  • skal bli forstått som en historisk prosess innenfor kultur- og litteraturhistorie
  • i henhold til den som adresseres, grupperes i kategorier for barn og ungdom, for voksne, for kvinner, for seksuell legning, for etniske grupper og lignende
  • grupperes i verdier som «høy» og «lav», verdifull og triviell, skjønnlitteratur og kiosklitteratur, og lignende

Opplevelsen av litteratur har generelt blitt oppfattet som et menneskelig gode; litteraturen har en påvirkningskraft – enten på et lavt plan som underholdning eller på et høyere plan som tilegnelse av kunnskap. Av samme grunn har litteratur i ulike tider og av ulike grunner også blitt betraktet som skadelig og farlig. Resultatet har vært forsøk eller gjennomføring av forbud, sensur og bokbål.

Tilnærming til litteraturens definisjon[rediger | rediger kilde]

Bokskuluptur i Berlin ved Ideenes promenade, 2006

«Hva er litteratur?» er det første spørsmålet som melder seg i omgang med begrepet litteratur. En enkel og formalistisk definisjon er at litteratur er tekster[1], men da oppstår et nytt spørsmål: hva gjør en tekst til litteratur?

Vanskeligheten med å definere ordet «litteratur» er at det har ulike meninger i henhold til hvem som bruker begrepet. Det kan benyttes i bred mening overfor enhver form for symbolsk opptegnelse, bestående av fra bokstaver til bilder og skulpturer. I en mer snever mening av begrepet kan det bety kun tekst som består av bokstaver, eller eventuelt andre former for symbolsk skriftlig språk som eksempelvis egyptiske hieroglyfer. En ytterligere snever fortolkning er at det er tekst i en bestemt form, enten den kommer i uttrykk i form av en trykt bok, hugget i stein som inskripsjoner, eller i form av digitale media som nettside på Internett.

Den muslimske lærde og filosofen Imam Ja'far al-Sadiq (702-765 e.Kr.) definerte litteratur som følgende: «Litteratur er det klesplagg som man tar på ved hva man sier eller skriver slik at det synes mer tiltalende».[2] Således er litteratur et stykke av livet som har blitt gitt en retning og en mening, en kunstnerisk fortolkning av verden i henhold til synspunktene til den som fornemmer den.

Tekster som utgjør det som vi oppfatter som «litteratur» har til stadighet overtrådt disse grensene. Illustrerte fortellinger, hypertekster, hulemalerier og inskripsjoner på monumenter har alle ved et eller tidspunkt presset grensene på hva «litteratur» er. Den russiske formalisten Roman Jakobson definerte litteratur som «organisert vold begått på vanlig samtale», og således framhevet han litteraturens avvik fra det dagligdagse og ordenes konversasjonsstruktur.

Eksempelvis vil antagelig alle lesekyndige oppfatte Charles Dickens' bøker som «litteratur», og samtidig kan noen bøker bli kritisert for ikke å være av en tilfredsstillende kvalitet slik at de ikke bør innlemmes i begrepet «litteratur». Det finnes et skille mellom tekster som oppfattes som ordinære eller uviktige, som eksempelvis telefonkatalogen, og tekster som har en særegen betydning. Det sistnevnte typen tekster kan være det som vi karakteriser som «diktning». Om all tekst er litteratur (i betydning at all tekst er litteratur) er det behov for en differensiering. Av den grunn har man innført tilleggsbegrepet «skjønnlitteratur» («diktning») som skiller den store gruppen av tekster fra en mindre og mer eksklusiv gruppe med tekster som man definerer med en mer iboende høyverdig verdi i en eller annen form. Selv om det kan være vanskelig å skille de enkelte tekstene fra hverandre og plassere dem i ulike grupper, eller at ulike mennesker plasserer ulike typer tekster i ulike grupper, finnes det enkelte tekster som enten det store flertall eller det litterære mindretall av ulike årsaker har gitt særegne og merkbare verdier. Disse verdiene opphøyer disse tekstene ved at disse tekstene har en egen kvalitet som gir leseren et behag eller tilfredsstillelse eller på andre måter gir en allmenngyldig verdi. Noen tekster har ved sin kvalitet en særegen verdi som skiller dem fra andre tekster som enten har liten verdi, eller verdien er likegyldig.

Henrik Ibsen, kanskje den fremste forfatteren i Norge gjennom tidene, her fremstilt av maleren Eilif Peterssen (1895), fikk aldri Nobelprisen i litteratur.

Det finnes derimot ingen allmenngyldig mål for hva denne verdien består, og i tillegg endres verdien over tid. Flere tidligere forfattere som opp gjennom tidene har fått Nobelprisen i litteratur har siden blitt glemt, og mange forfattere som siden har fått økt berømmelse fikk aldri Nobelprisen i litteratur, eksempelvis Henrik Ibsen og August Strindberg. Nobelprisen i litteratur, og andre litterære priser eller oppfatninger av rangordning, forutsetter en vurdering av skjønnlitteratur (iboende begrensningen som er tidsbestemt), og en vurdering forutsetter vurderingskriterier. For kunstens er dette den estetiske normen, oppfatningen av kunst i litteraturen (kunstnerisk uttrykk og verdi).[3]

Litteraturkritikere kan ekskludere verker fra klassifikasjonen «litteratur» på grunnlag av for eksempel svak grammatikk og syntaks, av en ikke troverdig eller usammenhengende fortellerforløp, eller av motstridende eller lite overbevisende personfigurer. Sjangerlitteratur, som for eksempel romantikk, krim, eller science-fiction kan også ofte som helhet ble ekskludert fra å bli betraktet som «litteratur», samtidig som enkelte verker innen for disse sjangrene kan bli inkludert, men blir da, noe motsigelsesfylt, ikke lenger betraktet som sjangerlitteratur selv om de fortsatt er det – det er verkenes øvrige «kvaliteter» som inkluderer dem.

En definisjon på litteratur kan derfor være det kreativ skrift av anerkjent kunstnerisk verdi. Oppslagsverket Litterært leksikon (1977) definerte litteratur som følgende: «skrevne verker som i en eller annen henseende er betydningsfulle, uten at dette spesifiseres nærmere».[4] En slik formalistisk definisjon er i sin natur utilfredsstillende da skjønnlitteratur får en status som nærmest ligner drømmene i den freudiansk teori ved å være vitnesbyrd hvor bevisstheten ikke har adgang. Den litterære tekst kan bli lest og oppfattet som et særeget vitnesbyrd, for eksempel om forfatterens psyke. I henhold til Roman Jakobsons modell er alle typer litteraturer, også diktning, bestående av en avsender og et budskap og en mottaker. All tekster er kommunikasjon, men all kommunikasjon er ikke nødvendigvis litterære. I lesningen av en tekst forholder vi oss til en avsender, en kreativ forfatter, men en del av de mest kjente litterære tekstene, eksempelvis verdens eldste epos som Gilgamesj, er forfatteren ukjent.

Leirtavle med kileskrift som inneholder en del av Gilgamesheposet. Forfatteren(e) av eposet er ukjent, men teksten har bestått siden rundt 3400 f.Kr.

For å bestemme litteraturens vesen kan den leses og vurderes i henhold til ulike tekstanalytiske sammenhenger: [5]

  • Filosofisk: litteraturen består av bedømmelser og vurderinger, om den er sann eller usann, selv om den formelt sett viser empiriske utsagns kjennemerker.
  • Lingvistisk: litteraturen utgjør et overspråk, eller et språk som i forhold til dagligspråket er redundant (kan fjernes uten at meningsinnholdet går tapt).
  • Musisk: litteratur er de tekster er de tekster som også utnytter språkets lydside på en systematisk måte.
  • Psykologisk: litterære tekster inneholder en særegen helhetskarakter eller med en særlig estetisk opplevelse.

Et annet problem er at så lenge som det har eksistert litteratur har det også eksistert litterære analyser. Hvordan en tekst kan leses er i seg selv en kreativ øvelse som kan gi ulike svar. I tillegg finnes det ulike former og ulike sjangre på litteratur (se nedenfor).

Historie[rediger | rediger kilde]

Ett av de meste kjente litterære verker i verden er det sumerisk og babylonsk epos Gilgamsj, et episk dikt som er datert til rundt 2700 f.Kr., og nedskrevet rundt 2000 f.Kr. Det handler om temaer som heroisme, vennskap, tap og søken etter evig liv. Forfatteren, som før nevnt, er derimot ukjent. Det eldste kjente forfatteren vi kjenner til Enheduanna, en kvinnelig dikter og yppersteprestinne i Akkad som levde en gang rundt 2250 f.Kr. Rundt 42 hymner som ble skrevet eller nedtegnet i kileskrift er knyttet til hennes navn og er de første skriftlige vitnemål om et vi kjenner til av et individs bevissthet om sitt eget indre liv.

Inskripsjon om Tiberius Claudius Balbilus av Roma (død 56 e.Kr.) som bekrefter at Biblioteket i Alexandria eksisterte i det første århundret e.Kr.

At litteraturen fra tidlig av ble sett på som en egenverdi som fortjente bevarelse er bevitnet i Ashurbanipals bibliotek i Ninive, og biblioteket i Alexandria. Bibliotek er samlinger av skrifter, men også litteratur uten skriftspråk eksisterer, og var kanskje den første litteraturen. Den eldste muntlige litteraturen, som vi har fått bevart for ettertiden (og skrevet ned), ble framført på vers hvor rim og rytme hjalp fortelleren i å huske lange, omstendelige fortellinger. Odysseen og Iliaden i antikkens Hellas, som er tilskrevet den blinde dikteren Homer (som antagelig er en oppdiktet forfatter), eksisterte først som muntlig litteratur. Ved å sammenligne fortellinger som vandret fra forteller til forteller fram til det ble nedskrevet kan man studere hvordan fortellingen har holdt seg forbausende uforandret.

Ulike historiske perioder har framhevet ulike karakterstikker av litteraturen. Tidlige verker har ofte hatt en åpenbar eller skjult religiøs eller didaktisk hensikt. Moraliserende litteratur har utgått fra slike kilder. Romansens eksotiske vesen og høvisk kjærlighet mellom mann og kvinne (ridder og jomfru) blomstret i middelalderen mens opplysningstiden1600-tallet framelsket naturalistiske epos og filosofiske avhandlinger. Romantikken1800-tallet med sine følsomme og lidende sinn framhevet den populære Folkediktningen og følelsesmessig deltagelse, men den avløst mot slutten av århundret til en fase av realisme og naturalisme, og inngående undersøkelser i hva som er virkelig. 1900-tallet frambrakte krav om symbolisme eller psykologisk innsikt i den litterære skildringen og utviklingen av personens karakter. Det var under romantikken at litteratur fikk betydning tekster med bestemte estetiske kvaliteter som førte til at ordet ble synonymt med begrepet skjønnlitteratur (Belles Lettres). For poeten og litteraturkritikeren Ezra Pound var litteratur «nyheter som forblir nyheter».

Hovedformer[rediger | rediger kilde]

Sjangre[rediger | rediger kilde]

Epoker[rediger | rediger kilde]

Se også Litteraturhistorie

Litteraturomtale o.l.[rediger | rediger kilde]

Bokomtaler og litteraturkritikk har lenge vært en viktig del av avisenes kulturstoff. I Norge i dag er mange kritikere organisert i Kritikerlaget. Det har siden 1800-tallet dessuten vært en stor mengde tidsskrifter som skriver spesielt mye om litteratur, særlig skjønnlitteratur. Av norske litteraturtidsskrifter i dag kan nevnes det ungdommelige, men grundige Vagant, det tradisjonsrike Vinduet, det faglitterære Prosa (om faglitteratur), det feministiske Utflukt, de allmenne og solide Syn og Segn og Samtiden der det er essay både om samfunn og litteratur, Bøygen, det uhøytidelige Kraftsentrum, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, det tverrfaglige Agora og det bredt anlagte Bokvennen. I tillegg blir det utgitt blader og bransjepublikasjoner for blant annet forlag, bibliotek og litteraturvitenskaplige miljøer.

For å øke oppmerksomheten rundt litteratur, bøker og lesing har det også blitt opprettet litteraturpriser og blitt arrangert litteraturfestivaler, bokmesser og opplesninger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nøjgaard, Morten: Litteraturens univers. Indføring i tekstanalyse, Odense 1979. Side 22
  2. ^ The Great Muslim Scientist and Philosopher Imam Jafar Ibn Mohammad As-Sadiq(a.s), Imam Hussain Publication, First Edition, ISBN 964-7371-12-8: Engelsk original: «Literature is the garment which one puts on what he says or writes so that it may appear more attractive»
  3. ^ Heldal & Linneberg (red.): Strukturalisme i litteraturvitenskapen. Oslo 1978. Side 22.
  4. ^ Aarnes, Asbjørn: Litterær leksikon. Tanum-Norli 1977. Side 139.
  5. ^ Nøjgaard, Morten: Litteraturens univers. Indføring i tekstanalyse, Odense 1979. Side 25

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: litteratur – ordboksoppføring